Min man orker ikke mer

[Kalevaala]

''Hvor mange dager skal det gå før jeg kan trekke konklusjonen om at min mann mente alvor av de ordene?''

Du kan vel ikke trekke noen konklusjon før han har sagt ting i klartekst om hva han måtte mene med det han har sagt.

''Jeg liker avklaringer. Dette er vel det man kan kalle en ubehagelig avklaring, men jeg ser altså likevel frem til en avklaring.''

Mannen din vet godt at du ikke liker uforutsigbarhet, og jeg synes derfor det er svært urimelig av ham å ikke snakke ryddig med deg om situasjonen. Jeg synes ikke det er noe snilt å holde deg på pinebenken på denne måten.

Jeg har tenkt mye på deg både i går og i dag. Jeg håper ting løser seg for dere. Du fortjener å ha det bra.

''Mannen din vet godt at du ikke liker uforutsigbarhet, og jeg synes derfor det er svært urimelig av ham å ikke snakke ryddig med deg om situasjonen. Jeg synes ikke det er noe snilt å holde deg på pinebenken på denne måten. :(''

Enig. Det har jeg også tenkt.

''Jeg har tenkt mye på deg både i går og i dag. Jeg håper ting løser seg for dere. Du fortjener å ha det bra.''

Enig.

[Cilien]

Jeg tror, som de andre som svarer deg at din man kan ha ment dette mer som "nå orker jeg ikke mer akkurat nå", og ikke absolutt som "nå orker jeg ikke mer i det hele tatt og vil skilles".

Ellers synes jeg ikke du skal lete etter feil du har som person. Kjærligheten er skjør, ofte vanskelig, og det kreves mye for å holde sammen et helt liv. Prøvelser av ulikt slag, som at en av personene er syk eller har en diagnnose (som deg med asperger) kan gjøre dette enda vanskeligere. Noen ganger slutter man også bare å elske hverandre, det kan også skje, og det skjedde med meg.

Jeg tror kanskje ikke dette kommer så plutselig på deg som du sier? Jeg har lest deg lenge, og ser ofte at du skriver at din mann har problemer med å forstå deg, ikke føler han når inn til deg o.l.

[Kalevaala]

Tror du din man vil være villig til å bli med på en samtale med din psykiater? Jeg tror nemlig det ville vært bra for ham å få snakke med noen som kjenner deg såpass godt, fordi jeg tror han glemmer hvor vanskelig det er for deg å gjøre de tingene du gjør og jobbe med deg selv slik du gjør. Det han sa om at ingen rådgiver i verden ville tro godt om deg var veldig stygt, og jeg mener han tar feil. Enhver rådgiver som har erfaring med Aspergers vil se at du gjør en kjempejobb! Jeg skjønner at du føler deg utilstrekkelig i en situasjon der din mann får dominere med sin verbale overlegenhet, men om du bare er godt forberedt med lister du kan lese opp fra tror jeg du også vil kunne gi uttrykk for hva du gjør hjemme for ham og barna og hvor mye du jobber med deg selv for å gi dem et mest mulig "normalt" hjem.

Ellers vil jeg bare si at jeg tenker gode tanker om deg nå, i hjertet ditt kan du ta med deg mye støtte og styrke fra oss her på dol som ser hvor sterk og fantastisk du er.

''Ellers vil jeg bare si at jeg tenker gode tanker om deg nå, i hjertet ditt kan du ta med deg mye støtte og styrke fra oss her på dol som ser hvor sterk og fantastisk du er.''

Det var veldig fint skrevet og setter ord på mine tanker også.

[Gjest Psyk av alt]

Hei, jeg har lest hele tråden.

Og jeg kjenner meg litt igjen i deg. Psykologen min har veldig ofte spurt meg hvorfor jeg ikke blir sint når folk er urettferdige, slemme og behandler meg dårlig.

Jeg selv vet nå svaret, men går ikke inn på det nå.

Men jeg kan spørre deg, blir du ikke sint?

[Madelenemie]

Hei, jeg har lest hele tråden.

Og jeg kjenner meg litt igjen i deg. Psykologen min har veldig ofte spurt meg hvorfor jeg ikke blir sint når folk er urettferdige, slemme og behandler meg dårlig.

Jeg selv vet nå svaret, men går ikke inn på det nå.

Men jeg kan spørre deg, blir du ikke sint?

Hei!

Jo jeg blir sint

Men ikke sånn bråkesint, jeg blir nok litt mer rigid, og litt mer opptatt av å formulere meg helt riktig. Før trodde jeg ikke at jeg ble sint, men jeg kjente ikke så godt følelsen, men nå har jeg lært meg at sint blir jeg selv om jeg formulerer meg presist og gjerne gjennomtenkt, jeg blir vist bare sint på en annen måte

Nå er jeg ikke sint, jeg er lei meg, jeg er så lei meg at jeg i kirken nå ikke så teksten for øynene mine ble fulle av tårer, jeg kjente det var tungt å svelge, og jeg tenkte "nå er jeg altså lei meg", så hørte jeg på talene og tenkte de var fine, så ordnet tristheten seg litt. Jeg tok kommunion, og tenkte det er vel det jeg ikke bør nå, som har noe uoppgjort med noen, men jeg følte det som om det var riktig likevel, jeg trengte styrken og følte ikke det var galt, selv om det i følge Kirken er det når man ligger i strid med noen.

Men da jeg reiste meg opp kom tristheten tilbake, men inni tristheten kom denne setningen her " nå har jeg gått i årevis og sagt unnskyld, vel var det berretiget, men nå orker jeg ikke".

Hvorfor sier min mann aldri en eneste gang unnskyld til meg, nå er det en meget konkret sak, jeg syns det er det han bør.

Om han ikke gjør det er det i orden, men han trenger ikke være slik, han unngår meg og drar til sin venn, jeg vet ikke om han kommer hjem i kveld.

Jeg orker derfor ikke gå til han, ta initiativ til å snakke, han har såret meg på en måte jeg ikke helt har oversikt over, jeg vet jeg har vært sliten og sikkert gjort mindre enn jeg burde, men han kunne sagt dette, gitt meg en sjanse til å forklare, for det fantes en forklaring til det.

Man kan bli sint eller lei seg også mot det fine mennesker gjør mot en, jeg er faktisk så lei meg at jeg ikke orker å gå til han.

Jeg er lei meg inni meg, på rommet mitt, i blomsterbedet, i bilen min osv... Når de andre gikk på middagen nå så tenkte jeg bare at jeg orker ikke sitte der å late som, jeg er den jeg er og i dag er jeg bare lei meg, det syns på den måten at jeg blir litt mer fjern og egentlig bare vil være på rommet mitt.

Jeg smilte likevel til en dame som lurte på hvorfor jeg satt alene, jeg hadde ikke noe svar, så da smilte jeg.

Jeg er så sliten og lei meg...

Skulle vist hva du skjønte nå psyk av alt ?

Jeg tror ikke jeg klarer å tenke tanker nå, er bare så ufattelig sliten.

[Mary Poppins]

Hei!

Jo jeg blir sint

Men ikke sånn bråkesint, jeg blir nok litt mer rigid, og litt mer opptatt av å formulere meg helt riktig. Før trodde jeg ikke at jeg ble sint, men jeg kjente ikke så godt følelsen, men nå har jeg lært meg at sint blir jeg selv om jeg formulerer meg presist og gjerne gjennomtenkt, jeg blir vist bare sint på en annen måte

Nå er jeg ikke sint, jeg er lei meg, jeg er så lei meg at jeg i kirken nå ikke så teksten for øynene mine ble fulle av tårer, jeg kjente det var tungt å svelge, og jeg tenkte "nå er jeg altså lei meg", så hørte jeg på talene og tenkte de var fine, så ordnet tristheten seg litt. Jeg tok kommunion, og tenkte det er vel det jeg ikke bør nå, som har noe uoppgjort med noen, men jeg følte det som om det var riktig likevel, jeg trengte styrken og følte ikke det var galt, selv om det i følge Kirken er det når man ligger i strid med noen.

Men da jeg reiste meg opp kom tristheten tilbake, men inni tristheten kom denne setningen her " nå har jeg gått i årevis og sagt unnskyld, vel var det berretiget, men nå orker jeg ikke".

Hvorfor sier min mann aldri en eneste gang unnskyld til meg, nå er det en meget konkret sak, jeg syns det er det han bør.

Om han ikke gjør det er det i orden, men han trenger ikke være slik, han unngår meg og drar til sin venn, jeg vet ikke om han kommer hjem i kveld.

Jeg orker derfor ikke gå til han, ta initiativ til å snakke, han har såret meg på en måte jeg ikke helt har oversikt over, jeg vet jeg har vært sliten og sikkert gjort mindre enn jeg burde, men han kunne sagt dette, gitt meg en sjanse til å forklare, for det fantes en forklaring til det.

Man kan bli sint eller lei seg også mot det fine mennesker gjør mot en, jeg er faktisk så lei meg at jeg ikke orker å gå til han.

Jeg er lei meg inni meg, på rommet mitt, i blomsterbedet, i bilen min osv... Når de andre gikk på middagen nå så tenkte jeg bare at jeg orker ikke sitte der å late som, jeg er den jeg er og i dag er jeg bare lei meg, det syns på den måten at jeg blir litt mer fjern og egentlig bare vil være på rommet mitt.

Jeg smilte likevel til en dame som lurte på hvorfor jeg satt alene, jeg hadde ikke noe svar, så da smilte jeg.

Jeg er så sliten og lei meg...

Skulle vist hva du skjønte nå psyk av alt ?

Jeg tror ikke jeg klarer å tenke tanker nå, er bare så ufattelig sliten.

Jeg synes det er helt sprøtt at dere ikke snakker sammen. Dere er jo voksne mennesker og gift!

Jeg synes du nå skal forlange at han gir deg de svarene du trenger. Du kan ikke gå rundt i denne usikkerheten og ikke vite om han faktisk mente det han sa med å skilles.

[Madelenemie]

Jeg tror, som de andre som svarer deg at din man kan ha ment dette mer som "nå orker jeg ikke mer akkurat nå", og ikke absolutt som "nå orker jeg ikke mer i det hele tatt og vil skilles".

Ellers synes jeg ikke du skal lete etter feil du har som person. Kjærligheten er skjør, ofte vanskelig, og det kreves mye for å holde sammen et helt liv. Prøvelser av ulikt slag, som at en av personene er syk eller har en diagnnose (som deg med asperger) kan gjøre dette enda vanskeligere. Noen ganger slutter man også bare å elske hverandre, det kan også skje, og det skjedde med meg.

Jeg tror kanskje ikke dette kommer så plutselig på deg som du sier? Jeg har lest deg lenge, og ser ofte at du skriver at din mann har problemer med å forstå deg, ikke føler han når inn til deg o.l.

Hei!

Jeg tror min mann har gjort mye for å forstå meg og leve med meg, men han har et dypt savn etter nærhet.

Det savnet har jeg sett som tårer på kinnet hans, da ble jeg lei meg inni meg.

Hans savn er smertefullt for meg når jeg ikke vet å møte han eller hva jeg kan gjøre.

Jeg vet ikke hva jeg føler med den kjærligheten. Jeg vet bare at jeg til min død vil holde av han, være takknemlig mot han, for alt han har gjort for meg (selv om han også har en grense), for den flinke pappaen han er, og for det menneske hele han er.

Jeg føler derfor at jeg elsker han høyt, også under den lei seg/skuffet følelsen.

Jeg mener likevel at om han forlater meg, noe jeg ikke ønsker, så kan jeg likevel forstå han, for hans egen del, for hans eget liv, for hans savn osv... Men det forandrer ikke min kjærlighet til han, den kjærligheten han ikke sier han kan kjenne, selv om jeg sier hver dag at jeg elsker han, han sa en dag at jeg er som en katt, jeg er bare der jeg har noe å hente. Jeg husket det nå i dag at han sa det, jeg føler meg som en katt, men mer fordi når jeg vil kose, så kos med meg, klø meg i håret, men når jeg vil gå, kan ingen holde meg. Når han sa dette stakk det litt rart i hjertet, jeg er ikke gift med han fordi han gjør livet mitt bekvemt, jeg er gift med han fordi jeg elsker han selv om han ikke kan føle det.

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

Jo jeg blir sint

Men ikke sånn bråkesint, jeg blir nok litt mer rigid, og litt mer opptatt av å formulere meg helt riktig. Før trodde jeg ikke at jeg ble sint, men jeg kjente ikke så godt følelsen, men nå har jeg lært meg at sint blir jeg selv om jeg formulerer meg presist og gjerne gjennomtenkt, jeg blir vist bare sint på en annen måte

Nå er jeg ikke sint, jeg er lei meg, jeg er så lei meg at jeg i kirken nå ikke så teksten for øynene mine ble fulle av tårer, jeg kjente det var tungt å svelge, og jeg tenkte "nå er jeg altså lei meg", så hørte jeg på talene og tenkte de var fine, så ordnet tristheten seg litt. Jeg tok kommunion, og tenkte det er vel det jeg ikke bør nå, som har noe uoppgjort med noen, men jeg følte det som om det var riktig likevel, jeg trengte styrken og følte ikke det var galt, selv om det i følge Kirken er det når man ligger i strid med noen.

Men da jeg reiste meg opp kom tristheten tilbake, men inni tristheten kom denne setningen her " nå har jeg gått i årevis og sagt unnskyld, vel var det berretiget, men nå orker jeg ikke".

Hvorfor sier min mann aldri en eneste gang unnskyld til meg, nå er det en meget konkret sak, jeg syns det er det han bør.

Om han ikke gjør det er det i orden, men han trenger ikke være slik, han unngår meg og drar til sin venn, jeg vet ikke om han kommer hjem i kveld.

Jeg orker derfor ikke gå til han, ta initiativ til å snakke, han har såret meg på en måte jeg ikke helt har oversikt over, jeg vet jeg har vært sliten og sikkert gjort mindre enn jeg burde, men han kunne sagt dette, gitt meg en sjanse til å forklare, for det fantes en forklaring til det.

Man kan bli sint eller lei seg også mot det fine mennesker gjør mot en, jeg er faktisk så lei meg at jeg ikke orker å gå til han.

Jeg er lei meg inni meg, på rommet mitt, i blomsterbedet, i bilen min osv... Når de andre gikk på middagen nå så tenkte jeg bare at jeg orker ikke sitte der å late som, jeg er den jeg er og i dag er jeg bare lei meg, det syns på den måten at jeg blir litt mer fjern og egentlig bare vil være på rommet mitt.

Jeg smilte likevel til en dame som lurte på hvorfor jeg satt alene, jeg hadde ikke noe svar, så da smilte jeg.

Jeg er så sliten og lei meg...

Skulle vist hva du skjønte nå psyk av alt ?

Jeg tror ikke jeg klarer å tenke tanker nå, er bare så ufattelig sliten.

Føler med deg Madelenemie, men kan du ikke ta initivet til å ta en prat med han? Nå er dere stae på hver deres kant. Forklar at du har vært sliten i det siste. Du er vel akkurat ferdig med eksamener og greier?

[Gjest Psyk av alt]

Hei!

Jo jeg blir sint

Men ikke sånn bråkesint, jeg blir nok litt mer rigid, og litt mer opptatt av å formulere meg helt riktig. Før trodde jeg ikke at jeg ble sint, men jeg kjente ikke så godt følelsen, men nå har jeg lært meg at sint blir jeg selv om jeg formulerer meg presist og gjerne gjennomtenkt, jeg blir vist bare sint på en annen måte

Nå er jeg ikke sint, jeg er lei meg, jeg er så lei meg at jeg i kirken nå ikke så teksten for øynene mine ble fulle av tårer, jeg kjente det var tungt å svelge, og jeg tenkte "nå er jeg altså lei meg", så hørte jeg på talene og tenkte de var fine, så ordnet tristheten seg litt. Jeg tok kommunion, og tenkte det er vel det jeg ikke bør nå, som har noe uoppgjort med noen, men jeg følte det som om det var riktig likevel, jeg trengte styrken og følte ikke det var galt, selv om det i følge Kirken er det når man ligger i strid med noen.

Men da jeg reiste meg opp kom tristheten tilbake, men inni tristheten kom denne setningen her " nå har jeg gått i årevis og sagt unnskyld, vel var det berretiget, men nå orker jeg ikke".

Hvorfor sier min mann aldri en eneste gang unnskyld til meg, nå er det en meget konkret sak, jeg syns det er det han bør.

Om han ikke gjør det er det i orden, men han trenger ikke være slik, han unngår meg og drar til sin venn, jeg vet ikke om han kommer hjem i kveld.

Jeg orker derfor ikke gå til han, ta initiativ til å snakke, han har såret meg på en måte jeg ikke helt har oversikt over, jeg vet jeg har vært sliten og sikkert gjort mindre enn jeg burde, men han kunne sagt dette, gitt meg en sjanse til å forklare, for det fantes en forklaring til det.

Man kan bli sint eller lei seg også mot det fine mennesker gjør mot en, jeg er faktisk så lei meg at jeg ikke orker å gå til han.

Jeg er lei meg inni meg, på rommet mitt, i blomsterbedet, i bilen min osv... Når de andre gikk på middagen nå så tenkte jeg bare at jeg orker ikke sitte der å late som, jeg er den jeg er og i dag er jeg bare lei meg, det syns på den måten at jeg blir litt mer fjern og egentlig bare vil være på rommet mitt.

Jeg smilte likevel til en dame som lurte på hvorfor jeg satt alene, jeg hadde ikke noe svar, så da smilte jeg.

Jeg er så sliten og lei meg...

Skulle vist hva du skjønte nå psyk av alt ?

Jeg tror ikke jeg klarer å tenke tanker nå, er bare så ufattelig sliten.

Jeg føler veldig med deg og vet hvor vondt du har det.

Jeg skal svare deg på det du spør om og gi deg et lengre svar i morgen.

[Madelenemie]

Jeg synes det er helt sprøtt at dere ikke snakker sammen. Dere er jo voksne mennesker og gift!

Jeg synes du nå skal forlange at han gir deg de svarene du trenger. Du kan ikke gå rundt i denne usikkerheten og ikke vite om han faktisk mente det han sa med å skilles.

Hei!

kanskje er jeg redd.

Kanskje derfor spør jeg ikke, jeg jobber hardt, jeg laget middagen han etterspurte fra grunnen av, og har skrevet foredrag for skolen i morgen, vasket huset og lest for min datter.

Jeg vet hva jeg fikk beskjed om, jeg vet jeg er voksne, men akkurat nå klarer jeg ikke, jeg vil han skal komme til meg, han trenger ikke si unnskyld bare si om han skal forlate meg eller ikke. Da jeg satt for meg selv i kirken nå, gikk min mann og satte seg med sine venner, han kom etter meg. Jeg hilste på dem, de var søte mot meg, og jeg tror ikke han har sagt noe til dem, det virket ikke sånn, selv om han var i går natt hos den ene. Hun smilte til meg og var like hyggelig som alltid, bad meg sitte med dem, men jeg sa jeg ville sitte lenger fremme.

Jeg er sikkert barnslig, men jeg vil være barnslig noen dager til, for jeg er så så lei meg. Jeg gjorde faktisk ikke noe feil den dagen da jeg fikk alle anklagene, jeg har bedt om unnskyldning i mange år, blitt utredet fått svar, gått i terapi, tatt ansvar for hans savn og for min utilstrekkelighet (som er reell), men nå, trenger jeg mer tid i vertfall.

[Madelenemie]

Hei!

kanskje er jeg redd.

Kanskje derfor spør jeg ikke, jeg jobber hardt, jeg laget middagen han etterspurte fra grunnen av, og har skrevet foredrag for skolen i morgen, vasket huset og lest for min datter.

Jeg vet hva jeg fikk beskjed om, jeg vet jeg er voksne, men akkurat nå klarer jeg ikke, jeg vil han skal komme til meg, han trenger ikke si unnskyld bare si om han skal forlate meg eller ikke. Da jeg satt for meg selv i kirken nå, gikk min mann og satte seg med sine venner, han kom etter meg. Jeg hilste på dem, de var søte mot meg, og jeg tror ikke han har sagt noe til dem, det virket ikke sånn, selv om han var i går natt hos den ene. Hun smilte til meg og var like hyggelig som alltid, bad meg sitte med dem, men jeg sa jeg ville sitte lenger fremme.

Jeg er sikkert barnslig, men jeg vil være barnslig noen dager til, for jeg er så så lei meg. Jeg gjorde faktisk ikke noe feil den dagen da jeg fikk alle anklagene, jeg har bedt om unnskyldning i mange år, blitt utredet fått svar, gått i terapi, tatt ansvar for hans savn og for min utilstrekkelighet (som er reell), men nå, trenger jeg mer tid i vertfall.

Hei!

Skrev feil han kom ikke til meg, skulle det være

[Madelenemie]

Du har fått mange fine svar. Jeg vil bare vise min støtte og fortelle at jeg også beundrer deg på så mange måter.

Som andre også har sagt, er det dessverre slik at når man blir frustrert nok kan man si ting man egentlig ikke mener. Så rart det enn høres ut. Jeg gjør det aldri selv, men har forstått at flertallet gjør det. Jeg er helt sikker på at din mann har ment alt det positive han har sagt om deg og til deg før.

Jeg håper at det ordner seg for dere, og hvis ikke kommer du til å klare deg. Du er en ressurssterk dame vet du :-) Du vil få hjelp og støtte av apparatet rundt deg, og må ikke være redd for å be om det.

Hei!

'' Jeg er helt sikker på at din mann har ment alt det positive han har sagt om deg og til deg før. ''

Ja jeg håper det, at han bare nå forsnakker seg, eller er så lei at han ikke orker ta inn over seg alt det fine, barna vi har sammen, alle de gode minnene, og at vi må få til en god relasjon uansett på hvilken måte for barna sin skyld.

Men jeg vil helst være gift til yngste blir 18 år.

Ja jeg tror jeg klarer meg, jeg har opplevde ille ting før

Takk for hjelpen og omtanken

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

Jeg tror min mann har gjort mye for å forstå meg og leve med meg, men han har et dypt savn etter nærhet.

Det savnet har jeg sett som tårer på kinnet hans, da ble jeg lei meg inni meg.

Hans savn er smertefullt for meg når jeg ikke vet å møte han eller hva jeg kan gjøre.

Jeg vet ikke hva jeg føler med den kjærligheten. Jeg vet bare at jeg til min død vil holde av han, være takknemlig mot han, for alt han har gjort for meg (selv om han også har en grense), for den flinke pappaen han er, og for det menneske hele han er.

Jeg føler derfor at jeg elsker han høyt, også under den lei seg/skuffet følelsen.

Jeg mener likevel at om han forlater meg, noe jeg ikke ønsker, så kan jeg likevel forstå han, for hans egen del, for hans eget liv, for hans savn osv... Men det forandrer ikke min kjærlighet til han, den kjærligheten han ikke sier han kan kjenne, selv om jeg sier hver dag at jeg elsker han, han sa en dag at jeg er som en katt, jeg er bare der jeg har noe å hente. Jeg husket det nå i dag at han sa det, jeg føler meg som en katt, men mer fordi når jeg vil kose, så kos med meg, klø meg i håret, men når jeg vil gå, kan ingen holde meg. Når han sa dette stakk det litt rart i hjertet, jeg er ikke gift med han fordi han gjør livet mitt bekvemt, jeg er gift med han fordi jeg elsker han selv om han ikke kan føle det.

Det du skriver her, burde han nesten ha lest.

Jeg må innrømme at jeg i går lurte litt på hva kjærligheten fra din side går ut på, når jeg leste at det første du tenkte på ved en eventuell skilsmisse, var at du var mest opptatt av at du måtte lære deg nettbanken. Jeg tenkte at det hørtes uvanlig ut. Men her kommer det frem at du er glad i han som menneske, at han ikke bare er en "støttekontakt"

Du er flink til å skrive. Kan du ikke formidle det skriftlig?

[Madelenemie]

Det er galt av din mann å skylde på deg for at det er mye galt med deg. Du er den du er, og det er aldri galt å være seg selv så lenge man oppfører seg bra mot sine medmennesker - og det gjør du!

Hei!

Jeg har bare tenkt han har rett, for jeg har lest bøker om hvor vanskelig det er å være gift med aspergere.

Men min psykiater sa at jeg er litt uaspergerisk på de områdene jeg nevnte, når det kommer til ønske om å endre seg,se andres behov/savn og sette meg selv og mitt til side når får instrukser og forklaringer. Men det er det da jeg må ha forklaringer på så mye innlysende som min mann sier.

Takk

[Gjest Nickløsheletida]

Det du skriver her, burde han nesten ha lest.

Jeg må innrømme at jeg i går lurte litt på hva kjærligheten fra din side går ut på, når jeg leste at det første du tenkte på ved en eventuell skilsmisse, var at du var mest opptatt av at du måtte lære deg nettbanken. Jeg tenkte at det hørtes uvanlig ut. Men her kommer det frem at du er glad i han som menneske, at han ikke bare er en "støttekontakt"

Du er flink til å skrive. Kan du ikke formidle det skriftlig?

Trekker tilbake ordet støttekontakt. Det var et feil ord å bruke i denne sammenhegngen.

[Madelenemie]

Tror du din man vil være villig til å bli med på en samtale med din psykiater? Jeg tror nemlig det ville vært bra for ham å få snakke med noen som kjenner deg såpass godt, fordi jeg tror han glemmer hvor vanskelig det er for deg å gjøre de tingene du gjør og jobbe med deg selv slik du gjør. Det han sa om at ingen rådgiver i verden ville tro godt om deg var veldig stygt, og jeg mener han tar feil. Enhver rådgiver som har erfaring med Aspergers vil se at du gjør en kjempejobb! Jeg skjønner at du føler deg utilstrekkelig i en situasjon der din mann får dominere med sin verbale overlegenhet, men om du bare er godt forberedt med lister du kan lese opp fra tror jeg du også vil kunne gi uttrykk for hva du gjør hjemme for ham og barna og hvor mye du jobber med deg selv for å gi dem et mest mulig "normalt" hjem.

Ellers vil jeg bare si at jeg tenker gode tanker om deg nå, i hjertet ditt kan du ta med deg mye støtte og styrke fra oss her på dol som ser hvor sterk og fantastisk du er.

Hei!

Tusen takk.

Ja jeg skal tenke på å ta han med, neste time er 11 juli.

Akkurat nå er jeg bare så veldig lei meg.

Jeg ser så mange skriver at det er stygt av han å si det med rådgiveren, jeg tenkte mer på det som fakta, ja for det fins vist ikke rådgivere som vet noe om asperger syndrom sa han.

Jeg kan aldri vinne verbalt, takk for at du skjønner det, men jeg kan jo som du og flere råder meg til skrive noe, men jeg er da avhengig av manuskript.

Jeg har imidlertid nok innrømmet/sagt til alle i hjelpeapparatet at min mann gjør alt, jeg har sagt det fordi jeg føler det sånn fordi han har oversikt, men jeg gjør faktisk veldig mye jeg også.

I dag har jeg besøkt skolen og vist amfibier til barna og fortalt om salamandere, jeg har også laget middag, vasket badet, brettet klær, vært på avslutning, vasket kjøkkenet, skrevet en barneartikkel om salamandere med bilder fra skolen i dag.

I morgen tidlig skal jeg til en annen klasse.

Jeg har derfor sikkert som min mann sa en gang svartmalt meg selv, slik at jeg ikke har noe å stille opp med. Men jeg håper nå at uansett hva som skjer så vedkjenner han seg alt det fine vi har sammen feks barna, ferier, museumsbesøk osv...

Jeg håper bare ikke alle nå tror at jeg ligger på sofaen hele dagen, jeg står konsekvent opp kl 06.00 hver dag og barna sier til meg at jeg er verdens snilleste mamma. Jeg tror de sier det fordi jeg sjelden blir sint og sier sikkert litt for mye ja, fordi jeg er litt barnslig selv kanskje.

[Madelenemie]

''Hvor mange dager skal det gå før jeg kan trekke konklusjonen om at min mann mente alvor av de ordene?''

Du kan vel ikke trekke noen konklusjon før han har sagt ting i klartekst om hva han måtte mene med det han har sagt.

''Jeg liker avklaringer. Dette er vel det man kan kalle en ubehagelig avklaring, men jeg ser altså likevel frem til en avklaring.''

Mannen din vet godt at du ikke liker uforutsigbarhet, og jeg synes derfor det er svært urimelig av ham å ikke snakke ryddig med deg om situasjonen. Jeg synes ikke det er noe snilt å holde deg på pinebenken på denne måten.

Jeg har tenkt mye på deg både i går og i dag. Jeg håper ting løser seg for dere. Du fortjener å ha det bra.

Hei!

Takk.

Jeg er så glad for at jeg nå får støtte, omtanke, alt det gjør det lettere for meg å holde motet oppe, uansett hva det blir til.

Jeg kjente i går at jeg skal holde ut, jeg skal lære meg nettbank og betalinger og oversikter må jeg lage, jeg skal klare det for barna sin skyld. De elsker oss begge like mye.

Men det er lettere å orke mer når man får så mye hjelp og støtte av dere her inne.

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

Tusen takk.

Ja jeg skal tenke på å ta han med, neste time er 11 juli.

Akkurat nå er jeg bare så veldig lei meg.

Jeg ser så mange skriver at det er stygt av han å si det med rådgiveren, jeg tenkte mer på det som fakta, ja for det fins vist ikke rådgivere som vet noe om asperger syndrom sa han.

Jeg kan aldri vinne verbalt, takk for at du skjønner det, men jeg kan jo som du og flere råder meg til skrive noe, men jeg er da avhengig av manuskript.

Jeg har imidlertid nok innrømmet/sagt til alle i hjelpeapparatet at min mann gjør alt, jeg har sagt det fordi jeg føler det sånn fordi han har oversikt, men jeg gjør faktisk veldig mye jeg også.

I dag har jeg besøkt skolen og vist amfibier til barna og fortalt om salamandere, jeg har også laget middag, vasket badet, brettet klær, vært på avslutning, vasket kjøkkenet, skrevet en barneartikkel om salamandere med bilder fra skolen i dag.

I morgen tidlig skal jeg til en annen klasse.

Jeg har derfor sikkert som min mann sa en gang svartmalt meg selv, slik at jeg ikke har noe å stille opp med. Men jeg håper nå at uansett hva som skjer så vedkjenner han seg alt det fine vi har sammen feks barna, ferier, museumsbesøk osv...

Jeg håper bare ikke alle nå tror at jeg ligger på sofaen hele dagen, jeg står konsekvent opp kl 06.00 hver dag og barna sier til meg at jeg er verdens snilleste mamma. Jeg tror de sier det fordi jeg sjelden blir sint og sier sikkert litt for mye ja, fordi jeg er litt barnslig selv kanskje.

''men jeg gjør faktisk veldig mye jeg også''

Det tror jeg også du gjør.

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

Takk.

Jeg er så glad for at jeg nå får støtte, omtanke, alt det gjør det lettere for meg å holde motet oppe, uansett hva det blir til.

Jeg kjente i går at jeg skal holde ut, jeg skal lære meg nettbank og betalinger og oversikter må jeg lage, jeg skal klare det for barna sin skyld. De elsker oss begge like mye.

Men det er lettere å orke mer når man får så mye hjelp og støtte av dere her inne.

''Jeg kjente i går at jeg skal holde ut, jeg skal lære meg nettbank og betalinger og oversikter må jeg lage, jeg skal klare det for barna sin skyld. De elsker oss begge like mye''

Det er beundringsverdig at du klarer å tenke slik allerede på dette stadiet, men først synes du skal få en klarhet i om han virkelig vil skilles.

[Madelenemie]

Føler med deg Madelenemie, men kan du ikke ta initivet til å ta en prat med han? Nå er dere stae på hver deres kant. Forklar at du har vært sliten i det siste. Du er vel akkurat ferdig med eksamener og greier?

Hei!

Ja jeg burde sikkert ta initiativ, vi er begge stae, men jeg klarer ikke forsvare meg mot alle ordene og forklaringene som kommer, ikke muntlig, da går det helt rundt for meg.

Ja jeg er ferdig med eksamen, men det verste det som gjorde at jeg ble litt syk og begynte å gå og gå, det var alt det stygge som stod om meg i barnejournalen, det gjorde meg redd. Min psykiater spurte om jeg ble redd fordi hun skulle se det, eller fordi det som stod der, jeg sa jeg ble redd pga av begge deler.

Jeg hadde det så dårlig med den uroen, gikk rundt og ble så sliten, dette sa jeg også til min mann.

Jeg fikk hjelp av en tabl risperdal, men det syns min psykiater var helt feil når det var en så konkret ting som uroliget meg, hun sa det med å gå rundt slik er en veldig autsistisk, og ikke noe som skal behandles for mitt tilfelle med medisiner sa hun.