Venn av samme kjønn

[Meody]

Etter over tjue års samboerskap spør mannen min meg åpent og ærlig om han kan få etablere et venneforhold med en (godt gift) dame han har gjentruffet. For femten år siden var hennes venninnegjeng nemlig ofte ute på byen med min manns vennegjeng (jeg var ikke med, var hjemme med barn). Jeg har i teorien vært litt positiv til dette da jeg tenker at man kan ha behov for å lufte tema med også andre av det annet kjønn enn bare ektefellen, og at dette kanskje også kan komme ekteskapet til gode. Men - og nå må det sies at jeg ikke er særlig sjalu av meg og samtidig ikke har noen grunn til å ikke stole på min mann - jeg gikk helt i vranglås da vi tilfeldigvis var ute på byen og traff på denne kvinnen (jeg har ikke truffe henne før). Jeg ble kvalm, sint og akutt sjalu og følte plutselig at de to hadde planlagt et slikt treff bak ryggen min. Det siste var kanskje forsåvidt lurt siden jeg muligens hadde takket nei til å treffe henne ellers på forespørsel fra min mann. Kvinnen var strålende vakker, full av sjarm, viste ekte interesse for meg - og jeg klarte ikke å forholde meg til henne. Mannen min stormet etter meg, hørte på tiraden min over 'hvorfor trenger du flere enn meg, er ikke jeg venninne nok?' før han ble voldsomt sint over at jeg er så begrenset i tankegangen min nå som jeg nærmer meg førti; det er mennesker som møtes, ikke kjønn.

Han er en svært viljesterk person og vil på ingen måte akseptere at andre legger føringer for sin livsførsel - når disse ikke skader andre eller har onde hensikter - heller ikke når det er jeg som legger en føring eller to (noe jeg av lærdom da sjelden gjør). Men jeg klarer ikke å invitere henne inn, og jeg er redd dette vil blåses opp til et tillitsbrudd-emne fra hans side siden jeg tydeligvis ikke stoler på han. Jeg kjenner fortidens minner fra da jeg gikk hjemme med småbarna mens han var ute og levde livet puster meg kvalmt i fjeset - hun er jo fra den tida og hva var det egentlig som skjedde? - samtidig som mitt dype vennskap med han som Den Eneste Som Virkelig Forstår Meg har fått en ordentlig knekk bare av at han absolutt må gjennomføre dette.

Jeg får lyst til å bokse han midt i fjeset og brøle 'Hvorfor er ikke jeg nok - vårt dype vennskap er det som har berget oss over alle disse samlivsårene?!!' men han er ikke typen man brøler til, og jeg kjenner meg derfor svak, kvalm, trøtt og ensom. Og med et glødende sjalusimonster dunkende i mage og bryst. Er jeg umoden og trangsynt?

[trollemor;o)]

God morgen!

jeg er ingen ekspert på området, emn er tidlig oppe og kan skrive litt om hva jeg tenker.

Jeg ville blitt skeptisk om min mann spurte om han kunne få innlede et venneforhold til en annen kvinne. Jeg vet ikke, men ville nok ikke helt trodd på at det kun var et vennskap..

Ellers høres din mann veldig egoistisk ut. Bare det at du var hjemme med barna og han levde livets glade dager på byen sier en hel del om mannen din. Det var vel ikke bare du som fikk barn, eller?

Jeg skjønner dine følelser og syns det er merkelig at din mann absolutt vil ha kontakt med denne damen. Eller, det merkelig er vel at han spør om å få innlede et venneforhold til henne...

Hvorfor spørre hvis han ikke aksepterer svaret ditt?

[Meody]

God morgen!

jeg er ingen ekspert på området, emn er tidlig oppe og kan skrive litt om hva jeg tenker.

Jeg ville blitt skeptisk om min mann spurte om han kunne få innlede et venneforhold til en annen kvinne. Jeg vet ikke, men ville nok ikke helt trodd på at det kun var et vennskap..

Ellers høres din mann veldig egoistisk ut. Bare det at du var hjemme med barna og han levde livets glade dager på byen sier en hel del om mannen din. Det var vel ikke bare du som fikk barn, eller?

Jeg skjønner dine følelser og syns det er merkelig at din mann absolutt vil ha kontakt med denne damen. Eller, det merkelig er vel at han spør om å få innlede et venneforhold til henne...

Hvorfor spørre hvis han ikke aksepterer svaret ditt?

Han tar stor plass ja, det gjør han, og jeg kommer meg nok ikke helt over det at han etterlot meg der hjemme - selv om han har rettet opp inntrykket med de andre barna vi har fått.

Jeg tror han spør for å være sikker på å gjøre det riktig - og kunne treffe henne over en kopp kaffe uten å føle at han lurer noen. Midt oppe i egoismen er han nemlig opptatt av riktig og galt, og han mener vel han viser meg respekt ved å nettopp spørre me om tillatelse. Så, istedet for å rose han for denne riktige fremgangsmåten stormer jeg altså ut som en furie og etterlater han med denne venninnen mens han beskjemmet må unnskylde henne for min (umodne) reaksjon. For hun er sikker en kjempehyggelig dame, han en ærlig og redelig mann - og jeg et troll til kjerring med null tillit og svart avgrunn i mangel på fleksibilitet og vidsyn... Føler meg dårlig, både psykisk og fysisk, og kunne ønske jeg hadde sluppet å fått dette spørsmålet - at jeg hadde vært mer enn nok for ham.

[Gjest En av gutta - jenta]

Kan ikke fortelle deg hvordan du skal reagere, men kan si noe om hvordan vi har det hos oss:

Jeg har alltid hatt mange venner av det motsatte kjønn, og ville aldri akseptert at mannen min hadde bedt meg kutte disse vennene da vi ble sammen. Jeg trenger vennene mine, uansett hvilket kjønn de har.

Jeg tror, derimot, at han ikke ville likt om jeg hadde etablert nye, veldig nære vennskapsforold med andre menn etter at vi ble sammen. Og innvendingen hans på det området hadde jeg akseptert.

Det å ha nære venner av motsatt kjønn, kan være en vanskelig balansegang, og det er sjelden det er fullstendig uten "kjemi", tror jeg. Man liker jo nødvendigvis vennene sine veldig godt. Av mine nære venner, har jeg vel kysset halvparten, i en eller annen sammenheng (før jeg ble sammen med mannen min), og et par av dem har jeg også hatt et seksuelt forhold til i en periode (typisk - skal vi egentlig bli sammen - fase). Alle mine vennskap er veldig fysiske, det gjelder både med menn og kvinner, og fysisk kontakt med menn, kan plutselig vekke en del andre følelser som det liksom ikke er noen grunn til å fortrenge dersom man ikke er involvert på annen kant. Og som kan være vanskelig å fortrenge, selv om man er det.

De vennene jeg har hatt i årevis, har både jeg og mann kontroll på, men nye vennskap hadde som sagt ikke mann likt, og jeg er enig med ham i at det ville kunne innebære en risiko.

[Gjest sangsol]

For noen år siden, ville jeg sikkert ikke helt skjønt problemet.

Om jeg nå skulle vært i samme situasjon, ville jeg neppe likt det.

Ser ikke poeng i at min mann pr i dag skal ta seg tid til å dyrke vennskap med annen kvinne. Likeledes vil ikke jeg bruke tid til å dyrke vennskap med annen mann.

At man dyrker vennskap med vennepar er noe annet. Da blir alle kjent med alle (uansett kjønn).

[Meody]

Kan ikke fortelle deg hvordan du skal reagere, men kan si noe om hvordan vi har det hos oss:

Jeg har alltid hatt mange venner av det motsatte kjønn, og ville aldri akseptert at mannen min hadde bedt meg kutte disse vennene da vi ble sammen. Jeg trenger vennene mine, uansett hvilket kjønn de har.

Jeg tror, derimot, at han ikke ville likt om jeg hadde etablert nye, veldig nære vennskapsforold med andre menn etter at vi ble sammen. Og innvendingen hans på det området hadde jeg akseptert.

Det å ha nære venner av motsatt kjønn, kan være en vanskelig balansegang, og det er sjelden det er fullstendig uten "kjemi", tror jeg. Man liker jo nødvendigvis vennene sine veldig godt. Av mine nære venner, har jeg vel kysset halvparten, i en eller annen sammenheng (før jeg ble sammen med mannen min), og et par av dem har jeg også hatt et seksuelt forhold til i en periode (typisk - skal vi egentlig bli sammen - fase). Alle mine vennskap er veldig fysiske, det gjelder både med menn og kvinner, og fysisk kontakt med menn, kan plutselig vekke en del andre følelser som det liksom ikke er noen grunn til å fortrenge dersom man ikke er involvert på annen kant. Og som kan være vanskelig å fortrenge, selv om man er det.

De vennene jeg har hatt i årevis, har både jeg og mann kontroll på, men nye vennskap hadde som sagt ikke mann likt, og jeg er enig med ham i at det ville kunne innebære en risiko.

Takk for den meldingen, det klargjorde litt for meg hvor landet ligger; jeg er fullstendig enig i at etablerte vennskap ikke er noe man kutter tråden til når nye forhold inngås. Jeg mener ærlig at det nok hadde blitt en helt annen sak for meg. Jeg hadde selv en ordentlig guttegjeng i ungdommen, før jeg traff mannen min, og vi hadde overhodet ikke noe seksuelt forhold. Men, dette ble vanskelig for mannen min da han kom inn i bildet og dessverre ble båndene til min kompis sakte brutt. Jeg tror og mener derfor at jeg i utganspunktet er en ganske åpen ledsager å ha med å gjøre - og jeg er også mer guttejente som type. Jeg synes ofte menn er enklere og greiere å forholde seg til. Derfor er det jo litt bakvendt kanskje da når jeg ikke tillater andre jenter å være kompis med min mann? (selv om jeg selv ikke har kompiser av respekt for deres forhold og komplikasjoner det kan medføre for alle parter) Jeg av alle burde jo være storsinnet nok til å dele mannen min med flere når det kommer til vennskap? Jeg har noen ganger opp gjennom årene tatt en kaffe med gode mannlige kollegaer - og alltid følt at 'dette kan bli dumt' - dessverre. Da foretrekker jeg å tilfeldig møte interessante menn(esker) på min vei og holde meg til det. I livet mitt har jeg uansett lite tid igjen til en evt kompis når familie, venner og arbeid har fått sitt.

Takk igjen for innlegget ditt - det er nok gufset fra fortiden, kombinert med at hun var strålende vakker og betagende og det at hun er en helt ny brikke for meg som gjør det hele så vanskelig.

[Gjest Ladytron]

Jeg er en del yngre enn deg, men har pleid å et par kamerater som jeg har brukt fritiden med (da på spesifikke interesser). Når jeg fikk samboer har denne tiden blitt veldig redusert, fordi samboeren min blir sjalu og kontrollerende. Han har sagt at grunnen er at han er bekymret for at det skal oppstå følelser mellom oss (noe jeg mener er urealistisk siden dette er kamerater jeg har hatt i mange år). (Jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg kan være i et slikt forhold over lengre tid...)

Når situasjonen er slik den er hadde jeg absolutt følt meg uvel med at samboeren min hadde en eller flere nye venninner som han ønsket å dyrke et vennskap med... Kanskje ikke sjalu, men heller forbanna over en slik urettferdighet. Hvis de i tillegg var sjarmerende, søt eller vakker ville det nok også ha oppstått en viss sjalusi (men det tror jeg er ganske normalt).

Det jeg reagerer på er at din mann selv satte en stopper for ditt vennskap med en god kamerat, men at han er så påståelig i forhold til at han skal kunne ha en venninne. Jeg mener at dette er passe hyklerisk. Har du tatt opp med han hvordan han ville ha følt det hvis situasjonen var omvendt (hvis det var du som ønsket å etablere et nytt vennskap med en kompis)? Hvis han ikke kan akseptere det fra deg så synes ikke jeg du skal akseptere det fra han.

Forstår godt fortvilelsen og håper at dere _sammen_ kan finne fram til en god løsning...

[Meody]

Jeg er en del yngre enn deg, men har pleid å et par kamerater som jeg har brukt fritiden med (da på spesifikke interesser). Når jeg fikk samboer har denne tiden blitt veldig redusert, fordi samboeren min blir sjalu og kontrollerende. Han har sagt at grunnen er at han er bekymret for at det skal oppstå følelser mellom oss (noe jeg mener er urealistisk siden dette er kamerater jeg har hatt i mange år). (Jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg kan være i et slikt forhold over lengre tid...)

Når situasjonen er slik den er hadde jeg absolutt følt meg uvel med at samboeren min hadde en eller flere nye venninner som han ønsket å dyrke et vennskap med... Kanskje ikke sjalu, men heller forbanna over en slik urettferdighet. Hvis de i tillegg var sjarmerende, søt eller vakker ville det nok også ha oppstått en viss sjalusi (men det tror jeg er ganske normalt).

Det jeg reagerer på er at din mann selv satte en stopper for ditt vennskap med en god kamerat, men at han er så påståelig i forhold til at han skal kunne ha en venninne. Jeg mener at dette er passe hyklerisk. Har du tatt opp med han hvordan han ville ha følt det hvis situasjonen var omvendt (hvis det var du som ønsket å etablere et nytt vennskap med en kompis)? Hvis han ikke kan akseptere det fra deg så synes ikke jeg du skal akseptere det fra han.

Forstår godt fortvilelsen og håper at dere _sammen_ kan finne fram til en god løsning...

Takk for støtte, jeg har spurt han det samme og da blir han unnvikende. Det er forsåvidt lenge siden han 'skremte avgårde' kompisen min, og vi har vel kanskje blitt klokere siden den gang. Men, vi var så unge da vi møttes, og visste ikke bedre mht venner av motsatt kjønn. Nå, imidlertid, må vi jo introdusere nye slike venner underveis - om vi skal skape rom for dette. Noe jeg kjenner at jeg sliter med, all den tid det har seg slik at man nesten ikke tar seg tid til hverandre engang, i hverdagen. Hva trenger han som ikke jeg kan gi, tar jeg sjansen på de varme følelsene som vokser seg fram mellom venner, og at jeg ikke en dag våkner brått opp til en virkelighet der den nye venninnen var en langt bedre venn enn meg...? Egoistisk, muligens, og nesten litt eiesyk?

[Gjest Annve]

jeg må innrømme at jeg hadde slitt om min mann hadde hatt et nært vennskap med en annen kvinne.

Enda mer skeptisk hadde jeg vært om han nå etter flere år kom og ville innlede et vennskap med en fra fortiden.

Så jeg kan godt forstå at du ikke liker dette.

Hvordan hadde han reagert om du sa du ville innlede et vennskap med en mann?

[Madelenemie]

Hei!

Min mann har venninner.

De har vært en berikelse for vårt ekteskap på mange måter.

Ikke minst ser jeg at han er en glad mann når han har vært ute med dem, han kan lufte tanker og følelser med dem som han trenger, på områder der jeg ikke strekker til.

Jeg vet at han ikke er utro med dem, men jeg vet og merker og opplever at de har et dypt vennskap jeg på mange måter beundrer, de er der for hverandre når de trenger det. Min mann trenger nettopp det i blant, men det er en gjensidig glede og utveksling av erfaring som egentlig gavner oss alle.

Jeg er ofte invitert med ut, men jeg trives ofte bedre med andre ting. De er noen pene damer, ærlige, fine, og åpne, jeg føler meg velkommen blant dem, men jeg blander meg ikke i min manns valg av venner.

[Madelenemie]

For noen år siden, ville jeg sikkert ikke helt skjønt problemet.

Om jeg nå skulle vært i samme situasjon, ville jeg neppe likt det.

Ser ikke poeng i at min mann pr i dag skal ta seg tid til å dyrke vennskap med annen kvinne. Likeledes vil ikke jeg bruke tid til å dyrke vennskap med annen mann.

At man dyrker vennskap med vennepar er noe annet. Da blir alle kjent med alle (uansett kjønn).

Hei!

dette skjønner jeg ikke.

Venn er man vel med den man kjenner det riktig med uavhengig av kjønn?

[Madelenemie]

Kan ikke fortelle deg hvordan du skal reagere, men kan si noe om hvordan vi har det hos oss:

Jeg har alltid hatt mange venner av det motsatte kjønn, og ville aldri akseptert at mannen min hadde bedt meg kutte disse vennene da vi ble sammen. Jeg trenger vennene mine, uansett hvilket kjønn de har.

Jeg tror, derimot, at han ikke ville likt om jeg hadde etablert nye, veldig nære vennskapsforold med andre menn etter at vi ble sammen. Og innvendingen hans på det området hadde jeg akseptert.

Det å ha nære venner av motsatt kjønn, kan være en vanskelig balansegang, og det er sjelden det er fullstendig uten "kjemi", tror jeg. Man liker jo nødvendigvis vennene sine veldig godt. Av mine nære venner, har jeg vel kysset halvparten, i en eller annen sammenheng (før jeg ble sammen med mannen min), og et par av dem har jeg også hatt et seksuelt forhold til i en periode (typisk - skal vi egentlig bli sammen - fase). Alle mine vennskap er veldig fysiske, det gjelder både med menn og kvinner, og fysisk kontakt med menn, kan plutselig vekke en del andre følelser som det liksom ikke er noen grunn til å fortrenge dersom man ikke er involvert på annen kant. Og som kan være vanskelig å fortrenge, selv om man er det.

De vennene jeg har hatt i årevis, har både jeg og mann kontroll på, men nye vennskap hadde som sagt ikke mann likt, og jeg er enig med ham i at det ville kunne innebære en risiko.

Hei!

De fleste jeg er med sånn en gang i blant jeg vet ikke om de er venner, er nettopp menn, nye menn jeg møter i forbindelse med prosjekter.

Jeg er ute med dem i skogen, jeg er hjemme hos dem når jeg må osv... hvis min mann skulle mistenkt meg for å være utro med disse så hadde han hatt et problem.

Et ekteskap og en relasjon er da noe dypere, og er ikke basert på om begge eller dene ene har venner av det motsatte kjønn?

[Gjest Kayia]

Han tar stor plass ja, det gjør han, og jeg kommer meg nok ikke helt over det at han etterlot meg der hjemme - selv om han har rettet opp inntrykket med de andre barna vi har fått.

Jeg tror han spør for å være sikker på å gjøre det riktig - og kunne treffe henne over en kopp kaffe uten å føle at han lurer noen. Midt oppe i egoismen er han nemlig opptatt av riktig og galt, og han mener vel han viser meg respekt ved å nettopp spørre me om tillatelse. Så, istedet for å rose han for denne riktige fremgangsmåten stormer jeg altså ut som en furie og etterlater han med denne venninnen mens han beskjemmet må unnskylde henne for min (umodne) reaksjon. For hun er sikker en kjempehyggelig dame, han en ærlig og redelig mann - og jeg et troll til kjerring med null tillit og svart avgrunn i mangel på fleksibilitet og vidsyn... Føler meg dårlig, både psykisk og fysisk, og kunne ønske jeg hadde sluppet å fått dette spørsmålet - at jeg hadde vært mer enn nok for ham.

Prinsipielt mener jeg at kjønn ikke skal ha betydning for vennskap, men er ikke så sikker på hvor absolutt dette er når det kommer til stykket. Både mannen min og jeg har venner av motsatt kjønn, men dette er vennskap oppstått på en trygg måte (eks kollegaer) eller vennskap inngått før vi ble sammen. Hos dere høres historien ganske spesiell ut, og jeg syns ikke det er så rart at du har blitt utrygg etter at din mann litt klossete krevde å få innlede dette vennskapet.

Vennskapet til din mann og kvinnen bør uansett ikke være viktigere enn tryggheten mellom deg og din mann, hverken for han eller henne. Dersom han legger fram saken som at vennskapet er _så_ viktig ville jeg som deg både kunne blitt såret og urolig.

[Gjest Elextra]

For noen år siden, ville jeg sikkert ikke helt skjønt problemet.

Om jeg nå skulle vært i samme situasjon, ville jeg neppe likt det.

Ser ikke poeng i at min mann pr i dag skal ta seg tid til å dyrke vennskap med annen kvinne. Likeledes vil ikke jeg bruke tid til å dyrke vennskap med annen mann.

At man dyrker vennskap med vennepar er noe annet. Da blir alle kjent med alle (uansett kjønn).

''Ser ikke poeng i at min mann pr i dag skal ta seg tid til å dyrke vennskap med annen kvinne. Likeledes vil ikke jeg bruke tid til å dyrke vennskap med annen mann. ''

Gjelder dette også om vennskapet var fra før paret traff hverandre? Jeg synes slike vennskap bør kunne bestå, men det er jo naturlig at partneren også får bli kjent med vedkommende - da blir det jo mindre skummelt.

''At man dyrker vennskap med vennepar er noe annet. Da blir alle kjent med alle (uansett kjønn).''

Hyggelig med vennepar, men det blir jo noe helt annet enn vennskap mellom to.

[Gjest sangsol]

''Ser ikke poeng i at min mann pr i dag skal ta seg tid til å dyrke vennskap med annen kvinne. Likeledes vil ikke jeg bruke tid til å dyrke vennskap med annen mann. ''

Gjelder dette også om vennskapet var fra før paret traff hverandre? Jeg synes slike vennskap bør kunne bestå, men det er jo naturlig at partneren også får bli kjent med vedkommende - da blir det jo mindre skummelt.

''At man dyrker vennskap med vennepar er noe annet. Da blir alle kjent med alle (uansett kjønn).''

Hyggelig med vennepar, men det blir jo noe helt annet enn vennskap mellom to.

Jeg tenkte primært på det å skaffe seg nye venner av motsatt kjønn etter man har giftet seg.

Jeg har dårlig erfaring med å få god venn av motsatt kjønn. Holdt på å forelske meg noe helt enormt, og brukte sikkert et par år på å komme meg ut av det.

[Gjest Elextra]

Jeg tenkte primært på det å skaffe seg nye venner av motsatt kjønn etter man har giftet seg.

Jeg har dårlig erfaring med å få god venn av motsatt kjønn. Holdt på å forelske meg noe helt enormt, og brukte sikkert et par år på å komme meg ut av det.

Ja, det er annerledes med nye venner. Jeg hadde nok blitt ganske så skeptisk om min mann fikk en ny venninne han ville tilbringe tid alene med. At han har kontakt med, og enkelte ganger er ute og tar en øl med, f.eks. studievenninner, er helt ok.

[bustebeisa]

Det første jeg la merke til i innlegget ditt, var sjalusien din. Men jeg forstår den.

Jeg jobber i et mannsdominert yrke, og på mitt team, er jeg den eneste jenta. Mannen min er akademiker og slik situasjonen er for tiden, er det jo faktisk flest jenter som tar høyere utdannelse. Så om det ikke er et typisk kvinnedominert yrke, så jobber han i et miljø hvor det er flest jenter.

Dette fører jo til at vi begge omgås mye det motsatte kjønn. Som mellomleder må jeg også være sosial med mine kolleger til tider, og siden vi jobber turnus, tilbringes mange timer sammen med gutta.

Og på samme måte spiser mann i huset lunsj med flest damer. Og i stillingen hans, er det viktig å knytte nettverk. Så her om dagen kom han hjem fra en konferanse og snakket om ei dame som hadde tatt kontakt med ham og snakket om et prosjekt. Hun har en stilling i byen som det kan være kjekt å ha kontakt med, både med tanke på jobb, og tildels privat. Så jeg skjønner tankegangen hans. Og kjenner ikke noe i forhold til sjalusi.

Men hadde han kommet hjem og sagt at han ville pleie vennskap med ei dame han har blitt kjent med igjen, tror jeg nok at jeg også ville reagert. Og du skriver at hun også er godt gift. Da ser jeg for meg at det vil være mer naturlig at dere møtes som par.

For man har jo alle godt av å møte nye mennesker fra tid til annen.

[Meody]

Det første jeg la merke til i innlegget ditt, var sjalusien din. Men jeg forstår den.

Jeg jobber i et mannsdominert yrke, og på mitt team, er jeg den eneste jenta. Mannen min er akademiker og slik situasjonen er for tiden, er det jo faktisk flest jenter som tar høyere utdannelse. Så om det ikke er et typisk kvinnedominert yrke, så jobber han i et miljø hvor det er flest jenter.

Dette fører jo til at vi begge omgås mye det motsatte kjønn. Som mellomleder må jeg også være sosial med mine kolleger til tider, og siden vi jobber turnus, tilbringes mange timer sammen med gutta.

Og på samme måte spiser mann i huset lunsj med flest damer. Og i stillingen hans, er det viktig å knytte nettverk. Så her om dagen kom han hjem fra en konferanse og snakket om ei dame som hadde tatt kontakt med ham og snakket om et prosjekt. Hun har en stilling i byen som det kan være kjekt å ha kontakt med, både med tanke på jobb, og tildels privat. Så jeg skjønner tankegangen hans. Og kjenner ikke noe i forhold til sjalusi.

Men hadde han kommet hjem og sagt at han ville pleie vennskap med ei dame han har blitt kjent med igjen, tror jeg nok at jeg også ville reagert. Og du skriver at hun også er godt gift. Da ser jeg for meg at det vil være mer naturlig at dere møtes som par.

For man har jo alle godt av å møte nye mennesker fra tid til annen.

Forretningsmessige sammenhenger er noe vi begge har hatt opp gjennom årene og er noe helt annet, synes jeg, enn dette plutselige vennskapet som kom opp på sidelinjen. Han har ikke akkurat prioritert meg og familien gjennom årene, og nå når ungene begynner å vokse seg til og det endelig begynner å løsne litt så har han overskudd til å legge inn tid og engasjement overfor en vilt fremmed kvinne! Det er nok der det hele ligger. Jeg er faktisk i utgangspunktet veldig lite sjalu som type, og stoler på mennesker inntil det motsatte er bevist.

[Meody]

jeg må innrømme at jeg hadde slitt om min mann hadde hatt et nært vennskap med en annen kvinne.

Enda mer skeptisk hadde jeg vært om han nå etter flere år kom og ville innlede et vennskap med en fra fortiden.

Så jeg kan godt forstå at du ikke liker dette.

Hvordan hadde han reagert om du sa du ville innlede et vennskap med en mann?

Tusen takk for støttende tanker. Jeg spurte ham selv om denne syretesten; hvordan ville det vært om jeg hadde tekstet litt i skjul og vært oppdatert på en blendende fremmed kjekk mann fra mine glade festdagers tid - for deretter solgt han inn som en kommende svært god venn? Han tygde litt på det, ja, og ble vel som meg: Egentlig vil vi være vidsynte og tolerante og ønsker partneren vår alt vel - men så blir noe så skummelt at det går på trygghetsfølelsen løs.

[Meody]

Jeg tenkte primært på det å skaffe seg nye venner av motsatt kjønn etter man har giftet seg.

Jeg har dårlig erfaring med å få god venn av motsatt kjønn. Holdt på å forelske meg noe helt enormt, og brukte sikkert et par år på å komme meg ut av det.

Ah, dette avsnittet skar meg i hjertet som en kniv; det er nettopp det jeg er redd for. I alle vennskap bruker man det man har, også sjarm og glede, nærhet og kjærlighet - ofte dyp kjærlighet - og som jeg sier, og mener uten baktanker; den eneste forskjellen på venner og kjærester er sex. Nå tror jeg ikek at mennesker alltid er så opptatte av sex, men det er mange fasetter - og faser - før den tanken kan melde seg. At han i framtiden da, hvis jeg inviterer denne fremmede kvinnen inn, en gang skal holde henne i hånda over et restaurantbord, smile slik bare han kan når han bryr seg om noen, og hun være en søt liten spurveunge han må passe på og ta vare på og kanskje kysse litt på... hehe, kjenner jeg ikke har så veldig lyst til å invitere slike muligheter inn. Dessverre. Han kan få kysse så mye han vil på mine/våre felles venninner/par-venninner, de kjenner jeg jo så godt og vet hva de står for. De elsker jo meg også!