to be or not to be

[huuff]

''Jeg må vel lande og skjønne at livet ikke er en forelskelsesrus. Men da er plutselig mitt liv jævelig grått og meningsløst...''

Og siden du ikke er i noen forelskelsesrus med eksen så vil livet meg ham bli jævlig grått og meningsløst?

Det er de aller færreste som opplever forelskelsesrus hele tiden gjennom et langt samliv så akkurat den tanken kan du like gjerne legge fra deg først som sist. Det første året lever man gjerne på en rosa sky, men etterhvert roer det seg jo ned litt og for mange går man over til en dyp og inderlig kjærlighet til partneren.

Jeg er bare ikke glad og vet ikke hva som skal til.

Fint det du skrev om forelskelsesrus - jeg skjønner at det ikke er en evigvarende følelse, men det er den jeg opplevde så sterkt og tiltalende. Det andre har jeg.

[mariaflyfly]

Hvorfor spør du om råd her inne når du stort sett bare motsier dem? Du har jo allerede bestemt deg.

Lykke til med å skape en fremtid med eksen. Jeg synes skikkelig synd på ham.

[huuff]

Hvorfor spør du om råd her inne når du stort sett bare motsier dem? Du har jo allerede bestemt deg.

Lykke til med å skape en fremtid med eksen. Jeg synes skikkelig synd på ham.

Jeg ønsket en mer generell diskusjon!! Er det mulig å være forelsket i lengden? Er gresset grønnere? Hvordan stole på det jeg gjør osv...

Jeg synes mange generaliserer her.

[Gjest togli]

Kjente du på stormende forelskelse i starten da dere var sammen? Kjente på at dere hadde en flott kjemi osv?

Hvis du kan svare ja på dette, så tror jeg forholdet er liv laga..... Har det aldri vært "det store" mellom dere, så tror jeg det kan være vanskelig å opprettholde en kjærlighet så sterk at det dreier seg om _litt_ mer enn bare vennskap.

Det er selvsagt ikke normalt å være himmelstormende forelska i partneren sin hver eneste dag i løpet av et livslangt forhold, men jeg tror på at man innimellom bør kunne kjenne på en liten og god følelse av forelskelse.

Her inne skriver alle basert på egne erfaringer. Du har de som har gått (eller blitt forlatt) fordi de (eller partneren) har hatt altfor store forventninger om at samlivet skulle bli en fest resten av livet... og du har de som har gått (eller blitt forlatt) fordi de (eller partneren) egentlig aldri har følt så mye mer enn vennskap for sin partner. Svarene blir derfor gjerne basert på det man selv har erfaring med.

Hvis du vet med deg selv at du kan klare å finne roen sammen med partneren din, og ikke hige etter andre samtidig - og du vet med deg selv at du ville blitt fryktelig sjalu om han istedet valgte en annen enn deg - og du kjenner at du virkelig føler kjemi med denne mannen - så blir du der du er. I motsatt fall ville jeg tenkt at forholdet neppe ville vare i lengden....

[Gjest togli]

Det er ikke rart terapeuten blir irritert på deg, jeg får lyst til å filleriste deg selv. Hvordan kan du igjen spørre om hva du skal gjøre? Hvis jeg teller opp, så må det være minst 5-10 ganger jeg har bedt deg gjøre det slutt med eksen og gå videre alene. Du skal ikke være sammen med noen bare fordi det er bekvemt. Da vil du hoppe rett i armene på neste mann som får hjertet ditt til å dunke litt ekstra. Og da vil du i tillegg ha et barn hjemme som blir skilsmissebarn. IKKE få barn med eksen. Gå hver deres veg. Selg huset.

''Du skal ikke være sammen med noen bare fordi det er bekvemt''

Så enkelt, men sant sagt!!

[Gjest togli]

Han var mye mer egoistisk før. Tok meg helt for gitt. Vi levde hver våre liv, og han likte å ha meg hjemme mens han fløy ute.

Da jeg plutselig "mistet interessen" fordi jeg fløy med han andre, våknet min eks opp og ble plutselig en tilstedeværende partner. Det har skapt mye forvirring - det hadde jo vært så mye enklere om han hadde fortsatt i samme spor.

Jeg tror jeg var klar til å gå til han andre. Men i det siste har jeg tenkt på hvordan livet med han egentlig ville vært... Når jeg jobber mye, ved en graviditet, ved sykdom osv. Han er jo nettopp så egoistisk som min eks tidligere var.

Jeg er i begynnelsen av 30-årene og har vært sammen med min eks halve livet.

Jeg mener at tar det slutt, så ønsker jeg å være godt etablert i et nytt forhold når vi snakker to år fram i tid.

''Jeg mener at tar det slutt, så ønsker jeg å være godt etablert i et nytt forhold når vi snakker to år fram i tid.''

Egentlig meget dumt å tenke sånn... Det betyr at du velger partner ut fra bekvemmelighetshensyn, og ikke ut fra ekte forelskelse og kjærlighet....

[Gjest Elextra]

Siste spørsmålet ditt:

Ja, det er vanlig at hjertebank/forelskelse roer seg i langvarig forhold.

Tror ikke gresset er grønnere på andre siden, men at man alltid må selv vanne og gjødsle sitt eget gress for å holde det godt.

Hva du enn velger, så STÅ for det. Ønsker du bli med din eks, så VELG det og avstå fra alt annet. Fokuser på å elske og få forholdet til å fungere. Ikke nøl men SATS.

Ønsker du singelliv en stund, så VELG det og SATS på det.

Det er vanlig å av og til føle tvil på sine valg, men minn deg på at det er et VALG du har tatt- og at du ønsker STÅ for det. Ta et ark og noter alle gode argumenter for ditt valg. Arket tas frem når tvilen dukker opp. Jobb med deg selv med å STÅ for ditt eget valg.

(Den andre er ikke noe alternativ og kommenteres derfor ikke)

Gode råd som også jeg kan stille meg bak.

[Gjest togli]

Jeg ønsker meg ikke barn per i dag - da kunne jeg fått det for flere år siden. Men ønsker å ha muligheten der før det er for sent. Hadde ikke det ønsket vært der, så kunne jeg godt vært singel en god stund.

Kjære deg....... jeg tror nesten du ønsker å bli sammen med eksen primært fordi det kjennes tryggest mht målet om å få barn før det er for sent? Lov meg at du ikke gjør noe så dumt! Å få barn er ikke det eneste saliggjørende i livet, og man kan som regel få barn til man er godt over førti.... men IKKE velg en mann pga ønsket om barn!

[Gjest togli]

Ja, vi er helt utkjørte begge to. Men det sier sikkert litt om at det faktisk er sterke følelser til stede.

Nei, jeg synes det sier mer om at det ikke er snakk om sterke følelser, men om egoistiske hensyn hos begge.... målet er å få et barn...

[Gjest Elextra]

Du skriver godt, og jeg skjønner at du har hatt en kjip opplevelse. Jeg er enig i perspektivet ditt kjærlighet kontra begjær forelskelse, og den jobben det krever. Her må vi dog være to om det! Jeg skjønner også at en terapeut ikke kan velge.

Når det er sagt, synes jeg du er ufortjent negativ mot meg - eller kanskje alt ikke er sagt her.

Jeg har levd i 20-årene med en mann som stort sett har gjort det han vil, og jeg har ventet hjemme. Null interesse for mine studier eller behov. Vi ble mer og mer venner, og det var begges feil. Han har også løyet og vært utro - dog ikke så omfattende som meg.

''eg har levd i 20-årene med en mann som stort sett har gjort det han vil, og jeg har ventet hjemme. Null interesse for mine studier eller behov. Vi ble mer og mer venner, og det var begges feil. Han har også løyet og vært utro - dog ikke så omfattende som meg''

Det er ubegripelig at dere ikke går hver deres vei. Få for all del ikke barn sammen.

[Gjest Elextra]

Jeg har fulgt historien din over tid, selv om jeg ikke har svart deg noe særlig - men du skriver som om du skulle være mannen jeg hadde tenkt å gifte meg med neste helg.

Han tror også at livet skal være som en film, det skal dampe av begjær og forelskelse - og han ser ikke noe annet enn seg selv oppi alle de ønskene. Han ser ikke at han ikke gir noe av dette, han synes bare at alle andre skal gi ham det.

Nå har han forlatt meg til fordel for en annen. Som han gjorde med hun før meg. Og hun før det igjen. Det baller på seg av informasjon jeg ikke visste om, men som jeg nå er glad at jeg vet.

Problemet ditt er at du er så jævlig egoistisk. Du ser ikke at du ligger som du reder, det blir hverken romantikk eller begjær om du ikke viser/yter dette selv. Tror du virkelig at sånne ting kommer seilende til deg på et fat??

Og hva i helvete er det egentlig du vil ha ut av livet ditt da? Vil du ha barn, trygg økonomi, stabilitet og livslang kjærlighet? Eller vil du ha forelskelse, utrygghet, begjær og bra sex?

Du kan få i pose og sekk, men om du går for den siste delen av avsnittet over vil du ALDRI få den første! Om du går for den første kan du få den siste om du selv bidrar til å skape det. Hva gjør DU for å gjøre hverdagen romantisk? Hva gjør DU for å vise ham at du begjærer ham? Har du gjort noe som helst for samboeren som er i nærheten av det du har gjort for ham du var utro med? Jeg tipper svaret er nei, og så legger du likevel skylden på ham...

Og du kan bare drite i å gå i terapi så lenge du ikke innser at det er DEG og dine behov for oppmerksomhet det er noe galt med. Hva tenker du at terapeuten skal gjøre for deg? Velge? Fordi det er så synd på deg som aldri vil få oppleve begjæret igjen? Fortelle deg at du har rett til å være lykkelig, rett til å være forelsket, rett til å føle begjær?

Jeg er så utrolig dritt lei av å høre hvor mye folk føler de har rett på det ene og det andre, og i dette tilfellet deg. Du skriver aldri noen gang noe om hva DU ønsker å gjøre for samboeren din. Hva du skal gjøre for at HAN skal føle seg verdsatt, begjært, ønsket eller verdifull. Det eneste du gjør er å fokusere på deg og dine behov, og hva DU vil ha ut av dette.

Og siden jeg er så "heldig" at jeg har fått kjenne på hvordan samboeren din har det, hvordan det er å bli løyet for, lurt, gått bak ryggen på, hvordan det er å vite at man har gjort alt man kan for noen, og det enste man får tilbake er dritt. Hvordan det kjennes ut når alt man har trodd på i mange år viser seg å være løgn, og ubetydeligheter - så synes jeg faktisk at du skal velge deg selv.

Du skal velge deg selv, og la samboeren din få være med en som kan gi ham den kjærligheten HAN fortjener. Du kan sitte og råtne i hullet ditt med alle fantasiene om hva et samliv skal være, jakte den neste kjærligheten, det neste begjæret, det grønnere gresset. Og så kan du ta et tilbakeblikk om ti år, og se hvem av dere som kom best ut av det. Mitt stalltips er ham. Ingen fortjener å være sammen med en som er så selvsentrert som deg. Ingen fortjener å bli utsatt for de påkjenningene du utsetter samboeren din for. Og, du fortjener minst av alt at noen vier deg den oppmerksomheten du så desperat trakter etter, det vil uansett aldri bli nok.

Du burde selvfølgelig fortsette i terapi, i håp om at du en eller annen gang vil forstå hvilken påvirkning du har på verden rundt deg. Men ikke for å hjelpe deg med dette valget, du vil uansett ikke klare å velge - for du forstår ikke hva valget ditt egentlig handler om.

Lykke til med resten av livet, håper du finner det du jakter på en eller annen gang - og ikke ender opp gammel og alene fordi du ikke skjønte verdien av det du hadde da du hadde det.

Gripende innlegg, Persille. Og helt enig i dine råd.

Ønsker deg alt godt. Husk at når en er lengst nede går det gjerne oppover etterpå.

[Gjest Hulderen]

Han var mye mer egoistisk før. Tok meg helt for gitt. Vi levde hver våre liv, og han likte å ha meg hjemme mens han fløy ute.

Da jeg plutselig "mistet interessen" fordi jeg fløy med han andre, våknet min eks opp og ble plutselig en tilstedeværende partner. Det har skapt mye forvirring - det hadde jo vært så mye enklere om han hadde fortsatt i samme spor.

Jeg tror jeg var klar til å gå til han andre. Men i det siste har jeg tenkt på hvordan livet med han egentlig ville vært... Når jeg jobber mye, ved en graviditet, ved sykdom osv. Han er jo nettopp så egoistisk som min eks tidligere var.

Jeg er i begynnelsen av 30-årene og har vært sammen med min eks halve livet.

Jeg mener at tar det slutt, så ønsker jeg å være godt etablert i et nytt forhold når vi snakker to år fram i tid.

Du trenger ikke få panikk for å bli for gammel til å få barn på lenge enda, så ikke la det styre ditt valg av barnefar.

Du har ikke vært singel som voksen. Det er nok derfor du er redd for å bli det nå. Men det takler du. Det vil til og med være godt for deg å ta alle beslutninger alene. Du vil merke at du vokser på det. Det er en god følelse å oppdage at man ikke er avhengig av andre.

[Gjest Hulderen]

Jeg ønsket en mer generell diskusjon!! Er det mulig å være forelsket i lengden? Er gresset grønnere? Hvordan stole på det jeg gjør osv...

Jeg synes mange generaliserer her.

Det er mulig å være forelsket i lengden. Jeg blir fortsatt forelsket i min mann med passe mellomrom. Og vi har vært gift lenger enn du har vært sammen med din eks. Men du er ikke forelsket. Du har ikke så sterke følelser for din eks. Og det vet vi alle som har fulgt deg over tid. Dermed blir svarene slik.

[Gjest Hulderen]

Kjente du på stormende forelskelse i starten da dere var sammen? Kjente på at dere hadde en flott kjemi osv?

Hvis du kan svare ja på dette, så tror jeg forholdet er liv laga..... Har det aldri vært "det store" mellom dere, så tror jeg det kan være vanskelig å opprettholde en kjærlighet så sterk at det dreier seg om _litt_ mer enn bare vennskap.

Det er selvsagt ikke normalt å være himmelstormende forelska i partneren sin hver eneste dag i løpet av et livslangt forhold, men jeg tror på at man innimellom bør kunne kjenne på en liten og god følelse av forelskelse.

Her inne skriver alle basert på egne erfaringer. Du har de som har gått (eller blitt forlatt) fordi de (eller partneren) har hatt altfor store forventninger om at samlivet skulle bli en fest resten av livet... og du har de som har gått (eller blitt forlatt) fordi de (eller partneren) egentlig aldri har følt så mye mer enn vennskap for sin partner. Svarene blir derfor gjerne basert på det man selv har erfaring med.

Hvis du vet med deg selv at du kan klare å finne roen sammen med partneren din, og ikke hige etter andre samtidig - og du vet med deg selv at du ville blitt fryktelig sjalu om han istedet valgte en annen enn deg - og du kjenner at du virkelig føler kjemi med denne mannen - så blir du der du er. I motsatt fall ville jeg tenkt at forholdet neppe ville vare i lengden....

Og så har du de som svarer som har opplevd at man kan ha et livslangt, lykkelig forhold basert på kjærlighet, og ser at dette ikke er basisen hos trådstarter.

[Gjest Nickløsheletida]

Jeg har fulgt historien din over tid, selv om jeg ikke har svart deg noe særlig - men du skriver som om du skulle være mannen jeg hadde tenkt å gifte meg med neste helg.

Han tror også at livet skal være som en film, det skal dampe av begjær og forelskelse - og han ser ikke noe annet enn seg selv oppi alle de ønskene. Han ser ikke at han ikke gir noe av dette, han synes bare at alle andre skal gi ham det.

Nå har han forlatt meg til fordel for en annen. Som han gjorde med hun før meg. Og hun før det igjen. Det baller på seg av informasjon jeg ikke visste om, men som jeg nå er glad at jeg vet.

Problemet ditt er at du er så jævlig egoistisk. Du ser ikke at du ligger som du reder, det blir hverken romantikk eller begjær om du ikke viser/yter dette selv. Tror du virkelig at sånne ting kommer seilende til deg på et fat??

Og hva i helvete er det egentlig du vil ha ut av livet ditt da? Vil du ha barn, trygg økonomi, stabilitet og livslang kjærlighet? Eller vil du ha forelskelse, utrygghet, begjær og bra sex?

Du kan få i pose og sekk, men om du går for den siste delen av avsnittet over vil du ALDRI få den første! Om du går for den første kan du få den siste om du selv bidrar til å skape det. Hva gjør DU for å gjøre hverdagen romantisk? Hva gjør DU for å vise ham at du begjærer ham? Har du gjort noe som helst for samboeren som er i nærheten av det du har gjort for ham du var utro med? Jeg tipper svaret er nei, og så legger du likevel skylden på ham...

Og du kan bare drite i å gå i terapi så lenge du ikke innser at det er DEG og dine behov for oppmerksomhet det er noe galt med. Hva tenker du at terapeuten skal gjøre for deg? Velge? Fordi det er så synd på deg som aldri vil få oppleve begjæret igjen? Fortelle deg at du har rett til å være lykkelig, rett til å være forelsket, rett til å føle begjær?

Jeg er så utrolig dritt lei av å høre hvor mye folk føler de har rett på det ene og det andre, og i dette tilfellet deg. Du skriver aldri noen gang noe om hva DU ønsker å gjøre for samboeren din. Hva du skal gjøre for at HAN skal føle seg verdsatt, begjært, ønsket eller verdifull. Det eneste du gjør er å fokusere på deg og dine behov, og hva DU vil ha ut av dette.

Og siden jeg er så "heldig" at jeg har fått kjenne på hvordan samboeren din har det, hvordan det er å bli løyet for, lurt, gått bak ryggen på, hvordan det er å vite at man har gjort alt man kan for noen, og det enste man får tilbake er dritt. Hvordan det kjennes ut når alt man har trodd på i mange år viser seg å være løgn, og ubetydeligheter - så synes jeg faktisk at du skal velge deg selv.

Du skal velge deg selv, og la samboeren din få være med en som kan gi ham den kjærligheten HAN fortjener. Du kan sitte og råtne i hullet ditt med alle fantasiene om hva et samliv skal være, jakte den neste kjærligheten, det neste begjæret, det grønnere gresset. Og så kan du ta et tilbakeblikk om ti år, og se hvem av dere som kom best ut av det. Mitt stalltips er ham. Ingen fortjener å være sammen med en som er så selvsentrert som deg. Ingen fortjener å bli utsatt for de påkjenningene du utsetter samboeren din for. Og, du fortjener minst av alt at noen vier deg den oppmerksomheten du så desperat trakter etter, det vil uansett aldri bli nok.

Du burde selvfølgelig fortsette i terapi, i håp om at du en eller annen gang vil forstå hvilken påvirkning du har på verden rundt deg. Men ikke for å hjelpe deg med dette valget, du vil uansett ikke klare å velge - for du forstår ikke hva valget ditt egentlig handler om.

Lykke til med resten av livet, håper du finner det du jakter på en eller annen gang - og ikke ender opp gammel og alene fordi du ikke skjønte verdien av det du hadde da du hadde det.

Et fantastisk bra innlegg Persille som kanskje også kunne ha vært skrevet til x-en hennes. Slik jeg leser det mellom linjene her, har de vært to stykker om å ødelegge dette forholdet.

Leit og høre om hvordan sommeren har vært *klem*

[Gjest togli]

Og så har du de som svarer som har opplevd at man kan ha et livslangt, lykkelig forhold basert på kjærlighet, og ser at dette ikke er basisen hos trådstarter.

Nettopp... så det er ikke lett å råde TS til noe når alle baserer på egne erfaringer og ting sjelden er sort-hvitt...

Det viktigste tror jeg er å finne ut om hun vil ha ham av andre årsaker enn bekvemmelseshensyn...

[Gjest Elextra]

''Dere andre her - har dere hjertebank og kribling i magen med partneren deres?''

Selvfølgelig har man ikke det hele tiden etter å ha vært sammen i mange år. Men man bør kunne kjenne på det i mellom, ellers blir man jo bare venner (og etterhvert kanskje uvenner).

''Eller er det vanlig at det blir mindre spenning og tenning etter hvert som årene raser av sted?''

Det vet du nok svaret på selv.

Du har aldri vært singel og er livredd for det. Det er forståelig. Men det bør du nok være en stund - det er ubegripelig at du tror du vil bli lykkelig med den såkalte eksen. Martyrrollen kler deg ikke og danner dårlig grunnlag for et lykkelig samliv.

[Lillemus]

''Dere andre her - har dere hjertebank og kribling i magen med partneren deres?''

Ikke hver dag lenger nei, den store hjertebanken har nok gitt seg, men rett som det er kjenner jeg at jeg blir varm i brystet når jeg tenker på ham og kjenner med hele meg at jeg elsker ham. ) Vi har vært i lag i 7 år nå, møttes i voksen alder.

''Eller er det vanlig at det blir mindre spenning og tenning etter hvert som årene raser av sted?''

Tenker du seksuell tenning og spenning nå? I ekteskapet mitt var sånt omtrent fraværende, i mitt nåværende forhold er det slett ikke mindre nå enn det var i begynnelsen tør jeg påstå. Vi har ikke sex så ofte nå som i begynnelsen, men tenningen er slett ikke mindre og det blir bare bedre og bedre!

''Blir det et AS, et vennskap osv uansett?''

Vennskap A/S er da ikke å forakte? Ikke om det er tuftet på kjærlighet. ) Kun venne-følelser uten tenning, spenning og kjærlighet ville jeg ikke holdt ut i lengden tror jeg, ikke i såpass "ung" alder som jeg er nå i alle fall.

[huuff]

Du bør se filmen "Take This Waltz", som går på kino i disse dager.

http://www.imdb.com/title/tt1592281/

Okay, takk for tips.

[huuff]

''Jeg mener at tar det slutt, så ønsker jeg å være godt etablert i et nytt forhold når vi snakker to år fram i tid.''

Egentlig meget dumt å tenke sånn... Det betyr at du velger partner ut fra bekvemmelighetshensyn, og ikke ut fra ekte forelskelse og kjærlighet....

Det vil jeg aldri gjøre, men det er jo lov å håpe