"Mobbing" i barnehagen

[Elis31]

Curlingmamma?

Idiotisk innlegg - man. Men deg om det.

[Elis31]

''Et barn kan heller ikke noe for at det er naturlig høyrøstet eller ikke kommer på å sjekke hva de andre gjør før det buser inn i leken. Men disse barna må ofte ganske brutalt lære konsekvensene av det de _gjør_.''

Forskjellen er at de høyrøstede barna sjelden har problemer med å finne noen å leke med, og får de ikke napp det ene stedet, synes de ikke det er vanskelig å prøve et annet sted. Å være høyrøstet eller en som snakker hele tiden er også vesentlig mer sosialt akseptabelt enn å være den stille typen.

Jeg tror ikke det er noe særlig å være høyrøstet og fremfusende barn heller.

[Gjest Bekymret mammaa]

Jeg oppfatter ikke spørsmålet fra frosken som du gjør.

''Det er slik jeg gjør det, og som regel sier han at han har lekt alene, og han virker fornøyd med det. Men jeg er jo selv vitne til at han blir avvist, og ser at han blir lei seg. Andre dager sier han at han har lekt med B og C. Andre dager igjen sier de voksne at han har lekt med B og C, men selv mener han at han har vært alene hele dagen. Jeg lurer da fælt på hva som har foregått.''

Det er nok mange foreldre som skulle ønsket de visste adskillig mer av hva som foregikk i barnehagen. Jeg har inntrykk av at barn ofte fremstiller den delen av dagen som gjorde mest inntrykk som hele dagen og 'alt' som skjedde den dagen.

I forhold til at du ser han blir avvist, burde du kanskje fortelle ham at i dag skal du ikke gå bort til B og C, men begynne å tegne med en gang du kommer i barnehagen. Han trenger ikke mer, men mindre B og C. Hvorfor i hele vide verden skal hans velbefinnende i løpet av dagen avgjøres av B og Cs lynner.

''Det er ikke alltid nødvendig å mangle tro fra andre for at man ikke skal tro på seg selv.''

Det har du rett i. Hva du formidler til gutten i hverdagen, vet jeg selvsagt ikke. Men her får jeg en opplevelse av håpløshet og at du har lite tro på at gutten kan gjøre framskritt i det hele tatt. Kan også virke som du tenker mer sorthvitt enn hva som er hensiktsmessig. Jo mer du klarer å formidle realistisk tro og optimisme, jo mer mot setter du i gutten.

''Jeg vil nok heller beskrive det som å lære å spise med kniv og gaffel uten armer. Vi er ikke alle født med samme egenskaper, og sjenerte mennesker er ikke født med like mange sosiale kompetanser som utadvendte.''

Jeg er ikke enig med deg i at sjenanse er en invalidiserende sosial egenskap. Men om så var må også de som mangler armer, lære seg å spise på en eller annen måte. Tipper at du var ganske sjenert som barn selv? Og at en del av dette fortsatt sitter i?

Fra mitt ståsted er sjenanse en egenskap med sterke og svake sider, akkurat som frimodighet.

Vet du hvor mange skravlebøtter som ønsker å bite av seg tunga fordi de aldri klarer å holde kjeft? Hvor mange som ønsker de klarte å være mindre synlige og komme i færre konflikter? Som føler seg som en buldoser og elefant i et glassmagasin. Som sjenerte mennesker kanskje tenker at de må ha det så greit som ikke er sjenerte.

Poenget mitt er at man må lære seg å leve med sin genetiske utrustning enten den er si eller så. Alle egenskaper har sterke og svake sider. Sjenanse kommer ofte i en pakke med gode evner til å lytte, observere og refleketer, og ikke minst tenke seg om før man snakker.

Sjenanse og beskjedenhet har sine utfordringer. Dette er vanskelig. Barnehagen og personalets håndtering virker ikke ideell.

Men det er ikke håpløst. - Og sjenerte barn unngår faktisk en del problemer som frimodige og uforsiktige barn stadig vikler seg inn i.

mvh

''I forhold til at du ser han blir avvist, burde du kanskje fortelle ham at i dag skal du ikke gå bort til B og C, men begynne å tegne med en gang du kommer i barnehagen. Han trenger ikke mer, men mindre B og C. Hvorfor i hele vide verden skal hans velbefinnende i løpet av dagen avgjøres av B og Cs lynner.''

Jeg har sluttet med å oppfordre ham til å gå bort til B og C. Han gjør det heller ikke. Men ofte er de der når A blir levert om morgenen, og så sier de til ham (noen ganger også oppsøker ham i garderoben) at "du får ikke lov til å leke med oss", "å nei, A kommer" (og løper sin vei) eller lignende, eller de sperrer inngangsdøra når han kommer og jeg (eller pappaen) skal fysisk flytte dem for at vi skal komme inn i barnehagen. Om det siste er vondt ment eller ei, kan jeg ikke svare på.

''Det har du rett i. Hva du formidler til gutten i hverdagen, vet jeg selvsagt ikke. Men her får jeg en opplevelse av håpløshet og at du har lite tro på at gutten kan gjøre framskritt i det hele tatt.''

Jeg har skrevet flere steder i tråden at han har gjort framskritt på flere områder.

''Jeg er ikke enig med deg i at sjenanse er en invalidiserende sosial egenskap. Men om så var må også de som mangler armer, lære seg å spise på en eller annen måte. Tipper at du var ganske sjenert som barn selv? Og at en del av dette fortsatt sitter i?''

Ja, jeg var sjenert som barn, men er det ikke lenger (har skrevet det annet sted i tråden). Og jeg vet av egen erfaring at sjenanse kan være en invalidiserende sosial egenskap. Jeg hadde ikke selv hatt venner som barn hvis det ikke var andre som hadde oppsøkt meg og hatt tålmodighet til å vente på at jeg hadde vært så mye sammen med dem at jeg ikke lenger var sjenert ovenfor dem.

''Fra mitt ståsted er sjenanse en egenskap med sterke og svake sider, akkurat som frimodighet.

Vet du hvor mange skravlebøtter som ønsker å bite av seg tunga fordi de aldri klarer å holde kjeft? Hvor mange som ønsker de klarte å være mindre synlige og komme i færre konflikter? Som føler seg som en buldoser og elefant i et glassmagasin. Som sjenerte mennesker kanskje tenker at de må ha det så greit som ikke er sjenerte.

Poenget mitt er at man må lære seg å leve med sin genetiske utrustning enten den er si eller så. Alle egenskaper har sterke og svake sider. Sjenanse kommer ofte i en pakke med gode evner til å lytte, observere og refleketer, og ikke minst tenke seg om før man snakker.''

Det er ikke mange sjenerte som er toppsjefer. Og i disse dager, hvor man får karakterer på skolen etter hvor mye man deltar i timene og ikke kan komme gjennom en utdannelse uten å skulle holde en masse foredrag, kan jeg ikke forestille meg at det er like vanskelige å være rappkjeftet som det er å være sjenert.

''Men det er ikke håpløst. - Og sjenerte barn unngår faktisk en del problemer som frimodige og uforsiktige barn stadig vikler seg inn i.''

Frimodighet og uforsiktighet verdsettes vesentlig mer enn sjenerthet.

[Elis31]

:-)

Også i voksenlivet. Hvor ofte ser man en sjenert toppsjef?

Jeg vet om en

[Gjest Bekymret mammaa]

Curlingmamma?

Nei, det er en veldig dårlig beskrivelse av meg.

[Gjest Bekymret mammaa]

Tror det er viktig å ha i mente at barnet trolig velger B og C fordi det føler seg trygg på disse har det bra sammen med disse er bestevenn, når de har det bra sammen. Så blir han plutselig skviset ut når det passer seg sånn. Det er ikke sikkert det er så lett å finne andre kompiser da. De kan være opptatt med sine osv. Men man må selvfølgelig forsøke å hjelpe til at han skal søke andre også.

Men det er nok ikke sånn at han bare velger håpløsheten men velger de for det som er bra.

Jeg tror også det er derfor han velger B og C. De har jo lekt så fint sammen før, og gjør det fortsatt også nå noen ganger. A og B leker fint sammen når C ikke er i nærheten.

[Gjest Bekymret mammaa]

Jeg tror ikke det er noe særlig å være høyrøstet og fremfusende barn heller.

Sikkert ikke, men de barna klarer seg uansett bedre her i livet enn de sjenerte barna. De høyrøstede er sjelden venneløse.

[Elis31]

Som jeg forstår det du skrev mener du at de andre barna noen ganger skal ha lov til å utestenge, mens de voksne andre ganger skal si at det ikke er lov. (?)

Å tvinge A til å ta kontakt med andre barn i de situasjonene han ikke tør, blir som å tvinge et barn til å lese høyt, men at barnet nekter å åpne munnen. Moderne pedagogikk i barnehagealder sier dessuten, at man skal respektere at ikke alle barn er like utadvendte, og de barna som ikke er det skal ha den tiden de trenger, ikke presse. Jeg mener ikke at han har så mange problemer at han har bruk for psykologhjelp. Som jeg også har skrevet flere steder i tråden er det fremgang på området, men mystisk nok ikke på områder hvor han har blitt presset.

Hvorfor skal det være så store problemer før man oppsøker psykologhjelp? Jeg tror det ofte er her vi gjør feil. Det burde vært langt mer fokus på selvfølelse etc i barnehage og skole.

[Gjest Bekymret mammaa]

''Forskjellen er at de høyrøstede barna sjelden har problemer med å finne noen å leke med, og får de ikke napp det ene stedet, synes de ikke det er vanskelig å prøve et annet sted. Å være høyrøstet eller en som snakker hele tiden er også vesentlig mer sosialt akseptabelt enn å være den stille typen.''

Synes du ser litt sort-hvitt på dette. Barn som stikker seg fram får som regel også mer tyn og havner lettere i maktkamper uten at de helt skjønner hva som skjer. Barn kan også være så framfusne at andre barn tar avstand fra dem og de blir gående minst like alene som sjenerte barn.

Det viktige for deg er uansett å satse på mulighetene, ikke umulighetene.

mvh

''Barn kan også være så framfusne at andre barn tar avstand fra dem og de blir gående minst like alene som sjenerte barn.''

Jeg har fortsatt til gode å møte et framfusende barn som ikke har venner. Jeg vet derimot om flere sjenerte som ikke har noen (nei, ikke meg selv som barn).

Jeg har heller ikke inntrykket av at "klassens klovn" er den venneløse i klassen.

[Elis31]

Det finnes bøker om barn og sjenanse.

Søk på sjenanse foreksempel på bokkilden:

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/enkeltSok.do;jsessionid=2D8168A398D03C027C5A92B3A86518B2.node2?enkeltsok=sjenanse

[Gjest Bekymret mammaa]

''Også i voksenlivet. Hvor ofte ser man en sjenert toppsjef?''

Og hvor ofte ser man en sjenert person bli hengt ut, æreskjeldt, baktalt, løyet om, snakket sant om, kort sagt 'drept' av media?

Alt kommer med en pris.

mvh

All PR er bedre enn ingen PR er det noe som heter. :-)

Å bli kjent er et valg man selv tar og ikke helt sammenlignelig. Jeg har flere ganger hver vitne til at de stille (sannsynligvis sjenerte) personene er dem som blir snakket om, for det er ingen som forstår dem, eller tror de er uhøflige og overlegne.

[Gjest Bekymret mammaa]

Jeg vet om en

Så har vedkommende kanskje noen områder hvor h*n ikke er sjenert...?

[Gjest Bekymret mammaa]

''Men jeg kan fortsatt ikke tvinge ham fysisk. Så akkurat der er jeg hjelpeløs, ja.''

Det finnes andre måter enn fysisk tvang.

Ikke snakk om noen mirakelkur, men små skritt i riktig rettning.

mvh

Men vil man ikke, så vil man ikke. Han er ekstremt sta!

[Gjest Bekymret mammaa]

Hvorfor skal det være så store problemer før man oppsøker psykologhjelp? Jeg tror det ofte er her vi gjør feil. Det burde vært langt mer fokus på selvfølelse etc i barnehage og skole.

Enig.

[Gjest Bekymret mammaa]

Det finnes bøker om barn og sjenanse.

Søk på sjenanse foreksempel på bokkilden:

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/enkeltSok.do;jsessionid=2D8168A398D03C027C5A92B3A86518B2.node2?enkeltsok=sjenanse

Takk for det!

[PieLill]

Som jeg forstår det du skrev mener du at de andre barna noen ganger skal ha lov til å utestenge, mens de voksne andre ganger skal si at det ikke er lov. (?)

Å tvinge A til å ta kontakt med andre barn i de situasjonene han ikke tør, blir som å tvinge et barn til å lese høyt, men at barnet nekter å åpne munnen. Moderne pedagogikk i barnehagealder sier dessuten, at man skal respektere at ikke alle barn er like utadvendte, og de barna som ikke er det skal ha den tiden de trenger, ikke presse. Jeg mener ikke at han har så mange problemer at han har bruk for psykologhjelp. Som jeg også har skrevet flere steder i tråden er det fremgang på området, men mystisk nok ikke på områder hvor han har blitt presset.

''Som jeg forstår det du skrev mener du at de andre barna noen ganger skal ha lov til å utestenge, mens de voksne andre ganger skal si at det ikke er lov. (?)''

Om en gjeng hopper tau finnes det få eller ingen legitime grunner til å nekte en til å bli med. Med mindre personen ødelegger for de andre.

Har to stykker derimot rigget seg til i en krok med en mer 'privat' lek, er det ikke urimelig at de får holde på uten innblanding. På samme måte som vi voksne iblant ønsker å fortsette en samtale uten å få stadig nye deltagere. Rettesnoren er om det er utfrysing for utfrysingens skyld eller fordi flere personer passer dårlig med selve aktiviteten.

''Å tvinge A til å ta kontakt med andre barn i de situasjonene han ikke tør, blir som å tvinge et barn til å lese høyt, men at barnet nekter å åpne munnen.''

Det er en flytende overgang mellom tør ikke og vil ikke. Frykt kan ikke gi automatisk unnskyldning og fritak. Heller ikke sjenanse. Men utfordringene må selvsagt være på et nivå barnet kan mestre.

Utfordrer man ikke barn eller i det minste gjør dem oppmerksom på sine muligheter, tar fremskritt lengre tid. Barn kan oppmuntres og utfordres uten å utøve kontraproduktivt press.

mvh

[PieLill]

Tror det er viktig å ha i mente at barnet trolig velger B og C fordi det føler seg trygg på disse har det bra sammen med disse er bestevenn, når de har det bra sammen. Så blir han plutselig skviset ut når det passer seg sånn. Det er ikke sikkert det er så lett å finne andre kompiser da. De kan være opptatt med sine osv. Men man må selvfølgelig forsøke å hjelpe til at han skal søke andre også.

Men det er nok ikke sånn at han bare velger håpløsheten men velger de for det som er bra.

Et annet sted i tråden skriver ts at gutten kan leke med andre barn på dager da B og C ikke er der. Men kan velge å gå alene fremfor å leke med andre om B/C er til stedet, men ikke vil leke med ham.

Da burde det være mulig for A og leke med andre barn også de dagene B/C er der. Selv om det ikke er det mest bekvemme. De andre barna blir ikke skumlere de dagene B/C er i barnehagen, bare mindre attraktive.

mvh

[PieLill]

Sikkert ikke, men de barna klarer seg uansett bedre her i livet enn de sjenerte barna. De høyrøstede er sjelden venneløse.

''Sikkert ikke, men de barna klarer seg uansett bedre her i livet enn de sjenerte barna. De høyrøstede er sjelden venneløse.''

Hvordan vet du det?

mvh

[PieLill]

All PR er bedre enn ingen PR er det noe som heter. :-)

Å bli kjent er et valg man selv tar og ikke helt sammenlignelig. Jeg har flere ganger hver vitne til at de stille (sannsynligvis sjenerte) personene er dem som blir snakket om, for det er ingen som forstår dem, eller tror de er uhøflige og overlegne.

''All PR er bedre enn ingen PR er det noe som heter. :-)''

Om det er sant, er en helt annen sak.

:-)

''Å bli kjent er et valg man selv tar og ikke helt sammenlignelig.''

Å bli kjent fordi man velger å gå inn i f.eks. topp politikk eller idrett, er et valg. Synligheten som følger av manglende evner til taushet og beskjedenhet er like mye eller lite valgt som evt. usynligheten ved beskjedenhet.

Begge personlighetstyper må i visse situasjoner velge å kjempe for å handle langt utenfor sin naturlige tilbøyerlighet og komfortsone, eller leve med resultatet av å ikke gjøre det.

''Jeg har flere ganger hver vitne til at de stille (sannsynligvis sjenerte) personene er dem som blir snakket om, for det er ingen som forstår dem, eller tror de er uhøflige og overlegne.''

Baktalelse er alltid noe dritt.

Noen ganger kan man, ved å la sjenansen styre, opptre uhøflig og avvisende. På samme måte som man kan virke uhøflig, selvopptatt og framfusen om man skravler hull i hodet på folk.

Voksne mennesker bør ikke gjemme seg bak jeg bare er slik.

mvh

[PieLill]

''Barn kan også være så framfusne at andre barn tar avstand fra dem og de blir gående minst like alene som sjenerte barn.''

Jeg har fortsatt til gode å møte et framfusende barn som ikke har venner. Jeg vet derimot om flere sjenerte som ikke har noen (nei, ikke meg selv som barn).

Jeg har heller ikke inntrykket av at "klassens klovn" er den venneløse i klassen.

''Jeg har fortsatt til gode å møte et framfusende barn som ikke har venner. Jeg vet derimot om flere sjenerte som ikke har noen (nei, ikke meg selv som barn). ''

Har nok møtt mange framfusne barn, eller barn med annen adferd som er vanskelig for andre å svelge, som ikke bare er venneløs, men i tillegg har mange fiender.

En konkuranse om hva som er verst, er ikke videre konstruktivt. Det viktig her er hvordan din sønn innenfor rammen og styrken i sin personlighet kan få et best mulig sosialt liv.

mvh