Medfølelse og ro, eller vise sinne?

[Gjest mindfullness and self assertion]

På den ene siden blir det sagt at det er viktig å være i kontakt med sitt sinne og å kunne sette tydelige grenser og vise sinne når det trengs.

På den annen side (andre steder) blir det snakket om betydningen av å etterstrebe indre ro og tålmodighet, og å vise compassion (medfølelse) framfor sinne over sine medmennesker.

Jeg synes begge verdiene har noe for seg, men i mange situasjoner kan man kjenne en indre konflikt mellom hvilket av disse verdiene man skal følge.

Er det andre her som føler på samme måten? Hva tenker/gjør dere i forhold til sinnet deres?

[Gjest melmøll]

Jeg tenker det må være en balanse. Noen mennesker som kjenner det ikke skal mye til før sinne river i en trenger kanskje å lære å beholde roen og ikke hisse seg opp fordi det kjennes vondt inni seg og fordi å vise sinne ofte kan påvirke omgivelsene negativt. Andre holder for mye følelser inne og opplever det som en skam å kjenne sinne og være sint.

Jeg synes det er vanskelig med oppdragelse i forhold til dette. Vi har lært å si at "det er greit å være sint" men så orker vi ikke sinte barn og ber de gå på rommet sitt eller ta seg sammen. Lærer man ikke da at det ikke egentlig er greit å være sint, da liker ikke andre deg, og det er ikke akseptert?

Jeg hadde en samtale med min sønn om dette, jeg sa at det er greit å være sint men det er ikke greit å slå, sparke eller si noe stygt til andre. Men så tenkte jeg, hva er greit å gjøre for å vise at man er sint? Jeg har lært han at han kan si fillern og slikt, men han sier at det kjennes ut som hodet hans skal sprenge. Det sier seg selv at det er mye negativ energi som skal ut men hvordan? Selv er jeg en av de som skammer seg litt, jeg er usikker på om de rundt meg tåler at jeg blir sint. Jeg beholder roen, bare glefser og bjeffer litt mer enn vanlig.