Menn som slår!

[Madelenemie]

Hei!

Jeg leste dette:

''Noen voldsutøvere kan være sjarmerende selskapsmennesker på den ene siden, og samtidig være både aggressive og brutale i egne hjem. Kvinnen er ofte svært glad i mannen, og hos kvinnen lever håpet om at den positive siden skal overta som dominerende i mannens væremåte.''

Men det jeg IKKE FORSTÅR er hvordan disse kvinnene kan velge en mann fremfor de barna de har båret frem og som en hver kvinne vil gå i krigen for å verne mot farer.

Jeg forstår det ikke.

[EnolaGay]

http://www.krisesenter.com/innlegg/kan_hun_ikke_bare.html

[Madelenemie]

http://www.krisesenter.com/innlegg/kan_hun_ikke_bare.html

Hei!

Takk for link.

Vel det bør nok bli en diagnose:

''Det kan diskuteres om medavhengighet er en diagnose, men bør i hvert fall anerkjennes som et meningsbærende begrep for de tusener av mennesker som gjenkjenner det tanke-, følelses- og handlingsmønstre som de har til felles.

Ikke alle som lever i risikorelasjoner blir medavhengige, men risikoen øker i takt med antallet dysfunksjonelle forhold man har hatt.

Kjernen i medavhengighet er at den medavhengige blir sterkt påvirket av den andres atferd, og forsøker som en reaksjon på dette å kontrollere denne atferden. Det handler om å miste sin identitet, om å miste kontakt med sine egne følelser, tanker, behov og ønsker. Den medavhengige kjenner seg ansvarlig for sin partners følelser, handlinger, behov og velbefinnende. Andre kjennetegn er utpreget lav selvfølelse, sterk skyldfølelse ved å prioritere seg selv og en redsel for å bli avvist og forlatt''

Jeg fikk nå en bedre forståelse av det hele, og jeg fastholder at psykisk syke som er ute av standtil å beskytte og se sine barns behov når disse blir tydelig forklart for dem, bør og må miste foreldrerett. Til de blir kurert fra "medavhengigheten"

[EnolaGay]

Hei!

Takk for link.

Vel det bør nok bli en diagnose:

''Det kan diskuteres om medavhengighet er en diagnose, men bør i hvert fall anerkjennes som et meningsbærende begrep for de tusener av mennesker som gjenkjenner det tanke-, følelses- og handlingsmønstre som de har til felles.

Ikke alle som lever i risikorelasjoner blir medavhengige, men risikoen øker i takt med antallet dysfunksjonelle forhold man har hatt.

Kjernen i medavhengighet er at den medavhengige blir sterkt påvirket av den andres atferd, og forsøker som en reaksjon på dette å kontrollere denne atferden. Det handler om å miste sin identitet, om å miste kontakt med sine egne følelser, tanker, behov og ønsker. Den medavhengige kjenner seg ansvarlig for sin partners følelser, handlinger, behov og velbefinnende. Andre kjennetegn er utpreget lav selvfølelse, sterk skyldfølelse ved å prioritere seg selv og en redsel for å bli avvist og forlatt''

Jeg fikk nå en bedre forståelse av det hele, og jeg fastholder at psykisk syke som er ute av standtil å beskytte og se sine barns behov når disse blir tydelig forklart for dem, bør og må miste foreldrerett. Til de blir kurert fra "medavhengigheten"

Det er et svært meningsbærende begrep for meg og gav meg en nærmest lammende innsikt i både min mors og min egen oppførsel og reaksjon. Uten hadde jeg kanskje aldri kommet meg unna og blitt fri.

[laban]

Jeg forsvarer ikke familievold. Men saken er ikke alltid så enkel som at far er et uhyre og mor er en underkuet dott. Det kan være lange gode perioder selv om man lever med en som har et temperament som gjør at han går over streken når det topper seg.

Hun kan f,eks, tenke at så lenge de bor sammen, kan hun skjerme barna på et vis. Hvis hun flytter, må hun sende dem til samvær med ham. Pluss at han kanskje vil bruke all sin energi og kreativitet på å gjøre livet surt for henne og barna. Hver eneste avtale, ferie osv., kan bli en ulidelig kamp, det vet vi fra diverse tråder her på DOL. Dessuten kan økonomien bli svært mye dårligere. Hun kan velge å ta støyten sammenliknet med hva barna kanskje må ofre hvis samlivet oppløses.

[Madelenemie]

Det er et svært meningsbærende begrep for meg og gav meg en nærmest lammende innsikt i både min mors og min egen oppførsel og reaksjon. Uten hadde jeg kanskje aldri kommet meg unna og blitt fri.

Hei!

Har du vært en slik kvinne som har blitt slått?

I så fall skal jeg tenke mer, og enda bedre hvis begrepet hjalp deg! Fantastisk. kan du forklare tydelig for meg?

Jeg anmeldte en av de som gjorde min barndom best, jeg anmeldte han pga av prinsipper, jeg ville ikke at mine fettere skulle lide slik jeg selv led-

Jeg har i dag et forhold til min tante fordi hun er meget god mot mine barn, men et sted i meg, har jeg forakt for hva hun utsatte sine egne barn for, det hjalp ikke med hennes takk, jeg forstod jo ikke hva hun takket meg for, hun burde i mitt hode handlet på vegne av sine barn for å beskytte dem, hun gjorde ikke noe.

Jeg dømmer ikke deg, jeg lurer på om du orker forklare mer utdypende for meg?

[Madelenemie]

Jeg forsvarer ikke familievold. Men saken er ikke alltid så enkel som at far er et uhyre og mor er en underkuet dott. Det kan være lange gode perioder selv om man lever med en som har et temperament som gjør at han går over streken når det topper seg.

Hun kan f,eks, tenke at så lenge de bor sammen, kan hun skjerme barna på et vis. Hvis hun flytter, må hun sende dem til samvær med ham. Pluss at han kanskje vil bruke all sin energi og kreativitet på å gjøre livet surt for henne og barna. Hver eneste avtale, ferie osv., kan bli en ulidelig kamp, det vet vi fra diverse tråder her på DOL. Dessuten kan økonomien bli svært mye dårligere. Hun kan velge å ta støyten sammenliknet med hva barna kanskje må ofre hvis samlivet oppløses.

Hei!

Hm ja det er altså ikke enkelt forstår jeg, men et sted går det en grense, for meg går den nok veldig tidlig!

Men tilbake til noe jeg leste om og erfarte ut i fra min kjære fosterdatters tid i biologisk familie, hennes mor utsatte henne for så mye skade at uten oss ville hun, i følge henne selv, ikke klart seg. I dag har hun oss,l et sunt bilde av voksne som er voksne osv... jeg må smile for selv om jeg har asperger så er det noe annet, jeg er en ansvarlig fostermor/i mitt hjerte bare mor, for henne, hun har aldri vært en lønn, eller et arbeide, hun er en av mine livs kjærligheter, som om jeg har født henne, det vet hun i sitt hjerte, hun ble således mer en gave for oss enn noe annet, jeg elsker henne, og nå, nå kom jeg ut av det........

fordi jeg savner henne, langt borte, voksen kvinne snart, min datter, men ikke fra min mage, bare så glad i henne og så fryktelig fryktelig stolt, at jeg helst skulle ønske bare fra meg, da lettere å skjønne.

[EnolaGay]

Hei!

Har du vært en slik kvinne som har blitt slått?

I så fall skal jeg tenke mer, og enda bedre hvis begrepet hjalp deg! Fantastisk. kan du forklare tydelig for meg?

Jeg anmeldte en av de som gjorde min barndom best, jeg anmeldte han pga av prinsipper, jeg ville ikke at mine fettere skulle lide slik jeg selv led-

Jeg har i dag et forhold til min tante fordi hun er meget god mot mine barn, men et sted i meg, har jeg forakt for hva hun utsatte sine egne barn for, det hjalp ikke med hennes takk, jeg forstod jo ikke hva hun takket meg for, hun burde i mitt hode handlet på vegne av sine barn for å beskytte dem, hun gjorde ikke noe.

Jeg dømmer ikke deg, jeg lurer på om du orker forklare mer utdypende for meg?

Begrepet medavhengighet dekker ikke kun fysisk vold. Men også de mekanismene som får dysfunksjonelle familier til å holde sammen og rulle videre som om ingenting har hendt.

Min mor er medavhengig til sin manns alkoholmisbruk og ustabile personlighet. (Jeg skriver ustabil for jeg har ikke kompetanse til å bruke diagnoser som bipolar etc. Jeg bare kjenner han som en som i det ene øyeblikket dikker med naboens barn for i det neste å brøle "fitte" til meg)

Hennes medavhengighet gjør at hun alltid går tilbake til han, og finner forklaringer og unnskyldninger for oppførselen hans. Hun er den som frikjenner ham i alle ting. Hun er villig til å gå langt for å få folk til å tie om sannheten. I den prosessen angrep hun meg også, helt fra jeg var et ganske lite barn fordi jeg stilte spørsmål ved hvorfor hun godtok og ikke beskyttet meg. Og i den prosessen lærte jeg akkurat det samme mønsteret; jeg beskyttet henne og hennes helt klart urimelige oppførsel. Derav MIN medavhengighet. Jeg brøt med dem helt for tre år siden og mistet med det kontakt med hele slekta og alle bekjente.

(Jeg vet også hvorfor min mor er som hun er, og at hun nok ikke er et stakkarslig offer. Men at hun er ganske ødelagt er helt klart. Men det har jeg ikke lyst å si mer om. )

[ArabianStar]

Hei!

Har du vært en slik kvinne som har blitt slått?

I så fall skal jeg tenke mer, og enda bedre hvis begrepet hjalp deg! Fantastisk. kan du forklare tydelig for meg?

Jeg anmeldte en av de som gjorde min barndom best, jeg anmeldte han pga av prinsipper, jeg ville ikke at mine fettere skulle lide slik jeg selv led-

Jeg har i dag et forhold til min tante fordi hun er meget god mot mine barn, men et sted i meg, har jeg forakt for hva hun utsatte sine egne barn for, det hjalp ikke med hennes takk, jeg forstod jo ikke hva hun takket meg for, hun burde i mitt hode handlet på vegne av sine barn for å beskytte dem, hun gjorde ikke noe.

Jeg dømmer ikke deg, jeg lurer på om du orker forklare mer utdypende for meg?

Jeg var nok en anelse medavhengig da jeg var sammen med eks'n.. Han slo ikke, men han brukte alle slags underlige herskteknikker, han kritiserte, var sur og tverr og jeg har ikke ord lengre nå for hvor FÆL han var.. Ikke fordi han var kranglete hver dag eller bare holdt galehus, men han var liksom så sjølsikker i framferden sin.. Han hadde raserianfall, og ved en anledning knuste han tv'n og en pc(kasta pc'n i tv'n) bare for en fillebagatell..

Jeg gikk fra han da, men var idiot nok til å gå tilbake da han fem dager etter tok kontakt. Men da var jeg begynt å se ting litt klarere(enn tidligere) og jeg kunne forsvare meg når han skrev "Jeg savner kranglefanten min, og lillegull.." (sønnen vår).. Så da fikk han vite hva han var i det minste, selv om jeg var fjern nok til å gå tilbake til han..

Neste raserianfall var det likedan.. Jeg skjønte at det var han som var problemet, men gikk tilbake likevel..

Hvorfor? Tja.. Si det.. Var psykisk knekt, trodde ikke jeg kunne klare meg alene.. Hadde ingen selvtillit igjen, og tenkte nok ikke klart mer..

Da jeg kom meg bort for godt var da andre sønnen min ble født.. Da hadde han gjort det slutt når jeg ble gravid.. Og jeg husker jeg tenkte(for første gang på mange år!!) -HVOR mange alenemødre er et ikke i Norge?!?! Hvorfor skulle ikke du klare deg, når de klarer seg?? Hallo!! Bruk huet!!

Så jeg flytta.. Og det er utrolig hvilke krefter man kan få når man er sint og virkelig vil noe.. Jeg var høygravid(to mnd før termin), hadde svært alvorlig lav blodprosent, men bort skulle jeg! Fant en overprisa leilighet i nabobyen, ordna dep via NAV, og dro..

Kjøleskap, hyller, tv, vaskemaskin og gudene vet hvor mange esker med småting ble båret i bilen og kjørt.. Alene!! Tok bare noen dager..

Joda, jeg ødela bekkenet og flyttingen var knallhard.. Men jeg kom meg bort, og jeg begynte på nytt.. Noen mnd etter ble jeg sammen med verdens flotteste kar! En kompis jeg hadde kjent i ti år...

Har det helt fint nå, etter å ha skjønt hva for en gærning eks'n egentlig var.. Han var jo som sagt ikke fysisk mot meg, men det psykiske var ille nok..

Jeg vet om tilfeller hvor dama er så medavhengig at hun aldri kommer seg ut.. Politi, barnevern og alle slags instanser blandes inn, men hun blir hos partneren.. Barna tas fra henne, men hun blir.. Alt er jo såklart bare tull! De har ingen problemer, det er hun som provoserer mannen -han er jo tross alt en snill og god kar, men det forstår jo ikke barnevernet, politiet osv.. De hører jo ikke på henne, de misstolker det hun sier, og gudene vet..

Det er utrolig tragisk at det skjer..

Jeg tror grunnen er at alt skjer så snikende.. Terroren(enten den er fysisk eler psykisk) skjer så litt og litt.. Du merker det ikke.. Du ser deg blind på de første små tegnene, og er ikke i stand til å oppdage noe.. Plutselig er du fullstendig underkua, du går på nåler for å ikke terge mannen, du unnlater å si ting for husfreden..

Det folk forbinder med en psykopat(det er det jeg kaller slike, uansett diagnose eller ikke!) er jo det vi ser på film.. En tulling som slår bare partneren ser på han, som lager opp bråk, herjer og knuser ting i huset, truer og er sint i hver eneste scene av filmen.. Men sånn er det jo ikke.. Det TRENGER ikke fly ting rundt i huset, det TRENGER ikke være bråk hver dag.. Han kan like gjerne slå etter bare litt kjeftbruk, kanskje flyr det gjenstander rundt i huset bare en gang i mnd? Eller eller..

Det er like fullt vold hjemme, men virkeligheten er en annen enn den vi ser i media..

Nettopp derfor var det ingen som trodde meg da jeg erkjente at jeg skulle flytte fra eks'n.. Jeg spurte faren min om å få bo hos dem bittelitt til guttungen og jeg fant noe annet.. Men det kunne jeg jo såklart ikke.. Villaen de to bor i var jo for trang for så mange.. Jaja.. Jeg overdrev når jeg fortalte at eks'n var som han var, selv om de visste om tidligere episoder med knust tv og datamaskin.. De hjalp meg iallfall ikke..

Og enda mer rista de på hodet da jeg flytta langt vekk.. Hvorfor kunne jeg ikke flytte nærmere de da?? Så hadde jeg jo hjelp med guttungen, og de kunne hjelpe meg å flytte.. Vel, jeg fikk ingen hjelp når jeg tok det valget jeg tok, det måtte da være mye bedre å bo sammen med faren til ungen, slippe å være helt alene osv..

Akk.. Dette ble langt, men jeg følte bare at det måtte bli det.. Virkeligheta er ikke som man tror den er, det vet jeg alt om..

[Gjest I samme sko]

Jeg var nok en anelse medavhengig da jeg var sammen med eks'n.. Han slo ikke, men han brukte alle slags underlige herskteknikker, han kritiserte, var sur og tverr og jeg har ikke ord lengre nå for hvor FÆL han var.. Ikke fordi han var kranglete hver dag eller bare holdt galehus, men han var liksom så sjølsikker i framferden sin.. Han hadde raserianfall, og ved en anledning knuste han tv'n og en pc(kasta pc'n i tv'n) bare for en fillebagatell..

Jeg gikk fra han da, men var idiot nok til å gå tilbake da han fem dager etter tok kontakt. Men da var jeg begynt å se ting litt klarere(enn tidligere) og jeg kunne forsvare meg når han skrev "Jeg savner kranglefanten min, og lillegull.." (sønnen vår).. Så da fikk han vite hva han var i det minste, selv om jeg var fjern nok til å gå tilbake til han..

Neste raserianfall var det likedan.. Jeg skjønte at det var han som var problemet, men gikk tilbake likevel..

Hvorfor? Tja.. Si det.. Var psykisk knekt, trodde ikke jeg kunne klare meg alene.. Hadde ingen selvtillit igjen, og tenkte nok ikke klart mer..

Da jeg kom meg bort for godt var da andre sønnen min ble født.. Da hadde han gjort det slutt når jeg ble gravid.. Og jeg husker jeg tenkte(for første gang på mange år!!) -HVOR mange alenemødre er et ikke i Norge?!?! Hvorfor skulle ikke du klare deg, når de klarer seg?? Hallo!! Bruk huet!!

Så jeg flytta.. Og det er utrolig hvilke krefter man kan få når man er sint og virkelig vil noe.. Jeg var høygravid(to mnd før termin), hadde svært alvorlig lav blodprosent, men bort skulle jeg! Fant en overprisa leilighet i nabobyen, ordna dep via NAV, og dro..

Kjøleskap, hyller, tv, vaskemaskin og gudene vet hvor mange esker med småting ble båret i bilen og kjørt.. Alene!! Tok bare noen dager..

Joda, jeg ødela bekkenet og flyttingen var knallhard.. Men jeg kom meg bort, og jeg begynte på nytt.. Noen mnd etter ble jeg sammen med verdens flotteste kar! En kompis jeg hadde kjent i ti år...

Har det helt fint nå, etter å ha skjønt hva for en gærning eks'n egentlig var.. Han var jo som sagt ikke fysisk mot meg, men det psykiske var ille nok..

Jeg vet om tilfeller hvor dama er så medavhengig at hun aldri kommer seg ut.. Politi, barnevern og alle slags instanser blandes inn, men hun blir hos partneren.. Barna tas fra henne, men hun blir.. Alt er jo såklart bare tull! De har ingen problemer, det er hun som provoserer mannen -han er jo tross alt en snill og god kar, men det forstår jo ikke barnevernet, politiet osv.. De hører jo ikke på henne, de misstolker det hun sier, og gudene vet..

Det er utrolig tragisk at det skjer..

Jeg tror grunnen er at alt skjer så snikende.. Terroren(enten den er fysisk eler psykisk) skjer så litt og litt.. Du merker det ikke.. Du ser deg blind på de første små tegnene, og er ikke i stand til å oppdage noe.. Plutselig er du fullstendig underkua, du går på nåler for å ikke terge mannen, du unnlater å si ting for husfreden..

Det folk forbinder med en psykopat(det er det jeg kaller slike, uansett diagnose eller ikke!) er jo det vi ser på film.. En tulling som slår bare partneren ser på han, som lager opp bråk, herjer og knuser ting i huset, truer og er sint i hver eneste scene av filmen.. Men sånn er det jo ikke.. Det TRENGER ikke fly ting rundt i huset, det TRENGER ikke være bråk hver dag.. Han kan like gjerne slå etter bare litt kjeftbruk, kanskje flyr det gjenstander rundt i huset bare en gang i mnd? Eller eller..

Det er like fullt vold hjemme, men virkeligheten er en annen enn den vi ser i media..

Nettopp derfor var det ingen som trodde meg da jeg erkjente at jeg skulle flytte fra eks'n.. Jeg spurte faren min om å få bo hos dem bittelitt til guttungen og jeg fant noe annet.. Men det kunne jeg jo såklart ikke.. Villaen de to bor i var jo for trang for så mange.. Jaja.. Jeg overdrev når jeg fortalte at eks'n var som han var, selv om de visste om tidligere episoder med knust tv og datamaskin.. De hjalp meg iallfall ikke..

Og enda mer rista de på hodet da jeg flytta langt vekk.. Hvorfor kunne jeg ikke flytte nærmere de da?? Så hadde jeg jo hjelp med guttungen, og de kunne hjelpe meg å flytte.. Vel, jeg fikk ingen hjelp når jeg tok det valget jeg tok, det måtte da være mye bedre å bo sammen med faren til ungen, slippe å være helt alene osv..

Akk.. Dette ble langt, men jeg følte bare at det måtte bli det.. Virkeligheta er ikke som man tror den er, det vet jeg alt om..

Jeg er nok i samme situasjon som du var. Problemene og kritikken ekskalerte såpass at jeg tenkte at dette kan ikke stemme, såå ille kan jeg ikke være og isåfall vil jeg heller være det alene. Men det vanskelige er at han behandler barna våre på samme måte. Jeg er glad for å ha kommet meg unna og kan begynne å jobbe meg opp psykisk, (går til psykolog) men jeg har dårlig samvittighet for barna, føler jeg svikter dem. De er jo oppi dette når de har samvær. Jeg har stått på alt jeg kan for å få hjelp men blir ikke trodd. Da barnevernet fortalte med at det jeg la frem for dem går under kategorien psykisk vold, da trodde jeg at de ville hjelpe barna. Men de trakk seg. Hvordan har du kommet deg ut av dette?

[ArabianStar]

Jeg er nok i samme situasjon som du var. Problemene og kritikken ekskalerte såpass at jeg tenkte at dette kan ikke stemme, såå ille kan jeg ikke være og isåfall vil jeg heller være det alene. Men det vanskelige er at han behandler barna våre på samme måte. Jeg er glad for å ha kommet meg unna og kan begynne å jobbe meg opp psykisk, (går til psykolog) men jeg har dårlig samvittighet for barna, føler jeg svikter dem. De er jo oppi dette når de har samvær. Jeg har stått på alt jeg kan for å få hjelp men blir ikke trodd. Da barnevernet fortalte med at det jeg la frem for dem går under kategorien psykisk vold, da trodde jeg at de ville hjelpe barna. Men de trakk seg. Hvordan har du kommet deg ut av dette?

Hos meg var aldri barnevernet inni bildet.. Jeg fikk uvurderlig hjelp av NAV, etter en samtale med en sosionom(ikke saksbehandler!).. Kanskje det kan hjelpe deg?

Det sosionomen gjorde var for det første å høre meg fortelle alt fra start til slutt. At jeg var litt engstelig for eks'n, ville bort -men hadde ikke råd å flytte(dep osv).. Jeg hadde jo bare et barn da, en sønn på to år. Hun var svært kjapp å konkludere med at det jeg opplevde hjemme var psykisk vold. "Han skal ikke engang så mye som slå i bordet!" -sa hun..

Så hun tok en tlf til NAV på stedet jeg skulle flytte til, ga de navnet mitt, og fortalte situasjonen. De var først ikke villig til å la meg leie leiligheten jeg hadde funnet(fordi den var for dyr), men det krevde hun og sa at det skulle de drite i..!

Hun tilbydde seg videre hjelp gjennom barnevernet om jeg trengte avlastning og sånt, og sa hun kunne skrive et brev til barnevernet på den nye plassen. Men det ville jeg ikke, sa jeg ville prøve sjøl først. I vårt tilfelle er jo ikke eks'n fæl med barna, bare ekkel mot meg når de ser på.. Så jeg turte å la han ha guttungen.

Men som sagt.. Jeg har hørt flere si det samme som deg, at barnevernet trekker seg litt ut og vil ikke hjelpe foreldre som sliter. Men de har plikt til det.. Jeg vet mange har måttet gå så langt som å BE andre sende barnevernet en bekymringsmelding..! Og hvorpå de da har blitt behandla som dritt og forfulgt av de i mange år.. Heller ikke ideelt..

Så.. -jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette, men spør NAV om hjelp.. Og da en sosionom, som sagt.. Du aner ikke hvor masse muligheter som plutselig dukker opp da...!

[Madelenemie]

Jeg var nok en anelse medavhengig da jeg var sammen med eks'n.. Han slo ikke, men han brukte alle slags underlige herskteknikker, han kritiserte, var sur og tverr og jeg har ikke ord lengre nå for hvor FÆL han var.. Ikke fordi han var kranglete hver dag eller bare holdt galehus, men han var liksom så sjølsikker i framferden sin.. Han hadde raserianfall, og ved en anledning knuste han tv'n og en pc(kasta pc'n i tv'n) bare for en fillebagatell..

Jeg gikk fra han da, men var idiot nok til å gå tilbake da han fem dager etter tok kontakt. Men da var jeg begynt å se ting litt klarere(enn tidligere) og jeg kunne forsvare meg når han skrev "Jeg savner kranglefanten min, og lillegull.." (sønnen vår).. Så da fikk han vite hva han var i det minste, selv om jeg var fjern nok til å gå tilbake til han..

Neste raserianfall var det likedan.. Jeg skjønte at det var han som var problemet, men gikk tilbake likevel..

Hvorfor? Tja.. Si det.. Var psykisk knekt, trodde ikke jeg kunne klare meg alene.. Hadde ingen selvtillit igjen, og tenkte nok ikke klart mer..

Da jeg kom meg bort for godt var da andre sønnen min ble født.. Da hadde han gjort det slutt når jeg ble gravid.. Og jeg husker jeg tenkte(for første gang på mange år!!) -HVOR mange alenemødre er et ikke i Norge?!?! Hvorfor skulle ikke du klare deg, når de klarer seg?? Hallo!! Bruk huet!!

Så jeg flytta.. Og det er utrolig hvilke krefter man kan få når man er sint og virkelig vil noe.. Jeg var høygravid(to mnd før termin), hadde svært alvorlig lav blodprosent, men bort skulle jeg! Fant en overprisa leilighet i nabobyen, ordna dep via NAV, og dro..

Kjøleskap, hyller, tv, vaskemaskin og gudene vet hvor mange esker med småting ble båret i bilen og kjørt.. Alene!! Tok bare noen dager..

Joda, jeg ødela bekkenet og flyttingen var knallhard.. Men jeg kom meg bort, og jeg begynte på nytt.. Noen mnd etter ble jeg sammen med verdens flotteste kar! En kompis jeg hadde kjent i ti år...

Har det helt fint nå, etter å ha skjønt hva for en gærning eks'n egentlig var.. Han var jo som sagt ikke fysisk mot meg, men det psykiske var ille nok..

Jeg vet om tilfeller hvor dama er så medavhengig at hun aldri kommer seg ut.. Politi, barnevern og alle slags instanser blandes inn, men hun blir hos partneren.. Barna tas fra henne, men hun blir.. Alt er jo såklart bare tull! De har ingen problemer, det er hun som provoserer mannen -han er jo tross alt en snill og god kar, men det forstår jo ikke barnevernet, politiet osv.. De hører jo ikke på henne, de misstolker det hun sier, og gudene vet..

Det er utrolig tragisk at det skjer..

Jeg tror grunnen er at alt skjer så snikende.. Terroren(enten den er fysisk eler psykisk) skjer så litt og litt.. Du merker det ikke.. Du ser deg blind på de første små tegnene, og er ikke i stand til å oppdage noe.. Plutselig er du fullstendig underkua, du går på nåler for å ikke terge mannen, du unnlater å si ting for husfreden..

Det folk forbinder med en psykopat(det er det jeg kaller slike, uansett diagnose eller ikke!) er jo det vi ser på film.. En tulling som slår bare partneren ser på han, som lager opp bråk, herjer og knuser ting i huset, truer og er sint i hver eneste scene av filmen.. Men sånn er det jo ikke.. Det TRENGER ikke fly ting rundt i huset, det TRENGER ikke være bråk hver dag.. Han kan like gjerne slå etter bare litt kjeftbruk, kanskje flyr det gjenstander rundt i huset bare en gang i mnd? Eller eller..

Det er like fullt vold hjemme, men virkeligheten er en annen enn den vi ser i media..

Nettopp derfor var det ingen som trodde meg da jeg erkjente at jeg skulle flytte fra eks'n.. Jeg spurte faren min om å få bo hos dem bittelitt til guttungen og jeg fant noe annet.. Men det kunne jeg jo såklart ikke.. Villaen de to bor i var jo for trang for så mange.. Jaja.. Jeg overdrev når jeg fortalte at eks'n var som han var, selv om de visste om tidligere episoder med knust tv og datamaskin.. De hjalp meg iallfall ikke..

Og enda mer rista de på hodet da jeg flytta langt vekk.. Hvorfor kunne jeg ikke flytte nærmere de da?? Så hadde jeg jo hjelp med guttungen, og de kunne hjelpe meg å flytte.. Vel, jeg fikk ingen hjelp når jeg tok det valget jeg tok, det måtte da være mye bedre å bo sammen med faren til ungen, slippe å være helt alene osv..

Akk.. Dette ble langt, men jeg følte bare at det måtte bli det.. Virkeligheta er ikke som man tror den er, det vet jeg alt om..

Hei!

Ja det med medavhengighet var interessant også med tanke på at det er noe som holder familier sammen, selv i tilfeller der mange lider.

Vanskelig å forstå, men jeg prøver forstå det....

Jeg skal lese det om medavhengighet igjen, for tror det er noe der, men jeg syns slikt likevel er så utrolig vanskelig å forstå.

[Gjest I samme sko]

Hos meg var aldri barnevernet inni bildet.. Jeg fikk uvurderlig hjelp av NAV, etter en samtale med en sosionom(ikke saksbehandler!).. Kanskje det kan hjelpe deg?

Det sosionomen gjorde var for det første å høre meg fortelle alt fra start til slutt. At jeg var litt engstelig for eks'n, ville bort -men hadde ikke råd å flytte(dep osv).. Jeg hadde jo bare et barn da, en sønn på to år. Hun var svært kjapp å konkludere med at det jeg opplevde hjemme var psykisk vold. "Han skal ikke engang så mye som slå i bordet!" -sa hun..

Så hun tok en tlf til NAV på stedet jeg skulle flytte til, ga de navnet mitt, og fortalte situasjonen. De var først ikke villig til å la meg leie leiligheten jeg hadde funnet(fordi den var for dyr), men det krevde hun og sa at det skulle de drite i..!

Hun tilbydde seg videre hjelp gjennom barnevernet om jeg trengte avlastning og sånt, og sa hun kunne skrive et brev til barnevernet på den nye plassen. Men det ville jeg ikke, sa jeg ville prøve sjøl først. I vårt tilfelle er jo ikke eks'n fæl med barna, bare ekkel mot meg når de ser på.. Så jeg turte å la han ha guttungen.

Men som sagt.. Jeg har hørt flere si det samme som deg, at barnevernet trekker seg litt ut og vil ikke hjelpe foreldre som sliter. Men de har plikt til det.. Jeg vet mange har måttet gå så langt som å BE andre sende barnevernet en bekymringsmelding..! Og hvorpå de da har blitt behandla som dritt og forfulgt av de i mange år.. Heller ikke ideelt..

Så.. -jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette, men spør NAV om hjelp.. Og da en sosionom, som sagt.. Du aner ikke hvor masse muligheter som plutselig dukker opp da...!

Takk for råd, det er utrolig ensomt å være i denne situasjonen, ja det har jo du og erfart. Det må ha vært utrolig tøft når du ikke engang fikk full støtte av de nærmeste. Jeg har heldigvis støtte fra de nærmeste og har akkurat kommet meg ut, greide det fint økonomisk. Men for meg er det vondt å tenke på at mine barn opplever det samme som jeg gjorde, uten at jeg kan gjøre noe. I dag ville de ikke dra dit. Jeg får kjempevondt av dem. Var nesten bedre før barnevernet bekreftet at dette ikke var bra situasjon. Da kunne jeg holde fast i tanken på at det er jeg som er svak og ikke tåler noe.