Hjertesorg

[PitStop]

Vi traff hverandre for 13 år siden, og har hatt et lidenskapelig forhold med mye sterke følelser fra begge sider på godt og vondt. Både hun og jeg hadde vært gift før og vi hadde begge to barn fra før. Tidlig i forholdet ble hun gravid og hun hadde på forhånd sagt at om det skjedde, så var det bare å ta abort. Jeg var veldig i tvil, men falt ned på at som situasjonen var, så var det ikke forsvarlig å få et barn til på toppen av de fire vi hadde, med den turbulensen som da var i forholdet vårt. Det var overhodet ingen tvang fra min side da, og hun tok abort mens jeg var bortreist på jobb. Dette har til tider dukket opp som en stor sårhet og jeg har bedt om at hun burde snakke med noen profesjonelle om dette. Vi har prøvd å snakke om det sammen, men det ble alltid for sårt og for tungt å dykke ned i det.

Mange år har gått siden, vi er begge i slutten av førtiårene, barna er voksne og alle har det så langt gått utrolig bra med. Vi har eiendom i innland og utland, feriereiser mange ganger i året, hun har aldri noensinne måtte betale en regning og jeg har vært så sikker som bare mulig på at dette var den ene som jeg skulle tilbringe resten av livet sammen med i tykt og tynt.

Så dør først hennes far, og nå for en måned siden dør også hennes mor etter lang tids sykdom. Hun føler seg sviktet av meg i forbindelse med dette og jeg har nok tatt noen feile prioriteringer mht min tilstedeværelse i løpet av sykdomsforløpet(moren bodde i en by på andre siden av landet), men har definitivt hatt sterk medfølelse og sorg i hele denne tunge perioden. Jeg har spurt og gnagd om hva hun ville jeg skulle gjøre, men aldri fått noen klare svar, Det er nå helt klart at hun mener jeg skulle ha skjønt det selv hva som var 'riktig' og hun har på en måte fått meg til å gå i fellen. Har prøvd å legge meg flat og beklage mine prioriteringer, men det var dessverre for sent.

For en tid siden så flyttet hun til min store fortvilelse ut, og jeg prøvde å tenke at hun trenger plass og tid og ville derfor gi henne tid til å klarne hodet etter alt stresset hun hadde vært i gjennom, med dødsfall, ny jobb osv.

Fikk etter hvert en gnagende følelse av at det var noe som ikke stemte. Etter å ha spurt og gravd lenge, så innrømmer hun at hun har truffet en annen mann, i følge henne etter at hun flyttet hjemmefra, men jeg er nå ikke sikker på det. Fra min side så virker hun desperat, flytter hjemmefra mens alt flyter etter henne, dårlig betalt jobb, dyr leieleilighet, mor nettopp død, mann forlatt, skifte uavklart, rett og slett kaos. Har nettopp fått vite at fra i morgen så blir det en ukes avkobling for henne, sannsynligvis med hennes nye mann.

Så her sitter jeg, med en følelse av å være helt knust, ikke i stand til å gå på jobb og tårer som spretter ukontrollert. Jeg er vel 99,5 % sikker på at det overhodet ikke er noe håp om at det skal ordne seg mellom oss, jeg tviler også på om jeg kunne akseptere at hun har vært med en annen mann. Hvordan i all verden kommer man seg videre etter dette. Jeg har så vannvittig mange gode minner fra oss, mens hun har samlet alt negativt som har skjedd i løpet av 13 år på en og samme side. Jeg hadde også så vannvittig mange planer for oss, steder vi skulle reise til og ting vi skulle gjøre sammen.

Har heldigvis mange gode venner som jeg kan snakke godt sammen med og det er jo selvsagt terapi i seg selv, men du verden så vondt det gjør allikevel.

[huuff]

Medfølende klem til deg. Det sies at tiden leger alle sår... Den tiden er vond. Det skal visst også hjelpe å gjøre masse, så bruk, men ikke bruk opp, vennene dine. Vær i fysisk aktivitet hver dag.