Min man orker ikke mer

[Madelenemie]

Jeg føler veldig med deg og vet hvor vondt du har det.

Jeg skal svare deg på det du spør om og gi deg et lengre svar i morgen.

Hei!

Tusen takk

[bustebeisa]

Har lest alle innleggene i tråden.

I tillegg har jeg lest mye av det du har skrevet tidligere, samtidig som at jeg ikke er blant de ivrigste her inne, slik at jeg har gått glipp av mye også.

Men du er en flott person. Du har lært mye. Mange ganger smiler jeg over herligheten din. Du er bare nydelig.

Jeg kjenner ikke til hele livshistorien deres. Kjenner ikke til hans "krav" til deg. Og ut fra alt vi leser her, så leser vi jo bare det du skriver.

Jeg har vært borti noen med både autisme og asbergers. Alle har vært ganske unge, da det er snakk om klassekamerater til jentene mine, eller barn av venner og bekjente. Kjenner derfor delvis til problematikken. Og på det området ser jeg at du virkelig jobber med å forstå verden rundt deg.

En ting jeg har lagt merke til i denne tråden, er at du hele tiden jobber, vasker, ordner og rydder. Prøver å være flink. Få alt på plass. Gjør alt du føler at du må gjøre, og enda mer.

Men som du også skriver, så har du sett din manns tårer. Fordi han ønsker din nærhet. Du beskriver deg selv som en katt.

Jeg har en mann jeg er utrolig glad i. Som på de fleste områder er min drømme mann og mange andre mener det samme. Hører aldri noen si at stygt ord om ham. Alle skryter. Både over hans kunnskap og godhet. Han vil og gjør alt jeg ber han om. Men... når det kommer til romantikk og det å ta iniativ, så savner jeg noe. Dette er noe han er dårlig på. Og det sårer. Jeg vet jeg er egoistisk som legger så mye vekt på akkurat dette, siden han er så perfekt ellers, men det er et stort savn hos meg. Det hender vi krangler på grunn av dette. Eller fordi jeg blir sjalu. Pleier ikke bli sjalu på andre kvinner, men jeg blir sjalu på hva han bruker tiden på. Han er like god mot alle andre, så han får meg ikke til å føle meg spesiell.

Så om din mann har sagt ting de siste dagene som sårer, så er det ikke sikkert det like slemt ment som det høres ut. Og det kan være et fortvilet rop fra ham.

Han ser hvordan du glemmer tiden på grunn av salamanderne. Og når han ser ditt engasjement der, din iver og lidenskap, kan det gjøre veldig vondt når man ikke ser det samme rettet mot seg selv. Og da kan man gå lei, man kan si ting man ikke mener, eller man skjønner at det behovet man har til nærhet og følelse av å være elsket, er så sterk at man må gi slipp.

Dette er ikke kritikk av deg. Det er mer noen tanker jeg har gjort meg når jeg har lest alt som har stått skrevet i tråden.

[Madelenemie]

Det du skriver her, burde han nesten ha lest.

Jeg må innrømme at jeg i går lurte litt på hva kjærligheten fra din side går ut på, når jeg leste at det første du tenkte på ved en eventuell skilsmisse, var at du var mest opptatt av at du måtte lære deg nettbanken. Jeg tenkte at det hørtes uvanlig ut. Men her kommer det frem at du er glad i han som menneske, at han ikke bare er en "støttekontakt"

Du er flink til å skrive. Kan du ikke formidle det skriftlig?

Hei!

Det der med støttekontakt har han sagt før, at han bare er en hjelper og forsørger osv...

Da tenker jeg "nei det er ikke sånn, men jeg blir så usikker på hvordan og hva jeg skal si som får han til å stole på at jeg elsker han.

Jeg er så klønete på å formulere meg...

Jeg var på kafe med Bella Dotte en dag, hun sa hun ble såret av at jeg skrev her inne at jeg ikke hadde noen venner. jeg tenkte meg om og sa, "men så hadde jeg vel glemt deg" Da lo hun og sa, "det gjorde ikke saken bedre", jeg ble forundret men tenkte på kvelden at det var altså et feil svar, det kunne høres ut som om jeg glemmer venner og det er ikke pent. men sannheten er jo at jeg glemmer venner, jeg tror jeg må lage en liste rett og slett, bare skrive opp navn og hvorfor jeg annser dem som hyggelige mennesker og går feks på kafe med dem.

[Madelenemie]

''men jeg gjør faktisk veldig mye jeg også''

Det tror jeg også du gjør.

Hei!

[Madelenemie]

''Jeg kjente i går at jeg skal holde ut, jeg skal lære meg nettbank og betalinger og oversikter må jeg lage, jeg skal klare det for barna sin skyld. De elsker oss begge like mye''

Det er beundringsverdig at du klarer å tenke slik allerede på dette stadiet, men først synes du skal få en klarhet i om han virkelig vil skilles.

Hei!

takk jeg må nok klippe ut alle de fine ordene i denne linken for det er jo medisin mot å være lei seg, mot å føle seg utisltrekkelig og liten osv...

Man føler seg flink og får kreftene man er redd for å miste

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

Ja jeg burde sikkert ta initiativ, vi er begge stae, men jeg klarer ikke forsvare meg mot alle ordene og forklaringene som kommer, ikke muntlig, da går det helt rundt for meg.

Ja jeg er ferdig med eksamen, men det verste det som gjorde at jeg ble litt syk og begynte å gå og gå, det var alt det stygge som stod om meg i barnejournalen, det gjorde meg redd. Min psykiater spurte om jeg ble redd fordi hun skulle se det, eller fordi det som stod der, jeg sa jeg ble redd pga av begge deler.

Jeg hadde det så dårlig med den uroen, gikk rundt og ble så sliten, dette sa jeg også til min mann.

Jeg fikk hjelp av en tabl risperdal, men det syns min psykiater var helt feil når det var en så konkret ting som uroliget meg, hun sa det med å gå rundt slik er en veldig autsistisk, og ikke noe som skal behandles for mitt tilfelle med medisiner sa hun.

''Ja jeg burde sikkert ta initiativ, vi er begge stae, men jeg klarer ikke forsvare meg mot alle ordene og forklaringene som kommer, ikke muntlig, da går det helt rundt for meg''

Jeg tror jeg forstår og det er ikke sikkert det er løsningen heller og snakke om alt mulig. Noen ganger gjør det bare ting verre. Jeg kjenner meg litt igjen i deg der. Man vil helst bare ha fred og alt skal ikke snakkes ihjel. Kan lett bare ende med masse anklager og man kommer seg ikke videre.

Kanskje løsningen bare er så enkel at du gir han en klem og noen hyggelige ord når han kommer hjem?

[Madelenemie]

Har lest alle innleggene i tråden.

I tillegg har jeg lest mye av det du har skrevet tidligere, samtidig som at jeg ikke er blant de ivrigste her inne, slik at jeg har gått glipp av mye også.

Men du er en flott person. Du har lært mye. Mange ganger smiler jeg over herligheten din. Du er bare nydelig.

Jeg kjenner ikke til hele livshistorien deres. Kjenner ikke til hans "krav" til deg. Og ut fra alt vi leser her, så leser vi jo bare det du skriver.

Jeg har vært borti noen med både autisme og asbergers. Alle har vært ganske unge, da det er snakk om klassekamerater til jentene mine, eller barn av venner og bekjente. Kjenner derfor delvis til problematikken. Og på det området ser jeg at du virkelig jobber med å forstå verden rundt deg.

En ting jeg har lagt merke til i denne tråden, er at du hele tiden jobber, vasker, ordner og rydder. Prøver å være flink. Få alt på plass. Gjør alt du føler at du må gjøre, og enda mer.

Men som du også skriver, så har du sett din manns tårer. Fordi han ønsker din nærhet. Du beskriver deg selv som en katt.

Jeg har en mann jeg er utrolig glad i. Som på de fleste områder er min drømme mann og mange andre mener det samme. Hører aldri noen si at stygt ord om ham. Alle skryter. Både over hans kunnskap og godhet. Han vil og gjør alt jeg ber han om. Men... når det kommer til romantikk og det å ta iniativ, så savner jeg noe. Dette er noe han er dårlig på. Og det sårer. Jeg vet jeg er egoistisk som legger så mye vekt på akkurat dette, siden han er så perfekt ellers, men det er et stort savn hos meg. Det hender vi krangler på grunn av dette. Eller fordi jeg blir sjalu. Pleier ikke bli sjalu på andre kvinner, men jeg blir sjalu på hva han bruker tiden på. Han er like god mot alle andre, så han får meg ikke til å føle meg spesiell.

Så om din mann har sagt ting de siste dagene som sårer, så er det ikke sikkert det like slemt ment som det høres ut. Og det kan være et fortvilet rop fra ham.

Han ser hvordan du glemmer tiden på grunn av salamanderne. Og når han ser ditt engasjement der, din iver og lidenskap, kan det gjøre veldig vondt når man ikke ser det samme rettet mot seg selv. Og da kan man gå lei, man kan si ting man ikke mener, eller man skjønner at det behovet man har til nærhet og følelse av å være elsket, er så sterk at man må gi slipp.

Dette er ikke kritikk av deg. Det er mer noen tanker jeg har gjort meg når jeg har lest alt som har stått skrevet i tråden.

Hei!

Takk for dine tanker, de er riktige, kanskje kan du føle noe av det savn min mann har fordi du har noe av det samme selv.

''Så om din mann har sagt ting de siste dagene som sårer, så er det ikke sikkert det like slemt ment som det høres ut. Og det kan være et fortvilet rop fra ham.

Han ser hvordan du glemmer tiden på grunn av salamanderne. Og når han ser ditt engasjement der, din iver og lidenskap, kan det gjøre veldig vondt når man ikke ser det samme rettet mot seg selv. Og da kan man gå lei, man kan si ting man ikke mener, eller man skjønner at det behovet man har til nærhet og følelse av å være elsket, er så sterk at man må gi slipp. ''

Hvis min mann vil gi slipp, vil jeg ikke bli sint, jeg vil kun være lei meg, så lenge det ikke fins en medisin mot autisme, fins det ingen lindring for den ensomhet det er å leve/ være gift med en med autisme.

Kanskje ville det være lettere hvis min mann selv hadde behov for alenetid, var introvert, men han er motsatt, han er lidenskapelig, romantisk, kjærlig og et følelsesmenneske.

Jeg hadde barneautisme, det viste vi ikke om da jeg ble utredet på voksen habiliteringen og fikk asperger syndrom hele utredningen var bortkastet sa min psykiater om hun viste om barnejournalen min. Mange av hennes asperger pasienter har nemlig tidlig vært i kontakt med behandlingssystemet og har der fått diagnoser, men de spør ikke om dette i anamnesen og slik kommer det ofte ikke frem før etter at man begynner i terapi.

Jeg hadde sent språk og kunne ikke snakke slik jeg kan i dag, jeg snakket bare i innlærte regler, så jeg var ganske hardt angrepet tror jeg .

Takk for det du delte, jeg syns det var fint av deg.

Jeg skal tenke litt nå.

Tror du din mann har asperger syndrom?

[Madelenemie]

''Ja jeg burde sikkert ta initiativ, vi er begge stae, men jeg klarer ikke forsvare meg mot alle ordene og forklaringene som kommer, ikke muntlig, da går det helt rundt for meg''

Jeg tror jeg forstår og det er ikke sikkert det er løsningen heller og snakke om alt mulig. Noen ganger gjør det bare ting verre. Jeg kjenner meg litt igjen i deg der. Man vil helst bare ha fred og alt skal ikke snakkes ihjel. Kan lett bare ende med masse anklager og man kommer seg ikke videre.

Kanskje løsningen bare er så enkel at du gir han en klem og noen hyggelige ord når han kommer hjem?

Hei!

''Kan lett bare ende med masse anklager og man kommer seg ikke videre.''

Det er min erfaring også.

Jeg klarer ikke gi han en klem, jeg er lei meg, jeg trenger en forklaring/oppklaring, jeg er såret. Klarer ikke forklare bedre, men kanskje føler jeg annerledes om noen dager...

Takk for rådene og hjelpen.

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

Det der med støttekontakt har han sagt før, at han bare er en hjelper og forsørger osv...

Da tenker jeg "nei det er ikke sånn, men jeg blir så usikker på hvordan og hva jeg skal si som får han til å stole på at jeg elsker han.

Jeg er så klønete på å formulere meg...

Jeg var på kafe med Bella Dotte en dag, hun sa hun ble såret av at jeg skrev her inne at jeg ikke hadde noen venner. jeg tenkte meg om og sa, "men så hadde jeg vel glemt deg" Da lo hun og sa, "det gjorde ikke saken bedre", jeg ble forundret men tenkte på kvelden at det var altså et feil svar, det kunne høres ut som om jeg glemmer venner og det er ikke pent. men sannheten er jo at jeg glemmer venner, jeg tror jeg må lage en liste rett og slett, bare skrive opp navn og hvorfor jeg annser dem som hyggelige mennesker og går feks på kafe med dem.

''Det der med støttekontakt har han sagt før, at han bare er en hjelper og forsørger osv''

Jeg angret med en gang jeg sendte innlegget, da jeg følte at det ble helt feil. Han er ikke din støttekontakt. Det ordvalget ble veldig feil. Jeg vet jo godt at man faller inn i visse mønstre når man har vært gift lenge og har ansvaret på hver sine områder.

Det kan være at han savner mer nærhet. Jeg vet du gjør så godt du kan og at du følger dine oppskrifter, men det spørs hvor ekte han opplever det.

Jeg tror du har de samme følelsene som oss andre, men du klarer ikke å vise dem på samme måte. Kanskje det kan være en ide at du utrykker deg skriftlig om hva du føler for han, samt at han er på samtalene med psykiateren din?

[Katt-ja]

Av det du beskriver om hva du gjør i huset/med barna, ser det ut til at du gjør mer enn jeg har gjort av "husmor"arbeid opp igjennom årene

Din mann kjente deg vel da dere giftet dere, det kan jo ikke være noen overraskelse for ham at du ikke er helt gjennomsnittlg?

Du beskriver deg selv som en katt. Katter er de mest fantastiske dyr som finnes

Jeg er enig med andre under her - når han kommer hjem, snakk med ham, gi ham en klem,- jeg tipper at det ordner seg.

[Madelenemie]

''Det der med støttekontakt har han sagt før, at han bare er en hjelper og forsørger osv''

Jeg angret med en gang jeg sendte innlegget, da jeg følte at det ble helt feil. Han er ikke din støttekontakt. Det ordvalget ble veldig feil. Jeg vet jo godt at man faller inn i visse mønstre når man har vært gift lenge og har ansvaret på hver sine områder.

Det kan være at han savner mer nærhet. Jeg vet du gjør så godt du kan og at du følger dine oppskrifter, men det spørs hvor ekte han opplever det.

Jeg tror du har de samme følelsene som oss andre, men du klarer ikke å vise dem på samme måte. Kanskje det kan være en ide at du utrykker deg skriftlig om hva du føler for han, samt at han er på samtalene med psykiateren din?

Hei!

''Jeg tror du har de samme følelsene som oss andre, men du klarer ikke å vise dem på samme måte. Kanskje det kan være en ide at du utrykker deg skriftlig om hva du føler for han, samt at han er på samtalene med psykiateren din?''

Dette har du helt rett i.

Jeg er skikkelig klønete, noen ganger har han ledd av måten jeg svarer han på i det han kaller en romantisk atmosfære (som han vil skape, og som jeg fort ødelegger, ved å si noe upassende)

Jeg er nøye på en del ting, på at sokkene må være pene og at man ikke bare kler av seg foran en annen, men viser litt respekt og går bak et forheng, dette syns min mann er helt komisk etter ekteskap, fødsler m.m han mener han har sett meg føde, men saken da er at jeg ikke tenkte på hvem som så meg!

Jeg var ikke mitt normale meg midt i de riene som ikke lot seg dempe av noe. Jeg liker ikke kle av meg foran andre og forventer også at min mann viser diskresjon. Neo han syns er latterlig.

Det er vel det for han, men jeg liker å sove med natt-tøy.

[Madelenemie]

Av det du beskriver om hva du gjør i huset/med barna, ser det ut til at du gjør mer enn jeg har gjort av "husmor"arbeid opp igjennom årene

Din mann kjente deg vel da dere giftet dere, det kan jo ikke være noen overraskelse for ham at du ikke er helt gjennomsnittlg?

Du beskriver deg selv som en katt. Katter er de mest fantastiske dyr som finnes

Jeg er enig med andre under her - når han kommer hjem, snakk med ham, gi ham en klem,- jeg tipper at det ordner seg.

Hei!

Min mann giftet seg med det han trodde var en sjenert nonne.

Men fort skjønte han at det var noe annet.

Hva det var, tok det mange år før vi fant ut av, men det skyldtes jo at jeg ikke tenkte på at jeg burde informere min mann om min tid i barnepsykiatrien, jeg burde nok gjort det....

Jeg sa til en ung jente på asperger gruppen jeg går i, ikke hold det skjult for din kjæreste at du har asperger syndrom, vær åpen om det. Min mann ville nok giftet seg med meg uansett, dette tror jeg fordi han sa jeg var det søteste og mest uskyldige han hadde sett. Men nå har han glemt det tror jeg.

Jeg var slett ikke beskjeden som han trodde jeg hadde bare noe verre, autisme, det er ikke lett for han, det er faktisk ikke lett for meg heller, men jeg kjemper en ukentlig kamp med å tilpasse meg og forstå han og andre mennesker, det går litt opp og ned, men jeg tenker mye på hans savn. Ikke bare tenker jeg på det, men jeg får vondt inni meg fordi jeg elsker han og skal ta meg av han slik jeg lovet til døden skiller eder av.

Nå er det jo mer han som tar seg av meg, men hvis han kommer ut i for en ulykke skal han få se min lojalitet og ærlighet.

[bustebeisa]

Hei!

Takk for dine tanker, de er riktige, kanskje kan du føle noe av det savn min mann har fordi du har noe av det samme selv.

''Så om din mann har sagt ting de siste dagene som sårer, så er det ikke sikkert det like slemt ment som det høres ut. Og det kan være et fortvilet rop fra ham.

Han ser hvordan du glemmer tiden på grunn av salamanderne. Og når han ser ditt engasjement der, din iver og lidenskap, kan det gjøre veldig vondt når man ikke ser det samme rettet mot seg selv. Og da kan man gå lei, man kan si ting man ikke mener, eller man skjønner at det behovet man har til nærhet og følelse av å være elsket, er så sterk at man må gi slipp. ''

Hvis min mann vil gi slipp, vil jeg ikke bli sint, jeg vil kun være lei meg, så lenge det ikke fins en medisin mot autisme, fins det ingen lindring for den ensomhet det er å leve/ være gift med en med autisme.

Kanskje ville det være lettere hvis min mann selv hadde behov for alenetid, var introvert, men han er motsatt, han er lidenskapelig, romantisk, kjærlig og et følelsesmenneske.

Jeg hadde barneautisme, det viste vi ikke om da jeg ble utredet på voksen habiliteringen og fikk asperger syndrom hele utredningen var bortkastet sa min psykiater om hun viste om barnejournalen min. Mange av hennes asperger pasienter har nemlig tidlig vært i kontakt med behandlingssystemet og har der fått diagnoser, men de spør ikke om dette i anamnesen og slik kommer det ofte ikke frem før etter at man begynner i terapi.

Jeg hadde sent språk og kunne ikke snakke slik jeg kan i dag, jeg snakket bare i innlærte regler, så jeg var ganske hardt angrepet tror jeg .

Takk for det du delte, jeg syns det var fint av deg.

Jeg skal tenke litt nå.

Tror du din mann har asperger syndrom?

Satt og tenkte at det spørsmålet faktisk kunne komme. :-)

Nei, han har nok ikke det. Men han er akademiker. Jobber som forsker. Har en doktorgrad. Han har ofret mye på veien for å oppnå det han har oppnåd. Han har hatt forhold og samboer tidligere, men samtidig har det vært de dype følelsene der. For da har både han og samboer/kjæreste vært sammen av litt bekvemmeligheter, mens begge parter har konsentrert seg om studie/jobb.

Og så plutselig møtes vi på et arrangement for en hobby vi deler. Han gjør seg ferdig med doktorgraden i halvåret etter at vi møtes og vi har en super ferie sammen det året. Og plutselig har han ikke store faglige prosjekt på gang. Han kan begynne å konsentrere seg om resten av livet. Men for ham er det ikke bare bare i en alder av nesten 40 og plutselig skulle følge følelser og ikke bare fornuft og bøker. :-)

Jeg tviler ikke en plass på at han er oppriktig glad i meg. Men han er til tider veldig akademisk når det gjelder tanker ( ikke det at alle akademikere er det) og han har faktisk problemer med å takle for mye følelser.

Men som jeg skrev til deg i sted. Du imponerer utrolig. Har mye mer innsikt enn jeg har opplevd blant andre med asberger. Og for mange, er du den perfekte partner. Selv om det hjelper ikke å høre det, når den man elsker kanskje ikke mener det samme.

[Gjest Nickløsheletida]

Hei!

''Jeg tror du har de samme følelsene som oss andre, men du klarer ikke å vise dem på samme måte. Kanskje det kan være en ide at du utrykker deg skriftlig om hva du føler for han, samt at han er på samtalene med psykiateren din?''

Dette har du helt rett i.

Jeg er skikkelig klønete, noen ganger har han ledd av måten jeg svarer han på i det han kaller en romantisk atmosfære (som han vil skape, og som jeg fort ødelegger, ved å si noe upassende)

Jeg er nøye på en del ting, på at sokkene må være pene og at man ikke bare kler av seg foran en annen, men viser litt respekt og går bak et forheng, dette syns min mann er helt komisk etter ekteskap, fødsler m.m han mener han har sett meg føde, men saken da er at jeg ikke tenkte på hvem som så meg!

Jeg var ikke mitt normale meg midt i de riene som ikke lot seg dempe av noe. Jeg liker ikke kle av meg foran andre og forventer også at min mann viser diskresjon. Neo han syns er latterlig.

Det er vel det for han, men jeg liker å sove med natt-tøy.

''Jeg liker ikke kle av meg foran andre og forventer også at min mann viser diskresjon''

Jeg kan jo godt skjønne at din mann blir såret hvis du ber han kle av seg bak et forheng.

Jeg må innrømme at jeg hadde blitt ganske så såret hvis min mann hadde sagt noe slikt til meg. Jeg hadde tenkt at han da hadde synes jeg var usexy og det hadde ikke blitt noe på han for å si det slik. Mannen min ville også ha blitt såret da.

Dette er noe du må venne deg til og se din mann naken. Det er noe som hører med i et forhold.

[Madelenemie]

Satt og tenkte at det spørsmålet faktisk kunne komme. :-)

Nei, han har nok ikke det. Men han er akademiker. Jobber som forsker. Har en doktorgrad. Han har ofret mye på veien for å oppnå det han har oppnåd. Han har hatt forhold og samboer tidligere, men samtidig har det vært de dype følelsene der. For da har både han og samboer/kjæreste vært sammen av litt bekvemmeligheter, mens begge parter har konsentrert seg om studie/jobb.

Og så plutselig møtes vi på et arrangement for en hobby vi deler. Han gjør seg ferdig med doktorgraden i halvåret etter at vi møtes og vi har en super ferie sammen det året. Og plutselig har han ikke store faglige prosjekt på gang. Han kan begynne å konsentrere seg om resten av livet. Men for ham er det ikke bare bare i en alder av nesten 40 og plutselig skulle følge følelser og ikke bare fornuft og bøker. :-)

Jeg tviler ikke en plass på at han er oppriktig glad i meg. Men han er til tider veldig akademisk når det gjelder tanker ( ikke det at alle akademikere er det) og han har faktisk problemer med å takle for mye følelser.

Men som jeg skrev til deg i sted. Du imponerer utrolig. Har mye mer innsikt enn jeg har opplevd blant andre med asberger. Og for mange, er du den perfekte partner. Selv om det hjelper ikke å høre det, når den man elsker kanskje ikke mener det samme.

Hei!

'' Du imponerer utrolig. Har mye mer innsikt enn jeg har opplevd blant andre med asberger.''

Ja dette er vist nok et svært uvanlig trekk ved mennesker med asperger syndrom, og jeg er lykkelig fordi min psykiater har fi\unnet et slikt ved meg, jeg vil ikke være bare et skoleeksempel.

Min ene "venn" har doktorgrad, men asperger syndrom, det går fint an

Jeg kan ikke tenke den mann som jeg skulle være en idealpartner for men interessant at du skrev det

Det var noe jeg glemte jeg skrulle skrive, så skriver jeg det senere

[Katt-ja]

''Jeg liker ikke kle av meg foran andre og forventer også at min mann viser diskresjon''

Jeg kan jo godt skjønne at din mann blir såret hvis du ber han kle av seg bak et forheng.

Jeg må innrømme at jeg hadde blitt ganske så såret hvis min mann hadde sagt noe slikt til meg. Jeg hadde tenkt at han da hadde synes jeg var usexy og det hadde ikke blitt noe på han for å si det slik. Mannen min ville også ha blitt såret da.

Dette er noe du må venne deg til og se din mann naken. Det er noe som hører med i et forhold.

Nå setter du en enkeltsak fra M. nokså ikke-standardliv inn i ditt "normale" - og da blir det jo rart... M. er litt eksentrisk. Jeg ville tro at hennes mann kjenner henne så godt at han ikke blir overvettes såret av dette. Han burde i alle fall kjenne henne såpass nå.

[Gjest togli]

Hei!

Jeg har bare tenkt han har rett, for jeg har lest bøker om hvor vanskelig det er å være gift med aspergere.

Men min psykiater sa at jeg er litt uaspergerisk på de områdene jeg nevnte, når det kommer til ønske om å endre seg,se andres behov/savn og sette meg selv og mitt til side når får instrukser og forklaringer. Men det er det da jeg må ha forklaringer på så mye innlysende som min mann sier.

Takk

Du har alltid hatt asperger, så dette er noe din mann har vært klar over fra første dag.... Du kan derfor ikke skylde på deg selv her. Dette er ene og alene hans ansvar. Tror det er viktig du ikke legger skylden på deg selv, for du er flott som du er

[Katt-ja]

Hei!

Min mann giftet seg med det han trodde var en sjenert nonne.

Men fort skjønte han at det var noe annet.

Hva det var, tok det mange år før vi fant ut av, men det skyldtes jo at jeg ikke tenkte på at jeg burde informere min mann om min tid i barnepsykiatrien, jeg burde nok gjort det....

Jeg sa til en ung jente på asperger gruppen jeg går i, ikke hold det skjult for din kjæreste at du har asperger syndrom, vær åpen om det. Min mann ville nok giftet seg med meg uansett, dette tror jeg fordi han sa jeg var det søteste og mest uskyldige han hadde sett. Men nå har han glemt det tror jeg.

Jeg var slett ikke beskjeden som han trodde jeg hadde bare noe verre, autisme, det er ikke lett for han, det er faktisk ikke lett for meg heller, men jeg kjemper en ukentlig kamp med å tilpasse meg og forstå han og andre mennesker, det går litt opp og ned, men jeg tenker mye på hans savn. Ikke bare tenker jeg på det, men jeg får vondt inni meg fordi jeg elsker han og skal ta meg av han slik jeg lovet til døden skiller eder av.

Nå er det jo mer han som tar seg av meg, men hvis han kommer ut i for en ulykke skal han få se min lojalitet og ærlighet.

''Min mann giftet seg med det han trodde var en sjenert nonne.''

Det er slett ikke sikkert det hadde vært så enkelt det heller :-)

Lykke til

[Madelenemie]

''Jeg liker ikke kle av meg foran andre og forventer også at min mann viser diskresjon''

Jeg kan jo godt skjønne at din mann blir såret hvis du ber han kle av seg bak et forheng.

Jeg må innrømme at jeg hadde blitt ganske så såret hvis min mann hadde sagt noe slikt til meg. Jeg hadde tenkt at han da hadde synes jeg var usexy og det hadde ikke blitt noe på han for å si det slik. Mannen min ville også ha blitt såret da.

Dette er noe du må venne deg til og se din mann naken. Det er noe som hører med i et forhold.

Hei!

?

Skal jeg se min mann naken?

Dette har jeg aldri hørt om før.

Hvorfor selger man så natt-tøy i alle butikker?

Jeg syns man bør vise diskresjon i ekteskapet også.

Jeg liker ikke å vise meg naken heller, selv om min mann maser om dette, jeg er ikke slik person som blotter meg foran andre mennesker.

[Madelenemie]

Du har alltid hatt asperger, så dette er noe din mann har vært klar over fra første dag.... Du kan derfor ikke skylde på deg selv her. Dette er ene og alene hans ansvar. Tror det er viktig du ikke legger skylden på deg selv, for du er flott som du er

Hei!

Takk det er slike ting min psykiater noen ganger sier også.

Mest er ting min feil da, men blir litt lettet hvis jeg slipper påta meg skyld alltid, for jeg begynner å bli sliten av det.