Livet som singel etter skilsmisse-tap av famile

[Gjest separert]

Jeg ble separert for ett år siden. Året har vært tøft, særlig fordi konfliktnivået med eksen har vært ekstremt høyt. Dette kom uventet, jeg trodde vi ville fortsette et nært vennskap, siden bruddet vel først og fremst skyldtes at vi (eller jeg..kan det virke som nå...) mistet de riktige følelsene. Jeg har ikke savnet han som kjæreste etterpå, men jeg har savnet han som venn og samtalepartner rundt barna. Og familielivet, fellesskapet rundt barna, som jeg verdsatte så høyt, savner jeg sårt. Jeg hadde faktisk ikke trodd at også det skulle bli borte ved skilsmissen, vi skulle jo bli "de perfekte" skilte foreldrene.

Her jeg bor er det nesten bare "vellykkede" og "opprinnelige" familier som bor. De fleste som skiller seg, flytter. Dette gjør at følelsen av å være annerledes til tider gjør seg sterkt gjeldende for meg. Jeg føler så på sorg og tilkortkommethet når de andre snakker om sine planer for sommerferien, om barna sine, håpløse ektefeller osv. Ting fremstår så ukomplisert og enkelt.

Hvordan går det med dere andre som er separerte/skilte? Er det mulig å få tilbake en familiefølelse når man etter hvert kanskje er heldig og får seg en ny mann? Det blir jo aldri noen ny kjernefamilie, og premissene for den nye familien er jo helt annerledes.

Jeg tror jeg begynner å få meg en kjæreste, en mann som ikke har egne barn, der følelsene oss i mellom kommer ut av vennskap. Han er så opptatt av å ta vare på meg, og la meg kunne ta vare på mine barn. Han er så innstilt på å sette seg selv og sine behov til side, for at mine barn skal få minst mulig utfordringer knyttet til at han kanskje kommer inn i deres liv. Han har bevist allerede at dette ikke er tomme ord. Han holder på prinsippet om at barna kommer først, at jeg skal prioritere tid med dem som kanskje kommer uventet, selv om det betyr at våre planer går skeis.

Jeg er så redd for å ødelegge min fremtid med han ved å tenke for mye på om forholdet til eksen kunne vært reddet. Og ved å sammenligne mitt nye liv med alle andres liv, altså de intakte familiene. Ved å føle at vi er en litt sånn "annenrangs" familie, at jeg har lidd et nederlag i familie som jeg aldri vil kunne komme over og alltid vil bære konsekvensene av - at det kanskje ikke er mulig å bli skikkelig lykkelig igjen.

Kan man finne ny stabilitet i livet med en ny familie konstellasjon? Eller blir det alltid en uro som ikke var der i den opprinnelige familien? Kan man finne en følelse av å komme "hjem" på fredagene, når man annenhver fredag er med og uten barn - med en mann som ikke heller er pappa til barna? Jeg er så glad i familiekvelder, og er så redd for at jeg aldri mer skal føle deilig tilhørighet og trygghet. At jeg skal bli sittende på ank i sofaen, ikke kunne be barna henvende seg til min partner for å få hjelp til det de måtte ønske hjelp til - uten å få dårlig samvittighet overfor begge. Hvor mye av byrdene/jobbingen som følger med stebarn kan jeg egnetlig forvente at en ny mann kan ta på seg, uten at jeg bør føle sterk grad av takknemlighetsgjeld?

[Persille1365381127]

Du har vært for kort tid alene i forhold til hvor lenge du har vært i familie

Jeg har vært alene med Billa i mange år, og verdsetter helgene uten henne høyt. Ikke fordi jeg ikke koser meg med henne, det gjør jeg jo - og vi har familietid god som noen selv om det bare er hun og jeg. Nå har jeg fått ny samboer, men han jobber offshore - så vi er mye alene likevel.

Helgene uten henne derimot, hvor jeg ikke må stresse hjem, kan gjøre noe annet på fredag enn å dra hjem, kan møte noen ute, kan ligge på sofaen hele kvelden uten å snakke med noen, kan sove lenge, spise når jeg vil, OM jeg vil, hva jeg vil, osv - det er luksus.

Det er så stor luksus for meg at det er det som holder meg mest igjen ifht å eventuelt få flere barn sammen med ny mann, faktisk.

Politisk ukorrekt kanskje, men å ha barnefri annenhver helg er fantastisk deilig

[Gjest separert]

Du har vært for kort tid alene i forhold til hvor lenge du har vært i familie

Jeg har vært alene med Billa i mange år, og verdsetter helgene uten henne høyt. Ikke fordi jeg ikke koser meg med henne, det gjør jeg jo - og vi har familietid god som noen selv om det bare er hun og jeg. Nå har jeg fått ny samboer, men han jobber offshore - så vi er mye alene likevel.

Helgene uten henne derimot, hvor jeg ikke må stresse hjem, kan gjøre noe annet på fredag enn å dra hjem, kan møte noen ute, kan ligge på sofaen hele kvelden uten å snakke med noen, kan sove lenge, spise når jeg vil, OM jeg vil, hva jeg vil, osv - det er luksus.

Det er så stor luksus for meg at det er det som holder meg mest igjen ifht å eventuelt få flere barn sammen med ny mann, faktisk.

Politisk ukorrekt kanskje, men å ha barnefri annenhver helg er fantastisk deilig

Takk for svar!

Kanskje "problemet" mitt er at jeg føler det som om jeg går glipp av halve livet til barna mine nå. For det er jo livet med barna jeg savner mest. Ingenting annet er liksom så "viktig" som det jeg går glipp av, og det er jo på en måte selvforskyldt og selvvalgt - og dermed har jeg også en grunn til å bebreide meg selv for mitt eget tap.

Jeg elsker egentlig å være alene. Men jeg føler nå jeg gjør det til en høy pris. Siden det å være med barna mine er det viktigste i livet mitt. Og at jeg ved å skifte fokus, på en måte nedtoner barnas rolle i mitt liv.

[Gjest separert]

Du har vært for kort tid alene i forhold til hvor lenge du har vært i familie

Jeg har vært alene med Billa i mange år, og verdsetter helgene uten henne høyt. Ikke fordi jeg ikke koser meg med henne, det gjør jeg jo - og vi har familietid god som noen selv om det bare er hun og jeg. Nå har jeg fått ny samboer, men han jobber offshore - så vi er mye alene likevel.

Helgene uten henne derimot, hvor jeg ikke må stresse hjem, kan gjøre noe annet på fredag enn å dra hjem, kan møte noen ute, kan ligge på sofaen hele kvelden uten å snakke med noen, kan sove lenge, spise når jeg vil, OM jeg vil, hva jeg vil, osv - det er luksus.

Det er så stor luksus for meg at det er det som holder meg mest igjen ifht å eventuelt få flere barn sammen med ny mann, faktisk.

Politisk ukorrekt kanskje, men å ha barnefri annenhver helg er fantastisk deilig

Vi har barna halve tiden hver - hadde jeg hatt barnefri bare annenhver helg så hadde jeg også bare nytt dette :-)

[Katt-ja]

Du har vært for kort tid alene i forhold til hvor lenge du har vært i familie

Jeg har vært alene med Billa i mange år, og verdsetter helgene uten henne høyt. Ikke fordi jeg ikke koser meg med henne, det gjør jeg jo - og vi har familietid god som noen selv om det bare er hun og jeg. Nå har jeg fått ny samboer, men han jobber offshore - så vi er mye alene likevel.

Helgene uten henne derimot, hvor jeg ikke må stresse hjem, kan gjøre noe annet på fredag enn å dra hjem, kan møte noen ute, kan ligge på sofaen hele kvelden uten å snakke med noen, kan sove lenge, spise når jeg vil, OM jeg vil, hva jeg vil, osv - det er luksus.

Det er så stor luksus for meg at det er det som holder meg mest igjen ifht å eventuelt få flere barn sammen med ny mann, faktisk.

Politisk ukorrekt kanskje, men å ha barnefri annenhver helg er fantastisk deilig

''Politisk ukorrekt kanskje, men å ha barnefri annenhver helg er fantastisk deilig :)''

Ja, det tror jeg på... Fram til mine var sent i tenårene tror jeg bare det var noen få dager jeg var alene Og å være helt alene er av og til utrolig deilig

[Gjest togli]

''Jeg ble separert for ett år siden. Året har vært tøft, særlig fordi konfliktnivået med eksen har vært ekstremt høyt. Dette kom uventet, jeg trodde vi ville fortsette et nært vennskap, siden bruddet vel først og fremst skyldtes at vi (eller jeg..kan det virke som nå...) mistet de riktige følelsene. Jeg har ikke savnet han som kjæreste etterpå, men jeg har savnet han som venn og samtalepartner rundt barna. Og familielivet, fellesskapet rundt barna, som jeg verdsatte så høyt, savner jeg sårt. Jeg hadde faktisk ikke trodd at også det skulle bli borte ved skilsmissen, vi skulle jo bli "de perfekte" skilte foreldrene.''

Et godt tegn på at du gjorde det rette, er at du ikke savner ham som partner rent følelsesmessig. En følelse av familieliv er viktig, men jeg tror livet har noe godt i vente for meg i så måte (har vært singel i to år nå og har tre barn) - så ikke gi opp den tanken Jeg trodde også at vi skulle bli det perfekte skilte par der begge to stilte opp 100 % for barna - at vi ville støtte hverandre uansett osv - men pr idag sier jeg at når ikke engang vi greier dette like bra alltid, så er det jammen ikke rart mange eks-ektepar sloss som hund og katt

''Hvordan går det med dere andre som er separerte/skilte? Er det mulig å få tilbake en familiefølelse når man etter hvert kanskje er heldig og får seg en ny mann? Det blir jo aldri noen ny kjernefamilie, og premissene for den nye familien er jo helt annerledes.''

Ja, det går an.... og hva er egentlig en kjernefamilie idag?

''Jeg tror jeg begynner å få meg en kjæreste, en mann som ikke har egne barn, der følelsene oss i mellom kommer ut av vennskap. Han er så opptatt av å ta vare på meg, og la meg kunne ta vare på mine barn. Han er så innstilt på å sette seg selv og sine behov til side, for at mine barn skal få minst mulig utfordringer knyttet til at han kanskje kommer inn i deres liv. Han har bevist allerede at dette ikke er tomme ord. Han holder på prinsippet om at barna kommer først, at jeg skal prioritere tid med dem som kanskje kommer uventet, selv om det betyr at våre planer går skeis.''

Dette høres jo veldig bra ut - men en ting.... hvorfor velger du denne mannen? Er det pga at det vil gjøre det enklest mht barna? Eller er det fordi du er forelsket i ham og kjenner at dette er en mann du ønsker å bli gammel sammen med (barna er ikke små for evig)? Hvis du ikke kjenner så mye mer enn vennskap for ham, så kunne du kanskje like godt beholdt eksmannen?

[Persille1365381127]

Takk for svar!

Kanskje "problemet" mitt er at jeg føler det som om jeg går glipp av halve livet til barna mine nå. For det er jo livet med barna jeg savner mest. Ingenting annet er liksom så "viktig" som det jeg går glipp av, og det er jo på en måte selvforskyldt og selvvalgt - og dermed har jeg også en grunn til å bebreide meg selv for mitt eget tap.

Jeg elsker egentlig å være alene. Men jeg føler nå jeg gjør det til en høy pris. Siden det å være med barna mine er det viktigste i livet mitt. Og at jeg ved å skifte fokus, på en måte nedtoner barnas rolle i mitt liv.

Barna kan jo fortsatt være det viktigste i livet ditt selv om du ikke er sammen med dem hele tiden?

Nå vet jeg ikke hvor gamle barna dine er eller hva slags jobb du har, men jeg forsøker å komme sent og gå tidlig de dagene Billa er hjemme. Vi lager mat hver dag, jeg bruker tid med henne om ettermiddagen og kvelden - og i helgene gjør vi typisk barne/familieting.

De ukene jeg ikke har henne (torsdag-mandag), så jobber jeg sent, jobber helg, treffer venner, gjør aktiviteter osv.

Om man har barn hele tiden, altså ikke er delt familie - så tilbringer man jo fortsatt en del tid borte fra dem. Man jobber overtid, trener, treffer venner, osv - eneste forskjellen nå er at det er mer systematisk.

Mitt tips er at du slutter å tenke på alt du ikke er med på, og heller tenker på de mulighetene du har når situasjonen nå er som den er.

For det første kan du jobbe mindre de ukene du har barna, dermed har du mer tid til dem. For det andre kan du planlegge alle dine aktiviteter til de ukene du ikke har dem, dermed trenger du (nesten) aldri barnevakt eller får andre komplikasjoner. Du kan bruke hele helgen på hyggelige aktiviteter med barna, for du kan bruke de andre helgene på de aktivitetene du må gjøre som ikke er så hyggelige; handling, skifte dekk, male huset, whatever.

Du må rett og slett skifte fokus

[Persille1365381127]

''Politisk ukorrekt kanskje, men å ha barnefri annenhver helg er fantastisk deilig :)''

Ja, det tror jeg på... Fram til mine var sent i tenårene tror jeg bare det var noen få dager jeg var alene Og å være helt alene er av og til utrolig deilig

For meg er alenetid viktig, så jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å gi det opp i fremtiden...

Vi får se hva det blir til

[Gjest separert]

''Jeg ble separert for ett år siden. Året har vært tøft, særlig fordi konfliktnivået med eksen har vært ekstremt høyt. Dette kom uventet, jeg trodde vi ville fortsette et nært vennskap, siden bruddet vel først og fremst skyldtes at vi (eller jeg..kan det virke som nå...) mistet de riktige følelsene. Jeg har ikke savnet han som kjæreste etterpå, men jeg har savnet han som venn og samtalepartner rundt barna. Og familielivet, fellesskapet rundt barna, som jeg verdsatte så høyt, savner jeg sårt. Jeg hadde faktisk ikke trodd at også det skulle bli borte ved skilsmissen, vi skulle jo bli "de perfekte" skilte foreldrene.''

Et godt tegn på at du gjorde det rette, er at du ikke savner ham som partner rent følelsesmessig. En følelse av familieliv er viktig, men jeg tror livet har noe godt i vente for meg i så måte (har vært singel i to år nå og har tre barn) - så ikke gi opp den tanken Jeg trodde også at vi skulle bli det perfekte skilte par der begge to stilte opp 100 % for barna - at vi ville støtte hverandre uansett osv - men pr idag sier jeg at når ikke engang vi greier dette like bra alltid, så er det jammen ikke rart mange eks-ektepar sloss som hund og katt

''Hvordan går det med dere andre som er separerte/skilte? Er det mulig å få tilbake en familiefølelse når man etter hvert kanskje er heldig og får seg en ny mann? Det blir jo aldri noen ny kjernefamilie, og premissene for den nye familien er jo helt annerledes.''

Ja, det går an.... og hva er egentlig en kjernefamilie idag?

''Jeg tror jeg begynner å få meg en kjæreste, en mann som ikke har egne barn, der følelsene oss i mellom kommer ut av vennskap. Han er så opptatt av å ta vare på meg, og la meg kunne ta vare på mine barn. Han er så innstilt på å sette seg selv og sine behov til side, for at mine barn skal få minst mulig utfordringer knyttet til at han kanskje kommer inn i deres liv. Han har bevist allerede at dette ikke er tomme ord. Han holder på prinsippet om at barna kommer først, at jeg skal prioritere tid med dem som kanskje kommer uventet, selv om det betyr at våre planer går skeis.''

Dette høres jo veldig bra ut - men en ting.... hvorfor velger du denne mannen? Er det pga at det vil gjøre det enklest mht barna? Eller er det fordi du er forelsket i ham og kjenner at dette er en mann du ønsker å bli gammel sammen med (barna er ikke små for evig)? Hvis du ikke kjenner så mye mer enn vennskap for ham, så kunne du kanskje like godt beholdt eksmannen?

Takk for svar -det var godt å lese det :-)

Denne nye mannen kjenner jeg veldig mye mer enn vennskap for :-) Jeg tillater meg vel likevel ikke helt å ta fullt ut innover meg og nyte de gode følelsene for denne nye mannen - og det er sikkert problemet. Tanken på å leve et liv med han gjør at jeg kjenner på nysgjerrighet over hva livet kan gi, hva vi kan oppleve sammen, hva vi kan gjøre sammen, dele av tanker og følelser. Jeg gleder meg til et liv sammen med han, og til et emosjonelt fellesskap. Men så kommer plutselig alle disse andre tankene og følelsene da.....

[Gjest separert]

Barna kan jo fortsatt være det viktigste i livet ditt selv om du ikke er sammen med dem hele tiden?

Nå vet jeg ikke hvor gamle barna dine er eller hva slags jobb du har, men jeg forsøker å komme sent og gå tidlig de dagene Billa er hjemme. Vi lager mat hver dag, jeg bruker tid med henne om ettermiddagen og kvelden - og i helgene gjør vi typisk barne/familieting.

De ukene jeg ikke har henne (torsdag-mandag), så jobber jeg sent, jobber helg, treffer venner, gjør aktiviteter osv.

Om man har barn hele tiden, altså ikke er delt familie - så tilbringer man jo fortsatt en del tid borte fra dem. Man jobber overtid, trener, treffer venner, osv - eneste forskjellen nå er at det er mer systematisk.

Mitt tips er at du slutter å tenke på alt du ikke er med på, og heller tenker på de mulighetene du har når situasjonen nå er som den er.

For det første kan du jobbe mindre de ukene du har barna, dermed har du mer tid til dem. For det andre kan du planlegge alle dine aktiviteter til de ukene du ikke har dem, dermed trenger du (nesten) aldri barnevakt eller får andre komplikasjoner. Du kan bruke hele helgen på hyggelige aktiviteter med barna, for du kan bruke de andre helgene på de aktivitetene du må gjøre som ikke er så hyggelige; handling, skifte dekk, male huset, whatever.

Du må rett og slett skifte fokus

:-) ja du har nok rett. Jeg er latterlig flink til å fokusere, sett i forhold til hvor elendig jeg er til å skifte fokus.

[Persille1365381127]

Takk for svar -det var godt å lese det :-)

Denne nye mannen kjenner jeg veldig mye mer enn vennskap for :-) Jeg tillater meg vel likevel ikke helt å ta fullt ut innover meg og nyte de gode følelsene for denne nye mannen - og det er sikkert problemet. Tanken på å leve et liv med han gjør at jeg kjenner på nysgjerrighet over hva livet kan gi, hva vi kan oppleve sammen, hva vi kan gjøre sammen, dele av tanker og følelser. Jeg gleder meg til et liv sammen med han, og til et emosjonelt fellesskap. Men så kommer plutselig alle disse andre tankene og følelsene da.....

Men hva med å reise bort med ham en av helgene du ikke har barna? Fokuser på at du som voksen kan reise på tur med en du liker godt og har den type følelser for, se på hva dere vil, spise hva dere vil, ligge i sengen hele dagen om dere vil - og at dere er HELDIGE som kan det! Hvor mange andre par er det du kjenner som kan gjøre sånne ting flere ganger i året? Nesten ingen antagelig.

Det er jo en fantastisk mulighet til å ha et rikt voksenliv, SAMTIDIG som du får alle godene barn og familie medfører

[Lillemus]

Men hva med å reise bort med ham en av helgene du ikke har barna? Fokuser på at du som voksen kan reise på tur med en du liker godt og har den type følelser for, se på hva dere vil, spise hva dere vil, ligge i sengen hele dagen om dere vil - og at dere er HELDIGE som kan det! Hvor mange andre par er det du kjenner som kan gjøre sånne ting flere ganger i året? Nesten ingen antagelig.

Det er jo en fantastisk mulighet til å ha et rikt voksenliv, SAMTIDIG som du får alle godene barn og familie medfører

''Det er jo en fantastisk mulighet til å ha et rikt voksenliv, SAMTIDIG som du får alle godene barn og familie medfører :)''

Vet du, Persille - at det er godt å lese det du skriver! For jeg storkoser meg både med og uten barn og det er jo nesten tabu å si at man ikke savner ungene noe videre når de er hos pappan!

De har det jo kjempegodt når de er der så jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg da skulle sitte og savne dem så voldsomt? Da koser jeg meg sammen med kjæresten min og er kjæreste, elskerinne og bestevenn med ham. ) Når jeg er sammen med ungene er jeg mor, husmor, leksehjelper og kokk og koser meg med det. )

[Gjest melmøll]

''Det er jo en fantastisk mulighet til å ha et rikt voksenliv, SAMTIDIG som du får alle godene barn og familie medfører :)''

Vet du, Persille - at det er godt å lese det du skriver! For jeg storkoser meg både med og uten barn og det er jo nesten tabu å si at man ikke savner ungene noe videre når de er hos pappan!

De har det jo kjempegodt når de er der så jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg da skulle sitte og savne dem så voldsomt? Da koser jeg meg sammen med kjæresten min og er kjæreste, elskerinne og bestevenn med ham. ) Når jeg er sammen med ungene er jeg mor, husmor, leksehjelper og kokk og koser meg med det. )

Jeg er en person som ønsker å tilbringe mest mulig av min fritid sammen med kjæresten og mest mulig tid sammen med barn. Når familien/ nyfamilien er samlet er da jeg har det best. Jeg ble jo mor i den tro om at jeg skulle få være der hundre prosent for mitt barn. Jada jeg nyter alenetid og å sove lenge om morgenen også :-) En periode da barnet ikke ville til faren sin, DET var vondt det. Nå går det bedre å da er det lettere å nyte alenetid. Jeg opplever at det er mye mer tabu å ønske å tilbringe mye tid med sitt barn. Føles som at andre synes at du ikke har noe liv osv.

[Gjest melmøll]

Kjenner meg igjen i din situasjon og tanker rundt. Det sterke familiebåndet holdt meg til min x for lenge. Følte meg så knyttet til han langt før vi fikk barn, fordi vi hadde opplevd så mye sammen på godt og vondt. Når barnet kom var det største problemet i forholdet at han ble sjalu på båndet mellom barnet og meg. Det var faktisk utløsende faktor til at hele forholdet begynte å rase. Og dette var noe jeg var svært obs på med ny partner. Det ville aldri funke hvis kjæresten min ikke godtok at barnet kommer foran. Jeg synes det høres ut som at du har funnet et kjernekar som kan bli en god stefar og partner.

Jeg har hatt en stor sorg over at min mulighet for et kjernefamilieliv er over. Jeg har nesten savnet min x pga at det er bare han som kan gi meg det. Men kjæresten kan jo gi meg et mye bedre liv som støttende partner i en nyfamilie.

Rollene er annerledes fordelt mellom samboer og meg enn mellom to foreldre. Han er en voksen venn, jeg er mor. Han stiller opp og hjelper barnet når barnet ønsker det, eller irettesetter når det trengs. Men jeg tar det daglige stellet. Men jeg deler jo foreldrerollen med far til barnet, så jeg får min pause når det er pappatid.

Når vi gjør koselige familieting sammen føles det som om vi tre er en familie. Forskjellen fra før da vi var kjernefamilie (barn,x og jeg) var at da var det krangling mellom far og barn og far og meg om hverandre som ødela stemningen. Vi har tatt introduseringen av ny partner veldig forsiktig og er så heldige at barnet er blitt veldig glad i min kjæreste og syntes det var supert når han skulle flytte inn.

[mariaflyfly]

''Det er jo en fantastisk mulighet til å ha et rikt voksenliv, SAMTIDIG som du får alle godene barn og familie medfører :)''

Vet du, Persille - at det er godt å lese det du skriver! For jeg storkoser meg både med og uten barn og det er jo nesten tabu å si at man ikke savner ungene noe videre når de er hos pappan!

De har det jo kjempegodt når de er der så jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg da skulle sitte og savne dem så voldsomt? Da koser jeg meg sammen med kjæresten min og er kjæreste, elskerinne og bestevenn med ham. ) Når jeg er sammen med ungene er jeg mor, husmor, leksehjelper og kokk og koser meg med det. )

*signerer*

[Gjest togli]

Takk for svar -det var godt å lese det :-)

Denne nye mannen kjenner jeg veldig mye mer enn vennskap for :-) Jeg tillater meg vel likevel ikke helt å ta fullt ut innover meg og nyte de gode følelsene for denne nye mannen - og det er sikkert problemet. Tanken på å leve et liv med han gjør at jeg kjenner på nysgjerrighet over hva livet kan gi, hva vi kan oppleve sammen, hva vi kan gjøre sammen, dele av tanker og følelser. Jeg gleder meg til et liv sammen med han, og til et emosjonelt fellesskap. Men så kommer plutselig alle disse andre tankene og følelsene da.....

Det er du som velger hva du vil fokusere på

Det "perfekte" liv for meg var å finne drømmemannen, gifte meg med ham, få barn sammen og leve lykkelig sammen til døden skilte oss ad.. men sånn ble det dessverre ikke - fordi han rett og slett ikke var drømmemannen. Ikke fordi det var noe feil ved ham, men fordi jeg ikke følte annet enn vennskap med ham. Vi hadde et ganske bra samarbeid mht barna, hjemmet vårt osv - men et kjærlighetsforhold overlever ikke når man KUN har dette som binder en sammen... Noe av det som fikk meg til å våkne var tankene på mine foreldre som fortsatt elsker å reise på turer alene sammen - sydenturer, storbyferier osv. Jeg orka aldri det med mannen min.. jeg ville kjeda meg voldsomt siden kjemien mangla... Trist, men sant

Jeg kan selvsagt idag velge å fokusere på de gode sidene ved forholdet vårt, men dette har jeg valgt å legge bort... jeg fokuserer heller på grunnene til at vi gikk fra hverandre, og da blir jeg bare sikker på at jeg faktisk gjorde det rette da jeg gikk...

Du burde fokusere på forholdet til mannen du nå er forelska i, og tenke på at dere to skal bygge dere et liv sammen med barna dine - Se på det som spennende å lage nye tradisjoner sammen med den nye mannen i ditt liv

[Gjest separert]

Jeg er en person som ønsker å tilbringe mest mulig av min fritid sammen med kjæresten og mest mulig tid sammen med barn. Når familien/ nyfamilien er samlet er da jeg har det best. Jeg ble jo mor i den tro om at jeg skulle få være der hundre prosent for mitt barn. Jada jeg nyter alenetid og å sove lenge om morgenen også :-) En periode da barnet ikke ville til faren sin, DET var vondt det. Nå går det bedre å da er det lettere å nyte alenetid. Jeg opplever at det er mye mer tabu å ønske å tilbringe mye tid med sitt barn. Føles som at andre synes at du ikke har noe liv osv.

Takk for svar, godt å få innblikk i at andre også kan ha tilsvarende tanker som meg selv :-)

[Persille1365381127]

Jeg er en person som ønsker å tilbringe mest mulig av min fritid sammen med kjæresten og mest mulig tid sammen med barn. Når familien/ nyfamilien er samlet er da jeg har det best. Jeg ble jo mor i den tro om at jeg skulle få være der hundre prosent for mitt barn. Jada jeg nyter alenetid og å sove lenge om morgenen også :-) En periode da barnet ikke ville til faren sin, DET var vondt det. Nå går det bedre å da er det lettere å nyte alenetid. Jeg opplever at det er mye mer tabu å ønske å tilbringe mye tid med sitt barn. Føles som at andre synes at du ikke har noe liv osv.

Jeg skjønner hva du mener, men:

Situasjonen er som den er. Fordi man ikke bor sammen, så MÅ man dele i en eller annen form. Da er det mye bedre for alle om man faktisk gleder seg over den muligheten det gir til å ha et rikt voksenliv med andre voksne - fremfor å sture over alt man ikke får med barna.

Om det er så viktig å være med barna 100% av tiden, så må man jo bli i forholde med den andre foreldren - koste hva det koste vil. Om det ikke er et alternativ, så får man gjøre det beste ut av situasjonen man står igjen med. Å bruke tiden man da er alene på å ha det fælt gagner jo ingen.

[Persille1365381127]

''Det er jo en fantastisk mulighet til å ha et rikt voksenliv, SAMTIDIG som du får alle godene barn og familie medfører :)''

Vet du, Persille - at det er godt å lese det du skriver! For jeg storkoser meg både med og uten barn og det er jo nesten tabu å si at man ikke savner ungene noe videre når de er hos pappan!

De har det jo kjempegodt når de er der så jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg da skulle sitte og savne dem så voldsomt? Da koser jeg meg sammen med kjæresten min og er kjæreste, elskerinne og bestevenn med ham. ) Når jeg er sammen med ungene er jeg mor, husmor, leksehjelper og kokk og koser meg med det. )

Og så er det noe med at situasjonen er som den er. Du kan ikke være med barna dine 100% av tiden lenger, det har du valgt bort ved å ikke være med eksen. Og når det er sånn, så er det veldig mye bedre å gjøre det beste ut av situasjonen og nyte de _mulighetene_ det gir, fremfor å fokusere på at man ikke får like mye tid sammen med barna som før.

Tid måles ikke bare i antall timer, det måles også i kvalitet - og jeg tror faktisk at jeg er en bedre forelder når jeg ikke føler at jeg må stresse, rekke, dele og ordne - når jeg bare kan fokusere på henne den tiden vi har sammen og "glemme" henne den tiden hun er hos faren. Når jeg ser andre familier som stresser og sliter, aldri kan gå ut en tur alene, ikke kan treffe venner, ikke kan gå på fest sammen osv så blir jeg bare ennå mer oppmerksom på hvor bra jeg har det når det kommer til dette.

Når det er sagt: både du og jeg har et uvanlig godt forhold til våre ekser. Det kan være en medvirkende faktor til at vi trives godt med denne løsningen, vi har ingen bekymringer når barna er hos dem - de er jo bra menn, har bra koner og bra familier osv.

[Lillemus]

Og så er det noe med at situasjonen er som den er. Du kan ikke være med barna dine 100% av tiden lenger, det har du valgt bort ved å ikke være med eksen. Og når det er sånn, så er det veldig mye bedre å gjøre det beste ut av situasjonen og nyte de _mulighetene_ det gir, fremfor å fokusere på at man ikke får like mye tid sammen med barna som før.

Tid måles ikke bare i antall timer, det måles også i kvalitet - og jeg tror faktisk at jeg er en bedre forelder når jeg ikke føler at jeg må stresse, rekke, dele og ordne - når jeg bare kan fokusere på henne den tiden vi har sammen og "glemme" henne den tiden hun er hos faren. Når jeg ser andre familier som stresser og sliter, aldri kan gå ut en tur alene, ikke kan treffe venner, ikke kan gå på fest sammen osv så blir jeg bare ennå mer oppmerksom på hvor bra jeg har det når det kommer til dette.

Når det er sagt: både du og jeg har et uvanlig godt forhold til våre ekser. Det kan være en medvirkende faktor til at vi trives godt med denne løsningen, vi har ingen bekymringer når barna er hos dem - de er jo bra menn, har bra koner og bra familier osv.

''Det kan være en medvirkende faktor til at vi trives godt med denne løsningen, vi har ingen bekymringer når barna er hos dem - de er jo bra menn, har bra koner og bra familier osv.''

Helt klart. ) Har overhodet ingen problemer med at ungene er hos pappan og stemora - det er bare topp! )