NHD Nevrologiske bivirkninger - hva gjøre?

[Gjest en av de pårørende]

En 50 år gammel kvinne med bipoar I bruker litium, lamictal, orfiril, zyprexa, cipralex og sobril. Alle medikamenter er blitt målt mht serumkonsentrasjon og alle verdier ligger innenfor anbefalt område. Brukte i mange år kun litium, trilafon og cipralex og fungerte bra i lange perioder (var i 50 % jobb). For ca 10 år siden ble trilafon seponert og man begynte utprøving av annen AP. Etter en del prøving og feiling endte man opp med zyprexa, men etterhvert ble lamictal lagt til som følge av økt ustabilitet.. Så skjedde behandlerskifte (omtrent det 20. i rekken) og også behandlingssted. Etter en kort hypoman periode, ble lamictal seponert og orfiril igangsatt. Kort tid etter dette ble lamictal lagt til i tillegg. Hun ble så uføretrygdet.

I årene etter at man igangsatte kombinasjonen av litium, lamictal, orfiril, zyprexa, cipralex og sobril (samt tolvon i perioder) har hun gradvis blitt mer og mer redusert. Hun har aldri kommet opp på samme funksjonsnivå hun hadde da hun kun benyttet litium, trilafon og cipralex og har de senere årene fått økende nevrologiske symptomer. Mest fremtredende symptomer er ustøhet, sterk "risting" i den ene armen, talevansker som kommer og går (mest ordleting, men også uttalevansker i perioder), vansker med å skrive (både motorisk og mht staving), og hun virker kognitivt sett ganske redusert generelt sett (klarer ikke å fullføre lengre samtaler, klarer ikke å lese et lengre brev høyt, husker ikke ting hun har blitt fortalt i perioder).

Det har vært mistanken om TIA, men CT og MR av hodet har ikke vist noen klare funn. Blitt vurdert flere ganger av indremedisinere og nylig også av nevrolog på RH, som alle entydig konkluderer med medikamentelle bivirkninger. Psykiater (som i utgangspunktet er meget kompetent) har hele tiden argumentert med at dette ikke er bivirkninger og han er fornøyd med at hun nå fremstår som relativt stabil mht svingninger. Han traff henne imidlertid aldri før den generelle reduksjonen hadde startet (dvs. før både orfiril og lamictal ble lagt til litium og før zyprexa). Hun er pr dags dato ikke i stand til annet enn å leve omtrent som en 80-åring, har både hjemmehjelp og handlehjelp, får medikamentene sine som multidosepakninger siden hun ikke lenger klarte å organisere dosetten sin, gjør ingen aktiviteter utenfor hjemmet på egen hånd men mottar en del besøk av gamle venner (men er primært sammen med sin mor).

Psykiater har nå gått med på en forsiktig reduksjon av medikamenter og har redusert dosen på cipralex. Sier at de skal bruke noen måneder på å redusere cipralex og så vurdere om noe annet skal gjøres. Tilsvarende har vært forsøkt før, men til tross for alle medikamentene får hun dårligere perioder og da gjeninnsettes alt. Hun har dog ikke vært så dårlig at hun har måttet bli innlagt de siste 20 årene og hun har ikke hatt noen maniske episoder etter at hun begynte med litium for ca 25 år siden.

Som pårørende reagerer jeg på at man ikke forsøker å behandle henne noe mer "radikalt" da hun pr dags dato fremstår som nevrologisk pasient (blir stadig spurt om hun har parkinson) og det er også opprørende å oppleve hennes mentale reduksjon. Disse synspunkter har blitt fremmet for hennes psykiater tidligere og det ble da avtalt at hun skulle søkes innlagt for medikamentseponering og forsøk på rehabilitering dersom de nevrologiske symptomene ikke forsvant, men dette har aldri blitt noe av.

Hvis man antar at nevrologene har rett, er det i såfall forsent å forvente bedring gjennom reduksjon/seponering av medikamenter? Tar jeg feil når meg ønsker at man forsøker å seponere lamictal og orfiril siden de jo er kjent for å kunne gi kognitive bivirkninger?

Bør jeg akseptere at hennes situasjon må forbli på denne måten eller bør jeg gjøre et nytt fremstøt? Og hva bør jeg i såfall fokusere på?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I hovedsak deler jeg dine tanker. Her må det være reduksjon av medisiner som er veien å gå.

Jeg ville startet med å ta bort Orfiril.

[Gjest en av de pårørende]

I hovedsak deler jeg dine tanker. Her må det være reduksjon av medisiner som er veien å gå.

Jeg ville startet med å ta bort Orfiril.

Takk for svar!

Har du størst tro på en langsom nedtrapping av medikamenter og poliklinisk behandling eller ville det ha vært en ide å legge henne inn med tanke på også å forsøke å påvirke funksjonsnivået gjennom annen behandling?

Hun er i stand til å bo hjemme selv når hun har mye angst og er svært deprimert, så det er ikke "nødvendig" å legge henne inn. (Hun får omfattende bistand både fra sin mor og kommunens hjelpeordninger.)

[frosken]

I hovedsak deler jeg dine tanker. Her må det være reduksjon av medisiner som er veien å gå.

Jeg ville startet med å ta bort Orfiril.

Hei, jeg fikk lyst til å gi en tilbakemelding om hvordan dette endte. Seponering av orfiril samt reduksjon av cipralex-dosen, har gitt oppsiktsvekkende resultater. Nå ett år etter starten på nedtrappingen av orfiril, er symptomene på nevrologisk lidelse - inklusive den kognitive reduksjonen - borte.

[Pårørende]

Det var oppløftende lesning! Er funksjonsnivået / aktivitetsnivået også forbedret?

[frosken]

Det var oppløftende lesning! Er funksjonsnivået / aktivitetsnivået også forbedret?

Ja, hun fungerer svært mye bedre på alle livsområder.