Uføretrygdedes sjans på partner?

[Gjest tenksom venninne]

Apropos temaet lenger ned, som også handler om sjans på partner:

Undres hvor stor sjans en mann eller kvinne vil ha, på å finne seg en partner, dersom vedkommende har en god utdannelse, har jobbet noen år, fått barn kanskje, skilt seg, - men så blir uføretrygdet. Enten det er av fysiske eller psykiske grunner.

Ei venninne av meg feks, med god utdanning, har et skjult fysisk handicap som gir mye begrensinger i forhold til aktivitetsnivå, behov for ofte hvile osv. Hun er positiv, og bruker det hun har av krefter på ungene sine, og klarer i tilegg å følge opp et par hobbier, leser og følger med på nyheter osv, selv om hun ikke jobber. Men hun sa rett ut til meg forleden: Jeg har ikke så mye overskudd å tilby en mann, selv om jeg savner en bestekamerat og kjæreste. Jeg tror ingen vil ha meg i en slik situasjon.

Jeg skulle gjerne trøstet henne med at det kan hende det finnes noen der for henne også. Men hun har kanskje rett?

[Gjest bare man har et liv å tilby]

Er det ekte følelser skal ikke slikt spille noen rolle. Vet om mange uføretrygdede som har fått seg kjæreste, det har litt med sin egen innstilling, de må gi av seg selv og ikke være redd for å satse. Ikke minst må de ha noe å bedrive tiden med,

jeg var selv sammen med en uføretrygdet mann, men der sleit vi.

Han hadde sosialangst og var inne hele tiden,

men fant ut at flaska gjorde han modig, så han begynte jo å drikke en del...

I tillegg begynte han å flørte med mange på nettet,

for der kunne han si hva han ville følte han... sikkert bra sosial t rening det, men ikke bra når man er i et forhold.

Vel, det eneste han gjorde om dagene var å sitte foran dataen og drikke....

For et liv liksom. Sexen ble det jo slutt på, han sa han var blitt impotentår ... men rart han kunne sitte og runke til porno og damer han chattet på webcam med (når han trodde jeg ikke så).

Vel, nok om det - hun venninna di er nok ikke sånn da... men poenget i det hele er at man har et liv selv om man ikke jobber, det kan være en hobby f.eks.

og at man er til stede for partneren og ikke sitter sånn som han på dataen hele tia

[Gjest ensligmann]

Hun har så absolutt en god sjangse på en partner.

Det er et ordtak som heter at man finner ikke hverandre før det er likt.

Det er ikke alle menn som krever så mye, og det finnes mange menn der ute som har det på samme måte som din vennine.

Jeg er mann, og kunne så mere enn gjerne tenke meg en stille, rolig dame som ikke MÅ treffe venninner/venner hele tiden, eller kjøre et karrierejag som noen gjør.

Hvor bor venninnen din sa du ;-)

Gi henne en klem fra meg du :-)

[Gjest Nickløsheletida]

Det finnes alle type par. Din venninne kan kanskje ha vansker med å finne en aktiv friluftsmann og kanskje bør hun ikke lete blandt de som bestiger Mont Everest og går på ski til Nordpolen, men heller lete etter en likesinnet.

[Gjest togli]

Ofte er det sammenheng mellom utdanningsnivå og måten man kan diskutere med et menneske på. Jeg er diskusjonsglad og liker å diskutere med folk som er godt reflekterte og kan tilføye meg ting jeg kan gruble på og dra lærdom av. I den forbindelse merker jeg at jeg tiltrekkes lettest av menn som har disse refleksjonsevnene - av de jeg har møtt til nå, som jeg føler tilføyer meg mye mentalt - har alle som en høyskole- eller universitetsutdanning. Dette betyr selvsagt ikke at det alltid er sånn!

Jeg kunne sikkert falt for en mann som var uføretrygda så lenge han hadde de mentale refleksjonsevnene som er viktige for at jeg skal kunne "falle" for ham - og da ville det sannsynligvis være størst sjanse for at mannen hadde en solid utdannelsesbakgrunn.

Må vel også føye til at mennesker som velger å ta høyere utdanning sikkert oftere er mer målbevisste enn andre - og det er noe som trigger meg.

(igjen - jeg sier ikke at det _alltid_ er sånn;))

[Gjest Annve]

Huff det blir litt for praktisk tenking for meg. Jeg har tro på at når man treffer noen man trives sammen og følelsene kommer, så betyr det ikke så mye om man er trygdet eller ikke.

[miakami]

jeg er uføretrygdet og har ingen sjans på partner i Norge, så eneste mulighet er å reise til syden og bli gravid, om jeg skal få familie.

[Gjest Nickløsheletida]

jeg er uføretrygdet og har ingen sjans på partner i Norge, så eneste mulighet er å reise til syden og bli gravid, om jeg skal få familie.

Det finnes da mange uføretrygdede i Norge og mange av dem ønsker seg partner.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Via jobben treffer jeg svært mange uføretrygdede. Mitt klare inntrykk er at de aller fleste har en partner.

Men du skriver også om en annen sak: Godt voksne som er/blir enslige. Mange av dem har en så travel hverdag at det ikke er rom verken i tid eller energi for en partner. Partnerskap er som kjent tidkrevende i de aller fleste tilfeller.

[Gjest togli]

jeg er uføretrygdet og har ingen sjans på partner i Norge, så eneste mulighet er å reise til syden og bli gravid, om jeg skal få familie.

Det er ikke uføretrygden som bestemmer om du har sjans på en partner eller ikke, så skyld ikke på den

Jeg kjenner flere uføretrygdede som har partnere,så dette er bare tull:)

[bustebeisa]

Ut fra det du skriver i innlegget om din venninne, så er det ikke det at hun er uføretrygdet som er problemet.

Hun virker da som en høyst oppegående kvinne som bruker kreftene og det hun har av overskudd på barna. Hvorpå hun da ikke føler hun har overskudd til å finne en mann og bruker krefter på dette.

Selv var jeg alene i 10 år. Full jobb, men valgte å bruke fritiden på barna, i og med at jeg jobbet turnus og følte jeg gikk glipp av litt tid sammen med dem. Jeg var også bestemt på at jeg ikke skulle introdusere eventuelt ny kjæreste for dem for tidlig, dermed hadde jeg veldig lite tid til å date en mann. Hvertfall såpass lenge at jeg på sikt kunne ta ham med hjem til jentene.

Så hos meg var det også disponering av tid som var grunnen til at jeg var singel så lenge som jeg var. Utdanningsnivå, jobb eller ikke, uførhet eller friskhet betød ingenting.

[Gjest Kayia]

Jeg tror at det å få en kjæreste generelt har en sammenheng med personers væremåte, utstråling, livsholdning- og gnist, og sånn sett kan det være at din venninnes holdning om at hun "ikke har så mye overskudd å tilby en mann, og tror at ingen vil ha henne" er hennes største drawback i denne sammenhengen. Oppmuntre henne ved å fortelle at svært mange av befolkningens uføretrygdede HAR en partner

[Gjest tenksom venninne]

Hun har så absolutt en god sjangse på en partner.

Det er et ordtak som heter at man finner ikke hverandre før det er likt.

Det er ikke alle menn som krever så mye, og det finnes mange menn der ute som har det på samme måte som din vennine.

Jeg er mann, og kunne så mere enn gjerne tenke meg en stille, rolig dame som ikke MÅ treffe venninner/venner hele tiden, eller kjøre et karrierejag som noen gjør.

Hvor bor venninnen din sa du ;-)

Gi henne en klem fra meg du :-)

Hun bor i Oslo Vest...

:-)

[Gjest tenksom venninne]

Jeg tror at det å få en kjæreste generelt har en sammenheng med personers væremåte, utstråling, livsholdning- og gnist, og sånn sett kan det være at din venninnes holdning om at hun "ikke har så mye overskudd å tilby en mann, og tror at ingen vil ha henne" er hennes største drawback i denne sammenhengen. Oppmuntre henne ved å fortelle at svært mange av befolkningens uføretrygdede HAR en partner

Jeg skrev det kanskje litt feil. Hun er en positiv og løsningsorientert person, slik jeg kjenner henne i alle fall. Hun er bare saklig på det at helsen hennes tar såpass mye av kreftene at hun, når hun har tatt seg av barna, ikke har krefter til å gi så mye til en kjæreste. Et forhold krever jo noe, ikke sant, man ønsker vel ikke å bare være en som trenger mye uten å kunne gi tilbake, fordi man er for sliten. Tror det er det hun mener. At dette ikke er ønskelig for en partner heller.

Når du sier at mange uføretrygdete har partner, så er det vel kanskje slik at de fleste av disse hadde en partner før de ble uføretrygdete?

Men jeg oppmuntrer henne gjerne jeg, jeg vet bare ikke hvor jeg skulle råde henne til å søke etter å finne noen?

[Gjest Annve]

Jeg skrev det kanskje litt feil. Hun er en positiv og løsningsorientert person, slik jeg kjenner henne i alle fall. Hun er bare saklig på det at helsen hennes tar såpass mye av kreftene at hun, når hun har tatt seg av barna, ikke har krefter til å gi så mye til en kjæreste. Et forhold krever jo noe, ikke sant, man ønsker vel ikke å bare være en som trenger mye uten å kunne gi tilbake, fordi man er for sliten. Tror det er det hun mener. At dette ikke er ønskelig for en partner heller.

Når du sier at mange uføretrygdete har partner, så er det vel kanskje slik at de fleste av disse hadde en partner før de ble uføretrygdete?

Men jeg oppmuntrer henne gjerne jeg, jeg vet bare ikke hvor jeg skulle råde henne til å søke etter å finne noen?

Jeg tror faktisk ikke det er vanskeligere for en trygdet å finne seg en partner enn andre.

For meg blir det merkelig å tenke at hvis en trygdet har partner så hadde sikkert vedkommende ham eller henne før hun ble trygdet.

Det er godt mulig venninnen din virkelig ikke har overskudd til en kjæreste.

Men en slik uttalelse som hun sier, har jeg hørt mange si.

En gang i tiden var jeg enslig mor, riktignok ikke trygdet, men jeg hevdet hardnakket at jeg ikke hadde tid eller overskudd til en ny kjæreste. Men når jeg traff en kjekk gutt så hadde jeg jammen både tid og overskudd. Det er jo slik.

Flere av mine venner som er single, kommer med uttalelser som at de har det bra, trenger ikke ny mann/ kvinne osv. Det er jo noe man sier når man sitter der singel. Men når den rette dukker opp, så forandres ting med en gang.

Men, mener du og venninnen din for alvor at trygdede har mindre sjans enn andre til å finne seg en partner?

Det handler vel om å finne den ene som gjør deg glad, den ene du trives sammen med. Den ene man ønsker å dele dager og kjærlighet med. Ikke om han har en sykdom som gjør at vedkommende er trygdet.

[Gjest tenksom venninne]

Jeg tror faktisk ikke det er vanskeligere for en trygdet å finne seg en partner enn andre.

For meg blir det merkelig å tenke at hvis en trygdet har partner så hadde sikkert vedkommende ham eller henne før hun ble trygdet.

Det er godt mulig venninnen din virkelig ikke har overskudd til en kjæreste.

Men en slik uttalelse som hun sier, har jeg hørt mange si.

En gang i tiden var jeg enslig mor, riktignok ikke trygdet, men jeg hevdet hardnakket at jeg ikke hadde tid eller overskudd til en ny kjæreste. Men når jeg traff en kjekk gutt så hadde jeg jammen både tid og overskudd. Det er jo slik.

Flere av mine venner som er single, kommer med uttalelser som at de har det bra, trenger ikke ny mann/ kvinne osv. Det er jo noe man sier når man sitter der singel. Men når den rette dukker opp, så forandres ting med en gang.

Men, mener du og venninnen din for alvor at trygdede har mindre sjans enn andre til å finne seg en partner?

Det handler vel om å finne den ene som gjør deg glad, den ene du trives sammen med. Den ene man ønsker å dele dager og kjærlighet med. Ikke om han har en sykdom som gjør at vedkommende er trygdet.

En viktig faktor her, er jo at man er uføretrygdet av en grunn. Det er jo sykdom/skade/begrensningene, som gjør at man ikke kan jobbe men mottar trygd, og de samme tingene kan virke inn på hverdagslivet og energimengde/overskudd.

Det er jo ikke det å motta uførestønad i seg selv som kan gjøre det vanskeligere å finne en partner (selv om endel nok holder seg unna pga fordommer om "latskap"), men sykdommen/begrensningene som ligger bak.

I min venninnes tilfelle har hun en sykdom som gjør at hun har mye utmattelse/slitenhet, og jeg forstår henne jo, når hun sier nøkternt at hun ikke har så mye krefter igjen utover ansvaret for barna.

Jeg tror ikke at en forelskelse ville gjøre at symptomene hennes forsvant, nei.

[bustebeisa]

En viktig faktor her, er jo at man er uføretrygdet av en grunn. Det er jo sykdom/skade/begrensningene, som gjør at man ikke kan jobbe men mottar trygd, og de samme tingene kan virke inn på hverdagslivet og energimengde/overskudd.

Det er jo ikke det å motta uførestønad i seg selv som kan gjøre det vanskeligere å finne en partner (selv om endel nok holder seg unna pga fordommer om "latskap"), men sykdommen/begrensningene som ligger bak.

I min venninnes tilfelle har hun en sykdom som gjør at hun har mye utmattelse/slitenhet, og jeg forstår henne jo, når hun sier nøkternt at hun ikke har så mye krefter igjen utover ansvaret for barna.

Jeg tror ikke at en forelskelse ville gjøre at symptomene hennes forsvant, nei.

Den første tiden i en forelskelse kan være litt tøff og slitsom. Hvertfall tankemessig. På godt og vondt. :-) Og senere kan man jo også risikere at man må yte litt ekstra for å få forholdet til å vare.

Men, ved å våge å slippe en annen person inn i livet, kan en del av de andre byrdene taes bort. Være seg bekymringer, eller klare ting som å smøre niste til barna, vaske klær osv. For når man er to, kan man dele på dette. Og jeg er sikker på at en mann som er verd å satse på, med glede vil ta del i disse daglige gjøremålene, slik at de som par kan nyte hverandre senere.

[jubalong70]

Hvis jeg skulle blitt alene i min situasjon nå, så tenker jeg at det skulle mye flaks til for å finne en ny mann...

Om jeg orker å være ute, så orker jeg sjelden å være veldig engasjerende og flørtende.

Men, man skal jo aldri si aldri

[Gjest Annve]

En viktig faktor her, er jo at man er uføretrygdet av en grunn. Det er jo sykdom/skade/begrensningene, som gjør at man ikke kan jobbe men mottar trygd, og de samme tingene kan virke inn på hverdagslivet og energimengde/overskudd.

Det er jo ikke det å motta uførestønad i seg selv som kan gjøre det vanskeligere å finne en partner (selv om endel nok holder seg unna pga fordommer om "latskap"), men sykdommen/begrensningene som ligger bak.

I min venninnes tilfelle har hun en sykdom som gjør at hun har mye utmattelse/slitenhet, og jeg forstår henne jo, når hun sier nøkternt at hun ikke har så mye krefter igjen utover ansvaret for barna.

Jeg tror ikke at en forelskelse ville gjøre at symptomene hennes forsvant, nei.

''Det er jo ikke det å motta uførestønad i seg selv som kan gjøre det vanskeligere å finne en partner (selv om endel nok holder seg unna pga fordommer om "latskap"), men sykdommen/begrensningene som ligger bak.''

Det er jo bare trist hvis det er riktig som du sier at mange har fordommer mot trygdede og mener de er late.

Det er generaliserende mot en hel gruppe, som består av mange forskjellige mennesketyper. For alle vet vel at sykdommer finnes, og at det er mange som faller på utsiden av arbeidslivet.

Og for noen så er det slik at de faller på utsiden selv om de kunne ha jobbet litt.

Hvis du var arbeidsgiver og du kunne velge mellom noen som hanglet litt og hadde noen sykedager i mnd, eller en som var frisk og sto på hele tiden. Så valgte du selvfølgelig den friske i en tid hvor det var nok søkere å velge i mellom.

På den måten faller mange på utside , selv om de ikke er av de aller sykeste.

Så jeg mener at samfunnet også må ta sin del av skylden for at systemet er som det er, og at en del mennesker unødvendig faller på utsiden.

Men det er en litt annen diskusjon enn den du startet.

Det er godt mulig at venninnen din ikke har overskudd til en partner og at hun har rett.

Jeg velger å tro at i mange tilfeller tilfører en partner positive ting i livet. Man hjelper og støtter hverandre, og på den måten letter hverdagen for hverandre.

Så kan du jo argumentere med at det blir skjevt, hvis den ene stadig vekk er dårlig osv. Og det er jo riktig, men det finnes noen der ute for alle. Noen mennesker er omsorgs personer og trives med å være hjelpere. Dessuten det finnes mange måter å være støttende på. Selv om man har et fysisk handikapp kan man være verdens beste samtalepartner og kjæreste. På samme måte gjelder det for psykiske sykdommer. Jeg tror at for den rette, så finner man en balanse i forholdet.

Jeg mener jo ikke at det ikke finnes late mennesker som er trygdet. Eller trygdede som er seg for syke til en partner. Men har nok litt mer tro på at det finnes noen som passer for de fleste.

[Elis31]

Alle uførtrygdede jeg kjenner har partner. Så jeg synes ikke det er noe å tenke på en gang. Jeg har tvert imot inntrykk av at vellykka single damer med svært god karriere eller lang utdannelse har mye vanskeligere for å skaffe seg en mann.