Ekstrem sårbarhet og følsomhet!

[Gjest Nillijan]

Jeg er 32 år gammel og har møtt det jeg håper er drømmemannen. Han er 12 år eldre enn meg. Tilsammen har vi 7 barn. Hans eldste har flyttet ut og de to neste bor 50% hos mor. Han har også to jenter med ei annen som han har annenhver helg. Jeg har to jenter på 7 og 12. Hun på 12 har jeg mest omsorg for og det er hun som kommer til å bo hos oss mest. Hun på 7 har jeg 50%. Vi har klart å samkjøre dette slik at vi har fri annenhver helg.

Det som er problemet mitt er at i forholdet vårt så er det jeg som sitter med alle de tunge avgjørelsene ang. flytting, barn som må bytte skole, valget mellom å si opp jobben grunnet lang reisevei, og gi fra meg den daglige omsorgen for hun minste datteren min fordi hun ikke vil flytte. Han sier at han ikke vet hvordan han skal støtte meg. Dette tærer så på meg, dette å føle at livet mitt henger i en ”tynn tråd". At jeg skal ta alle de tunge avgjørelsene alene.

At jeg nå sitter i denne situasjonen har gjort meg veldig sårbar og følsom. Jeg tåler ingenting. Jeg begynner nesten å grine bare en sier bø til meg. Andre påkjenninger kjennes ekstreme ut og dette gir utslag i frustrasjon og humørsvingninger.

Han jobber ekstremt mye. Hadde han ikke jobbet hjemmefra hadde jeg nok nesten ”aldri” sett han. Han driver et firma hvor han har gjort seg tilgjengelig til alle døgnets tider. Dette går veldig inn på han også. Enkelte dager og perioder har han så mye å gjøre at det koker over og dette gir utslag i humøret hans også. Jeg har sagt at jeg er villig til å hjelpe han i firma og at dette også går utover min hverdag og jeg ønsker å ta del i hans interesser.

Grunnet mye stress og mye jobb så har han ekstreme humørsvigninger han også, ja jeg sier ekstreme for noen dager føler jeg så utrygg og usikker på han. Han er inneforstått med dette og gir uttrykk for at dette er han villig til å gjøre noe med.

Jeg har også sagt at jeg er villig til å jobbe med min sårbarhet og følsomhet, men jeg tror også at dette vil roe seg når alle avgjørelsene er boks og alt har roet seg.

Det jeg ønsker med dette innlegget å lufte tankene mine og få de ned + at jeg så klart håper noen kan komme med gode råd til meg.

Trenger jeg for eksempel psykolog timer?

[Gjest togli]

Jeg forstår ikke helt hvorfor dere skal lage så store omveltninger i livet for dine barn når hele greia virker som et slit også for dere? MÅ dere flytte sammen nå? Jeg hadde aldri sagt fra meg hovedomsorgen for barna mine til fordel for en mann..... Kan du ikke tenke deg at datteren din til tider vil føle at du valgte kjæresten framfor henne?

Hvorfor ikke bruke mer tid på å finne ut om forholdet deres virkelig er sterkt nok til å "overleve" dette? Hva om det rett og slett blir for vanskelig for dere å leve sammen? Skal du da bryte opp og lage endringer for barna enda en gang?

Jeg synes du bør finne ut om dette i realiteten er så lurt.... du endrer tross alt livet til flere rundt deg ved å ta et slikt valg. Han risikerer ingenting (kan forøvrig skjønne at det kanskje er enklere for deg å flytte enn for ham).

[Lillemus]

Jeg tror sannelig kjærligheten må være ekstremt sterk om man skal få det til å gå rundt med 3 (det er jo det!) barnekull å forholde seg til!

Jeg hadde nok trukket meg ut før det hadde blitt for seriøst for meg tror jeg og latt hensynet til mine egne barn veie mest.

[mariaflyfly]

Jeg tror sannelig kjærligheten må være ekstremt sterk om man skal få det til å gå rundt med 3 (det er jo det!) barnekull å forholde seg til!

Jeg hadde nok trukket meg ut før det hadde blitt for seriøst for meg tror jeg og latt hensynet til mine egne barn veie mest.

Helt enig!

[Kalevaala]

''og gi fra meg den daglige omsorgen for hun minste datteren min fordi hun ikke vil flytte. ''

Dette ville jeg ikke gjort. Hvordan kan det være viktigere å flytte sammen med ham enn å fortsette å ha daglig omsorg for datteren din?

Jeg snakker av erfaring. Har selv valgt å ikke flytte sammen med kjæresten min før barna har flyttet hjemmefra.

[Lillemus]

''og gi fra meg den daglige omsorgen for hun minste datteren min fordi hun ikke vil flytte. ''

Dette ville jeg ikke gjort. Hvordan kan det være viktigere å flytte sammen med ham enn å fortsette å ha daglig omsorg for datteren din?

Jeg snakker av erfaring. Har selv valgt å ikke flytte sammen med kjæresten min før barna har flyttet hjemmefra.

''Jeg snakker av erfaring. Har selv valgt å ikke flytte sammen med kjæresten min før barna har flyttet hjemmefra.''

Samme her. Vi har nå vært særboere i 7 år.

[Gjest Annve]

Jeg hadde valgt å vente med å flytte sammen med en mann i en slik situasjon.

Og jeg kan med hånden på hjertet si at hvis en av barna mine ikke ville flytte, så hadde jeg aldri klart å gi fra meg så mye av omsorgen til fordel for en mann.

I slike situasjoner mener jeg at hensynet til barna må gå først.

[laban]

Du er følelsesmessig frustrert pga. mye stress rundt en prosess der du bl.a. skal gi opp en fungerende omsorgsavtale for et nokså lite barn, for å flytte sammen med en som du til tider føler deg usikker på.

Jeg hadde ikke satset på psykologhjelp for å bli kvitt de følelsene. Det virker helt naturlig å føle sårbarhet og frustrasjon i den situasjonen. Kanskje du skulle gå ut av hele prosessen, så er problemet løst?

Med fare for å stresse deg enda mer: Hva hvis det ikke går? Det kan jo hende det er en grunn til at han har mislykkes i to alvorlige forhold tidligere. Hva har du fått ut av denne satsingen da, med tanke på din egen situasjon og forholdet til dine barn?

[Gjest sangsol]

Enig med de andre, som mener du bør avvente.

Hvorfor sånn hast? Om forholdet er "liv laga", så varer tåler det at dere møtes som vanlig- uten å bo i lag.

Dette inntil yngstebarnet blir eldre og til dere begge to blir mer sikre.

[Gjest holahu]

Grunnet mye stress og mye jobb så har han ekstreme humørsvigninger han også, ja jeg sier ekstreme for noen dager føler jeg så utrygg og usikker på han. Han er inneforstått med dette og gir uttrykk for at dette er han villig til å gjøre noe med.''

Jeg ville valgt å avvente videre valg med tanke på fremtiden inntil han gikk fra å gi uttrykk for til å vise i praksis det du skriver ovenfor.

[Axcia]

Hvordan orker du dette?

Tenk rasjonelt - DINE BARN er viktigst for DEG.

Jeg hadde avslutta forholdet.

[Gjest Nillijan]

Takker så mye for svar. For å oppklare muligens misforståelser så har jeg ikke full daglig omsorg for hun minste, men 50%. For å skåne henne har jeg valgt å ikke trekke meklingen om mere omsorg henne lenger da hun selv ikke ønsker å flytte og ønsker å bo hos sin far. Jeg kunne trekt det så langt som å bruke advokat og trekt det inn for retten, men hvem tjener på det? Hun på 12 vil ikke annet ennå flytte dit vi er i dag. Hun stortrives.

Og ja kjærligheten er sterk, jeg ser mye positivt i dette forholdet og tror og håper den situasjonen vi nå er oppe i vil roe seg ned.

[mariaflyfly]

Takker så mye for svar. For å oppklare muligens misforståelser så har jeg ikke full daglig omsorg for hun minste, men 50%. For å skåne henne har jeg valgt å ikke trekke meklingen om mere omsorg henne lenger da hun selv ikke ønsker å flytte og ønsker å bo hos sin far. Jeg kunne trekt det så langt som å bruke advokat og trekt det inn for retten, men hvem tjener på det? Hun på 12 vil ikke annet ennå flytte dit vi er i dag. Hun stortrives.

Og ja kjærligheten er sterk, jeg ser mye positivt i dette forholdet og tror og håper den situasjonen vi nå er oppe i vil roe seg ned.

Ikke for å være frekk, men jeg stiller meg spørrende til en ting:

Du håper situasjonen skal roe seg. Når da? Når minstejenta er 20 og flytter ut? Det er 13 år til i den suppa du er i. Da er du 45 år og mannen din en gamlis på 57.

Og i mellomtida vurderer du å gi opp deler av samværet med barna dine for å flytte og få mer tid med mannen.

Jeg synes dette høres helt sinnsykt ut. Dump ham,

mener

[Gjest Hulderen]

Han er 12 år eldre enn deg og har to mislykkede forhold bak seg. I tillegg jobber han svært mye og har humørsvingninger. Hva får deg til å tro at et forhold med deg skal lykkes?

[Gjest Hulderen]

Jeg hadde valgt å vente med å flytte sammen med en mann i en slik situasjon.

Og jeg kan med hånden på hjertet si at hvis en av barna mine ikke ville flytte, så hadde jeg aldri klart å gi fra meg så mye av omsorgen til fordel for en mann.

I slike situasjoner mener jeg at hensynet til barna må gå først.

Enig!

[Gjest Annve]

Takker så mye for svar. For å oppklare muligens misforståelser så har jeg ikke full daglig omsorg for hun minste, men 50%. For å skåne henne har jeg valgt å ikke trekke meklingen om mere omsorg henne lenger da hun selv ikke ønsker å flytte og ønsker å bo hos sin far. Jeg kunne trekt det så langt som å bruke advokat og trekt det inn for retten, men hvem tjener på det? Hun på 12 vil ikke annet ennå flytte dit vi er i dag. Hun stortrives.

Og ja kjærligheten er sterk, jeg ser mye positivt i dette forholdet og tror og håper den situasjonen vi nå er oppe i vil roe seg ned.

Er det slik at minstejenta ikke vil flytte dit du og kjæresten din bor?

Eller er det slik at hun vil bo der du bor nå, og være 50% av tiden hos far.

Eller er det slik at hun vil bo hos far?

jeg klarer ikke helt å se bildet du beskriver.

Er det slik at hun ikke vil flytte dit kjæresten din bor, men blir værende der dere bor nå, mener jeg hensynet til barnet må gå foran. Jeg hadde aldri i verden gitt fra meg omsorgen for å flytte til en mann. Det er mange som bor hver for seg til barna er store, det er jo ikke rettferdig at de skal rive opp hele sin tilværelse for valg som blir tatt over hodet på dem.

[Gjest Annve]

Takker så mye for svar. For å oppklare muligens misforståelser så har jeg ikke full daglig omsorg for hun minste, men 50%. For å skåne henne har jeg valgt å ikke trekke meklingen om mere omsorg henne lenger da hun selv ikke ønsker å flytte og ønsker å bo hos sin far. Jeg kunne trekt det så langt som å bruke advokat og trekt det inn for retten, men hvem tjener på det? Hun på 12 vil ikke annet ennå flytte dit vi er i dag. Hun stortrives.

Og ja kjærligheten er sterk, jeg ser mye positivt i dette forholdet og tror og håper den situasjonen vi nå er oppe i vil roe seg ned.

Etter å ha lest innlegget ditt en gang til, ser jeg at du ikke vil tvinge henne til å flytte sammen med deg til kjæresten.

I en slik situasjon hadde jeg valgt ikke å flytte, men latt hensynet til barnet gå foran. Og heller vært kjærester i noen år til barna var store. Er det ekte kjærlighet så varer det.

[Mandolaika]

Jesses. Dette hadde jeg definitivt styrt unna å dra med meg barn inn i.

[Persille1365381127]

'' Han driver et firma hvor han har gjort seg tilgjengelig til alle døgnets tider.''

Ta det fra en som driver selvstendig selv: dette kommer ikke til å endre seg med det første, uansett hva du bidrar med.

Å drive noe selv er en livsstil langt mer enn en jobb...

[PieLill]

Du skal altså gjøre alle tilpasningene og de største ofrene, innkludert mye daglig kontakt med minstejenta.

Du skal si opp jobb og flytte? Du skal 'hjelpe' ham med firmaet uten å vite hva du sitter igjen med av lønn og pensjonspoeng?

Dette høres ikke så mye ut som ekstrem følsomhet som ekstremt stress fordi du går på tvers med både fornuft, følelser og forpliktelser til barna.

Han vet ikke hvordan han skal "støtte deg" i noe som egentlig burde være et felles anliggende; Hvordan dere skal få felles hverdag til å fungere for alle. Hva får deg til å tro at han vil være der neste gang det blåser opp? Sannsynligvis vil han som før lempe både ubehag og ansvar over på deg, mens han selv toer sine hender i firmaarbeid.

Kjæreste og samboer kan du være senere. Barna trenger deg nå. Tenk å gjøre alt dette for et forhold som kanskje ikke vil fungere. Det han ikke kan/vil forandre mens han ennå må yte litt for å få deg over i hans skute, kommer han garantert ikke til å gjøre noe med når du har brent alle broer og gjort retretten vanskelig for deg selv.

Dette haster ikke. Se det an et år eller to. Barna er viktigst. Din jobb, karriære og pensjonspoeng er ikke helt uvesentlige de heller.

mvh