Det en «trygdesnylter» fortjener

[Sør]

''Da jeg for litt over en måned siden kom på trykk med kronikken «En ?trygdesnylters? bekjennelser» i Dagbladet var det med visshet om at jeg risikerte å bli årets offerlam på norske samfunnskommentatorers, av mer og mindre offisiell arts, påskebord. NAV-støtte er et betent tema.

[...]

Alle sammen lot til å interessere seg voldsomt for hvorvidt jeg og andre mennesker med motivasjonsbrist fortjente å ha enveis sugerør ned i en alt for tilgjengelig statskasse, mens ingen ønsket å diskutere den opprinnelige problemstillingen: Hvordan imøtegår vi en voksende gruppe mennesker med et stort ressurspotensiale som har havnet på siden av verdiskapning og yrkesliv? Ingen stilte de viktige spørsmålene «Hvordan oppstod denne økende trenden?» og «Hva kan vi gjøre for å unngå at den fortsetter?» ''

Kilde: http://www.dagbladet.no/2012/05/05/kultur/debatt/trygd/vegard_skjervheim/21454514/

Oppfølgingsartikkel fra den første som skapte mange kommentarer.

Med vennlig hilsen

[Gjest Nord og ned.]

Takk, mye lesverdig i kommentarfeltet under, som setter denne giddaslause, sytete, bortskjemte skyld-på-alle-andre SLASKEN grundig på plass.

[Mrs D]

Takk, mye lesverdig i kommentarfeltet under, som setter denne giddaslause, sytete, bortskjemte skyld-på-alle-andre SLASKEN grundig på plass.

Det er imponerende hvor godt grunnlag du har til karakteristikkene dine etter to kronikker, det skal du i det minste ha.

[Gjest Nord og ned.]

Det er imponerende hvor godt grunnlag du har til karakteristikkene dine etter to kronikker, det skal du i det minste ha.

Vel, uttalelser som dette, dekker opp for det meste av mine karakteristikker: "Jeg ville bli skribent, fikk ikke jobben jeg ville ha, og nå er jeg deprimert''

[laban]

Hvis han egentlig vil være en fremragende skribent (slik at han kan leve av det og høste stor anerkjennelse), burde han ikke trenge to kronikker for å klargjøre hva han egentlig vil debattere

synes

[Gjest arbeidshesten]

Jeg har lært mine barn, som jeg lærte av mine foreldre : Ingenting kommer gratis.

Her har vi med en person å gjøre, som faktisk innser at han er kapabel til det meste, men som ikke gidder.

Det har aldri vært lettere å gi f#n enn det er nå.

Aldri har så mange droppet ut av studier som nå.

Dæven døtte jeg synes jeg ser meg komme til min far for å si at jeg ikke gidder mer.

Da hadde jeg jaggu fått høre det.

I naturens verden, så sulter sånne ihel.

[Sør]

Jeg har lært mine barn, som jeg lærte av mine foreldre : Ingenting kommer gratis.

Her har vi med en person å gjøre, som faktisk innser at han er kapabel til det meste, men som ikke gidder.

Det har aldri vært lettere å gi f#n enn det er nå.

Aldri har så mange droppet ut av studier som nå.

Dæven døtte jeg synes jeg ser meg komme til min far for å si at jeg ikke gidder mer.

Da hadde jeg jaggu fått høre det.

I naturens verden, så sulter sånne ihel.

''Her har vi med en person å gjøre, som faktisk innser at han er kapabel til det meste, men som ikke gidder.''

Enig. Det er jo det han selv skriver.

Spørsmålet er jo egentlig hvordan han endte opp der.

Med vennlig hilsen

[Gjest Nord og ned.]

Jeg har lært mine barn, som jeg lærte av mine foreldre : Ingenting kommer gratis.

Her har vi med en person å gjøre, som faktisk innser at han er kapabel til det meste, men som ikke gidder.

Det har aldri vært lettere å gi f#n enn det er nå.

Aldri har så mange droppet ut av studier som nå.

Dæven døtte jeg synes jeg ser meg komme til min far for å si at jeg ikke gidder mer.

Da hadde jeg jaggu fått høre det.

I naturens verden, så sulter sånne ihel.

''I naturens verden, så sulter sånne ihel.''

Nettopp, og det er her Erna Solbergs gode forslag om 70 kroner dagen og matkuponger kommer inn i bildet. Det ville fått slasken inn i lønnsomt arbeide fortere enn svint.

[Gjest Nord og ned.]

''Her har vi med en person å gjøre, som faktisk innser at han er kapabel til det meste, men som ikke gidder.''

Enig. Det er jo det han selv skriver.

Spørsmålet er jo egentlig hvordan han endte opp der.

Med vennlig hilsen

''Spørsmålet er jo egentlig hvordan han endte opp der.''

Holder en knapp på dårlige og holdningsløse foreldre.

[Sør]

Hvis han egentlig vil være en fremragende skribent (slik at han kan leve av det og høste stor anerkjennelse), burde han ikke trenge to kronikker for å klargjøre hva han egentlig vil debattere

synes

Hei,

I prinsippet er jeg enig med deg, men her er det også snakk om at folk svarer på det de tror han skriver om, og ikke det han virkelig skriver om.

Han "erkjenner jo de faktiske forhold", men spør om hvordan det endte slik for så mange.

Og akkurat det synes jeg faktisk er et interessant spørsmål - "hva gikk galt som fikk ham til å ende opp slik?".

Med vennlig hilsen

[Gjest Nord og ned.]

Hei,

I prinsippet er jeg enig med deg, men her er det også snakk om at folk svarer på det de tror han skriver om, og ikke det han virkelig skriver om.

Han "erkjenner jo de faktiske forhold", men spør om hvordan det endte slik for så mange.

Og akkurat det synes jeg faktisk er et interessant spørsmål - "hva gikk galt som fikk ham til å ende opp slik?".

Med vennlig hilsen

"hva gikk galt som fikk ham til å ende opp slik?"

Da kan man jo begynne med deg og andre ekstremsoialister som nærmest kappes om å sy puter under armene på assoiale og holdningsløse folk, som seriøst tror det er deres rett og la andre batale for sitt livsopphold, og at arbeid er noe man bare kan velge vekk hvis det ikke er lystbetont og hobbyaktig nok.

[laban]

''Spørsmålet er jo egentlig hvordan han endte opp der.''

Holder en knapp på dårlige og holdningsløse foreldre.

Han droppet jo ikke ut før han var et godt stykke inn i 20-årene. Er det ikke på kanten å legge skylden på foreldrene da?

Han var fullstendig klar over hva som ble forventet av ham og begynte også på dette - droppe drømmen om å leve av å skrive, men i stedet finne noe han kunne leve av. Dette er vel typisk sånt som foreldregenerasjonen prediker: "Glem framtiden som proffspiller, popstjerne, TV-personlighet eller hva det måtte være, og skaff deg en ordentlig utdannelse og en sikker jobb?"

Så han fullførte vgs, begynte på lærerskolen og jobbet ved siden av, men ble så deprimert av å måtte innse at han ikke kunne leve ut drømmen, at han gikk inn i rus og tiltaksløshet. På dette tidspunktet hadde han forlengst forlatt foreldreheimen.

Nøyaktig hvor kunne foreldrene gjort noe særlig fra eller til, mener du?

[Louis Cyphre]

Hei,

I prinsippet er jeg enig med deg, men her er det også snakk om at folk svarer på det de tror han skriver om, og ikke det han virkelig skriver om.

Han "erkjenner jo de faktiske forhold", men spør om hvordan det endte slik for så mange.

Og akkurat det synes jeg faktisk er et interessant spørsmål - "hva gikk galt som fikk ham til å ende opp slik?".

Med vennlig hilsen

''Og akkurat det synes jeg faktisk er et interessant spørsmål - "hva gikk galt som fikk ham til å ende opp slik?".''

Det er vel "samfunnets" skyld, som vanlig.

[Bella Dotte]

Jeg har lært mine barn, som jeg lærte av mine foreldre : Ingenting kommer gratis.

Her har vi med en person å gjøre, som faktisk innser at han er kapabel til det meste, men som ikke gidder.

Det har aldri vært lettere å gi f#n enn det er nå.

Aldri har så mange droppet ut av studier som nå.

Dæven døtte jeg synes jeg ser meg komme til min far for å si at jeg ikke gidder mer.

Da hadde jeg jaggu fått høre det.

I naturens verden, så sulter sånne ihel.

''I naturens verden, så sulter sånne ihel.''

Nettopp. Det er ikke rart om man opplever noe lignende dødsangst av å ikke bli verdsatt.

[Gjest Nord og ned.]

Han droppet jo ikke ut før han var et godt stykke inn i 20-årene. Er det ikke på kanten å legge skylden på foreldrene da?

Han var fullstendig klar over hva som ble forventet av ham og begynte også på dette - droppe drømmen om å leve av å skrive, men i stedet finne noe han kunne leve av. Dette er vel typisk sånt som foreldregenerasjonen prediker: "Glem framtiden som proffspiller, popstjerne, TV-personlighet eller hva det måtte være, og skaff deg en ordentlig utdannelse og en sikker jobb?"

Så han fullførte vgs, begynte på lærerskolen og jobbet ved siden av, men ble så deprimert av å måtte innse at han ikke kunne leve ut drømmen, at han gikk inn i rus og tiltaksløshet. På dette tidspunktet hadde han forlengst forlatt foreldreheimen.

Nøyaktig hvor kunne foreldrene gjort noe særlig fra eller til, mener du?

''Nøyaktig hvor kunne foreldrene gjort noe særlig fra eller til, mener du?''

Vet ikke, men grunnholdningen om at man skal delta i samfunnet, betale tilbake det en skylder fra barndommens skolegang, og berede grunnlaget for egen alderdom bør plantes så inn i benmargen fra barnnsben av at man ikke engnag tenker tanken onm at man skal kunne ha en lystbetont hobby som yrke.

Skulle alle i dårlig betalte lite lystbetonte lavstatusyrker, og alle andre som ikke kom inn på den linja de hadde på førsteplass til høyskoler og universityeter droppet ut og gått på NAV, så hadde ikke "bare" 9% kommet på trygd som i dag, men antagelig nærmere 90%.

En helt annen sak er at denne personen muligens hadde blitt deprimert uansett, og dermed er kvalifisert for NAV, men i følge han selv høres det ikke slik ut.

[Gjest Kayia]

Han droppet jo ikke ut før han var et godt stykke inn i 20-årene. Er det ikke på kanten å legge skylden på foreldrene da?

Han var fullstendig klar over hva som ble forventet av ham og begynte også på dette - droppe drømmen om å leve av å skrive, men i stedet finne noe han kunne leve av. Dette er vel typisk sånt som foreldregenerasjonen prediker: "Glem framtiden som proffspiller, popstjerne, TV-personlighet eller hva det måtte være, og skaff deg en ordentlig utdannelse og en sikker jobb?"

Så han fullførte vgs, begynte på lærerskolen og jobbet ved siden av, men ble så deprimert av å måtte innse at han ikke kunne leve ut drømmen, at han gikk inn i rus og tiltaksløshet. På dette tidspunktet hadde han forlengst forlatt foreldreheimen.

Nøyaktig hvor kunne foreldrene gjort noe særlig fra eller til, mener du?

''Nøyaktig hvor kunne foreldrene gjort noe særlig fra eller til, mener du?'' Det er nok en kombo vil jeg tro, og som forelder oppfatter jeg å ha et avsvar for å formidle at alt her i livet ikke kommer lett, at man ikke alltid får som fortjent, at alle drømmer ikke nåes fort&lett osv. Jeg har snakket om foreldre som rydder veg for unger selv, og har fortalt at hos oss er det en økende tendens til åikke å tåle press. Hos oss prestasjonspress - hos denne kanen tåle å ikke lykkes umiddelbart, jf "ble deprimert av å innse at drømmen om å leve av å skrive ikke var oppnåerlig".

Jeg er mao uenig i at dette er ren makroproblematikk.

[Gjest Kayia]

Han droppet jo ikke ut før han var et godt stykke inn i 20-årene. Er det ikke på kanten å legge skylden på foreldrene da?

Han var fullstendig klar over hva som ble forventet av ham og begynte også på dette - droppe drømmen om å leve av å skrive, men i stedet finne noe han kunne leve av. Dette er vel typisk sånt som foreldregenerasjonen prediker: "Glem framtiden som proffspiller, popstjerne, TV-personlighet eller hva det måtte være, og skaff deg en ordentlig utdannelse og en sikker jobb?"

Så han fullførte vgs, begynte på lærerskolen og jobbet ved siden av, men ble så deprimert av å måtte innse at han ikke kunne leve ut drømmen, at han gikk inn i rus og tiltaksløshet. På dette tidspunktet hadde han forlengst forlatt foreldreheimen.

Nøyaktig hvor kunne foreldrene gjort noe særlig fra eller til, mener du?

Obs, svaret gikk litt fort. Jeg har snakket om dette herinne tidligere, skulle det stå, og "hos oss" er på min arbeidsplass der vi møter unge under opplæring.

[laban]

''Nøyaktig hvor kunne foreldrene gjort noe særlig fra eller til, mener du?''

Vet ikke, men grunnholdningen om at man skal delta i samfunnet, betale tilbake det en skylder fra barndommens skolegang, og berede grunnlaget for egen alderdom bør plantes så inn i benmargen fra barnnsben av at man ikke engnag tenker tanken onm at man skal kunne ha en lystbetont hobby som yrke.

Skulle alle i dårlig betalte lite lystbetonte lavstatusyrker, og alle andre som ikke kom inn på den linja de hadde på førsteplass til høyskoler og universityeter droppet ut og gått på NAV, så hadde ikke "bare" 9% kommet på trygd som i dag, men antagelig nærmere 90%.

En helt annen sak er at denne personen muligens hadde blitt deprimert uansett, og dermed er kvalifisert for NAV, men i følge han selv høres det ikke slik ut.

''Grunnholdningen om at man skal delta i samfunnet, betale tilbake det en skylder fra barndommens skolegang og berede grunnlaget for egen alderdom, bør plantes så inn i benmargen fra barnsben av, at man ikke engang tenker tanken om at man skal kunne ha en lystbetont hobby som yrke.''

Men han er jo fullstendig klar over dette, han orker bare ikke ta konsekvensen av det? Det er akkurat dette han ønsker å debattere: Han påstår at avstanden mellom det som idealiseres av samfunnet og får mediafokus, og den kjedelige virkeligheten, gjør at mange unge havner hos NAV.

Er det ikke litt sent å skylde på dårlige og holdningsløse foreldre, når folk sklir ut i 20-årene? Når skal man ta ansvar selv, da - etter 25, 30 eller 40 år?

[laban]

''Nøyaktig hvor kunne foreldrene gjort noe særlig fra eller til, mener du?'' Det er nok en kombo vil jeg tro, og som forelder oppfatter jeg å ha et avsvar for å formidle at alt her i livet ikke kommer lett, at man ikke alltid får som fortjent, at alle drømmer ikke nåes fort&lett osv. Jeg har snakket om foreldre som rydder veg for unger selv, og har fortalt at hos oss er det en økende tendens til åikke å tåle press. Hos oss prestasjonspress - hos denne kanen tåle å ikke lykkes umiddelbart, jf "ble deprimert av å innse at drømmen om å leve av å skrive ikke var oppnåerlig".

Jeg er mao uenig i at dette er ren makroproblematikk.

Det er kronikkforfatteren som sier at det er ren makroproblematikk, jeg er ikke enig i det. Men jeg synes heller ikke at når en som er i gang med alle typiske "fornuftige" ting - utdannelse, deltidsjobb og etablering - hopper av og går inn i rus og depresjon, så er det _foreldrenes_ holdninger som er feil.

Det er faktisk begrenset hvor mye makt man har over "barn" i 20-årene som har egen økonomi og ikke bor sammen med foreldrene lenger. Man kan selvfølgelig både hjelpe og fordømme i overensstemmelse med egne idealer, men man kan ikke trylle.

[Gjest Nord og ned.]

''Grunnholdningen om at man skal delta i samfunnet, betale tilbake det en skylder fra barndommens skolegang og berede grunnlaget for egen alderdom, bør plantes så inn i benmargen fra barnsben av, at man ikke engang tenker tanken om at man skal kunne ha en lystbetont hobby som yrke.''

Men han er jo fullstendig klar over dette, han orker bare ikke ta konsekvensen av det? Det er akkurat dette han ønsker å debattere: Han påstår at avstanden mellom det som idealiseres av samfunnet og får mediafokus, og den kjedelige virkeligheten, gjør at mange unge havner hos NAV.

Er det ikke litt sent å skylde på dårlige og holdningsløse foreldre, når folk sklir ut i 20-årene? Når skal man ta ansvar selv, da - etter 25, 30 eller 40 år?

''Er det ikke litt sent å skylde på dårlige og holdningsløse foreldre, når folk sklir ut i 20-årene?''

Nei det synes jeg ikke. Har man ingen ballast behøver det ikke gis seg utslag før i 20-åra, eller senere. Ellers er jo selvsagt foreldre bare en av flere kilder som kan ha gitt vedkommende de helt urealistiske og virkelighetsfjerne holdningen til hva et yrke skal innebære av glede og livsutfoldelse.

Fokuset på at alle bare _må_ realisere seg selv fullt ut, og at alle kan bli de de vil er for stort, og kan skape slike typer som ham.