"Mobbing" i barnehagen

[Gjest Bekymret mammaa]

Jeg ville sikkert blitt lei meg. Så ville jeg bestemt meg for at de var noen upålitelige drittsekker og følgelig hatt minst mulig med dem å gjøre. I kantina hadde jeg ikke satt meg ved samme bord som dem.

Snakket de hyggelig med meg ville jeg sagt det minstemål som var nødvendig for ikke å være uhøflig og kommet meg videre så fort som mulig.

Var det en arbeidsplass som hadde utpreget grad av slik mobbe- og klikkmentalitet, hadde jeg sett meg om etter en ny jobb. Det samme om jeg var nødt til å i stor grad forholde meg til slike folk. Man kan som voksen til en viss grad lære seg å navigere rundt slike mennesker. Men trivelig blir det aldri.

Når de sønn kommer hjem og suklørt forteller om A og B som igjen har avvist ham kan du overøse ham med sympati, medfølelse og erkjennelse av hvor ille dette er. Dermed bidrar du til hans hjelpesløshet og offeropplevelse.

Du kan i stedet fortelle ham at det ikke er noe å bry seg om og bagatellisere det hele. Da vil han føle at også du avviser ham og underkjenner hans følelser og opplevelse. På sikt vil han slutte å fortelle.

Mellom disse ytterlighetene finnes det mange variasjoner av medfølelse og anerkjennelse av opplevelsen i kombinasjon med løsningsorientering og utfordring.

Du kan etter å ha stilt spørsmål og snakket på en måte som viser din interesse og omsorg, med den største selvfølge spørre hvem han valgte å leke med i stedet.

Har han da valgt å gå alene kan du ta en samtale med ham om dette. Var han fornøyd med dette. Kunne han gjort det på en måte som hadde vært bedre for ham selv. Ikke kritiser, men støtt ham på en løsningsorientert måte. Anerkjenn at ting kan være tøffe og vanskelige, men avvis at det er umulig.

Ton ned fokuset på å vinne B og Cs gunst. Fokuser heller på andre muligheter, andre personer. Barnehagen kan ha et reelt problem i forhold til hva de tillater av sosial kodeks. Gutten ditt har et problem med at han forguder de som avviser ham.

Ikke bli knust, oppgitt og gå ned i kjelleren sammen med gutten. Vær i det opprørte vannet sammen med ham som en livbøye, ikke synkesten. Behold håp og kontroll når han mister det.

Om du ikke har tro på at barnet kan takle sosiale utfordringer, bite i seg frykt og sjenanse for å nå sosiale mål, hvordan skal gutten kunne tro på seg selv.

Å overvinne sjenanse er naturlig nok mer følsomt, komplisert, tyngre og tøffere, men prinsippielt ikke så veldig forskjellig fra å lære å ta på buksene eller spise med kniv og gaffel.

mvh

''Jeg ville sikkert blitt lei meg. Så ville jeg bestemt meg for at de var noen upålitelige drittsekker og følgelig hatt minst mulig med dem å gjøre. I kantina hadde jeg ikke satt meg ved samme bord som dem.

Snakket de hyggelig med meg ville jeg sagt det minstemål som var nødvendig for ikke å være uhøflig og kommet meg videre så fort som mulig.''

Spørsmålet til frosken var et resultat av at h*n mener det er greit å være "slem" noen ganger, men snill andre ganger.

''Mellom disse ytterlighetene finnes det mange variasjoner av medfølelse og anerkjennelse av opplevelsen i kombinasjon med løsningsorientering og utfordring.

Du kan etter å ha stilt spørsmål og snakket på en måte som viser din interesse og omsorg, med den største selvfølge spørre hvem han valgte å leke med i stedet.

Har han da valgt å gå alene kan du ta en samtale med ham om dette. Var han fornøyd med dette. Kunne han gjort det på en måte som hadde vært bedre for ham selv.'' .

Det er slik jeg gjør det, og som regel sier han at han har lekt alene, og han virker fornøyd med det. Men jeg er jo selv vitne til at han blir avvist, og ser at han blir lei seg. Andre dager sier han at han har lekt med B og C. Andre dager igjen sier de voksne at han har lekt med B og C, men selv mener han at han har vært alene hele dagen. Jeg lurer da fælt på hva som har foregått.

''Om du ikke har tro på at barnet kan takle sosiale utfordringer, bite i seg frykt og sjenanse for å nå sosiale mål, hvordan skal gutten kunne tro på seg selv.''

Det er ikke alltid nødvendig å mangle tro fra andre for at man ikke skal tro på seg selv.

''Å overvinne sjenanse er naturlig nok mer følsomt, komplisert, tyngre og tøffere, men prinsippielt ikke så veldig forskjellig fra å lære å ta på buksene eller spise med kniv og gaffel.''

Jeg vil nok heller beskrive det som å lære å spise med kniv og gaffel uten armer. Vi er ikke alle født med samme egenskaper, og sjenerte mennesker er ikke født med like mange sosiale kompetanser som utadvendte. Litt som at ikke alle er født med kreative evner, men derfor kan de fleste lære å tegne noenlunde ordenglig allikevel.

[Elis31]

Vi har også en toåring som han leker godt med hjemme. Avlastningshjem for enslig mor e.lign. kunne nok vært interessant senere, men akkurat nå for tiden har jeg så mye å gjøre at jeg ikke har overskudd til det. Hvordan kan man bli det?

De som ønsker det ber om hjelp på aleneforeldreforeningen. Det blir en privat avtale på en måte. Man kan vel også kontakte barnevernet tror jeg.

[Gjest Bekymret mammaa]

''Mulig, men hvordan?''

Ved å spillet dem opp mest mulig i stedet for å oppmuntre til kontakt med B og C. Man må også forsøke å formidle at folk som holder på sånn, ikke er verdt å bruke krefter på. Men jeg har ingen oppskrift på hvordan man får sagt dette uten at barnet bare oppfatter det som surmaget kritikk.

En bedre fremgangsmåte kan være å jobbe aktivt for og gjøre andre barn viktigere og mer attraktive. Det kan man gjøre ved å invitere dem, snakke positivt om dem, stille enkle spørsmål som primært viser at man har lagt merke til dem. Og selvfølgelig vise oppriktig interesse når man treffer disse barna.

''Han er (av ukjente årsaker) som regel taus som en østers når han blir spurt om hvordan det har vært i barnehagen (på andre områder også for den saks skyld). Det han forteller forteller han uoppfordret.''

Jo større grunn til at personalet må kunne gi en skikkelig rapport. Enig i at det ikke nytter å presse barn som må fortelle frivillig. Virker bare mot sin hensikt. Noen ganger kan man få litt samtale ved å stille ganske uvesentlige praktiske spørsmål som har lite med barnet å gjøre.

Hva het hun som hadde den blå jakken og den gule ballen? Unngå å stille for mange oppfølgingsspørsmål slik at barnet opplever spørsmål som innledning til forhør. Hvilken dag er det dere bruker å gå på tur? Hva trenger du å ha i sekken da? Gjør du deg litt dum slik at barnet kan orientere og undervise deg, kan det tidvis bli ganske fornøyelig. Noen ganger kan man litt usikkert si noe som ikke stemmer slik at barnet må rykke ut og korrigere. Hvem er faren til K? Lurer ungen på hvorfor du spør, kan du f.eks. si noe om at du forsøker å lære navnene så du kan hilse hyggelig på dem. Du er ute etter læring for egen del ikke for å sjekke hva gutten driver med.

''Jeg er oppgitt ja, og jeg skjønner ikke hvorfor barnet mitt ikke skal få ha noen lekekammerater. Og jeg forstår heller ikke hva jeg skal gjøre med det. Hvis jeg spør om han vil ha med seg den eller den hjem, sier han bare nei.''

Ikke gi ham for mange valg på dette området. Han er sikkert en ekte 'Prinsesse-vil-ikke' hva gjester angår. Avtal med foreldrene og fortell at i dag kommer G på besøk og vi skal bake boller. (Eller noe annet som gutten synes er stas.) Ikke spør om hans syn på saken. Fremstill det som noe selvfølgelig, for lengst oppe og avgjort.

En annen dag skal dere i bassenget sammen med R. Helt udiskutabelt. Selvsagt, hvorfor skulle det være noe å diskutere? Formidle positive forventninger uten å fortelle ham hva han skal like og ikke.

"Lillebroren hans begynner 99 % sikkert i samme barnehage om et halvt år, og jeg er litt redd for at han bare skal bli gående sammen med ham da (selv om lillebroren er en annen type som nok lettere finner noen nå leke med)."

Kanskje de burde være på hver sin avdeling.

mvh

En annen sak er at gutten muligens ville hatt det bedre i en mindre og mer oversiktlig barnehage, men det er kanskje ikke forenelig med studenttilværelsen.

Det er mangel på barnehageplasser i området, så det er ikke aktuelt.

Takk for råd om hvordan jeg skal få ham til å snakke. Det høres fornuftig ut.

Vi kan dessverre ikke få lillebror på en annen avdeling. De har en barnehagepolitikk med at søsken går sammen, så skal de nemlig ikke bruke tid på å bli kjent med en ny familie (!?).

[PieLill]

''Det er ikke noe mål å gjøre et sjenert barn til det udiskutable og natrulige midtpunkt i en hver sammenheng. Samtidig trenger også sjenerte barn å lære at valg styrt av sjenanse noen ganger gir tap.''

Det tror jeg sjenerte forstår utmerket godt selv, og jeg kan ikke forestille meg at det blir bedre av å si at personligheten hans gir ham tap. Han kan jo ikke for at han er sjenert.

''Det tror jeg sjenerte forstår utmerket godt selv, og jeg kan ikke forestille meg at det blir bedre av å si at personligheten hans gir ham tap. Han kan jo ikke for at han er sjenert.''

Et barn kan heller ikke noe for at det er naturlig høyrøstet eller ikke kommer på å sjekke hva de andre gjør før det buser inn i leken. Men disse barna må ofte ganske brutalt lære konsekvensene av det de _gjør_.

Gutten går ikke alene i barnehagen fordi han er sjenert. Men fordi ha velger å ikke leke med noen andre om B og C er der og de ikke vil leke med ham.

Personligheten hans gir ikke tap i seg selv. Det er det han _velger_ å gjøre og ikke gjøre. Et sjenert barn har ofte færre valgmuligheter i en sosial setting enn et mer frimodig barn. Men det betyr ikke at barnet ikke har noen valgmuligheter og er fullstendig prisgitt omgivelsene.

Det betyr ikke at vi ikke skal utfordre barnet til å trosse sin sjenanse.

Jeg tror dette er en situasjon som både du og gutten har større muligheter til å påvirke enn dere gjør dere nytte av. Det betyr ikke at det er enkelt og at ikke barnehagen kan behøve å endre på ting.

Men hjelpesløshet er ingen god strategi.

mvh

[Gjest Bekymret mammaa]

De som ønsker det ber om hjelp på aleneforeldreforeningen. Det blir en privat avtale på en måte. Man kan vel også kontakte barnevernet tror jeg.

Ok, takk!

[frosken]

''Jeg ville sikkert blitt lei meg. Så ville jeg bestemt meg for at de var noen upålitelige drittsekker og følgelig hatt minst mulig med dem å gjøre. I kantina hadde jeg ikke satt meg ved samme bord som dem.

Snakket de hyggelig med meg ville jeg sagt det minstemål som var nødvendig for ikke å være uhøflig og kommet meg videre så fort som mulig.''

Spørsmålet til frosken var et resultat av at h*n mener det er greit å være "slem" noen ganger, men snill andre ganger.

''Mellom disse ytterlighetene finnes det mange variasjoner av medfølelse og anerkjennelse av opplevelsen i kombinasjon med løsningsorientering og utfordring.

Du kan etter å ha stilt spørsmål og snakket på en måte som viser din interesse og omsorg, med den største selvfølge spørre hvem han valgte å leke med i stedet.

Har han da valgt å gå alene kan du ta en samtale med ham om dette. Var han fornøyd med dette. Kunne han gjort det på en måte som hadde vært bedre for ham selv.'' .

Det er slik jeg gjør det, og som regel sier han at han har lekt alene, og han virker fornøyd med det. Men jeg er jo selv vitne til at han blir avvist, og ser at han blir lei seg. Andre dager sier han at han har lekt med B og C. Andre dager igjen sier de voksne at han har lekt med B og C, men selv mener han at han har vært alene hele dagen. Jeg lurer da fælt på hva som har foregått.

''Om du ikke har tro på at barnet kan takle sosiale utfordringer, bite i seg frykt og sjenanse for å nå sosiale mål, hvordan skal gutten kunne tro på seg selv.''

Det er ikke alltid nødvendig å mangle tro fra andre for at man ikke skal tro på seg selv.

''Å overvinne sjenanse er naturlig nok mer følsomt, komplisert, tyngre og tøffere, men prinsippielt ikke så veldig forskjellig fra å lære å ta på buksene eller spise med kniv og gaffel.''

Jeg vil nok heller beskrive det som å lære å spise med kniv og gaffel uten armer. Vi er ikke alle født med samme egenskaper, og sjenerte mennesker er ikke født med like mange sosiale kompetanser som utadvendte. Litt som at ikke alle er født med kreative evner, men derfor kan de fleste lære å tegne noenlunde ordenglig allikevel.

''Spørsmålet til frosken var et resultat av at h*n mener det er greit å være "slem" noen ganger, men snill andre ganger.''

Jeg har aldri sagt at det er greit å være "slem". Derimot har jeg påpekt at jeg stusser over at ditt fokus i så stor grad er på at de andre barna skal endre seg, mens du ikke ser ut til å tillegge din sønn et endringspotensiale.

Unger er forskjellige og mange av dem må øve mye på et spesifikt område om de ikke skal bli hengende etter i forhold til sentrale ferdigheter. Jeg synes ikke det er noe annerledes å måtte øve mye på å være i kontakt med andre og det å måtte øve mye på lesing, trene opp beina sine, kontrollere trass-utbrudd osv.

Du har flere ganger i tråden skrevet at du ikke skjønner hvordan du skal kunne påvirke din sønns atferd på dette området. Kanskje du bør sørge for å få litt foreldreveiledning mht dette temaet?

[Gjest Bekymret mammaa]

''Det tror jeg sjenerte forstår utmerket godt selv, og jeg kan ikke forestille meg at det blir bedre av å si at personligheten hans gir ham tap. Han kan jo ikke for at han er sjenert.''

Et barn kan heller ikke noe for at det er naturlig høyrøstet eller ikke kommer på å sjekke hva de andre gjør før det buser inn i leken. Men disse barna må ofte ganske brutalt lære konsekvensene av det de _gjør_.

Gutten går ikke alene i barnehagen fordi han er sjenert. Men fordi ha velger å ikke leke med noen andre om B og C er der og de ikke vil leke med ham.

Personligheten hans gir ikke tap i seg selv. Det er det han _velger_ å gjøre og ikke gjøre. Et sjenert barn har ofte færre valgmuligheter i en sosial setting enn et mer frimodig barn. Men det betyr ikke at barnet ikke har noen valgmuligheter og er fullstendig prisgitt omgivelsene.

Det betyr ikke at vi ikke skal utfordre barnet til å trosse sin sjenanse.

Jeg tror dette er en situasjon som både du og gutten har større muligheter til å påvirke enn dere gjør dere nytte av. Det betyr ikke at det er enkelt og at ikke barnehagen kan behøve å endre på ting.

Men hjelpesløshet er ingen god strategi.

mvh

''Personligheten hans gir ikke tap i seg selv. Det er det han _velger_ å gjøre og ikke gjøre. Et sjenert barn har ofte færre valgmuligheter i en sosial setting enn et mer frimodig barn. Men det betyr ikke at barnet ikke har noen valgmuligheter og er fullstendig prisgitt omgivelsene.''

Det kommer jo litt an på hvor sjenert barnet er.

''Det betyr ikke at vi ikke skal utfordre barnet til å trosse sin sjenanse.''

Men jeg kan fortsatt ikke tvinge ham fysisk. Så akkurat der er jeg hjelpeløs, ja.

[Gjest Bekymret mammaa]

''Det tror jeg sjenerte forstår utmerket godt selv, og jeg kan ikke forestille meg at det blir bedre av å si at personligheten hans gir ham tap. Han kan jo ikke for at han er sjenert.''

Et barn kan heller ikke noe for at det er naturlig høyrøstet eller ikke kommer på å sjekke hva de andre gjør før det buser inn i leken. Men disse barna må ofte ganske brutalt lære konsekvensene av det de _gjør_.

Gutten går ikke alene i barnehagen fordi han er sjenert. Men fordi ha velger å ikke leke med noen andre om B og C er der og de ikke vil leke med ham.

Personligheten hans gir ikke tap i seg selv. Det er det han _velger_ å gjøre og ikke gjøre. Et sjenert barn har ofte færre valgmuligheter i en sosial setting enn et mer frimodig barn. Men det betyr ikke at barnet ikke har noen valgmuligheter og er fullstendig prisgitt omgivelsene.

Det betyr ikke at vi ikke skal utfordre barnet til å trosse sin sjenanse.

Jeg tror dette er en situasjon som både du og gutten har større muligheter til å påvirke enn dere gjør dere nytte av. Det betyr ikke at det er enkelt og at ikke barnehagen kan behøve å endre på ting.

Men hjelpesløshet er ingen god strategi.

mvh

''Et barn kan heller ikke noe for at det er naturlig høyrøstet eller ikke kommer på å sjekke hva de andre gjør før det buser inn i leken. Men disse barna må ofte ganske brutalt lære konsekvensene av det de _gjør_.''

Forskjellen er at de høyrøstede barna sjelden har problemer med å finne noen å leke med, og får de ikke napp det ene stedet, synes de ikke det er vanskelig å prøve et annet sted. Å være høyrøstet eller en som snakker hele tiden er også vesentlig mer sosialt akseptabelt enn å være den stille typen.

[Bella Dotte]

''Et barn kan heller ikke noe for at det er naturlig høyrøstet eller ikke kommer på å sjekke hva de andre gjør før det buser inn i leken. Men disse barna må ofte ganske brutalt lære konsekvensene av det de _gjør_.''

Forskjellen er at de høyrøstede barna sjelden har problemer med å finne noen å leke med, og får de ikke napp det ene stedet, synes de ikke det er vanskelig å prøve et annet sted. Å være høyrøstet eller en som snakker hele tiden er også vesentlig mer sosialt akseptabelt enn å være den stille typen.

''Forskjellen er at de høyrøstede barna sjelden har problemer med å finne noen å leke med, og får de ikke napp det ene stedet, synes de ikke det er vanskelig å prøve et annet sted. Å være høyrøstet eller en som snakker hele tiden er også vesentlig mer sosialt akseptabelt enn å være den stille typen.''

Ja, spisse albuer er et utvilsomt men uberettiget fortrinn.

[Gjest Bekymret mammaa]

''Spørsmålet til frosken var et resultat av at h*n mener det er greit å være "slem" noen ganger, men snill andre ganger.''

Jeg har aldri sagt at det er greit å være "slem". Derimot har jeg påpekt at jeg stusser over at ditt fokus i så stor grad er på at de andre barna skal endre seg, mens du ikke ser ut til å tillegge din sønn et endringspotensiale.

Unger er forskjellige og mange av dem må øve mye på et spesifikt område om de ikke skal bli hengende etter i forhold til sentrale ferdigheter. Jeg synes ikke det er noe annerledes å måtte øve mye på å være i kontakt med andre og det å måtte øve mye på lesing, trene opp beina sine, kontrollere trass-utbrudd osv.

Du har flere ganger i tråden skrevet at du ikke skjønner hvordan du skal kunne påvirke din sønns atferd på dette området. Kanskje du bør sørge for å få litt foreldreveiledning mht dette temaet?

Som jeg forstår det du skrev mener du at de andre barna noen ganger skal ha lov til å utestenge, mens de voksne andre ganger skal si at det ikke er lov. (?)

Å tvinge A til å ta kontakt med andre barn i de situasjonene han ikke tør, blir som å tvinge et barn til å lese høyt, men at barnet nekter å åpne munnen. Moderne pedagogikk i barnehagealder sier dessuten, at man skal respektere at ikke alle barn er like utadvendte, og de barna som ikke er det skal ha den tiden de trenger, ikke presse. Jeg mener ikke at han har så mange problemer at han har bruk for psykologhjelp. Som jeg også har skrevet flere steder i tråden er det fremgang på området, men mystisk nok ikke på områder hvor han har blitt presset.

[Gjest Bekymret mammaa]

''Forskjellen er at de høyrøstede barna sjelden har problemer med å finne noen å leke med, og får de ikke napp det ene stedet, synes de ikke det er vanskelig å prøve et annet sted. Å være høyrøstet eller en som snakker hele tiden er også vesentlig mer sosialt akseptabelt enn å være den stille typen.''

Ja, spisse albuer er et utvilsomt men uberettiget fortrinn.

:-)

Også i voksenlivet. Hvor ofte ser man en sjenert toppsjef?

[Gjest Bekymret mammaa]

Jeg ville sørget for å invitere andre barn på besøk ofte. Med eller uten foreldre, alt ettersom det er barn av venner og familie eller barn fra barnehagen. Jeg hadde ikke spurt ham om han ønsker det, bare gitt beskjed om at i dag skal H være hos oss. Når dere så er hjemme, så ville jeg igangsatt aktivitet dersom ungene ikke får det til selv. Om nødvendig hadde jeg igangsatt aktiviteter som krever voksen tilstedeværelse hele tiden, som f.eks. baking, hobbyprosjekter osv. Innimellom hadde jeg sagt til dem at de selv må finne på noe å gjøre mens du gjør noe annet.

Sørg for at andre barn synes det er hyggelig å være hos dere, selv om gutten din kanskje trekker seg noe bort. Kanskje kan gutten din også være en som hjelper de mindre barna dersom lillebror har noen på besøk. Sjenerte barn synes ofte det er enklere å forholde seg til barn som er yngre enn dem.

Takk for tips!

[PieLill]

''Jeg ville sikkert blitt lei meg. Så ville jeg bestemt meg for at de var noen upålitelige drittsekker og følgelig hatt minst mulig med dem å gjøre. I kantina hadde jeg ikke satt meg ved samme bord som dem.

Snakket de hyggelig med meg ville jeg sagt det minstemål som var nødvendig for ikke å være uhøflig og kommet meg videre så fort som mulig.''

Spørsmålet til frosken var et resultat av at h*n mener det er greit å være "slem" noen ganger, men snill andre ganger.

''Mellom disse ytterlighetene finnes det mange variasjoner av medfølelse og anerkjennelse av opplevelsen i kombinasjon med løsningsorientering og utfordring.

Du kan etter å ha stilt spørsmål og snakket på en måte som viser din interesse og omsorg, med den største selvfølge spørre hvem han valgte å leke med i stedet.

Har han da valgt å gå alene kan du ta en samtale med ham om dette. Var han fornøyd med dette. Kunne han gjort det på en måte som hadde vært bedre for ham selv.'' .

Det er slik jeg gjør det, og som regel sier han at han har lekt alene, og han virker fornøyd med det. Men jeg er jo selv vitne til at han blir avvist, og ser at han blir lei seg. Andre dager sier han at han har lekt med B og C. Andre dager igjen sier de voksne at han har lekt med B og C, men selv mener han at han har vært alene hele dagen. Jeg lurer da fælt på hva som har foregått.

''Om du ikke har tro på at barnet kan takle sosiale utfordringer, bite i seg frykt og sjenanse for å nå sosiale mål, hvordan skal gutten kunne tro på seg selv.''

Det er ikke alltid nødvendig å mangle tro fra andre for at man ikke skal tro på seg selv.

''Å overvinne sjenanse er naturlig nok mer følsomt, komplisert, tyngre og tøffere, men prinsippielt ikke så veldig forskjellig fra å lære å ta på buksene eller spise med kniv og gaffel.''

Jeg vil nok heller beskrive det som å lære å spise med kniv og gaffel uten armer. Vi er ikke alle født med samme egenskaper, og sjenerte mennesker er ikke født med like mange sosiale kompetanser som utadvendte. Litt som at ikke alle er født med kreative evner, men derfor kan de fleste lære å tegne noenlunde ordenglig allikevel.

Jeg oppfatter ikke spørsmålet fra frosken som du gjør.

''Det er slik jeg gjør det, og som regel sier han at han har lekt alene, og han virker fornøyd med det. Men jeg er jo selv vitne til at han blir avvist, og ser at han blir lei seg. Andre dager sier han at han har lekt med B og C. Andre dager igjen sier de voksne at han har lekt med B og C, men selv mener han at han har vært alene hele dagen. Jeg lurer da fælt på hva som har foregått.''

Det er nok mange foreldre som skulle ønsket de visste adskillig mer av hva som foregikk i barnehagen. Jeg har inntrykk av at barn ofte fremstiller den delen av dagen som gjorde mest inntrykk som hele dagen og 'alt' som skjedde den dagen.

I forhold til at du ser han blir avvist, burde du kanskje fortelle ham at i dag skal du ikke gå bort til B og C, men begynne å tegne med en gang du kommer i barnehagen. Han trenger ikke mer, men mindre B og C. Hvorfor i hele vide verden skal hans velbefinnende i løpet av dagen avgjøres av B og Cs lynner.

''Det er ikke alltid nødvendig å mangle tro fra andre for at man ikke skal tro på seg selv.''

Det har du rett i. Hva du formidler til gutten i hverdagen, vet jeg selvsagt ikke. Men her får jeg en opplevelse av håpløshet og at du har lite tro på at gutten kan gjøre framskritt i det hele tatt. Kan også virke som du tenker mer sorthvitt enn hva som er hensiktsmessig. Jo mer du klarer å formidle realistisk tro og optimisme, jo mer mot setter du i gutten.

''Jeg vil nok heller beskrive det som å lære å spise med kniv og gaffel uten armer. Vi er ikke alle født med samme egenskaper, og sjenerte mennesker er ikke født med like mange sosiale kompetanser som utadvendte.''

Jeg er ikke enig med deg i at sjenanse er en invalidiserende sosial egenskap. Men om så var må også de som mangler armer, lære seg å spise på en eller annen måte. Tipper at du var ganske sjenert som barn selv? Og at en del av dette fortsatt sitter i?

Fra mitt ståsted er sjenanse en egenskap med sterke og svake sider, akkurat som frimodighet.

Vet du hvor mange skravlebøtter som ønsker å bite av seg tunga fordi de aldri klarer å holde kjeft? Hvor mange som ønsker de klarte å være mindre synlige og komme i færre konflikter? Som føler seg som en buldoser og elefant i et glassmagasin. Som sjenerte mennesker kanskje tenker at de må ha det så greit som ikke er sjenerte.

Poenget mitt er at man må lære seg å leve med sin genetiske utrustning enten den er si eller så. Alle egenskaper har sterke og svake sider. Sjenanse kommer ofte i en pakke med gode evner til å lytte, observere og refleketer, og ikke minst tenke seg om før man snakker.

Sjenanse og beskjedenhet har sine utfordringer. Dette er vanskelig. Barnehagen og personalets håndtering virker ikke ideell.

Men det er ikke håpløst. - Og sjenerte barn unngår faktisk en del problemer som frimodige og uforsiktige barn stadig vikler seg inn i.

mvh

[Gjest Bekymret mammaa]

'' De områdene han utviler seg på er områder hvor han ikke blir presset.''

Kan du gi noen eksempler på dette?

For eksempel i forhold til å si noe når de har fellessamling i barnehagen (på avdelinga). For et halvt år siden sa han ikke noe som helst og nikket bare da navnet hans ble ropt opp. Nå vil han gjerne si noe når det er hans tur (det går f.eks. på rundgang hvem som skal bestemme hvilken sang de skal synge).

[Gjest Bekymret mammaa]

'' De områdene han utviler seg på er områder hvor han ikke blir presset.''

Kan du gi noen eksempler på dette?

Jeg trykket på sendknappen for tidlig.

Et annet eksempel er i forhold til besteforeldrene. Tidligere åpnet han ikke munnen for å si noe til dem, men nå snakker han helt uproblematisk med dem.

[PieLill]

''Et barn kan heller ikke noe for at det er naturlig høyrøstet eller ikke kommer på å sjekke hva de andre gjør før det buser inn i leken. Men disse barna må ofte ganske brutalt lære konsekvensene av det de _gjør_.''

Forskjellen er at de høyrøstede barna sjelden har problemer med å finne noen å leke med, og får de ikke napp det ene stedet, synes de ikke det er vanskelig å prøve et annet sted. Å være høyrøstet eller en som snakker hele tiden er også vesentlig mer sosialt akseptabelt enn å være den stille typen.

''Forskjellen er at de høyrøstede barna sjelden har problemer med å finne noen å leke med, og får de ikke napp det ene stedet, synes de ikke det er vanskelig å prøve et annet sted. Å være høyrøstet eller en som snakker hele tiden er også vesentlig mer sosialt akseptabelt enn å være den stille typen.''

Synes du ser litt sort-hvitt på dette. Barn som stikker seg fram får som regel også mer tyn og havner lettere i maktkamper uten at de helt skjønner hva som skjer. Barn kan også være så framfusne at andre barn tar avstand fra dem og de blir gående minst like alene som sjenerte barn.

Det viktige for deg er uansett å satse på mulighetene, ikke umulighetene.

mvh

[PieLill]

:-)

Også i voksenlivet. Hvor ofte ser man en sjenert toppsjef?

''Også i voksenlivet. Hvor ofte ser man en sjenert toppsjef?''

Og hvor ofte ser man en sjenert person bli hengt ut, æreskjeldt, baktalt, løyet om, snakket sant om, kort sagt 'drept' av media?

Alt kommer med en pris.

mvh

[PieLill]

''Personligheten hans gir ikke tap i seg selv. Det er det han _velger_ å gjøre og ikke gjøre. Et sjenert barn har ofte færre valgmuligheter i en sosial setting enn et mer frimodig barn. Men det betyr ikke at barnet ikke har noen valgmuligheter og er fullstendig prisgitt omgivelsene.''

Det kommer jo litt an på hvor sjenert barnet er.

''Det betyr ikke at vi ikke skal utfordre barnet til å trosse sin sjenanse.''

Men jeg kan fortsatt ikke tvinge ham fysisk. Så akkurat der er jeg hjelpeløs, ja.

''Men jeg kan fortsatt ikke tvinge ham fysisk. Så akkurat der er jeg hjelpeløs, ja.''

Det finnes andre måter enn fysisk tvang.

Ikke snakk om noen mirakelkur, men små skritt i riktig rettning.

mvh

[man]

Curlingmamma?

[Elis31]

''Det tror jeg sjenerte forstår utmerket godt selv, og jeg kan ikke forestille meg at det blir bedre av å si at personligheten hans gir ham tap. Han kan jo ikke for at han er sjenert.''

Et barn kan heller ikke noe for at det er naturlig høyrøstet eller ikke kommer på å sjekke hva de andre gjør før det buser inn i leken. Men disse barna må ofte ganske brutalt lære konsekvensene av det de _gjør_.

Gutten går ikke alene i barnehagen fordi han er sjenert. Men fordi ha velger å ikke leke med noen andre om B og C er der og de ikke vil leke med ham.

Personligheten hans gir ikke tap i seg selv. Det er det han _velger_ å gjøre og ikke gjøre. Et sjenert barn har ofte færre valgmuligheter i en sosial setting enn et mer frimodig barn. Men det betyr ikke at barnet ikke har noen valgmuligheter og er fullstendig prisgitt omgivelsene.

Det betyr ikke at vi ikke skal utfordre barnet til å trosse sin sjenanse.

Jeg tror dette er en situasjon som både du og gutten har større muligheter til å påvirke enn dere gjør dere nytte av. Det betyr ikke at det er enkelt og at ikke barnehagen kan behøve å endre på ting.

Men hjelpesløshet er ingen god strategi.

mvh

Tror det er viktig å ha i mente at barnet trolig velger B og C fordi det føler seg trygg på disse har det bra sammen med disse er bestevenn, når de har det bra sammen. Så blir han plutselig skviset ut når det passer seg sånn. Det er ikke sikkert det er så lett å finne andre kompiser da. De kan være opptatt med sine osv. Men man må selvfølgelig forsøke å hjelpe til at han skal søke andre også.

Men det er nok ikke sånn at han bare velger håpløsheten men velger de for det som er bra.