Krangler dere med kjæreste/mann?

[laguna1]

Jeg gjør.

Og har ikke helt tro på folk som har vært gift i førti år og sånn og aldri har sagt et vondt ord til hverandre.. Er ikke det litt sånn tegn på manglende lidenskap, og at man er frustrert, feier under teppet, og kan ha smuglyst til å egentlig skjære huet av noen a?

Men. Allikevel er jeg litt engstelig, fordi jeg synes jeg og mann krangler litt ofte til å bare ha vært gift i et år. Og vi krangler forskjellig. Jeg vil gjerne ha ting opp, diskutere problemer etterhvert som de dukker frem, og gjøre noe med dem, om mulig.

Han er litt mere konfliktsky, MEN surmuler, sprer vibber, blir tafal og taus og SUR. Han vil gjerne at ting skal gå over "av seg selv"

Jeg er en hissigpropp, og kan fort bli litt agressiv i tonen, selvom jeg forsøker å skjerpe meg. I tillegg kan jeg bli dramatisk og lei meg. Men jeg er aldri langsur..Og det plager vettet av meg at han er det, han kan ignorere meg i to hele dager og sånn.

Vi ender jo opp med å bli venner igjen, vi elsker hverandre, morer oss sammen, og gir hverandre vennskap, lidenskap, trygghet og kjærlighet.

Men jeg blir litt engstelig av kranglefrekvensen, og over hvor lange (Og innimellom bitre og opprivende), kranglene er..

De kan dessuten dreie seg om ymse, alt fra viktige ting, til bagateller, men det har det med å blåse seg opp til litt store ting uansett, fordi han går og furter og ikke snakker, eller er avissende, mens jeg blir mere og mere lei meg og frustrert fordi vi ikke får snakka ut og gjort opp.

Er vi litt ute å kjøre eller, er dette helt normalt?

[tonie]

Åh, finnes det noe mer irriterende en langsure menn? Jeg har også fyrstikktemperament. Jeg blusser opp, blir sint, og så er jeg ferdig med det bare jeg får igjen hvilepulsen. Ordentlig ferdig med det, altså. Å leve sammen med en som går og gnager på den samme tingen i ukesvis, i taushet, og med fornærmet mine, det er ikke til å holde ut omtrent. Og hvis han i tillegg drar opp alle mulige detaljer fra diskusjoner og småkrangler et halvt år etterpå, fordi det passer hans sak akkurat da, ja da er det trivelig altså...:/

Jeg har bestemt meg for å slutte med menn. Jeg skal i alle fall aldri mer bo med en, med mindre jeg finner en som kan krangle på en mer konstruktiv måte;)

Hvis han din i det minste kan legge ting bak seg når han har survet ferdig, og ikke trekker det fram igjen så fort han får en sjanse, så kan du jo la være å skille deg. Hvis ikke, dumpetidump! Livet er for kort til å brukes på irriterende ting.

[Katt-ja]

Hmm.

Tror det gikk noen år før vi begynte med (små)krangler, faktisk. Men, vet ikke hvor lenge dere kjente dere fra før - det er jo liksom ikke noe mål hvor lenge man har vært gift - det er vel mer hvor lenge man har kjent hverandre/vært kjærester...?

[Lillemus]

Nei. ) Var i lag med eksen i 18-19 år, men vi kranglet aldri.

Har vært sammen med kjæresten i 7 år nå og vi har heller aldri kranglet. Men det er absolutt ikke fordi lidenskapen mangler! ;o) Vi er bare ikke av den kranglete, hissige typen noen av oss. Jeg er nok hakket hissigere enn ham, men har bestemt meg for at jeg ikke skal bli som min mor (hun var nok et lemen i reinkarnasjon...) så derfor trekker jeg pusten dypt og roer meg ned fremfor å gå i taket dersom han irriterer meg for mye.

Den tiden vi har sammen er alt for verdifull til å kastes bort på krangling og sånt tøys.

[Gjest Høstløvet]

Vi har vel vært gjennom det alt sammen, dog ikke så ofte som det synes at dere er.

Vi har falt til ro og nå krangler vi ikke mere, ikke dermed sagt at vi alltid er enige, men vi er enige om å være uenige, og vi støter lojalt opp om den avgjørelsen vi ender opp med å ta.

Å være langsint og sur og ikke snakke i dagevis er vist en mannegreie (og veldig barnslig), men jeg velger å overse det og snakke til ham som om ingenting er i veien, og så går det bra og kommunikasjonen er i gang igjen, det er ikke alt jeg gidder å terske langhalm på, så lar det ligge og går videre.

Jeg var mer oppfarende i mine PMS perioder, men dette er det også slutt på, stort sett lever vi samme i fred og fordragelighet, og det skulle da bare mangler for vi har vært gift i 30 - 40 år.

Vi har hatt tid nok til å venne oss til hverandres særegenheter, jeg føler at jeg er meget overbærende og mannen gjør faktisk det samme.

[laguna1]

Åh, finnes det noe mer irriterende en langsure menn? Jeg har også fyrstikktemperament. Jeg blusser opp, blir sint, og så er jeg ferdig med det bare jeg får igjen hvilepulsen. Ordentlig ferdig med det, altså. Å leve sammen med en som går og gnager på den samme tingen i ukesvis, i taushet, og med fornærmet mine, det er ikke til å holde ut omtrent. Og hvis han i tillegg drar opp alle mulige detaljer fra diskusjoner og småkrangler et halvt år etterpå, fordi det passer hans sak akkurat da, ja da er det trivelig altså...:/

Jeg har bestemt meg for å slutte med menn. Jeg skal i alle fall aldri mer bo med en, med mindre jeg finner en som kan krangle på en mer konstruktiv måte;)

Hvis han din i det minste kan legge ting bak seg når han har survet ferdig, og ikke trekker det fram igjen så fort han får en sjanse, så kan du jo la være å skille deg. Hvis ikke, dumpetidump! Livet er for kort til å brukes på irriterende ting.

Han gjør det, legger ting bak seg altså, men det tar laaang tid (Og det kan dukke opp igjen..:/)

I forsvar av mann skal det sies at jeg ikke er noen solskinnshistorie hver dag jeg heller, for jeg blir sint som fy! OG - får jeg ikke respons og blir ignorert blir det en veldig ond sirkel, for da blir jeg fortvilt og lei meg - og dermed sintere, til og med ond, ironisk og bevvist sårende..Det er jo ikke akkurat flotte egenskaper. ..;p

Dessuten prater jeg masse og er kjapp i replikken, enten jeg er blid eller sur, det tror jeg han finner plagsomt og overveldende. Men det er kjipt å skulle holde mun,. bare fordi han synes jeg burde også. Det blir kunstig og litt oppkonstruert, på et vis.

Det er nesten så jeg også slutter med menn - hadde det ikke vært for at han er så fin og er bestevennen min sånn ellers. Men søte er de faen ikke når de surer seg. Uff.

[laguna1]

Hmm.

Tror det gikk noen år før vi begynte med (små)krangler, faktisk. Men, vet ikke hvor lenge dere kjente dere fra før - det er jo liksom ikke noe mål hvor lenge man har vært gift - det er vel mer hvor lenge man har kjent hverandre/vært kjærester...?

Vi har vært kjærester i ca 2 og et halvt år..

Jeg håper jo at det er håp for oss da. Men vi butter litt på hverandre altså.

Men jeg elsker ham jo, og jeg VET han elsker meg også, så jeg håper jo at det limer forholdet bedre enn idiotkranglene ulimer det, på et vis.

[laguna1]

Nei. ) Var i lag med eksen i 18-19 år, men vi kranglet aldri.

Har vært sammen med kjæresten i 7 år nå og vi har heller aldri kranglet. Men det er absolutt ikke fordi lidenskapen mangler! ;o) Vi er bare ikke av den kranglete, hissige typen noen av oss. Jeg er nok hakket hissigere enn ham, men har bestemt meg for at jeg ikke skal bli som min mor (hun var nok et lemen i reinkarnasjon...) så derfor trekker jeg pusten dypt og roer meg ned fremfor å gå i taket dersom han irriterer meg for mye.

Den tiden vi har sammen er alt for verdifull til å kastes bort på krangling og sånt tøys.

Kan jeg få bomme en skje tålmodighet og overbærenhet av deg eller? Det er sårt tiltrengt hos meg, nemlig.

Mora mi er forøvrig tempramentsfull hun også, men det ser ikke ut til at jeg har latt meg avskrekke av det..

[laguna1]

Vi har vel vært gjennom det alt sammen, dog ikke så ofte som det synes at dere er.

Vi har falt til ro og nå krangler vi ikke mere, ikke dermed sagt at vi alltid er enige, men vi er enige om å være uenige, og vi støter lojalt opp om den avgjørelsen vi ender opp med å ta.

Å være langsint og sur og ikke snakke i dagevis er vist en mannegreie (og veldig barnslig), men jeg velger å overse det og snakke til ham som om ingenting er i veien, og så går det bra og kommunikasjonen er i gang igjen, det er ikke alt jeg gidder å terske langhalm på, så lar det ligge og går videre.

Jeg var mer oppfarende i mine PMS perioder, men dette er det også slutt på, stort sett lever vi samme i fred og fordragelighet, og det skulle da bare mangler for vi har vært gift i 30 - 40 år.

Vi har hatt tid nok til å venne oss til hverandres særegenheter, jeg føler at jeg er meget overbærende og mannen gjør faktisk det samme.

Håper at jeg blir flinkere med overbærenhet jeg også

Men samtidig føles det kjipt å moderere seg der jeg vet jeg har rett, eller å svelge ett (noen ganger/ganske ofte) rettferdig sinne, bare fordi han ikke liker det. Jeg liker jo ikke mulinga hans, om du skjønner..

Jeg er enig om å være uenig ganske ofte jeg også, men jeg klarer ikke å ikke fyre, om det er noe som engasjerer meg eller provosere meg..Og vet nå ikke helt om jeg egentlig har lyst til å bli flegmatisk av natur heller (Om det var mulig). Men jeg vil selvsagt gjerne skjerpe mine negative kranglesider - men ønsker samtidig STERKT at han skjerper sine. Uff.

[Lillemus]

Kan jeg få bomme en skje tålmodighet og overbærenhet av deg eller? Det er sårt tiltrengt hos meg, nemlig.

Mora mi er forøvrig tempramentsfull hun også, men det ser ikke ut til at jeg har latt meg avskrekke av det..

Min mor har avskrekket både meg og mine to søstre ganske kraftig og selv om min far nok har vært et kapittel for seg så er det jo trist å tenke på at ingen av oss noen gang kan huske at han fikk godord fra henne - det var bare kjeft og kritikk uansett. (

Jeg sier jo meningen min, det er ikke det, men vi krangler ikke om vi er uenige, da snakker vi til vi blir enige eller den ene gir seg fordi det tross alt ikke er sååå viktig det vi er uenige om, når det kommer til stykket. )

[Axcia]

Hva krangler dere om, da? Er det økonomi og den skruppelløse svigermora? (begge deler er forståelige)

Vi krangler svært sjeldent. Tror ikke vi kan kalle det krangel, heller. Men jeg er en hissig trønder, og han er noe roligere. Han har langt mer tålmodighet enn meg. Jeg er kjapp i replikken, og _kan_ være temmelig eksplosiv. Men det er kun et blaff, så er jeg like rolig igjen.

Men vi er flinke til å backe hverandre, er glade i hverandre, og passer på å si det til hverandre.

[Gjest luftslott]

Nope. Vi har vært samboere i tre år, har ennå ikke kranglet. Vi kan være uenige, javisst, men da snakker vi til vi finner det vi kan være enige om og så bygger vi med det som utgangspunkt. Om han reagerer på noe merker jeg det fort på ham, spør hva det er, og slik får vi tatt det tidlig. Han er mindre flink til å plukke opp om jeg reagerer på noe. Jeg blir veldig sjelden sint men kan bli frustrert, da trekker jeg meg litt tilbake og holder meg for meg selv. Da tenker jeg over om det som frustrerer meg er verdt å ta opp. Er det det, tar jeg det opp med ham, og vi finner en løsning.

Dette kan helt sikkert høres lidenskapsløst og tamt ut, men vi er rett og slett ganske rolige av oss begge to. Det mangler ikke på lidenskap mellom oss iallefall;-)

Det hjelper helt sikkert at vi er veldig like, bryr oss om de samme tingene, og gir blanke i en del ting som vi ser skaper krangler blant venner.

[Gjest Nickløsheletida]

Vi kranglet mer da vi var unge og umodne enn det vi gjør nå. Mannen min kan plutselig som lyn fra klar himmel komme med sinneutbrudd eller komme inn i en modus hvor alt en galt en periode og jeg hater det. Virkelig avskyr det. Eldstedatteren tok opp kampen og så ble det enda verre.

Hun har flyttet nå og det er blitt roligere heldigvis.Vi andre vet at det er lurest og skygge banen og ikke gi han motstand når han begynner slik. Bare la han rase fra seg og bli ferdig med det. Fælt at det skal være sånn, men man lærer seg noen knep etterhvert for husfredens skyld.

Mitt råd til deg er at jeg synes du skal skjerpe deg ;-) Det kan være veldig ødeleggende for et forhold slik du holder på.

[Gjest Nickløsheletida]

Han gjør det, legger ting bak seg altså, men det tar laaang tid (Og det kan dukke opp igjen..:/)

I forsvar av mann skal det sies at jeg ikke er noen solskinnshistorie hver dag jeg heller, for jeg blir sint som fy! OG - får jeg ikke respons og blir ignorert blir det en veldig ond sirkel, for da blir jeg fortvilt og lei meg - og dermed sintere, til og med ond, ironisk og bevvist sårende..Det er jo ikke akkurat flotte egenskaper. ..;p

Dessuten prater jeg masse og er kjapp i replikken, enten jeg er blid eller sur, det tror jeg han finner plagsomt og overveldende. Men det er kjipt å skulle holde mun,. bare fordi han synes jeg burde også. Det blir kunstig og litt oppkonstruert, på et vis.

Det er nesten så jeg også slutter med menn - hadde det ikke vært for at han er så fin og er bestevennen min sånn ellers. Men søte er de faen ikke når de surer seg. Uff.

''I forsvar av mann skal det sies at jeg ikke er noen solskinnshistorie hver dag jeg heller, for jeg blir sint som fy! OG - får jeg ikke respons og blir ignorert blir det en veldig ond sirkel, for da blir jeg fortvilt og lei meg - og dermed sintere, til og med ond, ironisk og bevvist sårende..Det er jo ikke akkurat flotte egenskaper. ..;p''

Huff, det høres slitsomt ut.

[Lillemus]

Han gjør det, legger ting bak seg altså, men det tar laaang tid (Og det kan dukke opp igjen..:/)

I forsvar av mann skal det sies at jeg ikke er noen solskinnshistorie hver dag jeg heller, for jeg blir sint som fy! OG - får jeg ikke respons og blir ignorert blir det en veldig ond sirkel, for da blir jeg fortvilt og lei meg - og dermed sintere, til og med ond, ironisk og bevvist sårende..Det er jo ikke akkurat flotte egenskaper. ..;p

Dessuten prater jeg masse og er kjapp i replikken, enten jeg er blid eller sur, det tror jeg han finner plagsomt og overveldende. Men det er kjipt å skulle holde mun,. bare fordi han synes jeg burde også. Det blir kunstig og litt oppkonstruert, på et vis.

Det er nesten så jeg også slutter med menn - hadde det ikke vært for at han er så fin og er bestevennen min sånn ellers. Men søte er de faen ikke når de surer seg. Uff.

''I forsvar av mann skal det sies at jeg ikke er noen solskinnshistorie hver dag jeg heller, for jeg blir sint som fy! OG - får jeg ikke respons og blir ignorert blir det en veldig ond sirkel, for da blir jeg fortvilt og lei meg - og dermed sintere, til og med ond, ironisk og bevvist sårende..''

Hadde jeg oppført meg sånn hadde jeg blitt singel temmelig kjapt. Verken kjæresten eller jeg gidder sånn oppførsel fra andre voksne mennesker, det der er sånn som 11-åringen min kan være i korte stunder av gangen. Men selv hun innser i løpet av minutter at hun er urimelig og ber om unnskyldning.

[Gjest Høstløvet]

Håper at jeg blir flinkere med overbærenhet jeg også

Men samtidig føles det kjipt å moderere seg der jeg vet jeg har rett, eller å svelge ett (noen ganger/ganske ofte) rettferdig sinne, bare fordi han ikke liker det. Jeg liker jo ikke mulinga hans, om du skjønner..

Jeg er enig om å være uenig ganske ofte jeg også, men jeg klarer ikke å ikke fyre, om det er noe som engasjerer meg eller provosere meg..Og vet nå ikke helt om jeg egentlig har lyst til å bli flegmatisk av natur heller (Om det var mulig). Men jeg vil selvsagt gjerne skjerpe mine negative kranglesider - men ønsker samtidig STERKT at han skjerper sine. Uff.

''Men jeg vil selvsagt gjerne skjerpe mine negative kranglesider - men ønsker samtidig STERKT at han skjerper sine. Uff.''

En må ta det første steget for å unngå å komme i kranglesituasjoner som utarter seg til høyt konfliktnivå.

Hvis du moderer deg, tar du det første steget og har et forhandlerkort på hånden for å avbryte hans langsinnthet.

;-)

[Gjest Cinnamongirl]

Vi kranglet vel stort sett aldri før vi fikk barn...

[Colette]

''I forsvar av mann skal det sies at jeg ikke er noen solskinnshistorie hver dag jeg heller, for jeg blir sint som fy! OG - får jeg ikke respons og blir ignorert blir det en veldig ond sirkel, for da blir jeg fortvilt og lei meg - og dermed sintere, til og med ond, ironisk og bevvist sårende..Det er jo ikke akkurat flotte egenskaper. ..;p''

Huff, det høres slitsomt ut.

Det er slitsomt når folk er eksplosive og kjeftete, ja. Men jammen er det slitsomt med mannfolk som går i flere dager uten og åpne munnen også...Det er nesten så jeg foretrekker et realt sinne framfor det.

[Colette]

Jeg har (heldigvis) ingen og krangle med lenger:-) Men jeg har erfaring med en svigermor ala din, og hun var kilde til mange, lange og intense krangler, ja. Det spredde seg til alt vi snakket om, og alt vi foretok oss etter hvert. Uten at jeg vet om det er årsaken hos dere da..

[Gjest Nickløsheletida]

Det er slitsomt når folk er eksplosive og kjeftete, ja. Men jammen er det slitsomt med mannfolk som går i flere dager uten og åpne munnen også...Det er nesten så jeg foretrekker et realt sinne framfor det.

''Men jammen er det slitsomt med mannfolk som går i flere dager uten og åpne munnen også''

Det er det kanskje. Jeg har ikke erfaring med slike folk, men det høres tungt ut.

Jeg prøver å unngå situasjoner jeg vet skaper sinneutbrudd.

F.eks kunne han hatt en mer seilevillig kone, hvis ikke han hadde blitt så sinna på seilbåten. Jeg tenker på seilturer (dette er bare et lite eksempel) som turer med kjefting, selv om vi har hatt mange fine stunder også :-)