Krangler dere med kjæreste/mann?

[Madelenemie]

Hei!

Jeg er gift med et følelsesmenneske = hissigpropp, men han blir bare rasende sint på meg ca 2 ganger pr år, og det er i følge min psykiater både forståelig, på sin plass (merkelig for hun burde ikke kunne vite det?) samt noe jeg bør takle.

Jeg har fått forklart hvorfor jeg bør takle det, jeg fikk 2 valg, det ble enkelt, jeg valgte min mann. Med hans temperament, som blant annet også gir meg det privilegiet at han har en stor evne til å elske. Det hørtes så fint ut at det der med å være et følelsemenneske fremstod som noe veldig flott.

Jeg liker følelsemennesker på en måte, på en annen ville jeg faktisk likt en mann som mer var saklig og faglig også i situasjoner der det normalt er følelser som får ta en... om du skjønner? ikke lett, jeg skjønner det knapt selv??

Fordelen ved min mann er flere, jeg får feks mye omsorg og det selv når han er sliten.

[Gjest Ladytron]

''Men jeg vil selvsagt gjerne skjerpe mine negative kranglesider - men ønsker samtidig STERKT at han skjerper sine. Uff.''

En må ta det første steget for å unngå å komme i kranglesituasjoner som utarter seg til høyt konfliktnivå.

Hvis du moderer deg, tar du det første steget og har et forhandlerkort på hånden for å avbryte hans langsinnthet.

;-)

Min samboer er som jeg skrev et annet sted mye som laguna1 sin mann når det gjelder krangling... Jeg føler det faktisk som et nederlag at det alltid er jeg som må ta det første skrittet til å ende en krangel (etter at min samboer har "stengt ned", sluttet med fysiske kjærtegn og sluttet å prate med meg)... Nå i det siste har jeg sluttet å ta det første skrittet hver gang, og da kan det gjerne gå noen dager før vi får ordnet opp...

Kan ikke du også føle på at det blir feil å alltid være den som må "strekke ut en hånd"? Hva med likeverd og gjensidig respekt i et forhold?

Ikke for å være frekk, ønsker bare å bli litt klokere.

[Gjest Høstløvet]

Min samboer er som jeg skrev et annet sted mye som laguna1 sin mann når det gjelder krangling... Jeg føler det faktisk som et nederlag at det alltid er jeg som må ta det første skrittet til å ende en krangel (etter at min samboer har "stengt ned", sluttet med fysiske kjærtegn og sluttet å prate med meg)... Nå i det siste har jeg sluttet å ta det første skrittet hver gang, og da kan det gjerne gå noen dager før vi får ordnet opp...

Kan ikke du også føle på at det blir feil å alltid være den som må "strekke ut en hånd"? Hva med likeverd og gjensidig respekt i et forhold?

Ikke for å være frekk, ønsker bare å bli litt klokere.

''Kan ikke du også føle på at det blir feil å alltid være den som må "strekke ut en hånd"? Hva med likeverd og gjensidig respekt i et forhold? ''

Nei, jeg synes faktisk at stemningen blir mye koseligere og mer

harmonisk.

Mannen min har stor respekt for meg, og jeg føler meg som en likeverdig partner i vårt forhold. Jeg føler meg elsket og verdsatt.

[jubalong70]

Jeg har vært sammen med min kjære i...skal vi se...18 år nå straks. Vi har bodd sammen i 15 av dem og vært gift i 13 (straks). Vi krangler absolutt. Vi kan begge surmule, hisse oss opp over bagateller, gi "the silent treatement" osv. Men det går nå som regel over.

Jeg er litt mer av den slenge-med-døra typen, mens han går mer inn i seg selv og blir uoppnåelig.

Vi har hatt et par store kriser, men alltid kommet ut av det og med en følelse av at forholdet har blitt sterkere.

Vi er fremdeles veldig glade i hverandre, og sier og viser det hver dag.

Jeg lurer også veldig på hva de parene gjør som sier de aldri krangler...

[Lillemus]

Jeg har vært sammen med min kjære i...skal vi se...18 år nå straks. Vi har bodd sammen i 15 av dem og vært gift i 13 (straks). Vi krangler absolutt. Vi kan begge surmule, hisse oss opp over bagateller, gi "the silent treatement" osv. Men det går nå som regel over.

Jeg er litt mer av den slenge-med-døra typen, mens han går mer inn i seg selv og blir uoppnåelig.

Vi har hatt et par store kriser, men alltid kommet ut av det og med en følelse av at forholdet har blitt sterkere.

Vi er fremdeles veldig glade i hverandre, og sier og viser det hver dag.

Jeg lurer også veldig på hva de parene gjør som sier de aldri krangler...

''Jeg lurer også veldig på hva de parene gjør som sier de aldri krangler...''

Vi skjønner ikke helt hvorfor vi skal krangle? Er det noe vi er uenige om så snakker vi om det og blir enige - verre er det ikke. ) Ingen av oss hadde orket å ha en partner som enten smeller med dørene og roper og hyler i sinne eller en som blir sur, trekker seg tilbake og ikke sier noe på flere dager. Det må da gå an å oppføre seg som folk!

[jubalong70]

''Jeg lurer også veldig på hva de parene gjør som sier de aldri krangler...''

Vi skjønner ikke helt hvorfor vi skal krangle? Er det noe vi er uenige om så snakker vi om det og blir enige - verre er det ikke. ) Ingen av oss hadde orket å ha en partner som enten smeller med dørene og roper og hyler i sinne eller en som blir sur, trekker seg tilbake og ikke sier noe på flere dager. Det må da gå an å oppføre seg som folk!

Jeg lurer kanskje på om definisjonen av krangel kan variere. Jeg kan godt likestille diskusjon som kanskje utarter _litt_ med krangel, mens andre bare vil si det er en diskusjon?

Dessuten er vel folk forskjellige. Med eksen kranglet jeg bare om en ting - hans sjalusi. Ellers var vi veldig enige og vel forlikt. Med mannen min krangler jeg mer om småting.

Kanskje kan det bunne i at mannen min og jeg begge er eldst i søskenflokken? Vi er litt vant til å stå på krava.

Eksen var yngst, og kanskje mer konfliktsky. Vet ikke helt

Uansett hvordan man har det, så lenge man er fornøyd, og man har det godt så spiller det vel ingen trille

[Lillemus]

Jeg lurer kanskje på om definisjonen av krangel kan variere. Jeg kan godt likestille diskusjon som kanskje utarter _litt_ med krangel, mens andre bare vil si det er en diskusjon?

Dessuten er vel folk forskjellige. Med eksen kranglet jeg bare om en ting - hans sjalusi. Ellers var vi veldig enige og vel forlikt. Med mannen min krangler jeg mer om småting.

Kanskje kan det bunne i at mannen min og jeg begge er eldst i søskenflokken? Vi er litt vant til å stå på krava.

Eksen var yngst, og kanskje mer konfliktsky. Vet ikke helt

Uansett hvordan man har det, så lenge man er fornøyd, og man har det godt så spiller det vel ingen trille

''Uansett hvordan man har det, så lenge man er fornøyd, og man har det godt så spiller det vel ingen trille :)''

Så lenge begge parter er fornøyde er det jo ikke noe problem. )

Men nå var vel ikke Laguna1 helt fornøyd?

[jubalong70]

''Uansett hvordan man har det, så lenge man er fornøyd, og man har det godt så spiller det vel ingen trille :)''

Så lenge begge parter er fornøyde er det jo ikke noe problem. )

Men nå var vel ikke Laguna1 helt fornøyd?

Nei, men det er heller ikke unormalt å krangle litt - mener jeg

[laguna1]

Her var det ymse løsninger og mange gode råd, og ikke ser vi ut til å være HELT alene om å krangle heller (Selvom mange ser ut til å være flinke til å holde seg på matta også da)

Vi har hatt en snakk, og vi skal skerpe oss begge to.

Vi har ærllært noen temar for "ikke temaer" til vi får inn en nøytral tredjepart (en samlivstrepaut e.l) De temaene er svigerfamilie og til en viss grad penger.

Tror ikke vi finner noe kompromiss, eller at vi klarer å snakke så konstruktivt om noen av temaene rundt dette lenger, uten en viss form for veiledning. Det er enorm kilde til frustrasjon og krangel!

Ellers er vi også veldig flinke både til å si, og til å vise hverandre kjærlighet. Og vi er bestevenner, har det morsomt sammen og har det stort sett bare lyserosa og fint.

Men det er kjipt når det butter kraftig. Vi sier unnskyld etterpå når vi har vært kjipe (bare at han bruker 500 år;p) og blir stort sett fine venner igjen.

Men jeg synes det er utrygt når han krangler på den måten han gjør. Jeg blir lei meg i dagevis når han er uforsonelig, og da kan han dessuten finne på å stikke ut og sånn uten å si noe om hvor han skal. Og det synes jeg er kjipt når vi ikke er venner.

Dessuten tar han STORE avgjørelser på egenhånd, som dyre innkjøp, helgejobbing (som jo er vel og bra, men han kunne jo spørre om jeg synes det var OK også), hva "vi" skal i helgen/ferien etc. Og han overlater til meg å fikse en del situasjoner jeg ikke vet om jeg vil fikse alene. (Han glemmer at folk har bursdag, innkjøp av pakker, å faktisk gå i selskap sånne ting, og lar meg ordne)

Samtidig er han genial til å fikse ting fort når det trengs, han er snill, og han ber om unnskyldning for ting. Han er morsom, og lett å være glad i.

Jeg er impulsiv, sint, men langt mindre furtete og jeg har bedre "call" på planlegging, og på å spørre ham om ting som involverer oss begge. Samtidig er det jeg som tar av og får nok, om han driver med "silent treatment" furting eller totalt egokjør.

Vel, vi får se hvordan det går. Skilles skal vi nå slettes ikke, men en bumpy ride, det er det tidvis..,)