Overvekt = å havne i helvete

[Gjest togli]

Ett av mine barn hadde lett for å legge på seg, så jeg kjenner til problemstillingen, vi paset på at h*n ikke spiste for mye samtidig som h*n fikk lov til å spise kake, godteri og drikke brus fra tid til annen. H*n fikk akkurat samme maten som de andre barna, men vi stoppet h*n i å spise for mye.

Hadde garantert gjort det samme om et av mine barn var overvektige...

[....AV]

Synes du er i overkant bastant i innlegget ditt, og temmelig generaliserende... Men likevel merker jeg meg at dette er et fryktelig tabubelagt tema.

På siste foreldremøte vi var på, ble det informert om at de igjen starter med veiing og måling av elevene på skolen - den som da roper høyest om at man uansett grunn kan nekte å gjennomføre dette, var moren til trinnets tykkeste barn!

Jeg kan ikke forstå hva som er problemet med å se denne utfordringen i øynene (sannsynligvis føler de fleste foreldre seg skyldige i at barnet er overvektig), for hvis dette blir tatt tak i av helsepersonell, kan barnet få hjelp før det er "for sent".

''På siste foreldremøte vi var på, ble det informert om at de igjen starter med veiing og måling av elevene på skolen - den som da roper høyest om at man uansett grunn kan nekte å gjennomføre dette, var moren til trinnets tykkeste barn!

Jeg kan ikke forstå hva som er problemet med å se denne utfordringen i øynene (sannsynligvis føler de fleste foreldre seg skyldige i at barnet er overvektig), for hvis dette blir tatt tak i av helsepersonell, kan barnet få hjelp før det er "for sent".''

Selvfølgelig er det foreldrene til de tykke barna som ikke ønsker dette, men det trenger ikke nødvendigvis være fordi de lukker øynene for problemet.

For de tynne barna blir det jo enda en arena å være "vellykket" på, mens det for de tykke barna blir enda et nederlag. Veiing i skoletiden kan jeg heller ikke se kan være så konstruktivt, da må i såfall foreldrene være med, og det må settes av god tid til samtale til de som behøver veiledning og oppfølging etterpå.

Det er relativt mange spiseforstyrrelser ute og går, og jeg må innrømme at jeg er ganske opptatt av å unngå slike problemer. Jeg er selvfølgelig også opptatt av å unngå overvekt for barna, men det er viktig å finne balansegangen her.

[Gjest togli]

''På siste foreldremøte vi var på, ble det informert om at de igjen starter med veiing og måling av elevene på skolen - den som da roper høyest om at man uansett grunn kan nekte å gjennomføre dette, var moren til trinnets tykkeste barn!

Jeg kan ikke forstå hva som er problemet med å se denne utfordringen i øynene (sannsynligvis føler de fleste foreldre seg skyldige i at barnet er overvektig), for hvis dette blir tatt tak i av helsepersonell, kan barnet få hjelp før det er "for sent".''

Selvfølgelig er det foreldrene til de tykke barna som ikke ønsker dette, men det trenger ikke nødvendigvis være fordi de lukker øynene for problemet.

For de tynne barna blir det jo enda en arena å være "vellykket" på, mens det for de tykke barna blir enda et nederlag. Veiing i skoletiden kan jeg heller ikke se kan være så konstruktivt, da må i såfall foreldrene være med, og det må settes av god tid til samtale til de som behøver veiledning og oppfølging etterpå.

Det er relativt mange spiseforstyrrelser ute og går, og jeg må innrømme at jeg er ganske opptatt av å unngå slike problemer. Jeg er selvfølgelig også opptatt av å unngå overvekt for barna, men det er viktig å finne balansegangen her.

Veldig enig med deg, AV!

[laban]

''På siste foreldremøte vi var på, ble det informert om at de igjen starter med veiing og måling av elevene på skolen - den som da roper høyest om at man uansett grunn kan nekte å gjennomføre dette, var moren til trinnets tykkeste barn!''

Dette er nært kjernen i problemet. Denne forelderen vil unngå at det blir et nedskrevet faktum at ungen er for tykk, og eventuelt motta hjelp. Hva med å gjøre noe med vekta til barnet?

Hun har helt rett i at ingen blir slankere av å få vekten skrevet ned og av at medelevene blir ekstra fokusert på hvem som er tyngst. Det hjelper ingen verdens ting.

Man får ikke noen spesiell "hjelp" av en tilfeldig helsesøster, bare samme fordømmelsen som kommer til uttrykk her - gå hjem og spis mindre og beveg deg mer. Underforstått "slutt å sitte foran skjermen og stappe i deg potetgull hele dagen".

Det hadde jo vært enkelt om dette hadde løst problemet. Men det er faktisk ikke sånn at alle barn som ikke er syltynne, bare sitter i sofaen og spiser tomme kalorier.

Det finnes mange oppegående foreldre som har etterlyst hjelp som går litt lenger enn å sende med en kaloritabell og en moralpreken. F.eks. hvis ett av barna har en helt annen utvikling enn resten av familien og de i utgangspunktet lever helt normalt. Det er først når man blir så overvektig at det nesten blir et helseproblem, at man kommer inn i et apparat som gjør noe særlig mer enn å fordømme - og som f.eks. anerkjenner at det tar tid og ofte må følges opp over flere år.

''Den personlige treneren presiserer at foreldre og foresatte ikke skal føle seg mislykket selv om man har et barn som er overvektig''

Neivel - da kan han jo starte med å kalle det noe annet enn barnemishandling og helvete.

[Persille1365381127]

Men du er vel enig i at det tross alt er å foretrekke å ha tynne barn enn overvektige barn? Jeg har selv slitt med å kjøpe bukser til mine barn, og fortsatt kjøper jeg bukser til de to yngste i spesielle butikker der jeg vet de har smale bukser.....men jeg hadde følt det langt verre om de var overvektige....

''Men du er vel enig i at det tross alt er å foretrekke å ha tynne barn enn overvektige barn?''

Ja, men det var ikke det jeg svarte på.

Overvektige har en tendens til å tro at alt er så greit bare man er tynn, og normal- og overvektige synes det er helt greit å kommentere hvor tynne folk er - selv om alle vet at man ikke kommenterer hvor tjukke folk er.

Jeg har en søster som har slitt med undervekt hele livet, og det er ingen behandling hun ikke har forsøkt for å legge på seg, men ingenting fungerer. Det resulterer i at en del av kroppfunksjonene hennes ikke fungerer tilfredsstillende lenger. Hun er ikke engang 30, og kan f.eks ikke få barn fordi det klarer ikke kroppen hennes håndtere.

Jeg har alltid vært normalvektig, men det er jo ikke slik at alt går knirkefritt for meg for det - og det er f.eks en utfordring at man alltid får tilbakemelding på hvordan man ser ut når det er noe man skal gjøre. Type; men du som er så flott får jo til blablabla. For sånn er det ikke. Jeg drar ingen fordeler av utseende mitt. Og jeg ser at det kan ha en negativ effekt å være overvektig når det kommer til enkelte ting, men det er ikke det samme som at det er så forbannet positiv å være normalvektig til enhver tid heller.

Og poenget mitt var i all hovedsak at om overvektige ikke vil bli stigmatisert, så bør de også slutte å stigmatisere undervektige - og kritisere normalvektige for at alt er så enkelt for dem.

[Bookworm]

''På siste foreldremøte vi var på, ble det informert om at de igjen starter med veiing og måling av elevene på skolen - den som da roper høyest om at man uansett grunn kan nekte å gjennomføre dette, var moren til trinnets tykkeste barn!

Jeg kan ikke forstå hva som er problemet med å se denne utfordringen i øynene (sannsynligvis føler de fleste foreldre seg skyldige i at barnet er overvektig), for hvis dette blir tatt tak i av helsepersonell, kan barnet få hjelp før det er "for sent".''

Selvfølgelig er det foreldrene til de tykke barna som ikke ønsker dette, men det trenger ikke nødvendigvis være fordi de lukker øynene for problemet.

For de tynne barna blir det jo enda en arena å være "vellykket" på, mens det for de tykke barna blir enda et nederlag. Veiing i skoletiden kan jeg heller ikke se kan være så konstruktivt, da må i såfall foreldrene være med, og det må settes av god tid til samtale til de som behøver veiledning og oppfølging etterpå.

Det er relativt mange spiseforstyrrelser ute og går, og jeg må innrømme at jeg er ganske opptatt av å unngå slike problemer. Jeg er selvfølgelig også opptatt av å unngå overvekt for barna, men det er viktig å finne balansegangen her.

Balansegangen er selvfølgelig veldig viktig, og ikke minst er det viktig å ikke bare fokusere på overvekt heller. Man trenger ikke nødvendigvis å være sunn og frisk selv om man er tynn heller. Jeg synes heller generelle helsesjekker hadde vært på sin plass jeg, sjekket alt og ikke bare vekt...

Men jeg synes likevel det er greit å gjøre dette i skolesammenheng, på den måten vil man kunne plukke opp alle barn, selv de som har foreldre som ikke gidder/vil følge opp slike ting - litt på samme måte som skoletannlegen.

[Mrs. Wallace]

''På siste foreldremøte vi var på, ble det informert om at de igjen starter med veiing og måling av elevene på skolen - den som da roper høyest om at man uansett grunn kan nekte å gjennomføre dette, var moren til trinnets tykkeste barn!

Jeg kan ikke forstå hva som er problemet med å se denne utfordringen i øynene (sannsynligvis føler de fleste foreldre seg skyldige i at barnet er overvektig), for hvis dette blir tatt tak i av helsepersonell, kan barnet få hjelp før det er "for sent".''

Selvfølgelig er det foreldrene til de tykke barna som ikke ønsker dette, men det trenger ikke nødvendigvis være fordi de lukker øynene for problemet.

For de tynne barna blir det jo enda en arena å være "vellykket" på, mens det for de tykke barna blir enda et nederlag. Veiing i skoletiden kan jeg heller ikke se kan være så konstruktivt, da må i såfall foreldrene være med, og det må settes av god tid til samtale til de som behøver veiledning og oppfølging etterpå.

Det er relativt mange spiseforstyrrelser ute og går, og jeg må innrømme at jeg er ganske opptatt av å unngå slike problemer. Jeg er selvfølgelig også opptatt av å unngå overvekt for barna, men det er viktig å finne balansegangen her.

Jeg er helt enig.

[Gjest togli]

''Men du er vel enig i at det tross alt er å foretrekke å ha tynne barn enn overvektige barn?''

Ja, men det var ikke det jeg svarte på.

Overvektige har en tendens til å tro at alt er så greit bare man er tynn, og normal- og overvektige synes det er helt greit å kommentere hvor tynne folk er - selv om alle vet at man ikke kommenterer hvor tjukke folk er.

Jeg har en søster som har slitt med undervekt hele livet, og det er ingen behandling hun ikke har forsøkt for å legge på seg, men ingenting fungerer. Det resulterer i at en del av kroppfunksjonene hennes ikke fungerer tilfredsstillende lenger. Hun er ikke engang 30, og kan f.eks ikke få barn fordi det klarer ikke kroppen hennes håndtere.

Jeg har alltid vært normalvektig, men det er jo ikke slik at alt går knirkefritt for meg for det - og det er f.eks en utfordring at man alltid får tilbakemelding på hvordan man ser ut når det er noe man skal gjøre. Type; men du som er så flott får jo til blablabla. For sånn er det ikke. Jeg drar ingen fordeler av utseende mitt. Og jeg ser at det kan ha en negativ effekt å være overvektig når det kommer til enkelte ting, men det er ikke det samme som at det er så forbannet positiv å være normalvektig til enhver tid heller.

Og poenget mitt var i all hovedsak at om overvektige ikke vil bli stigmatisert, så bør de også slutte å stigmatisere undervektige - og kritisere normalvektige for at alt er så enkelt for dem.

Da er vi enige

[Bookworm]

Helt klart! Men tror du veiing er rette veien å gå? Man _ser_ jo på et barn om det er overvektig eller ikke....

Jeg tror helsestasjonene må komme langt mer på banen i forhold til overvekt hos barn, men da ikke mht vektmåling. Helsesøstre bør ha klar tale overfor foreldre om at barnet står i fare for å utvikle helseskader dersom vektøkningen fortsetter, og gi dem tilbud om veiledning og hjelp for å kunne hjelpe barnet. Har selv snakka med ei helsesøster som sa at de rett og slett ikke våget å ta opp problematikken med foreldrene, da enkelte foreldre ble grådig fornærma.... Kanskje burde det bli påbudt å ta det opp? Akkurat som det er for oss lærere i skolen - enkelte ting bare MÅ vi ta opp med foreldrene fordi vi er pliktige til det, selv om vi kan synes det er fryktelig vanskelig.

Et barn som ER overvektig, ser man selvfølgelig at er nettopp det. Det jeg tenker er at det kan være greit å følge med på utviklingen MOT overvekt, og få tatt tak i problemet før det faktisk ender i overvekt. Jeg vil tro det er lettere, enn å skulle måtte slanke barnet etterpå.

At helsesøster(personell) kvier seg for å ta opp temaet, er helt klart et problem, men akkurat der må de bare gjøre jobben sin... Barn under en viss alder har ikke selv sjans til å klare å ta tak i dette på egenhånd, og hvis foreldrene da ikke gjør det MÅ noen trå til og hjelpe barnet.

[Mrs. Wallace]

Hun har helt rett i at ingen blir slankere av å få vekten skrevet ned og av at medelevene blir ekstra fokusert på hvem som er tyngst. Det hjelper ingen verdens ting.

Man får ikke noen spesiell "hjelp" av en tilfeldig helsesøster, bare samme fordømmelsen som kommer til uttrykk her - gå hjem og spis mindre og beveg deg mer. Underforstått "slutt å sitte foran skjermen og stappe i deg potetgull hele dagen".

Det hadde jo vært enkelt om dette hadde løst problemet. Men det er faktisk ikke sånn at alle barn som ikke er syltynne, bare sitter i sofaen og spiser tomme kalorier.

Det finnes mange oppegående foreldre som har etterlyst hjelp som går litt lenger enn å sende med en kaloritabell og en moralpreken. F.eks. hvis ett av barna har en helt annen utvikling enn resten av familien og de i utgangspunktet lever helt normalt. Det er først når man blir så overvektig at det nesten blir et helseproblem, at man kommer inn i et apparat som gjør noe særlig mer enn å fordømme - og som f.eks. anerkjenner at det tar tid og ofte må følges opp over flere år.

''Den personlige treneren presiserer at foreldre og foresatte ikke skal føle seg mislykket selv om man har et barn som er overvektig''

Neivel - da kan han jo starte med å kalle det noe annet enn barnemishandling og helvete.

Godt innlegg, laban!

[Mrs. Wallace]

En av helsesøstrene her i kommunen er meget overvektig, og derfor ikke kapabel til å veilede andre mht kost.

''En av helsesøstrene her i kommunen er meget overvektig, og derfor ikke kapabel til å veilede andre mht kost.''

Du sier at hun ikke er "kapabel" - mener du da at hun er et dårlig forbilde, eller at hun umulig kan ha kompetanse til å veilede andre?

Det er nemlig ikke sånn at overvektige nødvendigvis mangler kunnskap om kosthold og helse.

[Bookworm]

Ja, hvis det kan hjelpe så er det ingenting i veien for det... men da må veiingen foregå utenom skoletida etc..

Jeg forstår ikke hvorfor veiinga må foregå utenfor skoletiden, da er jo hensikt HELT borte, det er jo nettopp de foreldrene som ikke er i stand til å gjøre noe med det som sannsynligvis aldri kommer til å stille opp på noe som skjer på frivillig basis.

Jeg synes også at vi skal passe oss for bevisst å overse ett problem (overvekt) ved å være redde for at andre problemer skal dukke opp (spiseforstyrrelser) - det må kunne gå an å ha to tanker i hodet samtidig og sørge for at ALLE har et sundt kosthold?

[Bookworm]

En av helsesøstrene her i kommunen er meget overvektig, og derfor ikke kapabel til å veilede andre mht kost.

Hun kan meget vel være kapabel til å veilede andre om kosthold... om hun blir tatt seriøst av alle, er noe annet.-)

[Bookworm]

Hun har helt rett i at ingen blir slankere av å få vekten skrevet ned og av at medelevene blir ekstra fokusert på hvem som er tyngst. Det hjelper ingen verdens ting.

Man får ikke noen spesiell "hjelp" av en tilfeldig helsesøster, bare samme fordømmelsen som kommer til uttrykk her - gå hjem og spis mindre og beveg deg mer. Underforstått "slutt å sitte foran skjermen og stappe i deg potetgull hele dagen".

Det hadde jo vært enkelt om dette hadde løst problemet. Men det er faktisk ikke sånn at alle barn som ikke er syltynne, bare sitter i sofaen og spiser tomme kalorier.

Det finnes mange oppegående foreldre som har etterlyst hjelp som går litt lenger enn å sende med en kaloritabell og en moralpreken. F.eks. hvis ett av barna har en helt annen utvikling enn resten av familien og de i utgangspunktet lever helt normalt. Det er først når man blir så overvektig at det nesten blir et helseproblem, at man kommer inn i et apparat som gjør noe særlig mer enn å fordømme - og som f.eks. anerkjenner at det tar tid og ofte må følges opp over flere år.

''Den personlige treneren presiserer at foreldre og foresatte ikke skal føle seg mislykket selv om man har et barn som er overvektig''

Neivel - da kan han jo starte med å kalle det noe annet enn barnemishandling og helvete.

For all del, det hjelper overhodet ingenting om helsesøster veier barnet, skriver det ned journalen og mumler noe om aktivitet.

Det må selvfølgelig lages retningslinjer og oppfølgingsplaner til de barna som trenger dette...

[Gjest er ikke lett]

En av helsesøstrene her i kommunen er meget overvektig, og derfor ikke kapabel til å veilede andre mht kost.

Fordi om hun er overvektig selv kan hun ha gode kunnskaper om overvekt og sunt kosthold.

[frosken]

Hun har helt rett i at ingen blir slankere av å få vekten skrevet ned og av at medelevene blir ekstra fokusert på hvem som er tyngst. Det hjelper ingen verdens ting.

Man får ikke noen spesiell "hjelp" av en tilfeldig helsesøster, bare samme fordømmelsen som kommer til uttrykk her - gå hjem og spis mindre og beveg deg mer. Underforstått "slutt å sitte foran skjermen og stappe i deg potetgull hele dagen".

Det hadde jo vært enkelt om dette hadde løst problemet. Men det er faktisk ikke sånn at alle barn som ikke er syltynne, bare sitter i sofaen og spiser tomme kalorier.

Det finnes mange oppegående foreldre som har etterlyst hjelp som går litt lenger enn å sende med en kaloritabell og en moralpreken. F.eks. hvis ett av barna har en helt annen utvikling enn resten av familien og de i utgangspunktet lever helt normalt. Det er først når man blir så overvektig at det nesten blir et helseproblem, at man kommer inn i et apparat som gjør noe særlig mer enn å fordømme - og som f.eks. anerkjenner at det tar tid og ofte må følges opp over flere år.

''Den personlige treneren presiserer at foreldre og foresatte ikke skal føle seg mislykket selv om man har et barn som er overvektig''

Neivel - da kan han jo starte med å kalle det noe annet enn barnemishandling og helvete.

'' Det er først når man blir så overvektig at det nesten blir et helseproblem, at man kommer inn i et apparat som gjør noe særlig mer enn å fordømme - og som f.eks. anerkjenner at det tar tid og ofte må følges opp over flere år. ''

... og dette apparatet har i allefall i Oslo såpass lite ressurser at det barna og foreldrene tilbys er maks 3 år med to timer kostholdsveiledning pr år i tillegg til blodprøvescreening og en innledende medisinsk undersøkelse.

Noen steder i landet er man i gang med forsøksprosjekter - delvis på kommunalt og delvis på spesialisthelsetjenestenivå - men dette er ikke noe område hvor man foreløpig har kommet langt. Det som er lettest å løse er forbedring av kostholdet til de som har et håpløst kosthold (noe som erfaringsmessig ikke er så mange), mens det er mye vanskeligere å løse problematikken knyttet til at mange av dem med (tendenser til) overvekt ikke oppnår normal metthetsfølelse. Å alltid skulle spise etter spiselister og måtte stoppe mens man fortsatt er sulten, tilhører ikke de enkleste av livets kunster - verken for barn eller voksne.

[tzatziki1365380058]

Synes du er i overkant bastant i innlegget ditt, og temmelig generaliserende... Men likevel merker jeg meg at dette er et fryktelig tabubelagt tema.

På siste foreldremøte vi var på, ble det informert om at de igjen starter med veiing og måling av elevene på skolen - den som da roper høyest om at man uansett grunn kan nekte å gjennomføre dette, var moren til trinnets tykkeste barn!

Jeg kan ikke forstå hva som er problemet med å se denne utfordringen i øynene (sannsynligvis føler de fleste foreldre seg skyldige i at barnet er overvektig), for hvis dette blir tatt tak i av helsepersonell, kan barnet få hjelp før det er "for sent".

Hva er hensikten med å veie barn? Det synes jo på barn som er overvektige, at de er det.

Og det er da ikke rart at moren til det overvektige barnet var mest negativ til veiing. Det kan jo være noe med at fokuset på mat og vekt allerede tar så mye fokus i familien, at veiing bare blir en ekstra belastning.

Jeg var lett overvektig som barn, og jeg trengte ikke å bli veid på skolen for å vite det. Ikke moren min heller. Veiing er av de aller verste minnene jeg, for min del, har.

Jeg er ikke mot veiing av barn nå, forutsatt at kompetansen er på plass hos dem som gjør det. Det tror jeg det fremdeles mangler på, dessverre. Og det mangler gode tiltak, for de som har problemer. med vekten.

[tzatziki1365380058]

Barn ser hvem som er tykkest eller lavest uten at de blir veid og målt også. Dattern din blir ikke høyere av å ikke bli målt, dessverre. Ei heller blir den tykke jenta slankere.

Dere kan ikke gjøre noe med veksten, den går sin gang. Men foreldrene til tykke ban kan faktisk slanke dem. Så fører veiing i skolen til at foreldre til overvektige tar ansvar, er det vel verdt det!

''Men foreldrene til tykke ban kan faktisk slanke dem. ''

Er du sikker på det? Det er ikke bare å "slanke" barn. Hva gjør man feks når barnet gråter etter mat, fordi det er sultent? Hvordan håndteres barnas psykologiske behov i en slik fase? Hvem har kompetanse om dette, som foreldrene kan dra nytte av? Hvem hjelper familiene slik at dette blir gjort på en måte som verken ødelegger barnas selvbilde underveis, eller legger grunnlaget for spiseforstyrrelser - ikke nødvendigvis anorexi, men feks overspisingslidelse, som er ganske vanlig hos sterkt overvektige?

Og hva med barn som beviselig ikke spiser mye, men som likevel er "lubne"? De finnes faktisk, og det går som kjent ikke an å spise "ingenting".

Overvekt er en veldig enkel problemstilling for dem som aldri har vært borte i det. Og en veldig komplisert, for oss som har.

Jeg var overvektig tidligere, og vet veldig godt hvor vanskelig denne problemstillingen er. Nå er jeg mamma, og har to vidt forskjellige barn. Den ene spiser som en hest, og er sylskank- den andre spiser ganske lite, og er tykkere (men ikke i nærheten av å være overvektig). Vekt er sannsynligvis i stor grad bestemt av gener, på samme måte som høyde er det.

Jeg er helt enig i at foreldre og helsetjeneste har et ansvar for å hjelpe barn til å holde en noenlunde normal vekt. Men at det nødvendigvis er så enkelt, er ikke min erfaring.

[tzatziki1365380058]

En av helsesøstrene her i kommunen er meget overvektig, og derfor ikke kapabel til å veilede andre mht kost.

Hvorfor er hun ikke kapabel til å veilede andre om kosthold? Det kan hun da meget vel være!

Det er vel verdens største illusjon at folk blir overvektige fordi de ikke VET noe om kosthold. Dersom det hadde vært problemet, hadde det vært svært så enkelt å løse overvektsproblematikken.

[tzatziki1365380058]

''Det er ikke så lett å slanke seg.''

Nei, det er det absolutt ikke, men derfor blir det enda mer merkverdig at man skal motsette seg den hjelpen man kan få...

Det er kanskje noe med at man ikke ønsker hjelp presset på seg. Hvor mange ønsker egentlig det?