3-åringen syter konstant!!!

[Gjest aspeløv]

Jeg er så frustrert nå at jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg vet 3 år er en vanskelig alder, men mine to største har aldri vært i nærheten av dette.

Han klarer ikke prate vanlig, snakker med sutrestemme hele tiden! Og alt er feil!

Når jeg sier nei, vil han ikke høre på det.

De siste 6 mnd har vi spist middag til sutring og grining. Hver dag!!

Vi sender han ofte på rommet, men hører han likevel og ikke hyggelig å spise middag da.

Alt er feil, absolut alt.

I stad ville han skjære eple selv, jeg sa nei. Da var det bare, skjære selv, skjære selv hundre tusen ganger! Etter en morgen med 4 timer med grin og sutring toppet det for meg og jeg kastet eplet i gulvet så hardt at det ble syltetøy av det.

Da fikk han ikke det eplet kan du si.

Det var helt feil gjort av meg, jeg vet det.

Han er i barnehage 3 dager i uka og ellers finner vi på noe, så han kjeder seg ikke.

Han syter til og med i bursdager. Ikke ha på den, ikke det sugerøret, ikke det kakestykket osv osv.

Gruer meg til 4 uker ferie med han. Det er jo trist det skal være slik.

Noen som har opplevd en unge på er sånn?

[Gjest togli]

Passer dere på å gi ham rikelig oppmerksomhet når han ikke sutrer?

Hver gang han sutrer uten grunn, så fortell ham at du ikke oppfatter hva han sier når han ikke snakker skikkelig - så ignorerer du ham helt til han snakker med ordentlig stemme. Jeg tror at så lenge dere er helt konsekvente på dette, så lærer han etterhvert at eneste måten å få oppmerksomhet på, er å snakke skikkelig uten sutring. I samme renna er det da utrolig viktig at han føler han blir sett når han oppfører seg bra

[Lillemus]

Si at han må snakke ordentlig dersom dere skal høre hva han sier.

Men hvorfor kunne han ikke så skjære eplet selv? Gi ham eplet og en liten, men kvass kniv så går det nok fint. )

[cizz]

Åh, du har min dypeste medfølelse, been there done that og noe så utroooolig slitsomt og irriterende!

Vi hadde verdens mest sutrete og klynkende lillesøster her i huset. Det var virkelig så ille at jeg noen ganger måtte lete lenge inni meg for å kjenne at jeg var glad i henne, det høres kanskje helt skrekkelig ut men hun gikk meg så på nervene at jeg trodde det skulle tørne for meg. Hun ble født som et slitsomt og krevende og sutrete barn, og det toppet seg rundt treårsalderen. Dt hjalp jo ikke da at hele familien var helt nedslitt etter ÅR med sutring og hun dominerte det meste med å lage sur stemning.

Jeg vet ikke helt hva som gjorde at vi klarte å snu det. I takt med at hun ble større klarte vi vel lettere å skjønnne hva vi kunne forvente av henne. Og vi foreldre gjorde en heltemodig innsats med våre siste krefter, og jeg er veldig stolt av jobben vår nå i ettertid. Det var virkelig fokusert dugnadsinnsats, en skikkelig "jobb" hvor vi var hverandres "supernanny" og ga hverandre tips og råd og støtte.

Jeg konsentrerte meg veldig om å ikke "bli med" på sutringen. Stemmen min hadde også blitt høy og irritert nesten hele tiden, det skjønte jeg når jeg tenkte etter. Så jeg hentet fram dypt inni meg den roligste laveste stemmen jeg hadde og begynte å bruke den. Hvis hun sutret så nærmest hvisket jeg rolig at jeg skjønner ikke hva du sier, snakk med ordentlig stemme. "Ordentlig stemme" var et begrep jeg følte fikk mer konkret betydning når jeg snakket lavt og ordentlig selv, så lenge jeg hylte og klagde var det jo ikke rart hun trodde det var sånn en ordentlig stemme var!

Hun ble konsekvent fjernet fra matbordet når hun lagde uro og ikke oppførte seg etter å ha fått advarsel. Hun ble aldri sendt på rommet, men ble satt i trappa rundt hjørnet fra kjøkkenet. Hun kunne høre oss men ikke se oss. Ofte måtte vi bort og sette henne på plass igjen, for hun fikk ikke komme tilbake før hun hadde roet seg og snakket ordentlig. Og vi foreldre hjalp hverandre og minnet hverandre på å snakke rolig, men lavt og bestemt, vi _skulle_ bare ikke bli med henne oppover i sutrestemme! Siden hun fortsatt kunne høre at vi andre tre hadde det hyggelig, fristet det å få komme tilbake så hun skøjnte tegninga fort. (selv om vi holdt på med den trappesittinga leeeeeeeeenge så varte det kortere og kortere for hver gang, for hun visste etterhvert akkurat hva som ble forventet). Når hun kom tilbake til bordet sa vi bare helt nøytralt; å så fint at du vil sitte med oss, det var hyggelig, og så snakket vi ikke mer om det. Som oftest hadde hun jo ikke gjort noe galt, annet enn å hyle og sutre og skrike, så vi følte ikke behov for verken straff eller unnskyldning. Når hun var ferdig med å sutre kunne hun komme tilbake, ferdig med det.

Det viktigste rådet tror jeg er det med din egen stemme. Ikke bli med i hylekoret, gjør det stikk motsatte, selv om det føles som om du vil eksplodere, tro meg jeg vet!

Når jeg tenker tilbake på de første årene hennes vil jeg nesten gråte, når jeg husker hvordan jeg følte meg da. Hvor utslitt jeg var og at jeg ofte tvilte på om jeg i det hele tatt var glad i henne, snufs!

Nå har vi en nydelig og rolig, høflig og hyggelig seksåring, fortsatt med temperament så det holder, men på den heeeeelt annen måte. Og jeg tenker at når det var håp for henne så MÅ det være det for ditt barn også!

Beklager langt svar, men jeg følte meg bare så innmari hjemme i det du beskrev, og det var kanskje litt "terapi" for meg å få skrevet ut om hvordan vi hadde det da hun var i den alderen.

Lykke lykke til, HOLD UT, pust dypt og tenk at dette kan DU gjøre noe med! DU er voksen, og må hente dine siste krefter fram for å roe ned stemningen og senke stemmene i huset. Snakk lavt, bestemt og rolig. Ingen mirakelkur med instant results, men på sikt har jeg håp om at det vil bli bedre også for dere.

[trollemor;o)]

Men hvorfor kunne han ikke få skjære opp eplet selv? Kanskje sier du ofte nei?

Sier du nei bare for å si nei? Velg dine kamper med omhu, la ham slippe å ha på klær han ikke liker, la han få bestemme litt selv så skal du se at det muligens blir LITT bedre.

[trollemor;o)]

Åh, du har min dypeste medfølelse, been there done that og noe så utroooolig slitsomt og irriterende!

Vi hadde verdens mest sutrete og klynkende lillesøster her i huset. Det var virkelig så ille at jeg noen ganger måtte lete lenge inni meg for å kjenne at jeg var glad i henne, det høres kanskje helt skrekkelig ut men hun gikk meg så på nervene at jeg trodde det skulle tørne for meg. Hun ble født som et slitsomt og krevende og sutrete barn, og det toppet seg rundt treårsalderen. Dt hjalp jo ikke da at hele familien var helt nedslitt etter ÅR med sutring og hun dominerte det meste med å lage sur stemning.

Jeg vet ikke helt hva som gjorde at vi klarte å snu det. I takt med at hun ble større klarte vi vel lettere å skjønnne hva vi kunne forvente av henne. Og vi foreldre gjorde en heltemodig innsats med våre siste krefter, og jeg er veldig stolt av jobben vår nå i ettertid. Det var virkelig fokusert dugnadsinnsats, en skikkelig "jobb" hvor vi var hverandres "supernanny" og ga hverandre tips og råd og støtte.

Jeg konsentrerte meg veldig om å ikke "bli med" på sutringen. Stemmen min hadde også blitt høy og irritert nesten hele tiden, det skjønte jeg når jeg tenkte etter. Så jeg hentet fram dypt inni meg den roligste laveste stemmen jeg hadde og begynte å bruke den. Hvis hun sutret så nærmest hvisket jeg rolig at jeg skjønner ikke hva du sier, snakk med ordentlig stemme. "Ordentlig stemme" var et begrep jeg følte fikk mer konkret betydning når jeg snakket lavt og ordentlig selv, så lenge jeg hylte og klagde var det jo ikke rart hun trodde det var sånn en ordentlig stemme var!

Hun ble konsekvent fjernet fra matbordet når hun lagde uro og ikke oppførte seg etter å ha fått advarsel. Hun ble aldri sendt på rommet, men ble satt i trappa rundt hjørnet fra kjøkkenet. Hun kunne høre oss men ikke se oss. Ofte måtte vi bort og sette henne på plass igjen, for hun fikk ikke komme tilbake før hun hadde roet seg og snakket ordentlig. Og vi foreldre hjalp hverandre og minnet hverandre på å snakke rolig, men lavt og bestemt, vi _skulle_ bare ikke bli med henne oppover i sutrestemme! Siden hun fortsatt kunne høre at vi andre tre hadde det hyggelig, fristet det å få komme tilbake så hun skøjnte tegninga fort. (selv om vi holdt på med den trappesittinga leeeeeeeeenge så varte det kortere og kortere for hver gang, for hun visste etterhvert akkurat hva som ble forventet). Når hun kom tilbake til bordet sa vi bare helt nøytralt; å så fint at du vil sitte med oss, det var hyggelig, og så snakket vi ikke mer om det. Som oftest hadde hun jo ikke gjort noe galt, annet enn å hyle og sutre og skrike, så vi følte ikke behov for verken straff eller unnskyldning. Når hun var ferdig med å sutre kunne hun komme tilbake, ferdig med det.

Det viktigste rådet tror jeg er det med din egen stemme. Ikke bli med i hylekoret, gjør det stikk motsatte, selv om det føles som om du vil eksplodere, tro meg jeg vet!

Når jeg tenker tilbake på de første årene hennes vil jeg nesten gråte, når jeg husker hvordan jeg følte meg da. Hvor utslitt jeg var og at jeg ofte tvilte på om jeg i det hele tatt var glad i henne, snufs!

Nå har vi en nydelig og rolig, høflig og hyggelig seksåring, fortsatt med temperament så det holder, men på den heeeeelt annen måte. Og jeg tenker at når det var håp for henne så MÅ det være det for ditt barn også!

Beklager langt svar, men jeg følte meg bare så innmari hjemme i det du beskrev, og det var kanskje litt "terapi" for meg å få skrevet ut om hvordan vi hadde det da hun var i den alderen.

Lykke lykke til, HOLD UT, pust dypt og tenk at dette kan DU gjøre noe med! DU er voksen, og må hente dine siste krefter fram for å roe ned stemningen og senke stemmene i huset. Snakk lavt, bestemt og rolig. Ingen mirakelkur med instant results, men på sikt har jeg håp om at det vil bli bedre også for dere.

Takk for lærerikt innlegg/svar!!

[Gjest togli]

Åh, du har min dypeste medfølelse, been there done that og noe så utroooolig slitsomt og irriterende!

Vi hadde verdens mest sutrete og klynkende lillesøster her i huset. Det var virkelig så ille at jeg noen ganger måtte lete lenge inni meg for å kjenne at jeg var glad i henne, det høres kanskje helt skrekkelig ut men hun gikk meg så på nervene at jeg trodde det skulle tørne for meg. Hun ble født som et slitsomt og krevende og sutrete barn, og det toppet seg rundt treårsalderen. Dt hjalp jo ikke da at hele familien var helt nedslitt etter ÅR med sutring og hun dominerte det meste med å lage sur stemning.

Jeg vet ikke helt hva som gjorde at vi klarte å snu det. I takt med at hun ble større klarte vi vel lettere å skjønnne hva vi kunne forvente av henne. Og vi foreldre gjorde en heltemodig innsats med våre siste krefter, og jeg er veldig stolt av jobben vår nå i ettertid. Det var virkelig fokusert dugnadsinnsats, en skikkelig "jobb" hvor vi var hverandres "supernanny" og ga hverandre tips og råd og støtte.

Jeg konsentrerte meg veldig om å ikke "bli med" på sutringen. Stemmen min hadde også blitt høy og irritert nesten hele tiden, det skjønte jeg når jeg tenkte etter. Så jeg hentet fram dypt inni meg den roligste laveste stemmen jeg hadde og begynte å bruke den. Hvis hun sutret så nærmest hvisket jeg rolig at jeg skjønner ikke hva du sier, snakk med ordentlig stemme. "Ordentlig stemme" var et begrep jeg følte fikk mer konkret betydning når jeg snakket lavt og ordentlig selv, så lenge jeg hylte og klagde var det jo ikke rart hun trodde det var sånn en ordentlig stemme var!

Hun ble konsekvent fjernet fra matbordet når hun lagde uro og ikke oppførte seg etter å ha fått advarsel. Hun ble aldri sendt på rommet, men ble satt i trappa rundt hjørnet fra kjøkkenet. Hun kunne høre oss men ikke se oss. Ofte måtte vi bort og sette henne på plass igjen, for hun fikk ikke komme tilbake før hun hadde roet seg og snakket ordentlig. Og vi foreldre hjalp hverandre og minnet hverandre på å snakke rolig, men lavt og bestemt, vi _skulle_ bare ikke bli med henne oppover i sutrestemme! Siden hun fortsatt kunne høre at vi andre tre hadde det hyggelig, fristet det å få komme tilbake så hun skøjnte tegninga fort. (selv om vi holdt på med den trappesittinga leeeeeeeeenge så varte det kortere og kortere for hver gang, for hun visste etterhvert akkurat hva som ble forventet). Når hun kom tilbake til bordet sa vi bare helt nøytralt; å så fint at du vil sitte med oss, det var hyggelig, og så snakket vi ikke mer om det. Som oftest hadde hun jo ikke gjort noe galt, annet enn å hyle og sutre og skrike, så vi følte ikke behov for verken straff eller unnskyldning. Når hun var ferdig med å sutre kunne hun komme tilbake, ferdig med det.

Det viktigste rådet tror jeg er det med din egen stemme. Ikke bli med i hylekoret, gjør det stikk motsatte, selv om det føles som om du vil eksplodere, tro meg jeg vet!

Når jeg tenker tilbake på de første årene hennes vil jeg nesten gråte, når jeg husker hvordan jeg følte meg da. Hvor utslitt jeg var og at jeg ofte tvilte på om jeg i det hele tatt var glad i henne, snufs!

Nå har vi en nydelig og rolig, høflig og hyggelig seksåring, fortsatt med temperament så det holder, men på den heeeeelt annen måte. Og jeg tenker at når det var håp for henne så MÅ det være det for ditt barn også!

Beklager langt svar, men jeg følte meg bare så innmari hjemme i det du beskrev, og det var kanskje litt "terapi" for meg å få skrevet ut om hvordan vi hadde det da hun var i den alderen.

Lykke lykke til, HOLD UT, pust dypt og tenk at dette kan DU gjøre noe med! DU er voksen, og må hente dine siste krefter fram for å roe ned stemningen og senke stemmene i huset. Snakk lavt, bestemt og rolig. Ingen mirakelkur med instant results, men på sikt har jeg håp om at det vil bli bedre også for dere.

Et flott svar )

[Gjest aspeløv]

Åh, du har min dypeste medfølelse, been there done that og noe så utroooolig slitsomt og irriterende!

Vi hadde verdens mest sutrete og klynkende lillesøster her i huset. Det var virkelig så ille at jeg noen ganger måtte lete lenge inni meg for å kjenne at jeg var glad i henne, det høres kanskje helt skrekkelig ut men hun gikk meg så på nervene at jeg trodde det skulle tørne for meg. Hun ble født som et slitsomt og krevende og sutrete barn, og det toppet seg rundt treårsalderen. Dt hjalp jo ikke da at hele familien var helt nedslitt etter ÅR med sutring og hun dominerte det meste med å lage sur stemning.

Jeg vet ikke helt hva som gjorde at vi klarte å snu det. I takt med at hun ble større klarte vi vel lettere å skjønnne hva vi kunne forvente av henne. Og vi foreldre gjorde en heltemodig innsats med våre siste krefter, og jeg er veldig stolt av jobben vår nå i ettertid. Det var virkelig fokusert dugnadsinnsats, en skikkelig "jobb" hvor vi var hverandres "supernanny" og ga hverandre tips og råd og støtte.

Jeg konsentrerte meg veldig om å ikke "bli med" på sutringen. Stemmen min hadde også blitt høy og irritert nesten hele tiden, det skjønte jeg når jeg tenkte etter. Så jeg hentet fram dypt inni meg den roligste laveste stemmen jeg hadde og begynte å bruke den. Hvis hun sutret så nærmest hvisket jeg rolig at jeg skjønner ikke hva du sier, snakk med ordentlig stemme. "Ordentlig stemme" var et begrep jeg følte fikk mer konkret betydning når jeg snakket lavt og ordentlig selv, så lenge jeg hylte og klagde var det jo ikke rart hun trodde det var sånn en ordentlig stemme var!

Hun ble konsekvent fjernet fra matbordet når hun lagde uro og ikke oppførte seg etter å ha fått advarsel. Hun ble aldri sendt på rommet, men ble satt i trappa rundt hjørnet fra kjøkkenet. Hun kunne høre oss men ikke se oss. Ofte måtte vi bort og sette henne på plass igjen, for hun fikk ikke komme tilbake før hun hadde roet seg og snakket ordentlig. Og vi foreldre hjalp hverandre og minnet hverandre på å snakke rolig, men lavt og bestemt, vi _skulle_ bare ikke bli med henne oppover i sutrestemme! Siden hun fortsatt kunne høre at vi andre tre hadde det hyggelig, fristet det å få komme tilbake så hun skøjnte tegninga fort. (selv om vi holdt på med den trappesittinga leeeeeeeeenge så varte det kortere og kortere for hver gang, for hun visste etterhvert akkurat hva som ble forventet). Når hun kom tilbake til bordet sa vi bare helt nøytralt; å så fint at du vil sitte med oss, det var hyggelig, og så snakket vi ikke mer om det. Som oftest hadde hun jo ikke gjort noe galt, annet enn å hyle og sutre og skrike, så vi følte ikke behov for verken straff eller unnskyldning. Når hun var ferdig med å sutre kunne hun komme tilbake, ferdig med det.

Det viktigste rådet tror jeg er det med din egen stemme. Ikke bli med i hylekoret, gjør det stikk motsatte, selv om det føles som om du vil eksplodere, tro meg jeg vet!

Når jeg tenker tilbake på de første årene hennes vil jeg nesten gråte, når jeg husker hvordan jeg følte meg da. Hvor utslitt jeg var og at jeg ofte tvilte på om jeg i det hele tatt var glad i henne, snufs!

Nå har vi en nydelig og rolig, høflig og hyggelig seksåring, fortsatt med temperament så det holder, men på den heeeeelt annen måte. Og jeg tenker at når det var håp for henne så MÅ det være det for ditt barn også!

Beklager langt svar, men jeg følte meg bare så innmari hjemme i det du beskrev, og det var kanskje litt "terapi" for meg å få skrevet ut om hvordan vi hadde det da hun var i den alderen.

Lykke lykke til, HOLD UT, pust dypt og tenk at dette kan DU gjøre noe med! DU er voksen, og må hente dine siste krefter fram for å roe ned stemningen og senke stemmene i huset. Snakk lavt, bestemt og rolig. Ingen mirakelkur med instant results, men på sikt har jeg håp om at det vil bli bedre også for dere.

Tusen takk for langt og flott svar.

Jeg snakker selv med en høy sinna stemme til han. Slutt med den sutringa roper jeg nesten. Det skal jeg endre på.

vi sliter også forferdelig ved matbordet. Han tar all oppmerksomheten. Bare sutring, hyling osv. Vi får ikke pratet med de andre barna og stemningen er skikkelig dårlig.

Det er så ille at jeg ikke orker å være sammen med ham. Nyter det når han er levert i barnehagen. Det er så trist det skal være slik.

Han oppfører seg ikke slik hos besteforeldrene.

Jeg prøver å se ham og være tålmodig, men føles som ingenting hjelper.

Jeg lar ham gjøre mye selv.

Han vil ha oppmerksomhet hele tiden, god eller dårlig. Han er ofte slem mot storebroren.

Håper dette går over snart og jeg skal snakke annerledes til ham.

[Apeldoorn]

Det er feil å sende unger på rommet, da forbinder de det å være alene med noe fælt, og blir deretter som voksne, uten av stand til å ta det med ro alene.

[PieLill]

Åh, du har min dypeste medfølelse, been there done that og noe så utroooolig slitsomt og irriterende!

Vi hadde verdens mest sutrete og klynkende lillesøster her i huset. Det var virkelig så ille at jeg noen ganger måtte lete lenge inni meg for å kjenne at jeg var glad i henne, det høres kanskje helt skrekkelig ut men hun gikk meg så på nervene at jeg trodde det skulle tørne for meg. Hun ble født som et slitsomt og krevende og sutrete barn, og det toppet seg rundt treårsalderen. Dt hjalp jo ikke da at hele familien var helt nedslitt etter ÅR med sutring og hun dominerte det meste med å lage sur stemning.

Jeg vet ikke helt hva som gjorde at vi klarte å snu det. I takt med at hun ble større klarte vi vel lettere å skjønnne hva vi kunne forvente av henne. Og vi foreldre gjorde en heltemodig innsats med våre siste krefter, og jeg er veldig stolt av jobben vår nå i ettertid. Det var virkelig fokusert dugnadsinnsats, en skikkelig "jobb" hvor vi var hverandres "supernanny" og ga hverandre tips og råd og støtte.

Jeg konsentrerte meg veldig om å ikke "bli med" på sutringen. Stemmen min hadde også blitt høy og irritert nesten hele tiden, det skjønte jeg når jeg tenkte etter. Så jeg hentet fram dypt inni meg den roligste laveste stemmen jeg hadde og begynte å bruke den. Hvis hun sutret så nærmest hvisket jeg rolig at jeg skjønner ikke hva du sier, snakk med ordentlig stemme. "Ordentlig stemme" var et begrep jeg følte fikk mer konkret betydning når jeg snakket lavt og ordentlig selv, så lenge jeg hylte og klagde var det jo ikke rart hun trodde det var sånn en ordentlig stemme var!

Hun ble konsekvent fjernet fra matbordet når hun lagde uro og ikke oppførte seg etter å ha fått advarsel. Hun ble aldri sendt på rommet, men ble satt i trappa rundt hjørnet fra kjøkkenet. Hun kunne høre oss men ikke se oss. Ofte måtte vi bort og sette henne på plass igjen, for hun fikk ikke komme tilbake før hun hadde roet seg og snakket ordentlig. Og vi foreldre hjalp hverandre og minnet hverandre på å snakke rolig, men lavt og bestemt, vi _skulle_ bare ikke bli med henne oppover i sutrestemme! Siden hun fortsatt kunne høre at vi andre tre hadde det hyggelig, fristet det å få komme tilbake så hun skøjnte tegninga fort. (selv om vi holdt på med den trappesittinga leeeeeeeeenge så varte det kortere og kortere for hver gang, for hun visste etterhvert akkurat hva som ble forventet). Når hun kom tilbake til bordet sa vi bare helt nøytralt; å så fint at du vil sitte med oss, det var hyggelig, og så snakket vi ikke mer om det. Som oftest hadde hun jo ikke gjort noe galt, annet enn å hyle og sutre og skrike, så vi følte ikke behov for verken straff eller unnskyldning. Når hun var ferdig med å sutre kunne hun komme tilbake, ferdig med det.

Det viktigste rådet tror jeg er det med din egen stemme. Ikke bli med i hylekoret, gjør det stikk motsatte, selv om det føles som om du vil eksplodere, tro meg jeg vet!

Når jeg tenker tilbake på de første årene hennes vil jeg nesten gråte, når jeg husker hvordan jeg følte meg da. Hvor utslitt jeg var og at jeg ofte tvilte på om jeg i det hele tatt var glad i henne, snufs!

Nå har vi en nydelig og rolig, høflig og hyggelig seksåring, fortsatt med temperament så det holder, men på den heeeeelt annen måte. Og jeg tenker at når det var håp for henne så MÅ det være det for ditt barn også!

Beklager langt svar, men jeg følte meg bare så innmari hjemme i det du beskrev, og det var kanskje litt "terapi" for meg å få skrevet ut om hvordan vi hadde det da hun var i den alderen.

Lykke lykke til, HOLD UT, pust dypt og tenk at dette kan DU gjøre noe med! DU er voksen, og må hente dine siste krefter fram for å roe ned stemningen og senke stemmene i huset. Snakk lavt, bestemt og rolig. Ingen mirakelkur med instant results, men på sikt har jeg håp om at det vil bli bedre også for dere.

''Når hun kom tilbake til bordet sa vi bare helt nøytralt; å så fint at du vil sitte med oss, det var hyggelig, og så snakket vi ikke mer om det. Som oftest hadde hun jo ikke gjort noe galt, annet enn å hyle og sutre og skrike, så vi følte ikke behov for verken straff eller unnskyldning. Når hun var ferdig med å sutre kunne hun komme tilbake, ferdig med det.''

Nydelig.

Flott innlegg.

mvh

[PieLill]

Åh, du har min dypeste medfølelse, been there done that og noe så utroooolig slitsomt og irriterende!

Vi hadde verdens mest sutrete og klynkende lillesøster her i huset. Det var virkelig så ille at jeg noen ganger måtte lete lenge inni meg for å kjenne at jeg var glad i henne, det høres kanskje helt skrekkelig ut men hun gikk meg så på nervene at jeg trodde det skulle tørne for meg. Hun ble født som et slitsomt og krevende og sutrete barn, og det toppet seg rundt treårsalderen. Dt hjalp jo ikke da at hele familien var helt nedslitt etter ÅR med sutring og hun dominerte det meste med å lage sur stemning.

Jeg vet ikke helt hva som gjorde at vi klarte å snu det. I takt med at hun ble større klarte vi vel lettere å skjønnne hva vi kunne forvente av henne. Og vi foreldre gjorde en heltemodig innsats med våre siste krefter, og jeg er veldig stolt av jobben vår nå i ettertid. Det var virkelig fokusert dugnadsinnsats, en skikkelig "jobb" hvor vi var hverandres "supernanny" og ga hverandre tips og råd og støtte.

Jeg konsentrerte meg veldig om å ikke "bli med" på sutringen. Stemmen min hadde også blitt høy og irritert nesten hele tiden, det skjønte jeg når jeg tenkte etter. Så jeg hentet fram dypt inni meg den roligste laveste stemmen jeg hadde og begynte å bruke den. Hvis hun sutret så nærmest hvisket jeg rolig at jeg skjønner ikke hva du sier, snakk med ordentlig stemme. "Ordentlig stemme" var et begrep jeg følte fikk mer konkret betydning når jeg snakket lavt og ordentlig selv, så lenge jeg hylte og klagde var det jo ikke rart hun trodde det var sånn en ordentlig stemme var!

Hun ble konsekvent fjernet fra matbordet når hun lagde uro og ikke oppførte seg etter å ha fått advarsel. Hun ble aldri sendt på rommet, men ble satt i trappa rundt hjørnet fra kjøkkenet. Hun kunne høre oss men ikke se oss. Ofte måtte vi bort og sette henne på plass igjen, for hun fikk ikke komme tilbake før hun hadde roet seg og snakket ordentlig. Og vi foreldre hjalp hverandre og minnet hverandre på å snakke rolig, men lavt og bestemt, vi _skulle_ bare ikke bli med henne oppover i sutrestemme! Siden hun fortsatt kunne høre at vi andre tre hadde det hyggelig, fristet det å få komme tilbake så hun skøjnte tegninga fort. (selv om vi holdt på med den trappesittinga leeeeeeeeenge så varte det kortere og kortere for hver gang, for hun visste etterhvert akkurat hva som ble forventet). Når hun kom tilbake til bordet sa vi bare helt nøytralt; å så fint at du vil sitte med oss, det var hyggelig, og så snakket vi ikke mer om det. Som oftest hadde hun jo ikke gjort noe galt, annet enn å hyle og sutre og skrike, så vi følte ikke behov for verken straff eller unnskyldning. Når hun var ferdig med å sutre kunne hun komme tilbake, ferdig med det.

Det viktigste rådet tror jeg er det med din egen stemme. Ikke bli med i hylekoret, gjør det stikk motsatte, selv om det føles som om du vil eksplodere, tro meg jeg vet!

Når jeg tenker tilbake på de første årene hennes vil jeg nesten gråte, når jeg husker hvordan jeg følte meg da. Hvor utslitt jeg var og at jeg ofte tvilte på om jeg i det hele tatt var glad i henne, snufs!

Nå har vi en nydelig og rolig, høflig og hyggelig seksåring, fortsatt med temperament så det holder, men på den heeeeelt annen måte. Og jeg tenker at når det var håp for henne så MÅ det være det for ditt barn også!

Beklager langt svar, men jeg følte meg bare så innmari hjemme i det du beskrev, og det var kanskje litt "terapi" for meg å få skrevet ut om hvordan vi hadde det da hun var i den alderen.

Lykke lykke til, HOLD UT, pust dypt og tenk at dette kan DU gjøre noe med! DU er voksen, og må hente dine siste krefter fram for å roe ned stemningen og senke stemmene i huset. Snakk lavt, bestemt og rolig. Ingen mirakelkur med instant results, men på sikt har jeg håp om at det vil bli bedre også for dere.

''Når hun kom tilbake til bordet sa vi bare helt nøytralt; å så fint at du vil sitte med oss, det var hyggelig, og så snakket vi ikke mer om det. Som oftest hadde hun jo ikke gjort noe galt, annet enn å hyle og sutre og skrike, så vi følte ikke behov for verken straff eller unnskyldning. Når hun var ferdig med å sutre kunne hun komme tilbake, ferdig med det.''

Nydelig.

Flott innlegg.

mvh

[PieLill]

Når barn sutrer konstant har de den 'vrangforestillingen' at det er omgivelsene som er problemet og om disse forbedres vil barnet bli tilfreds. Dermed trenger barnet hjelp til å forstå at tilfredshet er noe man i mange situasjoner selv kan velge eller velge bort.

For de som har med sutrende barn å gjøre er det en utfordring å være tilstrekkelig tydelige og bevisste på hva man gjør. Man kan fort pendle mellom å forsøke og tilfredstille det utilfredstilbare 'sorte hullet' og frustrasjon over at ungen aldri blir fornøyd. Dermed får barnet motstridende tilbakemeldinger på sin adferd.

Synes cizz gav et fantastisk flott svar.

Dessverre er det stort sett bare på TV slikt funker i løpet av en uke eller to. Vi allminnelig dødelige får stålsette oss for en lengre kamp. :-)

mvh

[Gjest prust]

Når barn sutrer konstant har de den 'vrangforestillingen' at det er omgivelsene som er problemet og om disse forbedres vil barnet bli tilfreds. Dermed trenger barnet hjelp til å forstå at tilfredshet er noe man i mange situasjoner selv kan velge eller velge bort.

For de som har med sutrende barn å gjøre er det en utfordring å være tilstrekkelig tydelige og bevisste på hva man gjør. Man kan fort pendle mellom å forsøke og tilfredstille det utilfredstilbare 'sorte hullet' og frustrasjon over at ungen aldri blir fornøyd. Dermed får barnet motstridende tilbakemeldinger på sin adferd.

Synes cizz gav et fantastisk flott svar.

Dessverre er det stort sett bare på TV slikt funker i løpet av en uke eller to. Vi allminnelig dødelige får stålsette oss for en lengre kamp. :-)

mvh

''Vi allminnelig dødelige får stålsette oss for en lengre kamp''

Ja - i virkeligheten kan det ta sånn 8-10 år....:-P

[Gjest bjørkhild]

Åh, du har min dypeste medfølelse, been there done that og noe så utroooolig slitsomt og irriterende!

Vi hadde verdens mest sutrete og klynkende lillesøster her i huset. Det var virkelig så ille at jeg noen ganger måtte lete lenge inni meg for å kjenne at jeg var glad i henne, det høres kanskje helt skrekkelig ut men hun gikk meg så på nervene at jeg trodde det skulle tørne for meg. Hun ble født som et slitsomt og krevende og sutrete barn, og det toppet seg rundt treårsalderen. Dt hjalp jo ikke da at hele familien var helt nedslitt etter ÅR med sutring og hun dominerte det meste med å lage sur stemning.

Jeg vet ikke helt hva som gjorde at vi klarte å snu det. I takt med at hun ble større klarte vi vel lettere å skjønnne hva vi kunne forvente av henne. Og vi foreldre gjorde en heltemodig innsats med våre siste krefter, og jeg er veldig stolt av jobben vår nå i ettertid. Det var virkelig fokusert dugnadsinnsats, en skikkelig "jobb" hvor vi var hverandres "supernanny" og ga hverandre tips og råd og støtte.

Jeg konsentrerte meg veldig om å ikke "bli med" på sutringen. Stemmen min hadde også blitt høy og irritert nesten hele tiden, det skjønte jeg når jeg tenkte etter. Så jeg hentet fram dypt inni meg den roligste laveste stemmen jeg hadde og begynte å bruke den. Hvis hun sutret så nærmest hvisket jeg rolig at jeg skjønner ikke hva du sier, snakk med ordentlig stemme. "Ordentlig stemme" var et begrep jeg følte fikk mer konkret betydning når jeg snakket lavt og ordentlig selv, så lenge jeg hylte og klagde var det jo ikke rart hun trodde det var sånn en ordentlig stemme var!

Hun ble konsekvent fjernet fra matbordet når hun lagde uro og ikke oppførte seg etter å ha fått advarsel. Hun ble aldri sendt på rommet, men ble satt i trappa rundt hjørnet fra kjøkkenet. Hun kunne høre oss men ikke se oss. Ofte måtte vi bort og sette henne på plass igjen, for hun fikk ikke komme tilbake før hun hadde roet seg og snakket ordentlig. Og vi foreldre hjalp hverandre og minnet hverandre på å snakke rolig, men lavt og bestemt, vi _skulle_ bare ikke bli med henne oppover i sutrestemme! Siden hun fortsatt kunne høre at vi andre tre hadde det hyggelig, fristet det å få komme tilbake så hun skøjnte tegninga fort. (selv om vi holdt på med den trappesittinga leeeeeeeeenge så varte det kortere og kortere for hver gang, for hun visste etterhvert akkurat hva som ble forventet). Når hun kom tilbake til bordet sa vi bare helt nøytralt; å så fint at du vil sitte med oss, det var hyggelig, og så snakket vi ikke mer om det. Som oftest hadde hun jo ikke gjort noe galt, annet enn å hyle og sutre og skrike, så vi følte ikke behov for verken straff eller unnskyldning. Når hun var ferdig med å sutre kunne hun komme tilbake, ferdig med det.

Det viktigste rådet tror jeg er det med din egen stemme. Ikke bli med i hylekoret, gjør det stikk motsatte, selv om det føles som om du vil eksplodere, tro meg jeg vet!

Når jeg tenker tilbake på de første årene hennes vil jeg nesten gråte, når jeg husker hvordan jeg følte meg da. Hvor utslitt jeg var og at jeg ofte tvilte på om jeg i det hele tatt var glad i henne, snufs!

Nå har vi en nydelig og rolig, høflig og hyggelig seksåring, fortsatt med temperament så det holder, men på den heeeeelt annen måte. Og jeg tenker at når det var håp for henne så MÅ det være det for ditt barn også!

Beklager langt svar, men jeg følte meg bare så innmari hjemme i det du beskrev, og det var kanskje litt "terapi" for meg å få skrevet ut om hvordan vi hadde det da hun var i den alderen.

Lykke lykke til, HOLD UT, pust dypt og tenk at dette kan DU gjøre noe med! DU er voksen, og må hente dine siste krefter fram for å roe ned stemningen og senke stemmene i huset. Snakk lavt, bestemt og rolig. Ingen mirakelkur med instant results, men på sikt har jeg håp om at det vil bli bedre også for dere.

Det du skriver her tror jeg er noe å tenke over for enhver som har unger. Det er lett å gå og småskjenne hele tiden når man har bråkete og sutrende unger i nærheten.

Jeg lærte dette selv da ungene var små. Så at de faktisk hørte mere på meg når jeg senket stemmen enn når jeg hevet den. Stikk motsatt av hva en skulle tro. Et godt svar fra deg dette!

[Gjest GA]

Åh, du har min dypeste medfølelse, been there done that og noe så utroooolig slitsomt og irriterende!

Vi hadde verdens mest sutrete og klynkende lillesøster her i huset. Det var virkelig så ille at jeg noen ganger måtte lete lenge inni meg for å kjenne at jeg var glad i henne, det høres kanskje helt skrekkelig ut men hun gikk meg så på nervene at jeg trodde det skulle tørne for meg. Hun ble født som et slitsomt og krevende og sutrete barn, og det toppet seg rundt treårsalderen. Dt hjalp jo ikke da at hele familien var helt nedslitt etter ÅR med sutring og hun dominerte det meste med å lage sur stemning.

Jeg vet ikke helt hva som gjorde at vi klarte å snu det. I takt med at hun ble større klarte vi vel lettere å skjønnne hva vi kunne forvente av henne. Og vi foreldre gjorde en heltemodig innsats med våre siste krefter, og jeg er veldig stolt av jobben vår nå i ettertid. Det var virkelig fokusert dugnadsinnsats, en skikkelig "jobb" hvor vi var hverandres "supernanny" og ga hverandre tips og råd og støtte.

Jeg konsentrerte meg veldig om å ikke "bli med" på sutringen. Stemmen min hadde også blitt høy og irritert nesten hele tiden, det skjønte jeg når jeg tenkte etter. Så jeg hentet fram dypt inni meg den roligste laveste stemmen jeg hadde og begynte å bruke den. Hvis hun sutret så nærmest hvisket jeg rolig at jeg skjønner ikke hva du sier, snakk med ordentlig stemme. "Ordentlig stemme" var et begrep jeg følte fikk mer konkret betydning når jeg snakket lavt og ordentlig selv, så lenge jeg hylte og klagde var det jo ikke rart hun trodde det var sånn en ordentlig stemme var!

Hun ble konsekvent fjernet fra matbordet når hun lagde uro og ikke oppførte seg etter å ha fått advarsel. Hun ble aldri sendt på rommet, men ble satt i trappa rundt hjørnet fra kjøkkenet. Hun kunne høre oss men ikke se oss. Ofte måtte vi bort og sette henne på plass igjen, for hun fikk ikke komme tilbake før hun hadde roet seg og snakket ordentlig. Og vi foreldre hjalp hverandre og minnet hverandre på å snakke rolig, men lavt og bestemt, vi _skulle_ bare ikke bli med henne oppover i sutrestemme! Siden hun fortsatt kunne høre at vi andre tre hadde det hyggelig, fristet det å få komme tilbake så hun skøjnte tegninga fort. (selv om vi holdt på med den trappesittinga leeeeeeeeenge så varte det kortere og kortere for hver gang, for hun visste etterhvert akkurat hva som ble forventet). Når hun kom tilbake til bordet sa vi bare helt nøytralt; å så fint at du vil sitte med oss, det var hyggelig, og så snakket vi ikke mer om det. Som oftest hadde hun jo ikke gjort noe galt, annet enn å hyle og sutre og skrike, så vi følte ikke behov for verken straff eller unnskyldning. Når hun var ferdig med å sutre kunne hun komme tilbake, ferdig med det.

Det viktigste rådet tror jeg er det med din egen stemme. Ikke bli med i hylekoret, gjør det stikk motsatte, selv om det føles som om du vil eksplodere, tro meg jeg vet!

Når jeg tenker tilbake på de første årene hennes vil jeg nesten gråte, når jeg husker hvordan jeg følte meg da. Hvor utslitt jeg var og at jeg ofte tvilte på om jeg i det hele tatt var glad i henne, snufs!

Nå har vi en nydelig og rolig, høflig og hyggelig seksåring, fortsatt med temperament så det holder, men på den heeeeelt annen måte. Og jeg tenker at når det var håp for henne så MÅ det være det for ditt barn også!

Beklager langt svar, men jeg følte meg bare så innmari hjemme i det du beskrev, og det var kanskje litt "terapi" for meg å få skrevet ut om hvordan vi hadde det da hun var i den alderen.

Lykke lykke til, HOLD UT, pust dypt og tenk at dette kan DU gjøre noe med! DU er voksen, og må hente dine siste krefter fram for å roe ned stemningen og senke stemmene i huset. Snakk lavt, bestemt og rolig. Ingen mirakelkur med instant results, men på sikt har jeg håp om at det vil bli bedre også for dere.

Gratulerer med god mammajobb!

-og godt svar.

[Gjest GA]

Jentungen her hadde også skikkelig sutretendenser i den alderen. Vi svarte som regel at "jeg skjønner ikke hva du sier når du bruker den stemmen, snakk vanlig" - det sank inn til slutt. Men det var kjempeslitsomt mens det sto på.

(ganske effektfullt var det også å herme sutrestemmen -altså parodiere - så hun hørte selv hvor slitsomt det var. Da var hun nok litt eldre og hadde fått litt mer selvironi)

[PieLill]

''Vi allminnelig dødelige får stålsette oss for en lengre kamp''

Ja - i virkeligheten kan det ta sånn 8-10 år....:-P

Optimist...

;-)

mvh

[ArabianStar]

Vel.. Jeg hadde verdens blideste unge, helt til ferien og han måtte være hjemme fire uker.. Og jeg holder fremdeles på meningen min, fire uker sammenhengende ferie er det VERSTE kommunen/staten(eller hvem som styrer dette?) påtvinger foreldre!!!

Nå har jeg også sutring og vræl hjemme hele dagen. Min kar er også tre år, og jeg tror nok også trassalderen er i anmars. Da går det glass med innhold i -i gulvet, fat kastes i gulvet og knuses, og han er tverr og grinete..

Legginga tar en evighet.. Da er han plutselig sprell våken og jeg kan ikke forlate han på rommet. Da hopper han opp av senga, og ALT han kan finne på soverommet utsettes for diverse rampestreker.. Joda jeg vet hva Supernanny pleier å gjøre(springe ut og inn på rommet og legge de igjen) -noe jeg har prøvd i 3 år som ikke har gitt NOEN virkning..

Jeg ser det an til han begynner i barnehagen igjen til uka. Så håper jeg vi kommer oss tilbake til det normale da.. Hvis ikke må jeg nok spørre råd i barnehagen.

Og ja, treårs-alderen er beintøff, og noen tar av mer enn andre.. Men tror ikke det varer så lenge, har jeg hørt?