Den som orker lese dette synes jeg neste synd på

[Gjest LaaaaangtNede..:(]

Hei...nå sitter jeg på et hotell med min lille baby på 9 mnd. I dag tok jeg h*n med meg og bortimot flyktet hjemmefra. Jeg er samboer med en fyr, far til baby..og jeg har et par unger fra et tidligere og langt forhold. Disse er nå hos far.

Jeg sitter her da, baby sover og jeg fant fem pc og googlet "psykisk terror i forholdet", og opp kommer det rett i fanget mitt nesten...akkurat dette jeg føler selv jeg har vært utsatt for i et godt år nå.

Det hele begynte med at jeg møtte nåværende samboer på nett. Vi datet og traff hverandre jevnlig i et godt år. Vi bestemte oss for å satse på hverandre, og han oppga sitt li i en del av landet og flyttet til min. Han sa opp en god jobb, soltge leilighet og flyttet vekk fra sine, forholdsvis, voksne barn(alle tenåringer) Han hadde samvær med dem den gang.

Han kom til meg, og vi fant ut at vi skulle bli foreldre. Han fikk seg ikke jobb på det nye stedet og begynte på kurs. Han hadde derfor også prolemer m å bli kjent med folk. Jeg prøvde å hjelpe han inn i min omgangskrets, men jeg fikk lite positiv respons fra han på det.

Første gang jeg fikk meg et lite "sjokk" over han, var da alle ungene våre var hos oss samtidig(jeg gravid) og de gikk ikke så godt overens. Jeg prøvde å diskutere dette med han, men han ble rasende og sa at mine unger var frekke, og ikke snaket med hans unger. Jeg satt i sengen og han stod ved siden av og brølte og kjeftet meg ut. Jeg var dum! Ferdig med det. Han tok opp noe fra gulvet og kastet på meg, tror det var et belte.

Jeg begynte å gråte, og jeg fikk da beskjed om å slutte å sippe!

Noen uker detter dette var jeg så dum at jeg glemte å logge meg av pc. Han leste mail, gamle og nye. Der kom han over noen korrespondanser jeg hadde med en gammel flamme. Det var gamel korrespondanse, og ny. Jeg hadde ikke hatt kontakt med denne fyre på et år, men han tok opp kontakten, og vi skrev litt frem og tilbake. Dette var/er en fyr jeg aldri har hatt noe forhold til, vi var bare nett-kompiser og jeg var veldig glad i han. Kan innrømme at noen gager i den perioden jeg var singel, mellom forholdene tl mine barns fedre, drømte meg vekk og tenkte at han var drømmen...men det ble adri noe mellom oss, og det visste vi begge to! Men jeg savnet ha ham som venn og i livet mitt og det skrev jeg til han i de mailene min samboer leste..Jeg kommer alltid til å sette denne andre personen høyt i livet mitt, for vi var veldig nær uten at vi noensinne hadde vært fysiske(makes sense?)

Vel..fra den dagen har livet vært et helvete, jeg var godt på vei gravid, og gikk gjennom netter og dager med verbal pryl. Nå kom beksyldningene om at jeg hadde vært utro, drevet med nettsex, og aldri vist han at jeg var glad i han. Jeg viste han sms til et av mins søsken der jeg sa klart og tydelig at han(far til baby) var mannen i mitt liv. Han trodde det varoppspinn. Jeg prøvde å forklare at vi alle har levd liv før, med folk som har betydd mye for oss. Sånn vil det alltid være. Han ga seg aldri. jeg var dum, feit, jævlig, støgg og ei F***e. Han kunne holde det gående selv om mine unger var hos oss, og tok ikke hensyn. Han rev ene mobilen min ut av hendene mine og knuste den i veggen. Han har vridd håndleddet mitt til jeg ble blå. Stengt meg inne på soverommet ved å holde igjen døra. Han har spyttet på meg og tatt fra meg både bilnøkler, lommebok og mobiler...

Jeg har slengt med kjeften tilbake også. En gang tømte jeg et glass vann i fjeset hans, og et glass cola i fanget hans. Jeg har gjemt unna bilnøkler for at han ikke skulle kunne forhindre meg i å stikke når det ble for utrygt.

Jeg har ligget på senga og hulket så jeg nesten ikke fikk puste. I svangerskapet gikk jeg nesten ikke opp, og jeg var fryktelig trist og lei meg. Jeg fikk aldri slappe av, og om jeg la meg på senga om ettermiddagen kom han altid inn og vekte meg. Når han stod opp om morgene slo han alltid på bryteren med et brak(så hardt at han har ødelagt denne flere ganger)

Han påsto at han ikke kunne vite at han var far til barnet, og at han skulle ha test. Jeg nektet ham ikke det.

Det var mange episoder frem til fødsel. Alle kunne se hvem som var faren, og han var selvsat stolt far. Han roet seg, og jegtenkte at n..NÅ har hna fått andre ting å tenke på. Men den gang ei! De små stikene fortsatte...og da baby var 4 uker eskalerte det veldig, og jeg måtte rømme huset. Da truet han med å ta lviet sitt, og jeg ringte lege og politi. Jeg turte ikke reise hjem, og ble borte en uke. Jeg måtte ha politi med meg hjem for å hente ting fordi jeg var redd han var hjemme...og at han da ikke ville latt oss/meg gå igjen. Han var ikke hjemme da vi kom, noe jeg synes er dumt den dag i dag for da hadde kanskje ting vært annerledes i dag.

Etter en uke flyttet vi hjem, baby og jeg, og jeg trodde vi var kommet til nok et vendepunkt. Han brøt sammen og unnskyldte seg for å være enslik tosk. Han skammet seg, og ville gå til lege og familiekontoret. Dette skjedde aldri.

..sånn har det altså fortsatt! Jeg ammet min baby i sengen en gang da han kastet en mobil på meg, jeg holdt baby i armene da han tok tak i meg og vred meg rundt. Han har brølt og kjeftet. Han vrir på alt jeg sier, og alt jeg sier er tull. Jeg er stygg, slem, feit, syk i hodet ogalt det der. Jeg driver visstnok å har nettsex enda også..og jeg har såvisst flørtet og datet masse menn på nettet, sier han. Jeg er kommet til et punkt der jeg gir opp. MIne ord, følelser, tanker og meninger og unger betyr ikke noe lenger. Det er kun han som har sannheten. Klart det var sårende for ham å lese at jeg savnet denne andre mannen, men for meg var det ikke ment sånn som han oppfattet det. >Dette har jeg aldri greid å forklare fro ham:(

så nå sitter jeg her da...aleine med baby og vet egentlig hva jeg må gjøre...men jeg skjønner ikke hvordan jeg skla bli kvitt han. Jeg tør ikke la ham være aleine med babyen..han er ustabil så det holder. Jeg røk sammen med moren hans også her en dag, for hun mener visst jeg skla late som ingenting og holde maske overfor alle. HUn opplevde det slik med far til min samboer. Jeg sier at det er jeg ikke interesert i...dette skla sstoppe ved denne generasjonen. Jeg kna ikke lenger vente på at han skla ta initiativ til å gjøre noe med sin mentale helse, og skla nå skåne mine barn med tiger-klør! Ingen skla få oppføre seg sånn mot meg igjen!Ingen!

Puh...men hva gjør jeg da? hvordan går jeg frem? Jeg har ny jobb jeg ikke vil involvere i dette, jeg har ingen familie på stedet. Men jeg er redd for å bruke opp vennene mine....de har sagt jeg må dra før! Jeg har liskom ikke krefter til det. Jeg blir trist ved å tenke på hva slags far babyen min har.... Orker ike tanken på å skulle forholde meg til han ele resten av livet..*skrekk og gru*

Jaja..dette var et hjertesukk fra me i kveld...hvis du gadd lese helt hit så er jeg takknemmelig. Og hvis du har noen ord med råd eller lignende så blir jeg sikkert glad for det. For nå er jeg så langt nede at jeg er rett ved å bryte sammen.

[Gjest togli]

Du bør dra til krisesenteret på hjemstedet ditt og be om hjelp og støtte fra dem (ring dem nå). Du vet at du ikke har noe valg, men må gå fra ham - både for din egen del og for dine barns del.

*klem*

[Gjest vcxvxc]

Tøft av deg å gå fra han og riktig gjort! Stå på, sterke kvinne og mor!

Pass på deg selv og barna og vær forsiktig. Han kan bli verre en periode når du forlater han for godt så du trenger å ha folk som kan hjelpe deg og lure triks i ermet... Er det noe han er redd for eller har respekt for - så bruk det for det som det er verdt.

Han vil trolig fort finne seg en ny dame etter det er slutt og da får du antagelig fred for han.

[Gjest melmøll]

Dette høres helt fryktelig ut! Jeg synes synd på deg som har havnet oppi disse problemene. Men jeg synes du høres sterk ut! Du gjør det rette i å forlate han fremfor å leve med dette og dekke over slik svigermor anbefaler. Han vil kunne knekke deg helt hvis du ikke flytter. Hvis han vil gjøre noe med sitt problem så må han gjerne gjøre det og bevise at han har greid dette før dere evt prøver igjen. Du vil aldri bli helt kvitt han, ettersom han er barnets far, men ved å komme deg unna unngår du å få ødelagt selvfølelsen din. Synes dette høres veldig vanskelig ut så jeg har desverre ikke så mye råd, men vil ønske deg lykke til i den tøffe tiden.

[Gjest Hulderen]

Jeg leste hele innlegget ditt. Selvsagt er det riktig av deg å forlate ham. Får håpe han vil bli en bedre eks enn samboer. Jeg er bekymret for babyen deres, håper du på en eller annen måte kan få eneomsorgen. Hvordan er han mot de andre barna sine, behandler han dem bra? At han så lett reiste fra dem var et dårlig tegn som du burde ha lagt merke til og gjort deg skeptisk, men det er for sent å være etterpåklok.

[Gjest LaaaaangtNede...:(]

Jeg leste hele innlegget ditt. Selvsagt er det riktig av deg å forlate ham. Får håpe han vil bli en bedre eks enn samboer. Jeg er bekymret for babyen deres, håper du på en eller annen måte kan få eneomsorgen. Hvordan er han mot de andre barna sine, behandler han dem bra? At han så lett reiste fra dem var et dårlig tegn som du burde ha lagt merke til og gjort deg skeptisk, men det er for sent å være etterpåklok.

Ja, jeg har stusset over et par ting nå i ettertid. Og det med ungene hans var en av dem. Det virker/virket litt for enkelt, den gang og nå. Men nå er de store, og tanken var at de skulle komme og bo hos oss når de studerte videre. Jeg ser mange flere ting nå, som jeg burde sett da. Kjærlighet gjør vel ikke blind..men forelskelsen gjør det.

Han behandler sine på en grei måte direkte, men gjennom måten han behandler meg på så gjør han jo likevel ikke det. Når de er hos oss er stemningen ofte trykket, og jeg har i kveld fått vite at dette ikke er noe nytt fra ham.....svigermor sa jeg rett og slett var "dum" som fikk barn med han. Jo, takk...hadde jeg hatt tilgang på den type info den gang så hadde jeg vel neppe fått lille-baby...og det er jo en uutholdelig tanke nå som h*n sover søtt her ved siden av meg

Jeg kjenner jeg blir litt bitter på at ingen "advarte" meg....Vet at ungene hans også ved en tidligere anledning har erfart far sin fra den værste siden. Har snakket med hans x nå i kveld. falt noen brikker på plass!

[Gjest LaaaaaangtNede....:(]

Tøft av deg å gå fra han og riktig gjort! Stå på, sterke kvinne og mor!

Pass på deg selv og barna og vær forsiktig. Han kan bli verre en periode når du forlater han for godt så du trenger å ha folk som kan hjelpe deg og lure triks i ermet... Er det noe han er redd for eller har respekt for - så bruk det for det som det er verdt.

Han vil trolig fort finne seg en ny dame etter det er slutt og da får du antagelig fred for han.

Han har nok ikke respekt for noe/noen..alle som ikke tenker som han er duster nemlig. Han er en stor og sterk mann, så det er lite som skremmer ham.

Jeg føler meg ikke sterk, men veldig liten. Føles ikke bra å være "på rømmen" med en baby som trenger huset sitt!! Blir umåtelig trist på hele tanken på at h*n skal ha det ustabilt rundt seg. Men nå er nok nok.. Og uansett så er vel han ansvarlig for sine handlinger og måter å reagere på? Kan noe som helst forsvare hans oppførsel?

[Gjest togli]

Han har nok ikke respekt for noe/noen..alle som ikke tenker som han er duster nemlig. Han er en stor og sterk mann, så det er lite som skremmer ham.

Jeg føler meg ikke sterk, men veldig liten. Føles ikke bra å være "på rømmen" med en baby som trenger huset sitt!! Blir umåtelig trist på hele tanken på at h*n skal ha det ustabilt rundt seg. Men nå er nok nok.. Og uansett så er vel han ansvarlig for sine handlinger og måter å reagere på? Kan noe som helst forsvare hans oppførsel?

Det er INGENTING som kan forsvare hans oppførsel, for slik oppfører man seg ikke mot sin partner _uansett_!

Det blir langt mer ustabilt for deres felles barn om det fortsetter slik, enn om du går...

Det positive her er at det ikke kun er du som har opplevd hans mørke sider, så du vil oppleve å bli trodd. Dette er ikke minst viktig mht babyen din.

[Gjest LaaaaangtNede.......:(]

Du bør dra til krisesenteret på hjemstedet ditt og be om hjelp og støtte fra dem (ring dem nå). Du vet at du ikke har noe valg, men må gå fra ham - både for din egen del og for dine barns del.

*klem*

ja, dem har jeg ringt før. Den første gangen da jeg mått "flykte"...jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke dro da...da hadde jeg hatt det bedre nå!

Krisesenteret tipset meg om å gå til lege, og til politi. Men de kan ikke gjøre noe hvis de ikke hører om direkte fysisk vold, sa de. Da må de anmelde....vi deler leilighet der beges navn står i kontrakten, så de kan ikke kaste ham ut heller. Bare sterkt oppmode han om å la oss får fred. Dessuten ba de meg tenke nøye gjennom om jeg ville bruke politiet til å hente ham inn for en samtale. Siden det ofte trigger værre reaksjoner sa de...Jeg lot være:(

[Gjest togli]

ja, dem har jeg ringt før. Den første gangen da jeg mått "flykte"...jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke dro da...da hadde jeg hatt det bedre nå!

Krisesenteret tipset meg om å gå til lege, og til politi. Men de kan ikke gjøre noe hvis de ikke hører om direkte fysisk vold, sa de. Da må de anmelde....vi deler leilighet der beges navn står i kontrakten, så de kan ikke kaste ham ut heller. Bare sterkt oppmode han om å la oss får fred. Dessuten ba de meg tenke nøye gjennom om jeg ville bruke politiet til å hente ham inn for en samtale. Siden det ofte trigger værre reaksjoner sa de...Jeg lot være:(

Tror du må kontakte krisesenteret på nytt, for sånn skal du selvsagt ikke ha det!

[Gjest Hulderen]

Ja, jeg har stusset over et par ting nå i ettertid. Og det med ungene hans var en av dem. Det virker/virket litt for enkelt, den gang og nå. Men nå er de store, og tanken var at de skulle komme og bo hos oss når de studerte videre. Jeg ser mange flere ting nå, som jeg burde sett da. Kjærlighet gjør vel ikke blind..men forelskelsen gjør det.

Han behandler sine på en grei måte direkte, men gjennom måten han behandler meg på så gjør han jo likevel ikke det. Når de er hos oss er stemningen ofte trykket, og jeg har i kveld fått vite at dette ikke er noe nytt fra ham.....svigermor sa jeg rett og slett var "dum" som fikk barn med han. Jo, takk...hadde jeg hatt tilgang på den type info den gang så hadde jeg vel neppe fått lille-baby...og det er jo en uutholdelig tanke nå som h*n sover søtt her ved siden av meg

Jeg kjenner jeg blir litt bitter på at ingen "advarte" meg....Vet at ungene hans også ved en tidligere anledning har erfart far sin fra den værste siden. Har snakket med hans x nå i kveld. falt noen brikker på plass!

Synd ikke svigermor advarte deg. At du ikke snakket med eksen tidligere er naturlig. Nå må du bare gjøre det beste ut av det. At han ikke er slem mot tenåringene direkte er bra, da får vi håpe han vil behandle den yngste godt, selv om han neppe blir en superpappa. Ta i mot gode råd fra eksen hans. Men ikke tro på alt hun sier, hun er tross alt en eks. Derimot burde du kunne regne med at svigermoren din ikke fremstiller ham som verre enn han er.

[Gjest LaaaaangtNede....:(]

Det er INGENTING som kan forsvare hans oppførsel, for slik oppfører man seg ikke mot sin partner _uansett_!

Det blir langt mer ustabilt for deres felles barn om det fortsetter slik, enn om du går...

Det positive her er at det ikke kun er du som har opplevd hans mørke sider, så du vil oppleve å bli trodd. Dette er ikke minst viktig mht babyen din.

Takk takk:) Nei, jeg mener og at ingenting kan forsvare slik oppførsel, men jeg fler jo innimellom at jeg overreagere, at jeg er dum og teit og skyld i alt sammen sjøl.. Han påstår at jeg har lurt ham hit til meg, for å ha noen å dele utgifter med. For å si det sånn; det trenger jeg ikke. Jeg klarte meg fint aleine med de ungene jeg hadde da!! Mye bedre aleine faktisk..Ååå, jeg blir så forbanna på meg selv oppi dette. Jeg er både intelligent og oppegående, så jeg burde visst bedre!!

[Gjest togli]

Takk takk:) Nei, jeg mener og at ingenting kan forsvare slik oppførsel, men jeg fler jo innimellom at jeg overreagere, at jeg er dum og teit og skyld i alt sammen sjøl.. Han påstår at jeg har lurt ham hit til meg, for å ha noen å dele utgifter med. For å si det sånn; det trenger jeg ikke. Jeg klarte meg fint aleine med de ungene jeg hadde da!! Mye bedre aleine faktisk..Ååå, jeg blir så forbanna på meg selv oppi dette. Jeg er både intelligent og oppegående, så jeg burde visst bedre!!

Det kan godt være du har gjort noen feil og hatt feil reaksjoner du også, men det forsvarer uansett ikke hans oppførsel..... La ham aldri få deg til å tro noe annet;)

Dette greier du! Vi er mange som heier på deg

[Gjest LaaaaangtNede...:(]

Det kan godt være du har gjort noen feil og hatt feil reaksjoner du også, men det forsvarer uansett ikke hans oppførsel..... La ham aldri få deg til å tro noe annet;)

Dette greier du! Vi er mange som heier på deg

Klart jeg har gjort feil! Jeg er ingen engel...og alle krengler, som han sier..Joda, geit nok, men vi slåst jo mer eller mindre.. Ja, nok er nok nå! Jeg trenger bare å høre at jeg gjør rett. For med unger involvert blir man ekstra sårbar..

Takk for svar togli, det hjelper faktisk at noen heier:)

[mariaflyfly]

ja, dem har jeg ringt før. Den første gangen da jeg mått "flykte"...jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke dro da...da hadde jeg hatt det bedre nå!

Krisesenteret tipset meg om å gå til lege, og til politi. Men de kan ikke gjøre noe hvis de ikke hører om direkte fysisk vold, sa de. Da må de anmelde....vi deler leilighet der beges navn står i kontrakten, så de kan ikke kaste ham ut heller. Bare sterkt oppmode han om å la oss får fred. Dessuten ba de meg tenke nøye gjennom om jeg ville bruke politiet til å hente ham inn for en samtale. Siden det ofte trigger værre reaksjoner sa de...Jeg lot være:(

Kontakt krisesenteret på nytt, hør om de kan bistå. Det er også mulig du trenger juridisk bistand, dette kan de mer om enn meg.

Ikke dra tilbake for å hente ting el.l. uten å ha med deg noen andre, og ta ikke med babyen dit.

Ta vare på alt av korrespondanse som kommer til å komme framover - mailer, sms og beskjeder på telefonsvarer, det kan hende du vil få bruk for dette i tilfelle han skulle finne på noe i forhold til barnefordeling. Hold deg saklig og rolig hvis du må snakke med ham, ikke gå inn i diskusjoner.