Å leve uten utdannelse

[Gjest Bres]

Det suger. Man er på bunnen av rangstigen. Man er ikke verdt noe i samfunnet. Man er bare en utgift og plage. Det var noe annet i gamle dager. Da kunne man få seg arbeid, men det kan man ikke mer. Er det noe vits i å leve?

[laban]

På den annen side har det aldri vært lettere å få en utdannelse, men det var ikke det du spurte om.

Noe av problemet er at det er knyttet lav prestisje til de bransjene som faktisk trenger pålitelig arbeidskraft uten utdannelse. Dette blir lett en ond spiral - lav status fører til dårlig motivasjon og liten innsats hos søkerne, de holder ikke ut lenge, arbeidsgiverne får inntrykk av at (norske) søkere ikke er interessert nok og gir dem opp, osv.

F.eks. er det mange som sliter med å finne folk som holder ut i jobber som egentlig ikke krever mer enn at man står opp tidlig om morgenen og møter opp, ikke stjeler og ikke ødelegger noe, og holder ut en periode med relativt dårlig lønn. Men akkurat dette MÅ man. F.eks. vil en pålitelig mann i 20-årene som tar en heltidsjobb i matbutikk, stige raskt i gradene dersom han gjør akkurat dette. Men ikke hvis han ikke orker å stille på jobb kl. 0645 eller er en unnasluntrer (eller tyv) på annen måte.

Det finnes også jobber som i utgangspunktet bare krever bilsertifikat og at man er til å stole på. Men da må man også stå opp, være edru, ikke kjøre som en villmann og ikke spise av lasset.

Se på alle svenskene som "nedverdiger" seg til å ta jobber i servicebransjen, mange av dem har svært lite utdannelse. Men hvis kafeen på senteret skal åpne kl. 10 og det holder med én person så tidlig, må den ene faktisk være der for å gjøre alt klart - og ikke føle seg for "fin" til å løpe mellom disken, kaffetrakteren og ovnen.

Jeg bor i Oslo, og jeg vet at ikke alt dette gjelder på småsteder. Men jeg er i hvert fall dypt uenig i at det ikke er noen vits i å leve - det er mye som lar seg gjøre hvis man er villig til å ofre noe for det. Nå høres jeg ut som en gammel tante, og det er jeg også ;-)

[XbellaX]

Der er jobb å få, ikke nødvendigvis den jobben du sikkert ønsker men der er muligheter om du tenker kreativt samt er villig til å flytte på deg dersom det er nødvendig.

Forøvrig,-

dersom du ser på deg selv som kun en utgift og en plage, og uten verdi så vil resten av samfunnet også gjøre det, uansett om du har jobb eller ikke.

[ekte nick]

Det samme gjelder jo svært mange mennesker som er uføretrygdede, med eller uten utdannelse. De står utenfor yrkeslivet, men må likevel skape seg en mening i livet.

Se det som din jobb, å skape et meningsfylt liv. Det kan være ved å hjelpe andre, gjøre frivillig arbeid, gå på malekurs, drive med dine yndlingshobbier, med mer.

[Gjest uføretrygda]

so what, kan feste og drikke på statens regning, leve i syden og ha et herlig slaraffenliv

[Gjest mannen sin]

Vi har blitt velidg bortskjemte. Før var man kjempefornøyd bare man hadde en jobb. Men dette har selvfølgelig mye med at norge har blitt et veldig rikt land der veldig mange er høyt utdannede og har gode jobber og inntekter. Og de da som ikke har det så bra og kanskje ikke har hverken jobb eller utdannelse vil jo gjerne sammenligne seg med de andre man ser har det så bra. Og man blir da fort litt psyka ut av å se alle de andre som har fått det til.

Men bare se på Spania og Hellas f.eks. Veldig mange der nå som kunne tenke seg til Norge nesten uansett jobb.

Det er fullt mulig å komme kanskje langt uten utdannelse også hvis man er dyktig nok. Man kan jo få mange forskjellige kurs av Nav også. F.eks vekterkurs. Vekterjobb er da en helt grei jobb?. Eller i butikk. Fullt mulig å komme et stykke opp der også uten utdannelse. Også går det an å ta kurs også etterhvert, via nettstudier f.eks.

Men det er som noen sier: hvis man sier til seg selv at man er håpløs så ville dette skinne gjennom da vil andre tenke det samme. Men man må jobbe med seg selv, og gjennom mestring så kommer selvtillit. Selvtillit er jo ikke noe de fleste har naturlig det er noe som kommer naturlig når man mestrer ting. Og for å meste ting må man jobbe med seg selv og stå på.

[petter smart]

Så lenge man jobber er man ikke bare en utgift. Og det er fullt mulig å jobbe uten å ha en utdannelse. Men da får en neppe de mest spennende og best betalte jobbene.

[frosken]

''Det suger. Man er på bunnen av rangstigen. ''

Vel - det gjelder fortsatt ikke alle. En av mine brødre begynte å jobbe i Nordsjøen som ufaglært for ørten år siden og han tjener nå godt over en million årlig.

[Rhea Silvia]

Det er fremdele mange jobber der man ikke trenger utdannelse. Men man må være pålitelig, stå på og gjøre jobben skikkelig. Kjenner mange uten utdannelse som har godt betalte jobber, ofte i industrien og handelsnæringa. Mange har også jobba seg oppover. Noen tar utdannelse i voksen alder, med motivasjon og hardt arbeid går det veldig bra!

Man må kanskje være villig til å flytte på seg, kanskje må man godta de "dårligste" jobbene en stund. Kanskje må man være villig til å ta kurs, kanskje til og med i fritiden.

Friske, unge mennesker får jobb, men jobbene kommer ikke rekende. Og man må være positiv. ingen gidde å ansette en person som forventer mer enn de er villig til å yte,

Er det fysiske/psykiske grunner til at du ikke kan jobbe, bør du bruke energien til å få hjelp til å komme deg i arbeid. Å sitte og sutre over livets urettferdighet, fører deg ingen steder.

[Mrs. Wallace]

Jeg har en håndfull venner og bekjente som ikke har utdannelse i det hele tatt, eller som har en påbegynt, men ikke fullført utdannelse (og dermed ingen papirer på det, så det går for det samme).

Samtlige av dem er i jobb, i ganske forskjellige bransjer (varehandel, mediebransjen, service, omsorg). Felles for dem alle er at de har jobbet seg opp ved å være pålitelige, positive og lærevillige i jobben.

Ufaglærte er riktignok adskillig mer sårbare når arbeidsmarkedet er dårlig, men når man har opparbeidet seg en viss praksis og noen gode referanser, står man sterkt. Gode referanser betyr mer for mange arbeidsgivere enn et ark med karakterer.

[Gjest dominobrikker]

Vi har blitt velidg bortskjemte. Før var man kjempefornøyd bare man hadde en jobb. Men dette har selvfølgelig mye med at norge har blitt et veldig rikt land der veldig mange er høyt utdannede og har gode jobber og inntekter. Og de da som ikke har det så bra og kanskje ikke har hverken jobb eller utdannelse vil jo gjerne sammenligne seg med de andre man ser har det så bra. Og man blir da fort litt psyka ut av å se alle de andre som har fått det til.

Men bare se på Spania og Hellas f.eks. Veldig mange der nå som kunne tenke seg til Norge nesten uansett jobb.

Det er fullt mulig å komme kanskje langt uten utdannelse også hvis man er dyktig nok. Man kan jo få mange forskjellige kurs av Nav også. F.eks vekterkurs. Vekterjobb er da en helt grei jobb?. Eller i butikk. Fullt mulig å komme et stykke opp der også uten utdannelse. Også går det an å ta kurs også etterhvert, via nettstudier f.eks.

Men det er som noen sier: hvis man sier til seg selv at man er håpløs så ville dette skinne gjennom da vil andre tenke det samme. Men man må jobbe med seg selv, og gjennom mestring så kommer selvtillit. Selvtillit er jo ikke noe de fleste har naturlig det er noe som kommer naturlig når man mestrer ting. Og for å meste ting må man jobbe med seg selv og stå på.

Jeg ble litt fornærmet over en tidligere nabofrue som spurte hva jeg jobbet med,

jeg har yrkesutdannelse og har en grei jobb...

men den var tydeligvis ikke fin nok, for det hun svarte var: jaja, bare man har en jobb så.....

Ehm, hva mente du med den skulle jeg ha sagt...

Trodde vel hun var noe hun som hadde høyskoleutdannelse (sykepleier).

Syns ikke man skal se ned på folk som har lavere utdannelse (eller ingen)

uansett om man jobber eller ei. Det viktigste er at en har noe å fordrive tida med,

lediggang er rota til mye vondt tror jeg....

Ikke alle kan jobbe, det forstår jeg godt, men da er det viktig at de finner noe å gjøre og ikke bare gjemme seg hjemme foran dataen :-)

Uansett hva man jobber med i et samfunn er vi alle avhengige av hverandre for at et samfunn skal bestå. Hadde alle vært advokater og leger hadde jo ikke samfunnet fungert. Vi måtte hatt noen til å solgt varer, noen til å frakte varene osv....

noen til å bygge hus, noen til å ta seg av kontorarbeidet om legene skal få tid til pasientene.... og sykepleiere til å ta seg av pleiedelen...

noen til å lage ting (mat, møbler osv)....

Tenk så kjedelig om ALLE var akademikere da?