Psykopatisk kjæreste?

[Gjest Jody]

Til Doktor Vennesland.

Etter å ha vært alene i 3 år med mine to gutter på 7 og 12 år traff jeg en mann som jeg har holdt sammen med i 1 1/2 år. Han er fra et Nord-Europeisk land (som er svært likt Norge) og bor og jobber i Europa. Vi bor hver for oss, men vi treffes regelmessig flere ganger i måneden. Han er 40 år, skilt og har 3 barn selv. Han er, slik jeg føler, helt ferdig med tidligere forhold. Det er også jeg.

Problemet er at han sliter med sjalusi og dårlig selvtilitt i forhold til meg. Han har vært gift i 16 år og vært den økonomiske forsørgeren i familien, og en kone uten noen som helst form for utdannelse som var hjemmeværende.

Jeg har høyere utdannelse og er en meget selvstendig dame som vet hvordan jeg vil ha tingene. Han spør meg ofte hvorfor jeg trenger en mann, jeg som er så uavhengig og sterk.

For det første er han veldig sjalu. Dette gjelder mange av mine gjøremål. Han liker ikke at jeg går ut på byen, selv om jeg er veldig trofast og går aldri ut for å "sjekke". Dette har jeg snakket med han flere ganger om og prøvd å overbevist han om at det faktsik er en sjangs han må ta, da jeg synes det er hyggelig å gå ut en gang i blandt med venninner (det skjer IKKE ofte!). Begrunnelsen er at han er redd for at andre menn skal "ta på meg"(!)

Han kan også gå helt fra konseptene hvis jeg er ute på forretningsreise og f.eks. ikke svarer på telefonen på kveldstid, hvis jeg er opptatt i en forretningsmiddag. Da får jeg høre at han ikke er viktig nok for meg og at jeg setter andre ting foran han.

Ellers føler jeg at han vil kontrollere hvem jeg skal være sammen med. Han liker ikke at jeg går ut med venninner som er single og på jakt etter en mann. Han er redd jeg skal trekkes med og finne meg en ny mann.

For det andre føler jeg at han legger seg borte i min barneoppdragelse. Jeg har vært alene nå så lenge og føler at dette fungerer veldig bra med meg og mine barn. Han setter mye strengere regler for mine barn enn for sine egne, og klarer ikke se at de samme tingene også kan gjelde hans barn. Han kommer også stadig med forslag for barneoppdragelse han mener jeg bør rette meg etter. Jeg nekter å rette meg etter regler jeg ikke føler er det beste for mine barn. Når jeg ikke gjør det blir han sur og muggen. Jeg føler at jeg som mor kjenner mine barns behov best. De har en far og jeg ønsker ikke at han skal være noen ste-far. Det eneste jeg ønsker meg er en venn og en elsker, noe som jeg har sagt flere ganger.

Ellers skjønner han ikke mye spøk når det gjelder morsomheter på bekostning av seg selv (veldig selvhøytidelig) men kan gjerne komme med en vits på min bekostning.

Hvis jeg f.eks. er hjemme en kveld og vil se en fin film på TV, og jeg ikke ønsker å snakke med han på telefonen når han ønsker, blir han også kjempesur og sier at for meg er TV'n er viktigere enn han osv. (Dette skjer heller ikke ofte at jeg ser på TV, da jeg har kun 3 kanaler og er ingen TV-slave.)

Han blir også veldig opprørt hvis jeg snakker med min ex-mann. Jeg og min ex har en OK tone og snakker helst om barna. Ex-en er lykkelig gift på nytt og har fått egne barn. Ved skole-tilstelninger pleier jeg og min ex å møte og dette synes barna er hyggelig. Dette opprører min nåværende kjæreste veldig. Jeg kan f.eks. ikke gå på en cafe og ta en kopp kaffe med min ex, eller gå på Mc-Donalds sammen med barna og han. Da bryter virkelig helvete løs. Jeg synes det er så synd at det skal være slik, at han ikke skjønner at jeg er fullstendig ferdig med min ex for mange herrens år siden!

For det tredje snakker han mye om sex og er veldig opptatt av dette. Jeg har fått stadige spørsmål om hvorvidt jeg synes størrelsen hans på penis er for liten. Jeg synes dette er helt irrelevant. Han har en helt vanlig størrelse, ikke for liten, men heller ikke for stor, og jeg synes vi har et kjempeflott sex-liv sammen. Men dette beroliger han ikke. Han er også veldig opptatt av hvor ofte det er vanelig å ha sex sammen og kommer hele tiden med seksuelle hentydninger. Jeg synes dette er veldig barnselig. Han jobber på en arbeidsplass med utstrakt mannsmiljø, hvor vitsene er grove og det er stort sett sex det blir snakket om. Jeg har også en følelse at med hans kamerater er dette stort sett samtaleemnet. Jeg har også snakket med han flere ganger om disse tingene, men de dukker stadig opp på nytt.

Innimellom alt dette negative er han veldig sjarmerende og sympatisk, og vi kan faktisk ha det kjempehyggelig. Men jeg føler at jeg hele tiden må passe mine ord, for at han ikke skal bli sur og sint.

Det er så slitsomt å ha det slik, hvordan skal jeg takle dette?

Håper du kan gi meg noen råd og svar.

[Gjest ung men ikke dum]

Har hatt det helt likt, bare at min var mye yngre...

Du må være knallhard å si klart og tydelig at du krever:

- At han ikke legger seg borti oppdragelsen av dine barn

- At jobb og barn går foran ham uansett (inkl. foretningsmiddagene)

- At du skal ha såpass til frihet at du kan gå ut med venninnene nå og da

- At du skal slippe å svare for usaklige beskyldninger

- At du får ha ditt liv, du trenger ingen sjef og forsørger, men et likeverdig forhold

- At får han ikke dette inn i huet er det på hodet ut døra! Det der holder ikke!

Skriv det ned om du vil, så han får det så klart og tydelig som mulig.

Han har tydeligvis problem med både sjalusi og selvfølelse og hele pakka, og selv om du er sterk nå, vil det gå på bekostning av deg etter en tid. Derfor bør han selv gjøre noe aktivt for å "bedre eget hode"!!!

[Gjest nyco]

Hallo! Den mannen bør du se å komme deg vekk ifra!

En slik kontrollfrik, tenk deg hvordan det ville være å dele hus med en slik mann?!

Er du villig til å eksperimentere med dine barns lykke ved å dra en slik mann inn i huset?

Nei, nei ,nei! Du fortjener bedre!!!

[Lora]

Hei ,

I begynnelsen av innlegget sier du at dere har "holdt sammen i et og et halvt års tid" og litt senere sier du at det eneste du ønsker deg er en venn og en elsker.

Er dere et par eller ikke? Jeg fikk ikke helt klarhet i det.

Dersom dere ikke er kjærester er det jo ingen som helst grunn til at han skal ringe og gnåle på telefonen i tide og utide. Det skal han heller ikke gjøre om dere er kjærester da.....

Han virker uansett veldig eiesyk og lider sannsynligvis av dårlig samvittighet. ALLE som har skrevet artikler o.l om fenomenet sykelig sjalusi mener at sjalusien henger nøye sammen med selvtilliten.

Det er jo ingen tvil om at han har et problem. Det er tvilsomt at det går bort av seg selv.

Dersom han ikke innser at han har et problem og får hjelp ser jeg ingen annen utvei enn at du kommer deg unna fortere enn svint!

Min mann kommer forresten også fra et land i Nord-Europa som er svært likt Norge, men han er da i balanse likevel!! Tror ikke problemet til denne fyren din er kulturelt betinget akkurat! Siden du nevnte hvor han kom fra...

Tenk deg godt om!

Mvh

[Gjest Alvemor]

Har hatt det helt likt, bare at min var mye yngre...

Du må være knallhard å si klart og tydelig at du krever:

- At han ikke legger seg borti oppdragelsen av dine barn

- At jobb og barn går foran ham uansett (inkl. foretningsmiddagene)

- At du skal ha såpass til frihet at du kan gå ut med venninnene nå og da

- At du skal slippe å svare for usaklige beskyldninger

- At du får ha ditt liv, du trenger ingen sjef og forsørger, men et likeverdig forhold

- At får han ikke dette inn i huet er det på hodet ut døra! Det der holder ikke!

Skriv det ned om du vil, så han får det så klart og tydelig som mulig.

Han har tydeligvis problem med både sjalusi og selvfølelse og hele pakka, og selv om du er sterk nå, vil det gå på bekostning av deg etter en tid. Derfor bør han selv gjøre noe aktivt for å "bedre eget hode"!!!

Jeg tenkte det samme om selvtilliten. Kanskje selvtilliten allerede er blitt svekket ettersom disse store utfordringene har dukket opp nå?

Vurder nøye hele greia. Kanskje en på eget nivå utdannelsesmessig hadde passet bedre inn????

Ikke kritiser ham, men tenk deg nøye om. Det er så mange fisker i havet, vet du!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei Jody!

Takk for et langt og tydelig brev. Jeg er enig med deg, så leit at denne sympatiske mannen som du er så sjarmert av skal ha med seg så mange, for deg, negative trekk.

Voksne mennesker i 40 årsalderen har på mange måter formet sine holdninger og vaner. De er ikke lette å snu. Jeg tror mao ikke du kan forvente å få til en forandring av din kjæreste. Det må han komme på selv og villle gjøre noe med selv.

Sjalusi og trangen til å kontrolle sitter nok dypt forankret i hans personlighet. Hans misnøye med din selvstendige væremåte og morsrolle er store ting å skulle godta for deg.

Videre synes jeg det er et dårlig tegn at du har tatt opp alt dette med han uten særlig respons. Han prøver antakelig å smi deg i sin form, etter sitt behov. Hans egen livserfaring betyr mye her. Men vil du bli en del av dette?

Råd:

Tenk deg om. Vil du ha en partner som styrer deg og bremser deg?

Tror du at dere gjennom mer samtale kan oppnå respekt og gjensidig følelse av likeverd?

(Følelse av likeverd er det viktigste i et samliv på sikt.)

Tenk over om du vil avslutte forholdet.