Livet som singel etter skilsmisse-tap av famile

[Gjest Nickløsheletida]

Og så er det noe med at situasjonen er som den er. Du kan ikke være med barna dine 100% av tiden lenger, det har du valgt bort ved å ikke være med eksen. Og når det er sånn, så er det veldig mye bedre å gjøre det beste ut av situasjonen og nyte de _mulighetene_ det gir, fremfor å fokusere på at man ikke får like mye tid sammen med barna som før.

Tid måles ikke bare i antall timer, det måles også i kvalitet - og jeg tror faktisk at jeg er en bedre forelder når jeg ikke føler at jeg må stresse, rekke, dele og ordne - når jeg bare kan fokusere på henne den tiden vi har sammen og "glemme" henne den tiden hun er hos faren. Når jeg ser andre familier som stresser og sliter, aldri kan gå ut en tur alene, ikke kan treffe venner, ikke kan gå på fest sammen osv så blir jeg bare ennå mer oppmerksom på hvor bra jeg har det når det kommer til dette.

Når det er sagt: både du og jeg har et uvanlig godt forhold til våre ekser. Det kan være en medvirkende faktor til at vi trives godt med denne løsningen, vi har ingen bekymringer når barna er hos dem - de er jo bra menn, har bra koner og bra familier osv.

''aldri kan gå ut en tur alene, ikke kan treffe venner, ikke kan gå på fest sammen osv så blir jeg bare ennå mer oppmerksom på hvor bra jeg har det når det kommer til dette''

Kan man ikke det i en kjernefamilie? Det høres ut som et fengsel jeg ikke kjenner meg igjen i.

[Gjest Pilka]

''aldri kan gå ut en tur alene, ikke kan treffe venner, ikke kan gå på fest sammen osv så blir jeg bare ennå mer oppmerksom på hvor bra jeg har det når det kommer til dette''

Kan man ikke det i en kjernefamilie? Det høres ut som et fengsel jeg ikke kjenner meg igjen i.

Jeg forstår Persille slik at når hun ser slike familier så føler hun at hun har det godt. Ikke at hun mener at alle familier har det slik. Du kan sikkert mene det også selvom du bor i en kjernefamilie når du ser de samme familiene.

Jeg for min del er kanskje gammeldags, men jeg synes at de som får til å leve i en kjernefamilie er mest heldige. Jeg har aldri angret på min skilsmisse og har et bra liv på alle måter. Uansett skulle jeg gjerne ha vært skilsmissen foruten og har liggende et eller annet sted en sorgfølelse over at jeg aldri får oppleve et lykkelig ekteskap som varer fra jeg er ung og til jeg blir gammel. Det betyr ikke at jeg lar det forhindre meg fra å leve et rikt og godt liv.

[Gjest Nickløsheletida]

Jeg forstår Persille slik at når hun ser slike familier så føler hun at hun har det godt. Ikke at hun mener at alle familier har det slik. Du kan sikkert mene det også selvom du bor i en kjernefamilie når du ser de samme familiene.

Jeg for min del er kanskje gammeldags, men jeg synes at de som får til å leve i en kjernefamilie er mest heldige. Jeg har aldri angret på min skilsmisse og har et bra liv på alle måter. Uansett skulle jeg gjerne ha vært skilsmissen foruten og har liggende et eller annet sted en sorgfølelse over at jeg aldri får oppleve et lykkelig ekteskap som varer fra jeg er ung og til jeg blir gammel. Det betyr ikke at jeg lar det forhindre meg fra å leve et rikt og godt liv.

''Det betyr ikke at jeg lar det forhindre meg fra å leve et rikt og godt liv''

Nei, det håper jeg da ikke. Jeg forstår at det er mulig å leve et fint liv. Det var ikke det, men jeg synes Persille tok i vel hardt her nå hun skriver at det ikke er mulig å gå seg en tur alene, treffe venner osv, men for alt jeg vet kan det jo være derfor hun ble skilt fordi mannen var uselvstendig og ikke lot henne få lov til det.

[Persille1365381127]

''Det betyr ikke at jeg lar det forhindre meg fra å leve et rikt og godt liv''

Nei, det håper jeg da ikke. Jeg forstår at det er mulig å leve et fint liv. Det var ikke det, men jeg synes Persille tok i vel hardt her nå hun skriver at det ikke er mulig å gå seg en tur alene, treffe venner osv, men for alt jeg vet kan det jo være derfor hun ble skilt fordi mannen var uselvstendig og ikke lot henne få lov til det.

Du trenger ikke tolke noe mer inn i det enn akkurat det jeg skrev.

Jeg skrev:

''Når jeg ser andre familier som stresser og sliter, aldri kan gå ut en tur alene, ikke kan treffe venner, ikke kan gå på fest sammen osv så blir jeg bare ennå mer oppmerksom på hvor bra jeg har det når det kommer til dette. ''

Det er IKKE det samme som at ALLE familier som lever med mor far og barn er på den måten. Det betyr at jeg når jeg ser slike familier, blir jeg takknemlig for at mitt liv er enklere og bedre etter min målestokk. Ikke din, eller noen andres.

Det er heller IKKE det samme som at min familie var slik før JEG flyttet.

[Angustia]

Og så er det noe med at situasjonen er som den er. Du kan ikke være med barna dine 100% av tiden lenger, det har du valgt bort ved å ikke være med eksen. Og når det er sånn, så er det veldig mye bedre å gjøre det beste ut av situasjonen og nyte de _mulighetene_ det gir, fremfor å fokusere på at man ikke får like mye tid sammen med barna som før.

Tid måles ikke bare i antall timer, det måles også i kvalitet - og jeg tror faktisk at jeg er en bedre forelder når jeg ikke føler at jeg må stresse, rekke, dele og ordne - når jeg bare kan fokusere på henne den tiden vi har sammen og "glemme" henne den tiden hun er hos faren. Når jeg ser andre familier som stresser og sliter, aldri kan gå ut en tur alene, ikke kan treffe venner, ikke kan gå på fest sammen osv så blir jeg bare ennå mer oppmerksom på hvor bra jeg har det når det kommer til dette.

Når det er sagt: både du og jeg har et uvanlig godt forhold til våre ekser. Det kan være en medvirkende faktor til at vi trives godt med denne løsningen, vi har ingen bekymringer når barna er hos dem - de er jo bra menn, har bra koner og bra familier osv.

Vesentlige poenger og kloke ord (som vanlig)!

[Persille1365381127]

Vesentlige poenger og kloke ord (som vanlig)!

[Gjest melmøll]

Jeg skjønner hva du mener, men:

Situasjonen er som den er. Fordi man ikke bor sammen, så MÅ man dele i en eller annen form. Da er det mye bedre for alle om man faktisk gleder seg over den muligheten det gir til å ha et rikt voksenliv med andre voksne - fremfor å sture over alt man ikke får med barna.

Om det er så viktig å være med barna 100% av tiden, så må man jo bli i forholde med den andre foreldren - koste hva det koste vil. Om det ikke er et alternativ, så får man gjøre det beste ut av situasjonen man står igjen med. Å bruke tiden man da er alene på å ha det fælt gagner jo ingen.

Jo jeg er forsåvidt enig med deg. Men det tar nok tid, dette er ganske nytt for meg, og for trådstarter. Man vender seg til det, og man øver seg på å nyte tiden alene også. Det er ganske mye lettere når forholdet til x en er godt og når barnet trives og har det bra.

Det er et ganske vanlig argument at når du har valgt bort x så har du også valgt bort endel av tid med barna. Men det er veldig sårt når man ikke har tatt det valget selv. Det er godt å lese at andre også føler det vanskelig, men det er kloke ord du kommer med. Man må bare gjøre det beste ut av situasjonen.

[Gjest Nickløsheletida]

Du trenger ikke tolke noe mer inn i det enn akkurat det jeg skrev.

Jeg skrev:

''Når jeg ser andre familier som stresser og sliter, aldri kan gå ut en tur alene, ikke kan treffe venner, ikke kan gå på fest sammen osv så blir jeg bare ennå mer oppmerksom på hvor bra jeg har det når det kommer til dette. ''

Det er IKKE det samme som at ALLE familier som lever med mor far og barn er på den måten. Det betyr at jeg når jeg ser slike familier, blir jeg takknemlig for at mitt liv er enklere og bedre etter min målestokk. Ikke din, eller noen andres.

Det er heller IKKE det samme som at min familie var slik før JEG flyttet.

Ok, jeg leste nok litt fort og trodde du satte likhetstegn mellom kjernefamilie og et slikt liv du beskrev :-)

[Gjest melmøll]

Takk for svar, godt å få innblikk i at andre også kan ha tilsvarende tanker som meg selv :-)

Lige måde :-) Vi må bare finne en måte å akseptere at drømmen om kjernefamilien ikke ble drømmen. Å finne en ny drøm å leve for. Men jeg har allerede erfart at et godt nært forhold til en kjæreste som er glad i deg og barna dine kan være såå mye bedre å ha enn et dårlig forhold til faren til barna. Stefar vil også dele gleden av hvor søt det sovende barnet er, eller Glede seg over barnas framskritt. Bare ta det litt forsiktig og føl deg frem når du introduserer ny kjæreste, er mitt råd. Veldig fint når han også er opptatt av å ta hensyn til barna, jeg synes det høres ut som et godt utgangspunkt for at dere en gang i fremtiden kan føle dere som en familie.

[Persille1365381127]

Jo jeg er forsåvidt enig med deg. Men det tar nok tid, dette er ganske nytt for meg, og for trådstarter. Man vender seg til det, og man øver seg på å nyte tiden alene også. Det er ganske mye lettere når forholdet til x en er godt og når barnet trives og har det bra.

Det er et ganske vanlig argument at når du har valgt bort x så har du også valgt bort endel av tid med barna. Men det er veldig sårt når man ikke har tatt det valget selv. Det er godt å lese at andre også føler det vanskelig, men det er kloke ord du kommer med. Man må bare gjøre det beste ut av situasjonen.

Om tre uker er det åtte år siden jeg flyttet fra faren til barnet mitt, og jeg tenker _fortsatt_ på at ting kunne vært gjort annerledes, vi kunne prøvd mer, jeg har ødelagt kjernefamilien til barnet mitt osv. Innimellom.

Men: jeg tenker mye mer på hvor heldig jeg er som har samboeren min, som gir meg alt jeg trenger fra et forhold, som holder ut med meg, som motsier meg, som stiller opp og som jeg kan dele alt med.

Og hvor heldig jeg er som har to ekstra voksne til barnet mitt som kan stille opp når faren og jeg ikke kan, som elsker henne, oppdrar henne og følger henne i alt hun gjør. Og hvor heldig jeg er som har fire ekstra besteforeldre, som behandler henne som sin egen og som tilfører henne kjærlighet, omsorg, lærdom og gir henne av sin tid.

Alt det hadde jeg ikke fått om jeg hadde blitt boende med faren hennes. Han er en bra mann, og en bra far - men han og jeg passer ikke sammen som par. Det "betaler" vi for i form av at vi ikke tilbringer all vår tid med barnet vårt, men slik jeg ser det får vi alle igjen mer enn det vi må betale.

Og jeg tror også at illusjonen om kjernefamilien skaper mer vondt for mange enn den gagner. De som har det fint i kjernefamilien har det fint der, men jeg tror den brustne illusjonen oppleves som mye verre - enn det faktisk fine tilfører. Ja, de får kanskje mer tid med barna, men utover det har de akkurat de samme utfordringene som alle oss andre

[PieLill]

Du hadde kanskje i overkant høye forventninger til 'livet etter skillsmissen'? Prisen for bruddet ble høyere enn du hadde forestilt deg?

Tror det er ganske vanlig å ha det slik.

Ikke til å stikke under en stol at tilværelsen som skilt blir noe mer oppstykket og tidvis komplisert enn om du hadde blitt gammel sammen med han som er far til barna. (Forutsatt at det ikke var en ren katastrofe av et samliv.) Noe går ugjennkallelig tapt ved et brudd.

Men det betyr selvfølgelig ikke at du ikke kan få et rikt og godt liv. Selvfølgelig vil du kunne kjenne deg helhjertet glad og hel som menneske. Selvfølgelig kan du finne en mann og dere to kan få det godt sammen. Selvfølgelig kan du finne den gode hjemme- og familiefølelsen igjen.

Og selvfølgelig kan det ta litt tid og anstrengelser å komme seg dit. Sørg deg ferdig over det som er tapt. Gi deg selv litt tid til å akseptere tingene slik de har blitt. Gå så aktivt inn for å verdsette det livet du har nå.

Å stille spørsmål ved viktige valg og avgjørelser man har tatt kan være både riktig, lærerikt og sunt. Men etter hvert trenger man å komme til en konklusjon og sette punktum. Gjør ingen ting om du ikke er der ennå, men det kan være greit å ha som mål og komme seg dit.

På meg kan det virke litt tidlig å gå inn i et nytt forhold, mest av hensyn til balansen dere imellom i det nye forholdet.

mvh

[Gjest separert]

Du hadde kanskje i overkant høye forventninger til 'livet etter skillsmissen'? Prisen for bruddet ble høyere enn du hadde forestilt deg?

Tror det er ganske vanlig å ha det slik.

Ikke til å stikke under en stol at tilværelsen som skilt blir noe mer oppstykket og tidvis komplisert enn om du hadde blitt gammel sammen med han som er far til barna. (Forutsatt at det ikke var en ren katastrofe av et samliv.) Noe går ugjennkallelig tapt ved et brudd.

Men det betyr selvfølgelig ikke at du ikke kan få et rikt og godt liv. Selvfølgelig vil du kunne kjenne deg helhjertet glad og hel som menneske. Selvfølgelig kan du finne en mann og dere to kan få det godt sammen. Selvfølgelig kan du finne den gode hjemme- og familiefølelsen igjen.

Og selvfølgelig kan det ta litt tid og anstrengelser å komme seg dit. Sørg deg ferdig over det som er tapt. Gi deg selv litt tid til å akseptere tingene slik de har blitt. Gå så aktivt inn for å verdsette det livet du har nå.

Å stille spørsmål ved viktige valg og avgjørelser man har tatt kan være både riktig, lærerikt og sunt. Men etter hvert trenger man å komme til en konklusjon og sette punktum. Gjør ingen ting om du ikke er der ennå, men det kan være greit å ha som mål og komme seg dit.

På meg kan det virke litt tidlig å gå inn i et nytt forhold, mest av hensyn til balansen dere imellom i det nye forholdet.

mvh

Takk for svar.

Hvorfor er det "selvfølgelig" at jeg kan få et helt liv i en "ny" familie - med familiefølelser?

Og hva slags skjevheter tenker du på i styrkeforholdet mellom meg og en ny kjæreste?

[PieLill]

Takk for svar.

Hvorfor er det "selvfølgelig" at jeg kan få et helt liv i en "ny" familie - med familiefølelser?

Og hva slags skjevheter tenker du på i styrkeforholdet mellom meg og en ny kjæreste?

''Hvorfor er det "selvfølgelig" at jeg kan få et helt liv i en "ny" familie - med familiefølelser?''

Vi mennesker er ganske robust konstruert og lagtet for å kunne reise oss igjen. Det er normalt å gjennom livet oppleve ting som man tenker man aldri kan komme over og derfor aldri kan bli hel og glad igjen.

Men de fleste gjør det likevel. De stabler livet sammen og etter hvert finner de ut at livet slik det ble, kan være ganske OK. Tap, både de som er mer eller mindre selvforskyldt og de som er uforskyldt, er en uunngåelig del av livet. Men som regel kommer man seg videre.

Det er ingen ting du skriver som gir meg inntrykk av at dine muligheter på dette området skulle være mye dårligere enn andres..

''Og hva slags skjevheter tenker du på i styrkeforholdet mellom meg og en ny kjæreste?''

Du er pga av et samlivsbrudd som ble tøffere enn du hadde trodd, sårbar. Slik jeg forsto deg strever du for tiden med å finne fotfeste og vakler i forhold til den avgjørelsen du har tatt.

Da er det veldig godt om det kommer en reddende engel og holder tilværelsen litt sammen. En som byr på styrke og håp. Samtidig kan dette bli en hemsko for å finne tilbake til sin egen styrke og selvstendighet. Og om/når man gjør det kan det sette forholdet på store prøver fordi det i større eller mindre grad rokker ved fundamente for relasjonen.

Han kan bli usikker når du ikke trenger ham der du før har behøvd ham. For ditt vedkommende kan det som i dag er gull i morgen være en klamp om foten.

Jeg sier ikke det er slik det er, men ut fra din beskrivelse er dere 'gode' kandidater for å få slike problemer.

mvh

[Gjest separert]

''Hvorfor er det "selvfølgelig" at jeg kan få et helt liv i en "ny" familie - med familiefølelser?''

Vi mennesker er ganske robust konstruert og lagtet for å kunne reise oss igjen. Det er normalt å gjennom livet oppleve ting som man tenker man aldri kan komme over og derfor aldri kan bli hel og glad igjen.

Men de fleste gjør det likevel. De stabler livet sammen og etter hvert finner de ut at livet slik det ble, kan være ganske OK. Tap, både de som er mer eller mindre selvforskyldt og de som er uforskyldt, er en uunngåelig del av livet. Men som regel kommer man seg videre.

Det er ingen ting du skriver som gir meg inntrykk av at dine muligheter på dette området skulle være mye dårligere enn andres..

''Og hva slags skjevheter tenker du på i styrkeforholdet mellom meg og en ny kjæreste?''

Du er pga av et samlivsbrudd som ble tøffere enn du hadde trodd, sårbar. Slik jeg forsto deg strever du for tiden med å finne fotfeste og vakler i forhold til den avgjørelsen du har tatt.

Da er det veldig godt om det kommer en reddende engel og holder tilværelsen litt sammen. En som byr på styrke og håp. Samtidig kan dette bli en hemsko for å finne tilbake til sin egen styrke og selvstendighet. Og om/når man gjør det kan det sette forholdet på store prøver fordi det i større eller mindre grad rokker ved fundamente for relasjonen.

Han kan bli usikker når du ikke trenger ham der du før har behøvd ham. For ditt vedkommende kan det som i dag er gull i morgen være en klamp om foten.

Jeg sier ikke det er slik det er, men ut fra din beskrivelse er dere 'gode' kandidater for å få slike problemer.

mvh

takk for utdyping av svar. Jeg er egentlig helt enig med deg. Prinsipielt. Samtidig er det nå denne mannen er her. Jeg kan liksom ikke be han komme igjen om ett års tid - når han er så riktig for meg innerst i sjelen. Men det er klart det bekymrer meg at han ser meg på "mitt svakeste". Jeg tror ikke han oppfatter seg som en som "redder" meg, selv om jeg til tider ser det sånn. Han er usedvanlig og til tider irriterende opptatt av at jeg må ta avgjørelser i mitt liv, og at han kun kan gå siden av meg. Og støtte meg, uavhengig av avgjørelsene. Jeg har alltid slitt med å ta avgjørelser, men i hans nærvær har jeg blitt tvunget til det. Han er god på å klargjøre alternativene, og til å få meg til å øke min egen tabbekvote.

vet ikke helt hva jeg kan gjøre med dette dilemmaet....

ideelt sett hadde jeg ventet med å gå mer inn i forholdet. Men aldri har jeg lært mer om seg selv, og lært mer om å respektere meg selv, på godt og vondt, enn i dette forholdet. For første gang i mitt liv merker jeg at selvfølelsen begynner å komme på plass - og ikke bare selvtilliten...

[PieLill]

takk for utdyping av svar. Jeg er egentlig helt enig med deg. Prinsipielt. Samtidig er det nå denne mannen er her. Jeg kan liksom ikke be han komme igjen om ett års tid - når han er så riktig for meg innerst i sjelen. Men det er klart det bekymrer meg at han ser meg på "mitt svakeste". Jeg tror ikke han oppfatter seg som en som "redder" meg, selv om jeg til tider ser det sånn. Han er usedvanlig og til tider irriterende opptatt av at jeg må ta avgjørelser i mitt liv, og at han kun kan gå siden av meg. Og støtte meg, uavhengig av avgjørelsene. Jeg har alltid slitt med å ta avgjørelser, men i hans nærvær har jeg blitt tvunget til det. Han er god på å klargjøre alternativene, og til å få meg til å øke min egen tabbekvote.

vet ikke helt hva jeg kan gjøre med dette dilemmaet....

ideelt sett hadde jeg ventet med å gå mer inn i forholdet. Men aldri har jeg lært mer om seg selv, og lært mer om å respektere meg selv, på godt og vondt, enn i dette forholdet. For første gang i mitt liv merker jeg at selvfølelsen begynner å komme på plass - og ikke bare selvtilliten...

''vet ikke helt hva jeg kan gjøre med dette dilemmaet....''

Å være bevisst på det, slik du er, er et godt utgangspunkt.

mvh