Å leve i et forhold uten kjærlighet....

[Gjest No Love]

Jeg har vært sammen med barnas far I 16 år og bodd med han i 12 av dem. Følelsesmessig har dette gått i bølgedaler , men de siste 2-3 årene har jeg merket at jeg kommer ikke opp på toppen av bølgen igjen. Følelsene er rett og slett borte. Alt gikk for så vidt greit helt til barna kom og trassalderen begynte. Det var da jeg plutselig så nye sider ved han jeg ikke hadde sett før.

Kort fortalt har han en lunte som er like kort som en halv fyrstikk og et temperament som en bombe. Med andre ord, det skal ingen ting til for at han eksploderer. l tillegg er han kommanderende og autoritær. Og dum som jeg har vært ar jeg adlydet som en oppdratt hund og svelget en haug med kameler, mest for å skåne barna mot ytterligerere krangling. Jeg har mange ganger tenkt at dette gidder jeg ikke lenger, men har igjen vært kjempedum som ikke har tatt motet til meg og sagt at nok er nok, men tenkt på barnas beste og at de har det best i nabolaget at de trenger to foreldre osv. Han har flere ganger skreket at vi kan gjerne flytte fra hverandre hvis det er det jeg vil og i dag angrer jeg på at jeg ikke har slått til på tilbudet, men skjøvet problemene foran meg og tenkt at jeg orker ikke alt styret med å flytte, selge huset og dele boet.

Av og til lurer jeg på om han lider av psykisk diagnose jeg ikke klarer å stille, men at det er noe……Vanvittige humørsvigninger, vet aldri hvilket ben han står opp med, er kritisk til alle, kritiserer mye av det jeg gjør, driter meg ut foran andre, nedverdiger barna. Eldstemann har kommet til meg på kvelden full av tårer og synes ikke dette er noe koselig.

Jeg kunne ha skrevet mye mer, men antar at det vil kjede deg som leser.

Alt i alt kan man si at vi fungerer som venner. Han jobber skift og i perioder ser vi hverandre nesten ikke og da blir det heller ikke noe krangling. Men som familie fungerer vi IKKE. Vi var på ferie i sommer og det var deilig å reise til varmere strøk, men som familie var det en lite hyggelig tur. Masse kjefting på barna, masse hakking oss i mellom osv.

Kan vel også nevne at jeg ikke husker sist vi hadde sex……

Hadde DU holdt ut å ha det sånn, år etter år???

Kan dette løses av et mirakelmenneske på familieværnkontor?

Takk for at du leste!!

[Gjest damlia]

Ja, om det fantes mirakelmennesker der... Neida, de kan hjelpe dere med å være tilstede i samtalen slik at dere oppfører dere ordentlig og samtalen blir mer konstruktiv og med hjelp til å oppklare evt misforståelser.

Det er litt vanskelig utifra innlegget ditt å forstå alvorlighetsgraden her. På den ene siden sier du at dere er venner men at det er kjærlighet som mangler. Dette skulle man vel klare å leve med og jobbe seg nærmere hverandre. Men så sier du noe om at mannen din oppfører seg på en måte som er sårende for deg og barna? Der blir jeg litt usikker på hvor mye dette er og hvor alvorlig. Alle kan tåle å ha det litt kjedelig for en periode, men du skal ikke oppleve å bli trykket ned.

[Gjest togli]

Dere holder sammen kun for barnas skyld?

I lengden tror jeg faktisk ikke dette er særlig sunt for barna....

Dere burde hatt samlivsterapi for å se om ting kan endre seg. Hvis dette fortsetter som før, så synes jeg du skal tenke på din egen og barnas helse -og sette det foran hans behov.

[Gjest No Love]

Ja, om det fantes mirakelmennesker der... Neida, de kan hjelpe dere med å være tilstede i samtalen slik at dere oppfører dere ordentlig og samtalen blir mer konstruktiv og med hjelp til å oppklare evt misforståelser.

Det er litt vanskelig utifra innlegget ditt å forstå alvorlighetsgraden her. På den ene siden sier du at dere er venner men at det er kjærlighet som mangler. Dette skulle man vel klare å leve med og jobbe seg nærmere hverandre. Men så sier du noe om at mannen din oppfører seg på en måte som er sårende for deg og barna? Der blir jeg litt usikker på hvor mye dette er og hvor alvorlig. Alle kan tåle å ha det litt kjedelig for en periode, men du skal ikke oppleve å bli trykket ned.

Jeg uttalte meg nok litt klønete....."Venner" i den grad at det er perioder vi ikke krangler, men det er mest fordi han holder på ute og så drar han på kvelds/nattevakt og så sees vi til middag dagen etter og samme gjentar seg......Av og til lurer jeg på om han gjemmer seg i garasjen litt på trass.

Han er en type som har problemer med å vise følelser. Han har alltid interessert seg lite for sex (til å være mann) og kos/nærhet skjer kun i senga. Aldri en klem, et strøk over ryggen eller kinnet, aldri en hånd å holde i. Sånn har han alltid vært og det har blitt en vane på en måte, men jeg merker at det er tungt i lengden og særlig når det blir mye brøling til barna. Jeg savner en kjæreste!!

Jeg synes togli sa det samme som jeg har begynt å tenke.....Og grunnen til at jeg har våknet er at jeg hadde en fint møte med en kunde i forbindelse med jobben. Han ga meg så masse komplimenter og synes jeg var blitt så sommerbrun, fin på håret osv. Sånn får jeg aldri høre hjemme og da tenkte jeg at gresset kan faktisk være grønnere på den andre siden. (Selv om det ikke blir noe med akkurat denne mannen, altså. Det var bare så godt å få noen fine ord fra en MANN!)

[Gjest damlia]

Jeg uttalte meg nok litt klønete....."Venner" i den grad at det er perioder vi ikke krangler, men det er mest fordi han holder på ute og så drar han på kvelds/nattevakt og så sees vi til middag dagen etter og samme gjentar seg......Av og til lurer jeg på om han gjemmer seg i garasjen litt på trass.

Han er en type som har problemer med å vise følelser. Han har alltid interessert seg lite for sex (til å være mann) og kos/nærhet skjer kun i senga. Aldri en klem, et strøk over ryggen eller kinnet, aldri en hånd å holde i. Sånn har han alltid vært og det har blitt en vane på en måte, men jeg merker at det er tungt i lengden og særlig når det blir mye brøling til barna. Jeg savner en kjæreste!!

Jeg synes togli sa det samme som jeg har begynt å tenke.....Og grunnen til at jeg har våknet er at jeg hadde en fint møte med en kunde i forbindelse med jobben. Han ga meg så masse komplimenter og synes jeg var blitt så sommerbrun, fin på håret osv. Sånn får jeg aldri høre hjemme og da tenkte jeg at gresset kan faktisk være grønnere på den andre siden. (Selv om det ikke blir noe med akkurat denne mannen, altså. Det var bare så godt å få noen fine ord fra en MANN!)

Jeg forstår savnet ditt, og du kan nok få det bra alene. Men utifra innlegget ditt synes jeg at det vil bli for lettvint å svare at det beste vil være å forlate han. Jeg tror ikke barn har vondt av foreldre som bare er venner. Jeg tror de har vondere av en skillsmisse. Var jeg deg ville jeg iallefall forsøkt familieterapi først. Skillsmisse fører med seg mye vondt og vanskelig for alle, det er ikke så enkelt som at hvis foreldrene er glade er barna glade.

[Gjest luftslott]

Jeg forstår savnet ditt, og du kan nok få det bra alene. Men utifra innlegget ditt synes jeg at det vil bli for lettvint å svare at det beste vil være å forlate han. Jeg tror ikke barn har vondt av foreldre som bare er venner. Jeg tror de har vondere av en skillsmisse. Var jeg deg ville jeg iallefall forsøkt familieterapi først. Skillsmisse fører med seg mye vondt og vanskelig for alle, det er ikke så enkelt som at hvis foreldrene er glade er barna glade.

Som skilsmissebarn har jeg lyst å svare deg at det å gjennomgå en skilsmisse er langt mindre smertefullt enn å bli i en foreldrerelasjon der man blir utsatt for en ustabil,dominerende og kontrollerende far som kjefter og brøler og får barna til å gråte. Barna trenger et trygt og harmonisk hjem mer enn de trenger en far. Den usikkerheten de lever med nå er ikke bra for dem!

[Gjest damlia]

Som skilsmissebarn har jeg lyst å svare deg at det å gjennomgå en skilsmisse er langt mindre smertefullt enn å bli i en foreldrerelasjon der man blir utsatt for en ustabil,dominerende og kontrollerende far som kjefter og brøler og får barna til å gråte. Barna trenger et trygt og harmonisk hjem mer enn de trenger en far. Den usikkerheten de lever med nå er ikke bra for dem!

Jeg er enig med deg i det. Men du kommer ikke utenom at disse barna vil få to nye hjem. Det ene hjemmet kan nok være et fredelig og godt sted å være. Men i det andre hjemmet skal de også være, og de vil oppleve denne farens raseri uten å få støtte fra mor. Du kan gjerne si at hvis barna ikke har det bra hos far så må de være mer hos mor. Så enkelt er det altså ikke, dersom ikke far er enig i dette.

[Gjest togli]

Jeg uttalte meg nok litt klønete....."Venner" i den grad at det er perioder vi ikke krangler, men det er mest fordi han holder på ute og så drar han på kvelds/nattevakt og så sees vi til middag dagen etter og samme gjentar seg......Av og til lurer jeg på om han gjemmer seg i garasjen litt på trass.

Han er en type som har problemer med å vise følelser. Han har alltid interessert seg lite for sex (til å være mann) og kos/nærhet skjer kun i senga. Aldri en klem, et strøk over ryggen eller kinnet, aldri en hånd å holde i. Sånn har han alltid vært og det har blitt en vane på en måte, men jeg merker at det er tungt i lengden og særlig når det blir mye brøling til barna. Jeg savner en kjæreste!!

Jeg synes togli sa det samme som jeg har begynt å tenke.....Og grunnen til at jeg har våknet er at jeg hadde en fint møte med en kunde i forbindelse med jobben. Han ga meg så masse komplimenter og synes jeg var blitt så sommerbrun, fin på håret osv. Sånn får jeg aldri høre hjemme og da tenkte jeg at gresset kan faktisk være grønnere på den andre siden. (Selv om det ikke blir noe med akkurat denne mannen, altså. Det var bare så godt å få noen fine ord fra en MANN!)

Det er som regel oppmerksomhet fra en annen mann som skal til for at man våger å begynne å tenke på sitt eget elendige forhold - og kanskje får ut fingeren for å gjøre noe med det.... Samtidig må du ikke blande inn andre følelser i dette. Du må finne ut om du ønsker å fortsette forholdet til mannen din eller om du ønsker å være singel...Hvis det siste fortoner seg best for deg, så vet du hva du bør velge....

Gresset kan ofte være langt grønnere på den andre siden... slik er det iallefall for meg, selv om jeg fortsatt er singel - to år etter bruddet

Hvis du tror at dine følelser for mannen din kan oppstå igjen ved at han får hjelp til å takle sine følelsesmessige svingninger, så synes jeg du skal gi det en sjanse ved å foreslå samlivsterapi. Hvis du derimot er sikker på at uansett hva han gjør for å endre seg, så vil du ikke få følelsene tilbake - så er det bare en ting å gjøre...

[Gjest togli]

Jeg forstår savnet ditt, og du kan nok få det bra alene. Men utifra innlegget ditt synes jeg at det vil bli for lettvint å svare at det beste vil være å forlate han. Jeg tror ikke barn har vondt av foreldre som bare er venner. Jeg tror de har vondere av en skillsmisse. Var jeg deg ville jeg iallefall forsøkt familieterapi først. Skillsmisse fører med seg mye vondt og vanskelig for alle, det er ikke så enkelt som at hvis foreldrene er glade er barna glade.

Men skal man leve kun på barnas premisser? Skal man tvinges til å være intim med en man kun føler ubehag ved å være sammen med (ikke fordi det er noe feil ved ham, men fordi det føles som å være intim med sin egen bror e.l.)? Greit at man skal gjøre alt man kan for at barna skal ha det bra, men jeg tror ikke det er sunt å legge bort sitt eget liv for å skåne barna.

Skilsmisse er ingen enkel utvei - det er siste utvei..... Lykkelige skilsmisser tror jeg ikke så mye på, men jeg tror på at barna faktisk kan vokse på en skilsmisse. De kan lære ting de har nytte av senere, og de kan bli mer selvstendige og de vil gjerne også lære mye om livet både på godt og vondt. Jeg har hatt endel samtaler med mine barn om dette, og de alle tre hadde nok helst sett at mamma og pappa fortsatt var gift, men de er gode på å fokusere på det positive ved at vi nå er skilte (to ferieturer, ekstra jule- og bursdagsgaver, flere å være glad i (pappas nye kjæreste og hennes barn f.eks.), et mer spennende liv der jeg er mer aktiv enn før, barna har fått flere venner, de er mer vant til å reise, blitt mer selvstendige, vi har fått tettere kontakt med hverandre da jeg nå kan bruke min energi på dem og ikke på et ekteskap som ikke funka for min egen del.

Mine tre døtre har også etter skilsmissen lært at kvinner kan fikse alt - bare de vil det selv!

[Elis31]

Jeg er enig med deg i det. Men du kommer ikke utenom at disse barna vil få to nye hjem. Det ene hjemmet kan nok være et fredelig og godt sted å være. Men i det andre hjemmet skal de også være, og de vil oppleve denne farens raseri uten å få støtte fra mor. Du kan gjerne si at hvis barna ikke har det bra hos far så må de være mer hos mor. Så enkelt er det altså ikke, dersom ikke far er enig i dette.

Hvis barna ikke har det bra hos far, kan man dra inn barnevernet for å redusere samværet.

[Gjest damlia]

Hvis barna ikke har det bra hos far, kan man dra inn barnevernet for å redusere samværet.

Nei, det stemmer ikke. I ekstreme tilfeller der det er snakk om grov vold så kan man nok få hjelp av barnevern om man har bevis. Ellers må samvær reguleres i retten dersom foreldrene ikke blir enige.

[Gjest No Love]

Men skal man leve kun på barnas premisser? Skal man tvinges til å være intim med en man kun føler ubehag ved å være sammen med (ikke fordi det er noe feil ved ham, men fordi det føles som å være intim med sin egen bror e.l.)? Greit at man skal gjøre alt man kan for at barna skal ha det bra, men jeg tror ikke det er sunt å legge bort sitt eget liv for å skåne barna.

Skilsmisse er ingen enkel utvei - det er siste utvei..... Lykkelige skilsmisser tror jeg ikke så mye på, men jeg tror på at barna faktisk kan vokse på en skilsmisse. De kan lære ting de har nytte av senere, og de kan bli mer selvstendige og de vil gjerne også lære mye om livet både på godt og vondt. Jeg har hatt endel samtaler med mine barn om dette, og de alle tre hadde nok helst sett at mamma og pappa fortsatt var gift, men de er gode på å fokusere på det positive ved at vi nå er skilte (to ferieturer, ekstra jule- og bursdagsgaver, flere å være glad i (pappas nye kjæreste og hennes barn f.eks.), et mer spennende liv der jeg er mer aktiv enn før, barna har fått flere venner, de er mer vant til å reise, blitt mer selvstendige, vi har fått tettere kontakt med hverandre da jeg nå kan bruke min energi på dem og ikke på et ekteskap som ikke funka for min egen del.

Mine tre døtre har også etter skilsmissen lært at kvinner kan fikse alt - bare de vil det selv!

Du får sagt det, togli :-) Du sier mye av det samme jeg tenker og det har igjen fått meg til å tenke hva jeg vil. Takk for støtten!! Jeg lå våken flere timer i går kveld og tenkte og tenkte. Jeg bestemte meg iallefall for å bli mer bestemt og si han i mot, så får det bare briste eller bære.

[Gjest No Love]

Tusen takk for svarene og støtten så langt!!

Han har aldri vært fysisk voldelig, så dette med barnevernet blir nok uaktuelt for vår del, men du verden så hardt det er med psykisk vold også. Og det er riktig som dere sier, jeg er der mye for å beskytte barna mot han og ta deres forsvar..

Må legge til at han er egentlig en veldig god far når han er i godt humør, men så sprekker idyllen dessverre.

[Gjest togli]

Du får sagt det, togli :-) Du sier mye av det samme jeg tenker og det har igjen fått meg til å tenke hva jeg vil. Takk for støtten!! Jeg lå våken flere timer i går kveld og tenkte og tenkte. Jeg bestemte meg iallefall for å bli mer bestemt og si han i mot, så får det bare briste eller bære.

Kjenner meg litt igjen i dine følelser tror jeg, så derfor blir jeg engasjert Lykke til - uansett hva du bestemmer deg for!

[Gromit1365380741]

Kan det være at fars korte lunte skyldes at han ikke har det bra i forholdet? Jeg merker selv at jeg nå som jeg er fornøyd med tilværelsen har mye mer tålmodighet med barna og er der 100% for dem- også de ukene de er hos sin far.

Det er ikke nødvendigvis et gode for barna at foreldrene bor sammen bare for å skåne barna for en skilsmisse. Vi har erfart at begge foreldrene har det mye bedre og er mye mer tålmodige med barna når vi ikke bor sammen. Det er mange år siden barnas far og jeg har kommunisert så godt som vi gjør nå, etter at vi i fellesskap ble enige om at det beste var å flytte hver for oss. Det var ingen lett beslutning, men jeg ser nå i ettertid at vi burde tatt den for flere år siden.

For min del var dette en lang prosess, fra jeg første gang tenkte at dette ikke kom til å vare livet ut til vi tok ut separasjon. Jeg hadde i denne perioden tider med tvil og usikkerhet men da vi kom til det punktet at bruddet var et faktum var det ingen sorg, men heller en følelse av lettelse og at dette faktisk var det riktige for oss.

Jeg kjenner meg veldig igjen i din beskrivelse av bølgedalen du/dere aldri kom opp av. Jeg kan bare råde deg til å ta tiden til hjelp og ikke forhast deg.