To sjalu personer i et samliv

[Gjest Fastlåst]

Kjæresten min og jeg hadde vært sammen i ganske kort tid da han begynte å bli sjalu. Det var mest på grunn av at jeg var med og snakket med mannlige venner og bekjente. Jeg reiste også på en ferie med venner (planlagt før vi ble sammen). Han begynte å bli veldig hissig, jeg ble fortvilet og forsøkte å endre meg (noe som gikk utover psykisk helse) slik at han ikke skulle ha noe å bli sjalu for.

I utgangspunktet hadde jeg full tillit til han. Ganske tidlig i forholdet fikk han en livsstilsrelatert sykdomstilstand som kunne ha vært dødelig (han kom seg heldigvis til sykehuset i tide). Etter at det skjedde sluttet han å røyke - noe som er veldig sentralt for at det ikke skal skje igjen. Litt senere sprakk han en del ganger (han påstod at det var relatert til problemene vi hadde i forholdet), jeg ga da beskjed om at hvis han ville fortsette med å røyke så var forholdet vårt over (synes det var vanskelig å gi en slik beskjed, men jeg ønsket noe varig og det forrige sykehusoppholdet hans var veldig tøft for meg).

Vi var på en fest litt senere, hvor han drakk seg veldig full (han påstod senere at han aldri hadde vært så full før, at han aldri hadde oppført seg slik før og at at det måtte skyldes medisinene). Da røykte han igjen, og oppførte seg på en veldig upassende måte (forsøkte å kline med en kamerat, klenget på flere kvinnelige bekjente). Det utviklet seg til en veldig stygg krangel mellom oss (jeg sa en del ting jeg nok ikke burde ha sagt), jeg følte i etterkant at alt hadde blitt så feil at jeg gjorde det ikke slutt likevel. Jeg mistet derimot all tillit til han. Han har sprukket enda flere ganger når det gjelder røykingen...

Han sier at han er til å stole på, men jeg synes det er veldig vanskelig. Jeg har uttrykt et ønske om å reise vekk noen dager med en kamerat i forbindelse med en felles fritidsaktivitet, fikk da beskjed om at isåfall måtte det bety at han kunne reise hvor han ville med hvem han ville. Når jeg spurte om det isåfall betydde at jeg også kunne reise hvor jeg ville og med hvem jeg ville fikk jeg klar beskjed om at slik var det ikke og at hvis jeg reiste noe sted med #navnet til en annen kamerat# var forholdet over.

Han synes at det er helt greit at han reiser utenbys på (ikke-obligatoriske) kurs og lignende med jobben. Jeg vet godt at det er veldig mange som er utro på forretningsreiser (deriblant har faren hans vært det) og han har snakket positivt om prostitusjon (da med fokus på single menn).

Jeg får som nevnt ikke lov til å reise noe sted med (enkelte av) mine venner, hvis ikke det betyr at han får full tillit. Så da har jeg sagt at jeg ikke vil tillate det hvis han reiser bort med jobben.

De få gangene jeg går på arrangementer der han ikke er med kan jeg ikke drikke alkohol, for han er så redd for at jeg skal få blackout (noe jeg har fått et par ganger, men aldri gjort noe dumt). Så har jeg sagt at jeg krever det tilsvarende av han.

Han ga meg beskjed om at jeg ikke kunne ha noen kontakt med en av de beste vennene mine, da ga jeg litt senere beskjed om at jeg ikke ville akseptere at han hadde kontakt med en av sine (som jeg ikke stoler på) heller.

Vi hadde en pause i forholdet hvor han tok opp igjen kontakten med gamle venninner (jeg sa ingenting på det), når jeg gjorde det samme med noen av vennene mine klikket han fullstendig.

Han sier at han opplever familien min som kalde, ufølsomme og uengasjerte, derfor liker han ikke å være med dem. Jeg opplever familien hans som slitsomme, hjelpeløse og sosialt uintelligente.

Når jeg skriver dette høres det så absurd ut at vi fortsatt er sammen. Jeg vil gjerne snu min egen sjalusi (hvordan går man egentlig fram for å bygge opp tilliten igjen??). Men selv om jeg klarer å snu min egen sjalusi vil jeg vel fortsatt måtte slite med den han har. Synes han har blitt litt mer tolerant i det siste enn han var før da, det går bare så sakte. Han har for eksempel begynt å bli litt mer åpen for å bli kjent med noen av mine mannlige venner og nå sier han at det går greit at jeg f.eks. går fjellturer med et par av dem (han har ikke interesse av det selv). Han har også begynt å oppfordre meg til å melde meg på et kurs eller lignende (siden jeg er deprimert og burde være mer ute blant folk).

Selv om det ikke kommer så godt fram så har han mange fine egenskaper også, men jeg føler at vi er så fastlåst. Jeg er redd for å stifte familie og få barn fordi jeg er redd han vil bruke det som enda et kontrollmiddel.

[Lillemus]

Les innlegget ditt og tenk deg at det er fra meg. Hva ville du sagt til meg?

Jeg ville sagt at dette forholdet ikke er liv laga og at dere like gjerne kan gå hver deres vei med en gang før det kommer barn og gjeld inn i bildet. Sorry, men det er min helt ærlige mening.

[Gjest Hulderen]

Helt uten tillit til hverandre og misliker hverandres familier. Det der er ikke noe å bygge videre på. Gjør det slutt.

[Gjest Elextra]

Gjensidig tillit er noe av det absolutt viktigste i et godt forhold. Dere (eller i sær han) mangler jo tillit fullstendig. Jeg har liten tro på at dette forholdet kan bli bra.

[spiky]

Uff, dette hørtes ikke bra ut. Hvor etablerte er dere egentlig? Bor dere sammen, og har dere vært sammen lenge. Hvis forholdet ikke er av gammel dato tror jeg nok jeg hadde trukket meg ut, selv om det er vondt det også.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Eneste fornuftige løsning er et brudd.

Men dere er kanskje for redde for at den andre skal finne en ny kjærest til at dere tørr å slippe han/henne fri?