Hvorfor bidrar ikke foreldrene mer?

[frosken]

Hei!

''

Hva svarer hun når du spør henne om hva hun mener og hva hun ønsker?''

Til dette svarer hun bare "det forstår ikke du".

Derfor blir jeg fortvilt!

Men hun legger til dette: I andre familier snakker man ikke naturvitenskap, man snakker om vanlige ting.

Jeg har således ingen begreper om hva som er disse vanlige tingene? Jeg snakker om at det i år er hoggormår og at vi kan filme og fange hoggorm og buorm og slettelsnok og lage en dokumentar om dette, og nettopp der ligger feilen som får henne til å fnyse. Hun er en snill datter klemmer meg, sier jeg ikke forstår, at pappa forstår bedre, men at at jeg likevel er snill....

Men om du skjønner jeg vil så gjerne glede henne ved å få til den normale samtalen, men jeg har ikke begreper om hva den skal inneholde,. Jeg forsøkte meg med kjærester, men der var jeg også helt på jordet.

Jeg tror kanskje at dette er noe du må slå deg til ro med at du ikke helt får til. Jeg tror hun tenker på en avslappet ledig samtale om litt av hvert, om hverdagslivets små og store begivenheter, uten at man skal finne løsninger, være pedagogisk eller lage systemer på ting.

Synes det kan være en god ide om din psykiater snakket med din datter en gang (er hun det eneste av dine barn som ikke ser ut til å ha AS-trekk?), slik at din datter kan få både forståelse for sitt savn og forklaringer på hvorfor det er slik.

Enkelte ting må man akseptere, og jeg synes du skal glede deg over at hun sier du er en god mor og at hun uttrykker sin kjærlighet til deg.

Datteren din høres forøvrig ut som en klok 13-åring :-)

[Madelenemie]

Hva som er defineres som en 'normal samtale' er nok svært individuelt.

Noen vil mene at det er en samtale der man er høflig og snakker med vanlig stemme. Noen tenker kanskje på innholdet av samtalen.

Tror du det kan hende at din datter etterlyser samtaler som handler om litt hverdagslige ting? Ting du kanskje ikke føler det så enkelt eller nyttig å snakke om. Kan også hende hun ønsker seg litt fravær av 'korrekthet'. Altså at man kan være litt lempfeldig og upresis omkring en del fakta uten at det påpekes og korrigeres. Eller at detaljer ikke er så viktig.

Hva svarer hun når du spør henne om hva hun mener og hva hun ønsker?

Min eldste definerer for tiden en hel del ting som _hemmet_. Det innkluderer musikken jeg liker og mange av filmene jeg ser. Tidvis er det ingen ende på hvor skrekkelig dust og pinlig en del ting er.

:-)

For meg fungerer det greit å la den håpfulle få mene som h*n vil. Mens jeg, iblant med et småertende glis, fortsetter å like det jeg gjør.

Forsøker å ta hensyn i forhold til det som oppleves mest skrekkelig, og selvsagt når de har venner på besøk. Ellers får de finne seg i mine småskrullete sider.

;-)

mvh

Hei!

Jeg skal betror deg noe dumt:

Når ting blir intimt og nært,. lager jeg en avstand, jeg kremter eller reiser meg og går en tur, jeg kommer tilbake, men da skal helst avtsnaden være etablert.

Da min dattwr etterspurte den normale samtalen som jeg ikke vet hva inneholder, ble jeg rastløs, jeg vet ikke hvorfor, men jeg merket at jeg ville snu meg og se ut vinduuer, plante de tomatfrøene eller laste ned de bildene....

Hvorfor jeg blir rastløs vet jeg ikke, jeg vet ikke, og jeg tror det skyldes at jeg liker forutsigbarhet, jeg vil forstå, men her aner jeg ikke hva hun etterspør, samtidig blir jeg veldig rastløs. Øyekontakten blir jeg ukomfortabel med, usikkerheten likeså,, min datter ser bestemt på meg, mens jeg ser ut av vunduet, vitende om at jeg hav skiller oss, selv om jeg ikke egentlig vil det.

[Madelenemie]

Jeg tror kanskje at dette er noe du må slå deg til ro med at du ikke helt får til. Jeg tror hun tenker på en avslappet ledig samtale om litt av hvert, om hverdagslivets små og store begivenheter, uten at man skal finne løsninger, være pedagogisk eller lage systemer på ting.

Synes det kan være en god ide om din psykiater snakket med din datter en gang (er hun det eneste av dine barn som ikke ser ut til å ha AS-trekk?), slik at din datter kan få både forståelse for sitt savn og forklaringer på hvorfor det er slik.

Enkelte ting må man akseptere, og jeg synes du skal glede deg over at hun sier du er en god mor og at hun uttrykker sin kjærlighet til deg.

Datteren din høres forøvrig ut som en klok 13-åring :-)

Hei!

Min datter er en klok 13 åring, hun er så klok at jeg ikke forstår at hun kommer fra meg.

Ja men jeg vil så gjerne forstå dette her.

Da skal jeg spørre om det er greit om min dater blir med neste gang, ja for da trenger hun/de ikke føle seg forpliktete til å si visse ting for at jeg ikke skal bli såret, de vet at min psykiater hjelper meg og jeg tenkte nettopp det ville være letere for dem å si det som er vanskelig med meg nettopp direkte til henne og ikke til meg, ja så kan min psykiater lage en plan, nei jeg har også en sønn som ikke har noe autisme, han savner meg veldig, selv når jeg er hjemme, han trykker seg til meg og sier som sin far "mamma jeg savner deg sånn" da sier jeg "men jeg er jo her" så sier han "jeg savner deg sånn".

Da blir mitt hjerte fyldt av tristhet, jeg trykker han hardt til meg og sier, jeg elsker deg gutten min hva mer kan jeg gjøre, du er alt for meg" for ordene hans minner om min manns savn, min mann er så ensom, så ensom selv om jeg er her med han, det er ikke lett for pårørende og barm til oss med autisme, det eneste jeg kan gjøre er å erkjenne mitt handikap, min svikt, min kjærlighet, og håper at de tilgir det jeg ikke strekker til på. jeg vil likevel ikke gi opp, men gjøre det jeg kan for at mine kjæreste får et minst mulig sorgfullt liv. Som en hver mor er barna alt for meg, de er en forelskelse som aldri tar slutt.

[frosken]

Hei!

Min datter er en klok 13 åring, hun er så klok at jeg ikke forstår at hun kommer fra meg.

Ja men jeg vil så gjerne forstå dette her.

Da skal jeg spørre om det er greit om min dater blir med neste gang, ja for da trenger hun/de ikke føle seg forpliktete til å si visse ting for at jeg ikke skal bli såret, de vet at min psykiater hjelper meg og jeg tenkte nettopp det ville være letere for dem å si det som er vanskelig med meg nettopp direkte til henne og ikke til meg, ja så kan min psykiater lage en plan, nei jeg har også en sønn som ikke har noe autisme, han savner meg veldig, selv når jeg er hjemme, han trykker seg til meg og sier som sin far "mamma jeg savner deg sånn" da sier jeg "men jeg er jo her" så sier han "jeg savner deg sånn".

Da blir mitt hjerte fyldt av tristhet, jeg trykker han hardt til meg og sier, jeg elsker deg gutten min hva mer kan jeg gjøre, du er alt for meg" for ordene hans minner om min manns savn, min mann er så ensom, så ensom selv om jeg er her med han, det er ikke lett for pårørende og barm til oss med autisme, det eneste jeg kan gjøre er å erkjenne mitt handikap, min svikt, min kjærlighet, og håper at de tilgir det jeg ikke strekker til på. jeg vil likevel ikke gi opp, men gjøre det jeg kan for at mine kjæreste får et minst mulig sorgfullt liv. Som en hver mor er barna alt for meg, de er en forelskelse som aldri tar slutt.

Du skriver nydelig om dine relasjoner til familien din.

Det er noe sårt - men realistisk - over sønnen din som savner mer tilstedeværelse.

[Angustia]

Fint om du redigerer bort trykkfeilene i det jeg skrev...

:-)

En annen forskjell mellom oss og både Øst-Europa og mange asiatiske land, er at de er mindre redde for å frustrere barna og at barna skal synes noe er slitsomt og kjedelig.

Selv om f.eks. høyt utdannede inderne vi kan støte på her i Norge neppe er representative for indere flest, tror jeg det er noen forskjeller i grundholdningen til både barn og utdanning som vi kan lære en del av.

Men vi trenger ikke gå lengre enn til Finnland for å lære hva fravær av stadig reformer kan utrette.

mvh

''Selv om f.eks. høyt utdannede inderne vi kan støte på her i Norge neppe er representative for indere flest''

Nuvel, høyt utdannede indere er de fleste indere vi støter på i Norge. Med mindre du innbefatter adopterte indiske barn, men disse er pr definisjon norske, til tross for "tjuvlånte" ekstraressurser i skolen etter X-antall år.

Veit jeg er off topic nå, men dette er noe som har irritert meg i ca 30 år: Når blir en adoptert person fra utlandet ekte norsk?

En adoptert elev utløser ofte ekstraressureser til ekstraundervisning, språkopplæring, osv, osv fra det kommunale budsjettet i mange kommuner . I praksis støtteundervisning og ekstraressureser som kommer andre elever til gode.

OK, men hva da med "morsmålsundervisning"? Dvs morsmålsundervisning (i et morsmål de ikke kjenner til, ei heller husker de å ha oppholdt seg i "hjemlandet); men som skolen påberoper seg å ha utgifter til uansett?

(For ordens skyld: Jeg har ikke adopterte barn, men errrrgrer meg stort likevel)

*Arrrgghhh!*

[frosken]

''Selv om f.eks. høyt utdannede inderne vi kan støte på her i Norge neppe er representative for indere flest''

Nuvel, høyt utdannede indere er de fleste indere vi støter på i Norge. Med mindre du innbefatter adopterte indiske barn, men disse er pr definisjon norske, til tross for "tjuvlånte" ekstraressurser i skolen etter X-antall år.

Veit jeg er off topic nå, men dette er noe som har irritert meg i ca 30 år: Når blir en adoptert person fra utlandet ekte norsk?

En adoptert elev utløser ofte ekstraressureser til ekstraundervisning, språkopplæring, osv, osv fra det kommunale budsjettet i mange kommuner . I praksis støtteundervisning og ekstraressureser som kommer andre elever til gode.

OK, men hva da med "morsmålsundervisning"? Dvs morsmålsundervisning (i et morsmål de ikke kjenner til, ei heller husker de å ha oppholdt seg i "hjemlandet); men som skolen påberoper seg å ha utgifter til uansett?

(For ordens skyld: Jeg har ikke adopterte barn, men errrrgrer meg stort likevel)

*Arrrgghhh!*

''Når blir en adoptert person fra utlandet ekte norsk?

''

Jeg lurer på om det ikke tar sånn ca 8 generasjoner - eller noe der omkring...

[Angustia]

Hei!

''

Hva svarer hun når du spør henne om hva hun mener og hva hun ønsker?''

Til dette svarer hun bare "det forstår ikke du".

Derfor blir jeg fortvilt!

Men hun legger til dette: I andre familier snakker man ikke naturvitenskap, man snakker om vanlige ting.

Jeg har således ingen begreper om hva som er disse vanlige tingene? Jeg snakker om at det i år er hoggormår og at vi kan filme og fange hoggorm og buorm og slettelsnok og lage en dokumentar om dette, og nettopp der ligger feilen som får henne til å fnyse. Hun er en snill datter klemmer meg, sier jeg ikke forstår, at pappa forstår bedre, men at at jeg likevel er snill....

Men om du skjønner jeg vil så gjerne glede henne ved å få til den normale samtalen, men jeg har ikke begreper om hva den skal inneholde,. Jeg forsøkte meg med kjærester, men der var jeg også helt på jordet.

en hun legger til dette: I andre familier snakker man ikke naturvitenskap, man snakker om vanlige ting.

''Jeg har således ingen begreper om hva som er disse vanlige tingene?''Type: Hvordan gikk det i dag / på skolen / med prøven / med bursdagen/ på idretten / med leksene / med vennene?

''Jeg snakker om at det i år er hoggormår og at vi kan filme og fange hoggorm og buorm og slettelsnok og lage en dokumentar om dette, og nettopp der ligger feilen som får henne til å fnyse. Hun er en snill datter klemmer meg, sier jeg ikke forstår, at pappa forstår bedre, men at at jeg likevel er snill....

Men om du skjønner jeg vil så gjerne glede henne ved å få til den normale samtalen, men jeg har ikke begreper om hva den skal inneholde,. Jeg forsøkte meg med kjærester, men der var jeg også helt på jordet.

[....AV]

Hei!

Jeg er ikke enig i det. I land der matematikk læres inn slik det bør, uten rundinger og ballonger og tall som plutselig dukker opp og gjetteleker uten fornuft. Der er nettopp interessen for matematikk og realfag mye større enn i Europa.

De beste realfagsstudenter hentes i dag til Europa og USA fra eks India. Der er kjønnsforskjellene heller ikke de vi ser i vår kultur, jenter velger like ofte realfagstudier, blir inginører osv... enn i vår kultur. De fleste indere jeg har truffet er veldig interessert i realfag, de mestrer faget godt, er gode i hoderegning, trenger ikke kalkulator for å regne ut en liten % av noe osv.... Jeg tror dette skyldes vår meningsløse måte å presentere matematikk for barna på.

Forenklingene skaper forvirring som ikke skaper begeistring.

Det er mulig du har rett :-) Men jeg tror også det er kulturforskjeller som kan være medvirkende. Her i Norge er det akseptert å mislike matematikk og realfag generelt, det er ansett som normalt og riktig å være dårlig i realfagene og man blir sett på som svært sær hvis man tilkjennegir at man er glad i realfag.

Jeg er utdannet fysiker, og har i mange år praktisert at jeg må vente med å fortelle det til jeg har blitt kjent med folk (altså ikke-realister), hvis ikke blir jeg med en gang avskrevet som sosialt "utskudd" og kjedelig. Eller så tror folk jeg er et slags geni som er så mye smartere enn dem at det ikke går an å ha en vanlig samtale med meg. Jeg tror at slike holdninger er medvirkende til å holde realfagsevnene til befolkningen nede.

[PieLill]

''Selv om f.eks. høyt utdannede inderne vi kan støte på her i Norge neppe er representative for indere flest''

Nuvel, høyt utdannede indere er de fleste indere vi støter på i Norge. Med mindre du innbefatter adopterte indiske barn, men disse er pr definisjon norske, til tross for "tjuvlånte" ekstraressurser i skolen etter X-antall år.

Veit jeg er off topic nå, men dette er noe som har irritert meg i ca 30 år: Når blir en adoptert person fra utlandet ekte norsk?

En adoptert elev utløser ofte ekstraressureser til ekstraundervisning, språkopplæring, osv, osv fra det kommunale budsjettet i mange kommuner . I praksis støtteundervisning og ekstraressureser som kommer andre elever til gode.

OK, men hva da med "morsmålsundervisning"? Dvs morsmålsundervisning (i et morsmål de ikke kjenner til, ei heller husker de å ha oppholdt seg i "hjemlandet); men som skolen påberoper seg å ha utgifter til uansett?

(For ordens skyld: Jeg har ikke adopterte barn, men errrrgrer meg stort likevel)

*Arrrgghhh!*

Jeg har adoptert fra utlandet og har heldigvis foreløpig ikke merket så mye til det du beskriver, som helt klart er irriterende.

Har ikke hørt om at utlandsadopterte får mormålsundervisning med mindre de var ganske store da de kom til Norge.

Mvh

[Gjest anonym i kveld]

''Når blir en adoptert person fra utlandet ekte norsk?

''

Jeg lurer på om det ikke tar sånn ca 8 generasjoner - eller noe der omkring...

Da jeg var i Iran besøkte jeg graven til søsteren til den 8. imamen. Det var en sterk opplevelse.

[Madelenemie]

Du skriver nydelig om dine relasjoner til familien din.

Det er noe sårt - men realistisk - over sønnen din som savner mer tilstedeværelse.

Hei!

''Det er noe sårt - men realistisk - over sønnen din som savner mer tilstedeværelse.''

Det er akkurat sånn det er, det er realiteten, den kan være vond, men i den stund man erkjenner tingenes tilstand har man en litt større mulighet for å gjøre noe mer riktig, men jeg trenger den veiledningen og samtalen jeg har rundt disse tingene med min psykiater. Som du vet både veileder, støtter meg, men også motsier meg, der er jeg veldig heldig som har henne.

Hun både respekterer meg, behandler meg som en likeverdig, diskuterer ting med meg, får meg til å tenke og er en støtte for hele min familie Derfor skjønne du sikkert at jeg elsker henne svært høyt.

[Madelenemie]

en hun legger til dette: I andre familier snakker man ikke naturvitenskap, man snakker om vanlige ting.

''Jeg har således ingen begreper om hva som er disse vanlige tingene?''Type: Hvordan gikk det i dag / på skolen / med prøven / med bursdagen/ på idretten / med leksene / med vennene?

''Jeg snakker om at det i år er hoggormår og at vi kan filme og fange hoggorm og buorm og slettelsnok og lage en dokumentar om dette, og nettopp der ligger feilen som får henne til å fnyse. Hun er en snill datter klemmer meg, sier jeg ikke forstår, at pappa forstår bedre, men at at jeg likevel er snill....

Men om du skjønner jeg vil så gjerne glede henne ved å få til den normale samtalen, men jeg har ikke begreper om hva den skal inneholde,. Jeg forsøkte meg med kjærester, men der var jeg også helt på jordet.

Hei!

Jeg har et fast system på dette, jeg spør henne alltid hvordan skoledagen har vært, om hun har det bra inni seg, og om hun er glad eller i et annen sinnetilstand.

Det siste har jeg måttet slutte med da hun sier det er unormalt å spørre om noen er glad eller sur, da hun mener jeg bør se dette.

Det gjør jeg ikke, så vi har møttes på halvveien, jeg får spørre en gang inni mellom, men ikke hver dag når hun kommer hjem.

Jeg skal prøve å tenke litt mer på hva jeg gjør galt da? ja for jeg spør om de tingene du nevner.

Forresten fredag kveld ville hun se film, jeg hadde leid mange nye BBC dokumentarer, men da sa hun dette "mamma man ser ikke naturfilmer på fredag kveld" jeg sa så, "nei vel hva ser man da?" hun svarte "Skrekkfilm eller annen film, men det liker ikke du", jeg liker ikke skrekk og drama, men så sa jeg "vi kan se en sånn film", men så sa hun at jeg bare går min vei, og det gjør jeg da jeg ofte begynner å kjede meg, se i bøker og gjøre ting som interesserer meg. Vi avtalte så at vi skal gå på kino, ja for da sitter jeg i ro. Jeg tåler ikke filmer fra krigen, om jøder og andre grusomme ting, det byr meg helt i mot, jeg hadde mareritt i mange år etter å ha sett en jødefilm, den het shindlers liste, og den gjorde meg kvalm.

Jeg skal tenke litt mer på saken. Takk for hjelpen.

[Madelenemie]

Det er mulig du har rett :-) Men jeg tror også det er kulturforskjeller som kan være medvirkende. Her i Norge er det akseptert å mislike matematikk og realfag generelt, det er ansett som normalt og riktig å være dårlig i realfagene og man blir sett på som svært sær hvis man tilkjennegir at man er glad i realfag.

Jeg er utdannet fysiker, og har i mange år praktisert at jeg må vente med å fortelle det til jeg har blitt kjent med folk (altså ikke-realister), hvis ikke blir jeg med en gang avskrevet som sosialt "utskudd" og kjedelig. Eller så tror folk jeg er et slags geni som er så mye smartere enn dem at det ikke går an å ha en vanlig samtale med meg. Jeg tror at slike holdninger er medvirkende til å holde realfagsevnene til befolkningen nede.

Hei!

Ja slike følelser har nok oppstått fordi flere gutter/menn velger realfag enn jenter i vår kultur. I andre kulturer feks India er det ikke slike kjønnsforskjeller, der er dermed ikke det å velge realfag forbeholdt de intelligente, det er jo forskjellig IQ, forskjellig interesse.

Jeg er feks ganske dårlig i språk, har tungt for å lære nye språk, sliter med uttalen, min mann kan i motsetning lære et nytt språk, godt på et halvt år, det er fantastisk syns jeg.

Jeg syns også det til tider er en påkjenning at de som tror de vet noe om autisme/asperger, og har sett en film, tror alle med mitt syndrom er en vandrende kalkulator. Det kan gi meg panikk, få sånne tall presentert og forventninger om et svar.

Det blir sikkert litt som den følelsen du får når du sier du er fysiker.

[org]

Hei!

Multi heter matte-bøkene, de er ganske forvirrende for barna.

Jeg lærer derfor mine barn metoden fremfor noen, sette opp skikkelig, lånesystemet, samt hva skjer når går andre vei osv....

Da jeg forklarte lærerne dette sa de; " så flott", det betyr altså at det er hjemmet som må lære barna det grunnleggende når bøkene er så rotete fremstilt, og tanken bak rett og slett kan skape matte-vansker for en del.

Jeg har snakket med to par foreldre fra kulturer der matematikk står sterkt de var sjokkert over bøkene selv. Det var egentlig de som på et foreldremøte ved skolestart rettet kritikk mot lærebøkene, men det var før jeg selv hadde sett på saken. Som året skred frem ble jeg mer og mer sjokkert, skulle ikke forundre meg om bøkene er laget av norsklærere.

Multi har parallellbøker fra 4. trinn og oppover. Disse er forenklede utgaver av grunnbøkene, og kan kanskje være verdt å sjekke ut?

Men det er jo kjempefint at du lærer barna å sette stykkene opp under hverandre - for mange er dette den letteste måten.

[Gjest det er jeg sikker på!]

Hei!

:) Jeg har begynt.

Og jeg venter på ditt svar, for jeg tror du vet mer enn meg om den normale samtalen som min datter etterspør.

Jeg vil så veldig være en god mor, jeg leser bøker og går på museum, også sier min datter at alt handler om naturfag og at jeg er en god mor men ikke en normal mor, men jeg vil gi henne denne samtalen, jeg må jo bare skjønne hva hun etterspør.??

Da hun satt på kjøkkenet sa jeg at hun godt kunne være med meg til Bergdammen, at hun kunne filme og... men da sa hun "ja nettopp".

da skjønte jeg at snakker feil så sa jeg " har du kjæreste vil du snakke om noe sånt?" så sa hun "Hæ, jeg har bare guttevenner" da sa jeg "men hva vil du jeg skal snakke om?", så sa hun noe sånt, "noe du aldri forstår deg på, men jeg er glad i deg likevel", da virket hun sliten og jeg ble redd for vil være en god mamme, vet bare ikke hva hun vil snakke om, hva hun mener er en normal samtale som jeg ikke får til. Hun sier noen ganger drittlei av naturvitenskap, jeg skjønner ikke, da klemmer jeg henne, så sier hun jeg er rar også blir jeg redd, redd for at jeg skader henne, når jeg bare elsker og beundrere henne for alt hun er som jeg aldri var eller kan bli.

Min datter er jammen et fint menneske, stakkars lille barn som har en mamma med autisme, ikke lett, skulle vært en kompetanse senter. Jeg håper kjærligheten kan få henne til å tilgi alt jeg ikke strekker til på, jeg elsker henne så høyt, men jeg er ikke en gjennomsnitlig mamma, mn kjærligheten min er ikke mindre av den grunn.

Jeg er overbevist om at du er en flott mor!

[Angustia]

Hei!

Jeg har et fast system på dette, jeg spør henne alltid hvordan skoledagen har vært, om hun har det bra inni seg, og om hun er glad eller i et annen sinnetilstand.

Det siste har jeg måttet slutte med da hun sier det er unormalt å spørre om noen er glad eller sur, da hun mener jeg bør se dette.

Det gjør jeg ikke, så vi har møttes på halvveien, jeg får spørre en gang inni mellom, men ikke hver dag når hun kommer hjem.

Jeg skal prøve å tenke litt mer på hva jeg gjør galt da? ja for jeg spør om de tingene du nevner.

Forresten fredag kveld ville hun se film, jeg hadde leid mange nye BBC dokumentarer, men da sa hun dette "mamma man ser ikke naturfilmer på fredag kveld" jeg sa så, "nei vel hva ser man da?" hun svarte "Skrekkfilm eller annen film, men det liker ikke du", jeg liker ikke skrekk og drama, men så sa jeg "vi kan se en sånn film", men så sa hun at jeg bare går min vei, og det gjør jeg da jeg ofte begynner å kjede meg, se i bøker og gjøre ting som interesserer meg. Vi avtalte så at vi skal gå på kino, ja for da sitter jeg i ro. Jeg tåler ikke filmer fra krigen, om jøder og andre grusomme ting, det byr meg helt i mot, jeg hadde mareritt i mange år etter å ha sett en jødefilm, den het shindlers liste, og den gjorde meg kvalm.

Jeg skal tenke litt mer på saken. Takk for hjelpen.

Jeg er imponert over at du klarer å svare meg så fornuftig og rasjonelt på innlegget mitt som "hang seg opp" pga datatrøbbel. Virkelig imponert

Vil også tilføye at du framstår som ei god mor for barna dine. Du har dine utfordringer (i likhet med de fleste andre i større eller mindre grad), "Fjortiser" er gjerne krevende og i opprør, dere har et åpent og godt forhold, "fjortisen" din virker moden, klok og sjølstendig, du elsker henne inderlig og sikkert vice versa - dere har etter mitt syn det beste utgangspunktet for en god relasjon videre.

Og et lite PS: Du skriver så godt og oppriktig om dine følelser for henne (og de andre barna dine). Kanskje du kan skrive til "fjortisen"? Kanskje ikke gi henne det nå, men evt når ho er moden for det?