Hva gjør jeg feil?

[Bames Brakar]

Dette er min versjon av historien:

Vi krangler/diskuterer om uvesentlige ting. Selv prøver jeg å få tak i hennes behov, og deretter mine for deretter å finne en løsning på en konstruktiv måte. Dette kan f.eks være om vi skal bort på besøk, om jeg skal få lov til å dra en tur til kamerater o.l. Hvis vi ikke finner en løsning, så jenker jeg meg og lar det bli som hun vil. Hit høres det vel ut som om jeg bare er enda en tøffelhelt, men problemet er at hun ikke er ferdig med saken ennå. Hun krever at jeg burde hatt samme syn som henne i saken, og hvis ikke er jeg uansvarlig eller urimelig. Jeg prøver til stadighet å minne på at vi har tatt en beslutning og er ferdig med det, men temaet kommer til stadighet opp. Dette gjentar seg daglig, og er verst når jeg kommer hjem etter jobb (hun er hjemme), og bedrer seg som regel etter at vi har snakket i flere timer om det. Det som er (tragi)komisk er at det er helt trivielle saker, og det blir brukt enorme ressurser på det.

I tillegg kommer det at hun har en tendens til å påstå at jeg er utro, og på meg virker det som om hun er uvel når hun ikke vet akkurat hvor jeg er.

Et komisk eksempel er at hun påsto at hun så meg kysse en jente bak disken på bensinstasjonen. Etter at jeg brukte timer på å skaffe tilveie overvåkingsvideo som beviste det motsatte (under påskuddat jeg mente at lommeboka var stjålet), nektet hun å bli med for å se den! Andre eksempler er at jeg skal ha sneket meg på do sammen med stesøsteren min i familieselskap, diverse forhold på jobben, til nabodamen osv....

Det hører meg til historien at hun ikke har hatt det lett bestandig. Bl.a er hun mishandlet av ex-mann, noe som resulterte i 2 barn i foster-hjem. Hun kjemper nå for å få tilbake barna, og det vet jeg tærer på henne.

Det høres kanskje enkelt ut å kutte forholdet, men saken er den at jeg er utrolig glad i henne. I tillegg har vi et lite barn sammen, og jeg har lovt henne en trygg familie.

Samtidig har jeg behov for å være en glad gutt, og treffe venner, og få tid til annet enn å diskutere det jeg mener er eksistensielle bagateller. Og det tror jeg ville vært bra for henne også.

Hva skal vi gjøre? Fins det noe terapi, samtalegrupper, bøker eller annet som kunne hjelpe oss. Å splitte familien er for meg aller siste utvei.

[nøffelinøff]

er barna hennes i fosterhjem fordi mannen hennes mishandlet henne??

uansett:

det virker som om hun går inn for å skape konflikt, og hvorfor hun det er det bare hun som vewt innerst inne.

dere burde gå til ekteskapsrådgivning.

si til henne hver dag at du er glad i henne, og kos masse.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

For meg høres det ut som om din partner sliter med sjalusi og liten selvfølelse. Dette er det hun som må jobbe med og ta ansvar for.

Jeg vil råde dere til å oppsøke familiekontoret som har god erfaring med slike problemer. Der vil dere kuknne få både individuell hjelp for din partner og parterapi for dere to i fellesskap.