Venn av samme kjønn

[Meody]

Hei!

dette skjønner jeg ikke.

Venn er man vel med den man kjenner det riktig med uavhengig av kjønn?

Men hånda på hjertet; du oppfører deg annerledes mot kvinnevenner enn mot mannevenner. Det er en litt annen form for kommunikasjon, en litt annen form for sjarm, en litt annen humor, en litt annen dybde... Mer spennende? Uten baktanker, selvsagt. Men det er annerledes. Jeg er overhodet ingen dame med baktanker, men jeg liker best å snakke med menn - det er derfor jeg også er veldig bevisst på at dette kan bli utfordrende i det lange løp, for det ER annerledes enn med en venninnne. Det ligger en ukjent X-faktor der, uansett hvordan man vrir og vender.

Og det er vel da man skal ha tillit til partneren sin, selvsagt. noe jeg har. Men jeg nekter å være så naiv at jeg ikke tror at dette plutselige ønsket hans har en større dybde enn han selv faktisk er klar over. Kanskje han savner noe hos meg? Kanskje vi er i ferd med å skli fra hverandre? Kanskje jeg bør være mer til stede for han, som venn, og ikke så mye mamma i huset som jeg har vært? osv osv. Istedet for å invitere henne inn tror jeg jeg velger å invitere meg selv mer ut, sammen med ham.

[bustebeisa]

Forretningsmessige sammenhenger er noe vi begge har hatt opp gjennom årene og er noe helt annet, synes jeg, enn dette plutselige vennskapet som kom opp på sidelinjen. Han har ikke akkurat prioritert meg og familien gjennom årene, og nå når ungene begynner å vokse seg til og det endelig begynner å løsne litt så har han overskudd til å legge inn tid og engasjement overfor en vilt fremmed kvinne! Det er nok der det hele ligger. Jeg er faktisk i utgangspunktet veldig lite sjalu som type, og stoler på mennesker inntil det motsatte er bevist.

Skjønner tankene dine godt jeg. :-)

Hadde nok blitt sjalu jeg også i den settingen.

For som du sier, så er det forskjell på jobb og privat.

En av de vanligste diskusjonene her i huset går nok på det med prioritering. Og jeg har også følt stikk av sjalusi da jeg oppdaget at han satte mange kluter inn for å få invitert med ei dame på en tur hvor det ellers bare var gutter. Grunnen til innsatsen var en kommentar på et treff tidligere på året. Og på mange måter var denne andre damen meg, noen år tilbake, da jeg var den eneste jenta som ble med på gutteturer sammen med kamerater.

Men jeg ser jo at grunnlaget for min sjalusi i dette tilfellet kom av innsatsen han la ned i å få tak i henne, og ikke direkte sjalusi overfor henne. Og det er på det området jeg er mest sjalu i forholdet vårt. Blir like sjalu når han ordner og styrer som bare det når han skal på turer med bare gutter, men når det gjelder oss, så er han heller dårlig til å ta iniativ.

[Madelenemie]

Men hånda på hjertet; du oppfører deg annerledes mot kvinnevenner enn mot mannevenner. Det er en litt annen form for kommunikasjon, en litt annen form for sjarm, en litt annen humor, en litt annen dybde... Mer spennende? Uten baktanker, selvsagt. Men det er annerledes. Jeg er overhodet ingen dame med baktanker, men jeg liker best å snakke med menn - det er derfor jeg også er veldig bevisst på at dette kan bli utfordrende i det lange løp, for det ER annerledes enn med en venninnne. Det ligger en ukjent X-faktor der, uansett hvordan man vrir og vender.

Og det er vel da man skal ha tillit til partneren sin, selvsagt. noe jeg har. Men jeg nekter å være så naiv at jeg ikke tror at dette plutselige ønsket hans har en større dybde enn han selv faktisk er klar over. Kanskje han savner noe hos meg? Kanskje vi er i ferd med å skli fra hverandre? Kanskje jeg bør være mer til stede for han, som venn, og ikke så mye mamma i huset som jeg har vært? osv osv. Istedet for å invitere henne inn tror jeg jeg velger å invitere meg selv mer ut, sammen med ham.

Hei!

Ja ja du kjenner deg selv, men på seg selv kjenner man ingen andre skrev nhd en gang (jeg tror en annen professor hadde gitt han dette rådet med på veiene en gang) og det tenkte jeg på en stund og fant som en fornuftig rettesnor i livet.

Jeg kjenner meg selv og vet at når jeg er ute i skogen med denne mannen nå for tiden så har ingen av oss andre tanker enn det vi driver med, beregning og telling av arter i div. habitater.

Vi drikker kaffe inni mellom og snakker om dyr, turer, tiurleik m.m. over kaffe og kjeks, vi er begge gift og glad i våre ektefeller og har jo intet ønske om å rote til våre gode liv.

Det samme gjelder for min mann, han går ut med sine venner det gjør meg ingenting så lenge vi har det godt sammen på alle måter. Jeg er trygg på han, han stoler på meg, så er det ingen problemer. Dessuten har damevennene hans vært en berikelse for han da han med dem kan snakke om andre ting, også sin lengsel/savn etter mer romantikk, noe jeg er ganske så dårlig på. Derfor merker jeg at det har gjort han godt å ha disse venninnene, har han det godt har vi det godt sammen.

[Tonette]

Man har ingen garantier for at forholdet man er i skal vare for alltid. Når man har venner av motsatt kjønn er det en liten risiko for at følelser kan oppstå mellom disse, og som kan føre til brudd mellom deg og din partner. Det er det du er redd for.

Ved å nekte han å ha kontakt med mennesker han setter pris på å tilbringe tid med, så kan det føre til en konflikt mellom dere som igjen kan føre til brudd.

Man må rett og slett akseptere at et usikkermoment alltid vil være til stede, og så heller gjøre det beste ut av den tiden man tilbringer med hverandre.

For meg er det av stor betydning at jeg kan ha venner av motsatt kjønn. Jeg kan ha spennende samtaler med de, jeg kan danse med de eller gi de en klem. Men that's it! Jeg ville aldri gått noe lenger enn en klem, og jeg ville aldri gjort noe som setter forholdet mitt i fare. Min mann finnes ikke sjalu, men er veldig tydelig på det at hvis jeg hadde vært utro, så er det over mellom oss for alltid. Han stoler på meg og jeg stoler på han. Og ikke minst jeg stoler på meg selv.

Jeg forstår at du er sjalu, og det er veldig vanskelig å forholde seg til. For at du skal kunne stole på han synes jeg du skal spørre han om han stoler på seg selv. Med det mener jeg at hvis denne flotte dama som han vil være venninne med legger an på han, stoler han da nok på seg selv til at han vet at han avviser hennes tilnærmelser? Hvis han blir usikker på dette, så burde han nok holde seg unna henne.

[Meody]

Man har ingen garantier for at forholdet man er i skal vare for alltid. Når man har venner av motsatt kjønn er det en liten risiko for at følelser kan oppstå mellom disse, og som kan føre til brudd mellom deg og din partner. Det er det du er redd for.

Ved å nekte han å ha kontakt med mennesker han setter pris på å tilbringe tid med, så kan det føre til en konflikt mellom dere som igjen kan føre til brudd.

Man må rett og slett akseptere at et usikkermoment alltid vil være til stede, og så heller gjøre det beste ut av den tiden man tilbringer med hverandre.

For meg er det av stor betydning at jeg kan ha venner av motsatt kjønn. Jeg kan ha spennende samtaler med de, jeg kan danse med de eller gi de en klem. Men that's it! Jeg ville aldri gått noe lenger enn en klem, og jeg ville aldri gjort noe som setter forholdet mitt i fare. Min mann finnes ikke sjalu, men er veldig tydelig på det at hvis jeg hadde vært utro, så er det over mellom oss for alltid. Han stoler på meg og jeg stoler på han. Og ikke minst jeg stoler på meg selv.

Jeg forstår at du er sjalu, og det er veldig vanskelig å forholde seg til. For at du skal kunne stole på han synes jeg du skal spørre han om han stoler på seg selv. Med det mener jeg at hvis denne flotte dama som han vil være venninne med legger an på han, stoler han da nok på seg selv til at han vet at han avviser hennes tilnærmelser? Hvis han blir usikker på dette, så burde han nok holde seg unna henne.

Ah - den var god; stoler han på seg selv? Den skal jeg bruke - når temaet sikkert dukker opp igjen etter å få ligge litt i dvale inntil jeg kommer meg over sjokket over at jeg ikke er nok.

[Mrs. Wallace]

Man har ingen garantier for at forholdet man er i skal vare for alltid. Når man har venner av motsatt kjønn er det en liten risiko for at følelser kan oppstå mellom disse, og som kan føre til brudd mellom deg og din partner. Det er det du er redd for.

Ved å nekte han å ha kontakt med mennesker han setter pris på å tilbringe tid med, så kan det føre til en konflikt mellom dere som igjen kan føre til brudd.

Man må rett og slett akseptere at et usikkermoment alltid vil være til stede, og så heller gjøre det beste ut av den tiden man tilbringer med hverandre.

For meg er det av stor betydning at jeg kan ha venner av motsatt kjønn. Jeg kan ha spennende samtaler med de, jeg kan danse med de eller gi de en klem. Men that's it! Jeg ville aldri gått noe lenger enn en klem, og jeg ville aldri gjort noe som setter forholdet mitt i fare. Min mann finnes ikke sjalu, men er veldig tydelig på det at hvis jeg hadde vært utro, så er det over mellom oss for alltid. Han stoler på meg og jeg stoler på han. Og ikke minst jeg stoler på meg selv.

Jeg forstår at du er sjalu, og det er veldig vanskelig å forholde seg til. For at du skal kunne stole på han synes jeg du skal spørre han om han stoler på seg selv. Med det mener jeg at hvis denne flotte dama som han vil være venninne med legger an på han, stoler han da nok på seg selv til at han vet at han avviser hennes tilnærmelser? Hvis han blir usikker på dette, så burde han nok holde seg unna henne.

Godt innlegg!

[bustebeisa]

Ah - den var god; stoler han på seg selv? Den skal jeg bruke - når temaet sikkert dukker opp igjen etter å få ligge litt i dvale inntil jeg kommer meg over sjokket over at jeg ikke er nok.

Var et godt råd Tonette kom med ja.

Men husk en ting. Et vennskap i seg selv er ingen trussel. Og når han spør om å være venn med henne, handler det ikke om at du ikke er nok. For venner er viktig for oss alle. Uansett kjønn.

Og dette sier jeg som helt sikkert hadde reagert om mann hadde kommet hjem og sagt og gjort ting på samme måte som din mann gjorde. :-)

[Meody]

Var et godt råd Tonette kom med ja.

Men husk en ting. Et vennskap i seg selv er ingen trussel. Og når han spør om å være venn med henne, handler det ikke om at du ikke er nok. For venner er viktig for oss alle. Uansett kjønn.

Og dette sier jeg som helt sikkert hadde reagert om mann hadde kommet hjem og sagt og gjort ting på samme måte som din mann gjorde. :-)

Ah, jeg vet... Fornuft og følelser - uten diversjonen mellom disse to hadde vel ikke doktoronline/samliv funtes...?

[PieLill]

Jeg kan for det første forstå at du reagerer på det du oppfatter som et avtalt spill fra han og denne venninnen. Har du rett i dette, bør han virkelig gå i seg selv for å manipulere deg på den måten. Og i tillegg sette deg så plums i en slik situasjon.

Din reaksjon var, som du selv sier, ikke den beste. Men at du reagerte negativt kan jeg godt forstå.

Noe av det første jeg tror jeg ville lurt på var om det var et reelt spørsmål da mannen din spurte om dette vennskapet var greit. Altså at han fullt ut ville akseptert et nei fra deg, uten anklagelse og bebreidelse. Eller er dette noe han hadde bestemt seg for å gjøre, samme pokker; Å spørre om det var greit, var bare en måte å pakke inn en allerede avgjort sak. I så fall kvalmende manipulerende.

Er noe av det du reagerer mest på at du føler han gir denne kvinnen noe du lengeter etter fra ham, men ikke får. At han gir henne noe av plassen i livet som du synes bør være reservert for bare deg. Dette er i så fall en reell problemstilling som dere begge trenger å ta på alvor og ha et bevisst forhold til. Hvordan skal dere begge prioritere økonomisk, tidsmessig, engasjementsmessig og følelsesmessig dere to imellom kontra omverdenen?

For eget vedkommende har jeg ikke hatt problemer med sjalusi i samlivet. Litt fordi ingen av oss er utpreget sjalu i utgangspunktet. Og mye fordi vi ikke gir hverandre grunn til å være sjalu.

Totalsummen av det du beskriver kunne sikkert fått meg sjalu. Tror også min mann hadde fått problemer om jeg hadde gjort noe slikt. Kanskje med god grunn.

For meg er tydelighet på hvem som er nummer en veldig viktig. Det danner utgangspunktet for både trygghet og frihet. Ting som truer denne tydeligheten og friheten, ville jeg valgt bort.

mvh

[Gjest Sakka]

Jeg skal svare på spørsmålet ditt fra et litt annet perspektiv. Jeg er homofil og har samboer. Om vi skulle tenke som deg, kunne vi bare hatt jentevenner. Jeg for min del vil ha både kvinner og menn som venner - gjerne av alle mulig legninger - det er en berikelse på alle måter. Jeg mener det vil redusere livskvaliteten om man bare kan ha venner som man teoretisk ikke kan bli forelsket i. Sjalusi er en uting som bare ødelegger. Samtidig kan jeg forstå din usikkerhet, om din mann ikke har kvinnelige venner fra før og dette tilsynelatende nye vennskapet dukker opp av intet. Samtidig må man kunne stole på hverandre i et forhold, stole på at "vi to" uansett kommer først. Om han får følelser for denne dama, ville noe slikt skjedd før eller siden uansett (med henne eller en annen) - og ikke noe du kan kontrollere med å nekte han kontakt med henne.

[Meody]

Jeg skal svare på spørsmålet ditt fra et litt annet perspektiv. Jeg er homofil og har samboer. Om vi skulle tenke som deg, kunne vi bare hatt jentevenner. Jeg for min del vil ha både kvinner og menn som venner - gjerne av alle mulig legninger - det er en berikelse på alle måter. Jeg mener det vil redusere livskvaliteten om man bare kan ha venner som man teoretisk ikke kan bli forelsket i. Sjalusi er en uting som bare ødelegger. Samtidig kan jeg forstå din usikkerhet, om din mann ikke har kvinnelige venner fra før og dette tilsynelatende nye vennskapet dukker opp av intet. Samtidig må man kunne stole på hverandre i et forhold, stole på at "vi to" uansett kommer først. Om han får følelser for denne dama, ville noe slikt skjedd før eller siden uansett (med henne eller en annen) - og ikke noe du kan kontrollere med å nekte han kontakt med henne.

Sukk - jeg er så enig, så enig med deg. Det er vel derfor jeg blir så fryktelig frustrert; jeg tror at et parforhold der man er "fri" til å søke gode venner utenfor par-hysteriet er/blir et forhold med gjensidig respekt og ekstra glede og kjærlighet overfor hverandre. Jeg mener det, også på vegne av min mann, og driver ikke med 17.mai-taler. I denne saken kom det hele så fryktelig skjevt ut da jeg følte at det her var en elektrisk spenning - og ikke minst en "hemmelig" kommunikasjon - jeg plutselig stod overfor, som traff meg dypt inne i hjerterøttene og gav meg rødt, blinkende varsellys i hele hjernebarken. En klassisk episode, kanskje, med bakgrunn i den primitive lillehjernen, der små signaler boostes opp til et enormt varsel om fare - der jeg dessverre, moderne kvinne, gikk rett på hjernehormonfella, snerret som en gammel brunbjørnbinne og sprang derfra som var den samme bjørnen ute etter å ta meg. Jaja, jeg sukker resignert over meg selv, nekter å krype til korset - men har i mitt stille sinn vinduet åpent for slike vennskap, når mannen min først greier å prioritere meg noe mer først (her ligger nok mye av sjalusien; hallo! Overskudd til å gjøre nye tids-innskudd hos noen andre, mens jeg er hjemme og trør med barna..?!?) og også, ikke minst (her skal det jo være likeverd - nevnte jeg moderne kvinne?); den dagen opprinner at også JEG får ha slike venner. For det er jeg nemlig ikke sikker på at jeg får lov til å ha når det kommer til stykket. jeg hadde det en gang i starten på vårt forhold, men sjalusien til min mann gjorde det hele vanskelig.

uansett, takk for innspill - jeg tar det med videre i den evige utviklingen mot å bli et bedre menneske

[Gjest Sakka]

Sukk - jeg er så enig, så enig med deg. Det er vel derfor jeg blir så fryktelig frustrert; jeg tror at et parforhold der man er "fri" til å søke gode venner utenfor par-hysteriet er/blir et forhold med gjensidig respekt og ekstra glede og kjærlighet overfor hverandre. Jeg mener det, også på vegne av min mann, og driver ikke med 17.mai-taler. I denne saken kom det hele så fryktelig skjevt ut da jeg følte at det her var en elektrisk spenning - og ikke minst en "hemmelig" kommunikasjon - jeg plutselig stod overfor, som traff meg dypt inne i hjerterøttene og gav meg rødt, blinkende varsellys i hele hjernebarken. En klassisk episode, kanskje, med bakgrunn i den primitive lillehjernen, der små signaler boostes opp til et enormt varsel om fare - der jeg dessverre, moderne kvinne, gikk rett på hjernehormonfella, snerret som en gammel brunbjørnbinne og sprang derfra som var den samme bjørnen ute etter å ta meg. Jaja, jeg sukker resignert over meg selv, nekter å krype til korset - men har i mitt stille sinn vinduet åpent for slike vennskap, når mannen min først greier å prioritere meg noe mer først (her ligger nok mye av sjalusien; hallo! Overskudd til å gjøre nye tids-innskudd hos noen andre, mens jeg er hjemme og trør med barna..?!?) og også, ikke minst (her skal det jo være likeverd - nevnte jeg moderne kvinne?); den dagen opprinner at også JEG får ha slike venner. For det er jeg nemlig ikke sikker på at jeg får lov til å ha når det kommer til stykket. jeg hadde det en gang i starten på vårt forhold, men sjalusien til min mann gjorde det hele vanskelig.

uansett, takk for innspill - jeg tar det med videre i den evige utviklingen mot å bli et bedre menneske

Slik jeg forstår deg nå, er det egentlig andre problemer i forholdet som maner frem sjalusien. Kanskje det å ta tak i disse problemene vil gjøre det lettere å takle sjalusien, og kanskje til og med unngå den følelsen? Når dere har barn, synes det rimelig opplagt at han må ta sin tørn hjemme, selv om du er hjemmeværende for en periode. Det er jo en jobb det også, og du har vel like stort behov for å komme deg litt bort du også - kanskje enda større, da det jo blir hus og hjem 24/7 for deg, mens han veksler mellom jobb og hjem og får avveksling hver dag.

[Meody]

Slik jeg forstår deg nå, er det egentlig andre problemer i forholdet som maner frem sjalusien. Kanskje det å ta tak i disse problemene vil gjøre det lettere å takle sjalusien, og kanskje til og med unngå den følelsen? Når dere har barn, synes det rimelig opplagt at han må ta sin tørn hjemme, selv om du er hjemmeværende for en periode. Det er jo en jobb det også, og du har vel like stort behov for å komme deg litt bort du også - kanskje enda større, da det jo blir hus og hjem 24/7 for deg, mens han veksler mellom jobb og hjem og får avveksling hver dag.

"Alt henger sammen med alt" sa en gang et klokt menneske - uten at man dermed greier å nøste opp "alt" med en slik forståelse. Vel vel, noen ganger tenker jeg i mitt stille sinn at det sannelig må være greit å ha en partner av samme kjønn, så slipper man ihvertfall alle disse klassiske kjønns-spørsmålene i bildet. Da blir det mer mennesket, og ikke f.eks. "kvinner har jo mer omsorgsegenskaper!" osv som kastes frem-og-tilbake...!

?

[Gjest noen tanker..]

Hei!

Min mann har venninner.

De har vært en berikelse for vårt ekteskap på mange måter.

Ikke minst ser jeg at han er en glad mann når han har vært ute med dem, han kan lufte tanker og følelser med dem som han trenger, på områder der jeg ikke strekker til.

Jeg vet at han ikke er utro med dem, men jeg vet og merker og opplever at de har et dypt vennskap jeg på mange måter beundrer, de er der for hverandre når de trenger det. Min mann trenger nettopp det i blant, men det er en gjensidig glede og utveksling av erfaring som egentlig gavner oss alle.

Jeg er ofte invitert med ut, men jeg trives ofte bedre med andre ting. De er noen pene damer, ærlige, fine, og åpne, jeg føler meg velkommen blant dem, men jeg blander meg ikke i min manns valg av venner.

Er det ikke truende for forholdet at en av partene pleier et dypt vennskap der en deler tanker og følelser med en annen av motsatt kjønn? Hvordan vil dette være i familiens hverdag, der partnere nesten ikke har tid til hverandre? Denne venninnen vil han jo dele kun gleder med, hjemme er det plikter og arbeid og hverdag. Hva hvis paret får problemer i forholdet, er det da greit at man går og snakker med sin nære venn eller blir det å utlevere sin partner å fortelle om lite sex lite nærhet osv. Hvordan føler du deg den dagen mannen din kritiserer deg mens han Alta ler i vei om hvor spennende hans nye venninne er. Du er nok heldig og har en mann som mener at ingen kan måle seg med deg selv om han også har glede av å tilbringe tid med sine venninner

[bustebeisa]

Er det ikke truende for forholdet at en av partene pleier et dypt vennskap der en deler tanker og følelser med en annen av motsatt kjønn? Hvordan vil dette være i familiens hverdag, der partnere nesten ikke har tid til hverandre? Denne venninnen vil han jo dele kun gleder med, hjemme er det plikter og arbeid og hverdag. Hva hvis paret får problemer i forholdet, er det da greit at man går og snakker med sin nære venn eller blir det å utlevere sin partner å fortelle om lite sex lite nærhet osv. Hvordan føler du deg den dagen mannen din kritiserer deg mens han Alta ler i vei om hvor spennende hans nye venninne er. Du er nok heldig og har en mann som mener at ingen kan måle seg med deg selv om han også har glede av å tilbringe tid med sine venninner

Du er nok inne på noe viktig her.

For om man får det man ønsker seg i ekteskapet, så føler man seg ikke truet av det som skjer utenfor.

[Madelenemie]

Er det ikke truende for forholdet at en av partene pleier et dypt vennskap der en deler tanker og følelser med en annen av motsatt kjønn? Hvordan vil dette være i familiens hverdag, der partnere nesten ikke har tid til hverandre? Denne venninnen vil han jo dele kun gleder med, hjemme er det plikter og arbeid og hverdag. Hva hvis paret får problemer i forholdet, er det da greit at man går og snakker med sin nære venn eller blir det å utlevere sin partner å fortelle om lite sex lite nærhet osv. Hvordan føler du deg den dagen mannen din kritiserer deg mens han Alta ler i vei om hvor spennende hans nye venninne er. Du er nok heldig og har en mann som mener at ingen kan måle seg med deg selv om han også har glede av å tilbringe tid med sine venninner

Hei!

jeg har aldri følt noen problemer med at min mann har disse gode venninnene, de har vært viktige for han for de fyller en funksjon jeg ikke klarer. Dessuten er de slike kvinner jeg selv kjenner en sterk respekt for, det fordi jeg har truffet dem, de er varme, ærlige og gode mennesker.

Jeg tror egentlig ikke at han klager på meg, men jeg vet jo ikke, han deler jo sikkert sin sorg, men er vårt ekteskap ment å vare og vil han virkelig være gift med meg, så er ikke disse vennskapene noen fare.

Vi har våre vansker, hans venninner ser jeg på som en ressurs og en styrke for vår fremtid i sammen, jeg tror ikke at om ønske til å få til ekteskapet er der så lar man andre komme i veiene for det.

Men uansett har disse kvinnene betydd så mye for min mann, og fordi jeg elsker han dypt, betyr de mye for meg, jeg liker dem og jeg stoler på dem, de er mennesker jeg føler respekt for.