to be or not to be

[Mandolaika]

Jeg har lest alle dine innlegg, men aldri svart. Tenkte kanskje jeg skulle gi litt av min erfaring i kjærligheten.

Jeg var sammen med en mann der jeg beskrev megselv som stabilt nyforelsket. Vi var sammen i 5 år og jeg kunne med handa på hjertet si at han var mannen i mitt liv, mannen jeg skulle gifte meg med og mannen som jeg skulle ha barn sammen med. Vi flytta sammen og jeg var i ekstase. Endenlig hadde jeg funnet en mann som både var fantastisk i senga, snill og god, respekterte meg og elsket meg....trodde jeg. Men, egentlig var hans kjærlighet til meg selvsentrert. Så lenge han hadde det bra, hadde vi det bra. Mer og mer ble det slik at når han hadde lyst, gjorde vi ting. Fordi jeg elsket han mer enn han elsket meg, lot jeg han sakte men sikkert bryte meg ned. Han hadde ikke en plan om å gjøre det ut av ondskap, men det skjedde litt etter litt. Tilslutt hadde han mistet så mye respekt for meg at han fant en annen og gikk fra meg. Jeg var knust. Trodde fortsatt at han var verdens vakreste menneske.

Etter bruddet bygde jeg opp et nytt bilde av ham. Som et puslespill falt brikkene på plass etterhvert. Og etter endel gransking av hendelser og episoder gjennom samlivet vårt forstod jeg at han egentlig aldri hadde elsket meg. Jeg hadde elsket han så blindt at jeg hadde akseptert alt for mye, og latt ham ta kontrollen over alt, og tilsutt mistet han respekten for meg.

Nå er jeg gift med en fantastisk mann, han elsker meg, og det ser jeg i absolutt alt han gjør. Vi er helt 50/50 i forholdet vårt. Mine verdier, interesser og øsker blir like mye verdsatt som hans. Jeg vet også at uten min erfaring med min eks, ville jeg nok kanskje aldri hadde verdsatt min mann slik jeg gjør i dag. Hadde jeg truffet ham før min erfaring med min eks, ville jeg kanskje fortsatt lett etter DEN STORE FORELSKELSEN, den som får blodet til å bruse. Blodet bruste med eksen, men ja, det var enveis. Nå bruser ikke blodet slikt som i eventyrene, men er myyye mer verdt enn noe annet, og ja... jeg kan med handa på hjertet si jeg elsker og er forelsket i mannen min, men på en mer modent og voksent måte. Ikke slik jeg som ungpike trodde det skulle være.

Men, det vikstigste poenget mitt med innlegget er faktisk at det var ikke før jeg fant min nåværende mann jeg forstod hvor galt mitt forrige forhold fakisk var.

Min konklusjon, om en person elsker mer enn den andre i forholdet er ikke forholdet liv laga. Jge tror det var det som skjedde med deg og elskeren din. Du elsket ham mest, og dermed ble du behandet derretter. Og nå skjer dette med deg og din eks, bortsett fra at her er det eksen din som elsker deg mest, og mest villig til å gå på akkord med seg selv.

Dette var et veldig bra innlegg!

To viktige poeng som jeg signerer: Det var ikke før du fant din nåværende mann du forstod hvor galt ditt forrige forhold faktisk var. Viktigheten av likevekt i et forhold.

[Gjest Elextra]

Vi greier jo ikke å verken gjøre det ene eller det andre.

Jeg har sagt at jeg ønsker at vi prøver å ha det hyggelig sammen og ser om det går an. - Noe vi for så vidt har gjort en lang stund, men han må snakke om han andre til en hver tid. Jeg vet ikke om det går å komme videre da... Jeg blir minnet på han, og det blir alt annet enn hyggelig. Han er mistenksom mot alt fra min pc-bruk til telefoner, til treningsturer osv. Jeg føler meg overvåket og mistenkeliggjort hele tiden - så klart med rette, men vi blir stående i gjørma. Han har meldet han andre i fylla og bedt han om å holde seg laaangt unna meg. (Kan tenke meg han andre er glad i meg nå, not)

Samtidig synes jeg forferdelig synd på han som må ev til og med leve med at jeg var interessert i han andre også i 2012.

Men det er noe mer enn separasjonsangst, helt klart. Vi skal sees i kveld igjen. Jeg er midt i jobbstart og kjenner stressnivået når nye høyder..........

''Vi greier jo ikke å verken gjøre det ene eller det andre.''

Hu(u)ff! ://

På tide å gå hver sin vei, kanskje, i stedet for å la månedene og årene gå på denne måten. Men det har jo så mange av oss her inne sagt lenge.

[Lillemus]

Vi greier jo ikke å verken gjøre det ene eller det andre.

Jeg har sagt at jeg ønsker at vi prøver å ha det hyggelig sammen og ser om det går an. - Noe vi for så vidt har gjort en lang stund, men han må snakke om han andre til en hver tid. Jeg vet ikke om det går å komme videre da... Jeg blir minnet på han, og det blir alt annet enn hyggelig. Han er mistenksom mot alt fra min pc-bruk til telefoner, til treningsturer osv. Jeg føler meg overvåket og mistenkeliggjort hele tiden - så klart med rette, men vi blir stående i gjørma. Han har meldet han andre i fylla og bedt han om å holde seg laaangt unna meg. (Kan tenke meg han andre er glad i meg nå, not)

Samtidig synes jeg forferdelig synd på han som må ev til og med leve med at jeg var interessert i han andre også i 2012.

Men det er noe mer enn separasjonsangst, helt klart. Vi skal sees i kveld igjen. Jeg er midt i jobbstart og kjenner stressnivået når nye høyder..........

''Han er mistenksom mot alt fra min pc-bruk til telefoner, til treningsturer osv. Jeg føler meg overvåket og mistenkeliggjort hele tiden - så klart med rette, men vi blir stående i gjørma''

Og sånn vil det fortsette å være. Kan dere ikke kutte navlestrengen og gå videre begge to?!

[Goliath]

Jeg har lest alle dine innlegg, men aldri svart. Tenkte kanskje jeg skulle gi litt av min erfaring i kjærligheten.

Jeg var sammen med en mann der jeg beskrev megselv som stabilt nyforelsket. Vi var sammen i 5 år og jeg kunne med handa på hjertet si at han var mannen i mitt liv, mannen jeg skulle gifte meg med og mannen som jeg skulle ha barn sammen med. Vi flytta sammen og jeg var i ekstase. Endenlig hadde jeg funnet en mann som både var fantastisk i senga, snill og god, respekterte meg og elsket meg....trodde jeg. Men, egentlig var hans kjærlighet til meg selvsentrert. Så lenge han hadde det bra, hadde vi det bra. Mer og mer ble det slik at når han hadde lyst, gjorde vi ting. Fordi jeg elsket han mer enn han elsket meg, lot jeg han sakte men sikkert bryte meg ned. Han hadde ikke en plan om å gjøre det ut av ondskap, men det skjedde litt etter litt. Tilslutt hadde han mistet så mye respekt for meg at han fant en annen og gikk fra meg. Jeg var knust. Trodde fortsatt at han var verdens vakreste menneske.

Etter bruddet bygde jeg opp et nytt bilde av ham. Som et puslespill falt brikkene på plass etterhvert. Og etter endel gransking av hendelser og episoder gjennom samlivet vårt forstod jeg at han egentlig aldri hadde elsket meg. Jeg hadde elsket han så blindt at jeg hadde akseptert alt for mye, og latt ham ta kontrollen over alt, og tilsutt mistet han respekten for meg.

Nå er jeg gift med en fantastisk mann, han elsker meg, og det ser jeg i absolutt alt han gjør. Vi er helt 50/50 i forholdet vårt. Mine verdier, interesser og øsker blir like mye verdsatt som hans. Jeg vet også at uten min erfaring med min eks, ville jeg nok kanskje aldri hadde verdsatt min mann slik jeg gjør i dag. Hadde jeg truffet ham før min erfaring med min eks, ville jeg kanskje fortsatt lett etter DEN STORE FORELSKELSEN, den som får blodet til å bruse. Blodet bruste med eksen, men ja, det var enveis. Nå bruser ikke blodet slikt som i eventyrene, men er myyye mer verdt enn noe annet, og ja... jeg kan med handa på hjertet si jeg elsker og er forelsket i mannen min, men på en mer modent og voksent måte. Ikke slik jeg som ungpike trodde det skulle være.

Men, det vikstigste poenget mitt med innlegget er faktisk at det var ikke før jeg fant min nåværende mann jeg forstod hvor galt mitt forrige forhold fakisk var.

Min konklusjon, om en person elsker mer enn den andre i forholdet er ikke forholdet liv laga. Jge tror det var det som skjedde med deg og elskeren din. Du elsket ham mest, og dermed ble du behandet derretter. Og nå skjer dette med deg og din eks, bortsett fra at her er det eksen din som elsker deg mest, og mest villig til å gå på akkord med seg selv.

Jeg tror det er mye sant i det du skriver her, men jeg tror også at det kan være vanskelig å forstå for de som ikke selv har gjort seg den erfaringen - før de nettopp har gjort seg den erfaringen :-)

[huuff]

''Han er mistenksom mot alt fra min pc-bruk til telefoner, til treningsturer osv. Jeg føler meg overvåket og mistenkeliggjort hele tiden - så klart med rette, men vi blir stående i gjørma''

Og sånn vil det fortsette å være. Kan dere ikke kutte navlestrengen og gå videre begge to?!

Skulle ønske det var så greit... Vi har på en måte lyst til å være sammen - men så er det de hindringene da.

[huuff]

''Vi greier jo ikke å verken gjøre det ene eller det andre.''

Hu(u)ff! ://

På tide å gå hver sin vei, kanskje, i stedet for å la månedene og årene gå på denne måten. Men det har jo så mange av oss her inne sagt lenge.

Ja, huff!!

Vi skal bestemme oss.

[huuff]

Jeg har lest alle dine innlegg, men aldri svart. Tenkte kanskje jeg skulle gi litt av min erfaring i kjærligheten.

Jeg var sammen med en mann der jeg beskrev megselv som stabilt nyforelsket. Vi var sammen i 5 år og jeg kunne med handa på hjertet si at han var mannen i mitt liv, mannen jeg skulle gifte meg med og mannen som jeg skulle ha barn sammen med. Vi flytta sammen og jeg var i ekstase. Endenlig hadde jeg funnet en mann som både var fantastisk i senga, snill og god, respekterte meg og elsket meg....trodde jeg. Men, egentlig var hans kjærlighet til meg selvsentrert. Så lenge han hadde det bra, hadde vi det bra. Mer og mer ble det slik at når han hadde lyst, gjorde vi ting. Fordi jeg elsket han mer enn han elsket meg, lot jeg han sakte men sikkert bryte meg ned. Han hadde ikke en plan om å gjøre det ut av ondskap, men det skjedde litt etter litt. Tilslutt hadde han mistet så mye respekt for meg at han fant en annen og gikk fra meg. Jeg var knust. Trodde fortsatt at han var verdens vakreste menneske.

Etter bruddet bygde jeg opp et nytt bilde av ham. Som et puslespill falt brikkene på plass etterhvert. Og etter endel gransking av hendelser og episoder gjennom samlivet vårt forstod jeg at han egentlig aldri hadde elsket meg. Jeg hadde elsket han så blindt at jeg hadde akseptert alt for mye, og latt ham ta kontrollen over alt, og tilsutt mistet han respekten for meg.

Nå er jeg gift med en fantastisk mann, han elsker meg, og det ser jeg i absolutt alt han gjør. Vi er helt 50/50 i forholdet vårt. Mine verdier, interesser og øsker blir like mye verdsatt som hans. Jeg vet også at uten min erfaring med min eks, ville jeg nok kanskje aldri hadde verdsatt min mann slik jeg gjør i dag. Hadde jeg truffet ham før min erfaring med min eks, ville jeg kanskje fortsatt lett etter DEN STORE FORELSKELSEN, den som får blodet til å bruse. Blodet bruste med eksen, men ja, det var enveis. Nå bruser ikke blodet slikt som i eventyrene, men er myyye mer verdt enn noe annet, og ja... jeg kan med handa på hjertet si jeg elsker og er forelsket i mannen min, men på en mer modent og voksent måte. Ikke slik jeg som ungpike trodde det skulle være.

Men, det vikstigste poenget mitt med innlegget er faktisk at det var ikke før jeg fant min nåværende mann jeg forstod hvor galt mitt forrige forhold fakisk var.

Min konklusjon, om en person elsker mer enn den andre i forholdet er ikke forholdet liv laga. Jge tror det var det som skjedde med deg og elskeren din. Du elsket ham mest, og dermed ble du behandet derretter. Og nå skjer dette med deg og din eks, bortsett fra at her er det eksen din som elsker deg mest, og mest villig til å gå på akkord med seg selv.

Takk for at du deler din historie! Flere elementer er kjente, ja. Flott at det ordnet seg for deg:)

[Lillemus]

Skulle ønske det var så greit... Vi har på en måte lyst til å være sammen - men så er det de hindringene da.

Jeg tror dere har "lyst" til å være sammen fordi det er gammel vane, fordi dere kjenner hverandre ganske godt og fordi det kan være slitsomt og usikkert og nytt å skulle stå alene og finne seg en ny partner etterhvert. Ikke fordi dere elsker hverandre dypt og inderlig og vil tilbringe livet sammen av den grunn.

[Gjest luftslott]

Jeg tror dere har "lyst" til å være sammen fordi det er gammel vane, fordi dere kjenner hverandre ganske godt og fordi det kan være slitsomt og usikkert og nytt å skulle stå alene og finne seg en ny partner etterhvert. Ikke fordi dere elsker hverandre dypt og inderlig og vil tilbringe livet sammen av den grunn.

Enig. Det er ikke et grunnlag man bør bygge et forhold på.

[Mandolaika]

Jeg tror dere har "lyst" til å være sammen fordi det er gammel vane, fordi dere kjenner hverandre ganske godt og fordi det kan være slitsomt og usikkert og nytt å skulle stå alene og finne seg en ny partner etterhvert. Ikke fordi dere elsker hverandre dypt og inderlig og vil tilbringe livet sammen av den grunn.

''Ikke fordi dere elsker hverandre dypt og inderlig og vil tilbringe livet sammen av den grunn.''

Enig, for da ville de ikke vært i sånn tvil.

[tzatziki1365380058]

Jeg har fulgt historien din over tid, selv om jeg ikke har svart deg noe særlig - men du skriver som om du skulle være mannen jeg hadde tenkt å gifte meg med neste helg.

Han tror også at livet skal være som en film, det skal dampe av begjær og forelskelse - og han ser ikke noe annet enn seg selv oppi alle de ønskene. Han ser ikke at han ikke gir noe av dette, han synes bare at alle andre skal gi ham det.

Nå har han forlatt meg til fordel for en annen. Som han gjorde med hun før meg. Og hun før det igjen. Det baller på seg av informasjon jeg ikke visste om, men som jeg nå er glad at jeg vet.

Problemet ditt er at du er så jævlig egoistisk. Du ser ikke at du ligger som du reder, det blir hverken romantikk eller begjær om du ikke viser/yter dette selv. Tror du virkelig at sånne ting kommer seilende til deg på et fat??

Og hva i helvete er det egentlig du vil ha ut av livet ditt da? Vil du ha barn, trygg økonomi, stabilitet og livslang kjærlighet? Eller vil du ha forelskelse, utrygghet, begjær og bra sex?

Du kan få i pose og sekk, men om du går for den siste delen av avsnittet over vil du ALDRI få den første! Om du går for den første kan du få den siste om du selv bidrar til å skape det. Hva gjør DU for å gjøre hverdagen romantisk? Hva gjør DU for å vise ham at du begjærer ham? Har du gjort noe som helst for samboeren som er i nærheten av det du har gjort for ham du var utro med? Jeg tipper svaret er nei, og så legger du likevel skylden på ham...

Og du kan bare drite i å gå i terapi så lenge du ikke innser at det er DEG og dine behov for oppmerksomhet det er noe galt med. Hva tenker du at terapeuten skal gjøre for deg? Velge? Fordi det er så synd på deg som aldri vil få oppleve begjæret igjen? Fortelle deg at du har rett til å være lykkelig, rett til å være forelsket, rett til å føle begjær?

Jeg er så utrolig dritt lei av å høre hvor mye folk føler de har rett på det ene og det andre, og i dette tilfellet deg. Du skriver aldri noen gang noe om hva DU ønsker å gjøre for samboeren din. Hva du skal gjøre for at HAN skal føle seg verdsatt, begjært, ønsket eller verdifull. Det eneste du gjør er å fokusere på deg og dine behov, og hva DU vil ha ut av dette.

Og siden jeg er så "heldig" at jeg har fått kjenne på hvordan samboeren din har det, hvordan det er å bli løyet for, lurt, gått bak ryggen på, hvordan det er å vite at man har gjort alt man kan for noen, og det enste man får tilbake er dritt. Hvordan det kjennes ut når alt man har trodd på i mange år viser seg å være løgn, og ubetydeligheter - så synes jeg faktisk at du skal velge deg selv.

Du skal velge deg selv, og la samboeren din få være med en som kan gi ham den kjærligheten HAN fortjener. Du kan sitte og råtne i hullet ditt med alle fantasiene om hva et samliv skal være, jakte den neste kjærligheten, det neste begjæret, det grønnere gresset. Og så kan du ta et tilbakeblikk om ti år, og se hvem av dere som kom best ut av det. Mitt stalltips er ham. Ingen fortjener å være sammen med en som er så selvsentrert som deg. Ingen fortjener å bli utsatt for de påkjenningene du utsetter samboeren din for. Og, du fortjener minst av alt at noen vier deg den oppmerksomheten du så desperat trakter etter, det vil uansett aldri bli nok.

Du burde selvfølgelig fortsette i terapi, i håp om at du en eller annen gang vil forstå hvilken påvirkning du har på verden rundt deg. Men ikke for å hjelpe deg med dette valget, du vil uansett ikke klare å velge - for du forstår ikke hva valget ditt egentlig handler om.

Lykke til med resten av livet, håper du finner det du jakter på en eller annen gang - og ikke ender opp gammel og alene fordi du ikke skjønte verdien av det du hadde da du hadde det.

Jeg har ikke vært her inne på lenge, annet enn veldig sporadisk, og har ikke fått med meg dette som har skjedd med deg. Jeg slutter meg fullt til det Wallace skriver nedenfor.

Jeg vet du er sterk, så du kommer gjennom dette. Til og med neste helg. Hurra for gode venninner!!

Og takk din skaper for at du ikke er så inni hampen kørka dum som det siste byttet hans er, som går inn i et forhold med ham enda hun vet hvilken historie drittsekken har!

[Persille1365381127]

Jeg har ikke vært her inne på lenge, annet enn veldig sporadisk, og har ikke fått med meg dette som har skjedd med deg. Jeg slutter meg fullt til det Wallace skriver nedenfor.

Jeg vet du er sterk, så du kommer gjennom dette. Til og med neste helg. Hurra for gode venninner!!

Og takk din skaper for at du ikke er så inni hampen kørka dum som det siste byttet hans er, som går inn i et forhold med ham enda hun vet hvilken historie drittsekken har!

''Og takk din skaper for at du ikke er så inni hampen kørka dum som det siste byttet hans er, som går inn i et forhold med ham enda hun vet hvilken historie drittsekken har!''

Du kan være ganske sikker på at han har gode forklaringer på hvorfor vi har fortalt henne disse tingene

[tzatziki1365380058]

''Og takk din skaper for at du ikke er så inni hampen kørka dum som det siste byttet hans er, som går inn i et forhold med ham enda hun vet hvilken historie drittsekken har!''

Du kan være ganske sikker på at han har gode forklaringer på hvorfor vi har fortalt henne disse tingene

''Du kan være ganske sikker på at han har gode forklaringer på hvorfor vi har fortalt henne disse tingene :p''

Helt sikkert. Men hun er sikkert i tvil om hva som er sannheten, og den sannheten lar hun komme ham til gode. Bad choice!

[Persille1365381127]

''Du kan være ganske sikker på at han har gode forklaringer på hvorfor vi har fortalt henne disse tingene :p''

Helt sikkert. Men hun er sikkert i tvil om hva som er sannheten, og den sannheten lar hun komme ham til gode. Bad choice!

Vel, i motsetning til meg så kan hun hvertfall ikke si at hun ikke ble advart. Så får vi se da, hvor lenge det varer...

[Gjest Been there done that]

Jeg tror ærlig talt at du vil bli utro igjen mot din nåværende partner. Dine beretninger her oser av at du ikke er så glad i han som du burde være.

Selv har jeg vært sammen med min mann i 13 år. Det har blitt bedre og bedre med årene. Men så ups hadde han vært utro det jobber vi med nå, og det er veldig bittert. Bittert også for han for at det ble avslørt år etterpå når vi egentlig har det fantastisk bra.

Gjør din mann en tjeneste og ikke bli om du ikke føler pasjon og kjærlighet for han. Ikke vær så ynkelig at du blir for at du er usikker på om du kan finne det du egentlig ønsker. Det er et bedrag det også på linje med utroskapen.

kanskje du også skal lese boken Utro av Frode Thuen. Den kan kanskje gjøre deg mer klar over spørsmål du bør stille deg selv.

Utroskapens vonde pris er kanskje at man tror man gjør noe lurt for seg selv. Men man blir fanget i et nett av villrede. Husk også at mye av den spenningen du opplevde i dette forholdet, også skyldes at dere gjorde noe forbudt.

[Gjest Been there done that]

Jeg har lest alle dine innlegg, men aldri svart. Tenkte kanskje jeg skulle gi litt av min erfaring i kjærligheten.

Jeg var sammen med en mann der jeg beskrev megselv som stabilt nyforelsket. Vi var sammen i 5 år og jeg kunne med handa på hjertet si at han var mannen i mitt liv, mannen jeg skulle gifte meg med og mannen som jeg skulle ha barn sammen med. Vi flytta sammen og jeg var i ekstase. Endenlig hadde jeg funnet en mann som både var fantastisk i senga, snill og god, respekterte meg og elsket meg....trodde jeg. Men, egentlig var hans kjærlighet til meg selvsentrert. Så lenge han hadde det bra, hadde vi det bra. Mer og mer ble det slik at når han hadde lyst, gjorde vi ting. Fordi jeg elsket han mer enn han elsket meg, lot jeg han sakte men sikkert bryte meg ned. Han hadde ikke en plan om å gjøre det ut av ondskap, men det skjedde litt etter litt. Tilslutt hadde han mistet så mye respekt for meg at han fant en annen og gikk fra meg. Jeg var knust. Trodde fortsatt at han var verdens vakreste menneske.

Etter bruddet bygde jeg opp et nytt bilde av ham. Som et puslespill falt brikkene på plass etterhvert. Og etter endel gransking av hendelser og episoder gjennom samlivet vårt forstod jeg at han egentlig aldri hadde elsket meg. Jeg hadde elsket han så blindt at jeg hadde akseptert alt for mye, og latt ham ta kontrollen over alt, og tilsutt mistet han respekten for meg.

Nå er jeg gift med en fantastisk mann, han elsker meg, og det ser jeg i absolutt alt han gjør. Vi er helt 50/50 i forholdet vårt. Mine verdier, interesser og øsker blir like mye verdsatt som hans. Jeg vet også at uten min erfaring med min eks, ville jeg nok kanskje aldri hadde verdsatt min mann slik jeg gjør i dag. Hadde jeg truffet ham før min erfaring med min eks, ville jeg kanskje fortsatt lett etter DEN STORE FORELSKELSEN, den som får blodet til å bruse. Blodet bruste med eksen, men ja, det var enveis. Nå bruser ikke blodet slikt som i eventyrene, men er myyye mer verdt enn noe annet, og ja... jeg kan med handa på hjertet si jeg elsker og er forelsket i mannen min, men på en mer modent og voksent måte. Ikke slik jeg som ungpike trodde det skulle være.

Men, det vikstigste poenget mitt med innlegget er faktisk at det var ikke før jeg fant min nåværende mann jeg forstod hvor galt mitt forrige forhold fakisk var.

Min konklusjon, om en person elsker mer enn den andre i forholdet er ikke forholdet liv laga. Jge tror det var det som skjedde med deg og elskeren din. Du elsket ham mest, og dermed ble du behandet derretter. Og nå skjer dette med deg og din eks, bortsett fra at her er det eksen din som elsker deg mest, og mest villig til å gå på akkord med seg selv.

Fantastisk bra og klokt innlegg trine-lisa

[Gjest Been there done that]

Vi greier jo ikke å verken gjøre det ene eller det andre.

Jeg har sagt at jeg ønsker at vi prøver å ha det hyggelig sammen og ser om det går an. - Noe vi for så vidt har gjort en lang stund, men han må snakke om han andre til en hver tid. Jeg vet ikke om det går å komme videre da... Jeg blir minnet på han, og det blir alt annet enn hyggelig. Han er mistenksom mot alt fra min pc-bruk til telefoner, til treningsturer osv. Jeg føler meg overvåket og mistenkeliggjort hele tiden - så klart med rette, men vi blir stående i gjørma. Han har meldet han andre i fylla og bedt han om å holde seg laaangt unna meg. (Kan tenke meg han andre er glad i meg nå, not)

Samtidig synes jeg forferdelig synd på han som må ev til og med leve med at jeg var interessert i han andre også i 2012.

Men det er noe mer enn separasjonsangst, helt klart. Vi skal sees i kveld igjen. Jeg er midt i jobbstart og kjenner stressnivået når nye høyder..........

Ser lenger oppe at dere har gått fra hverandre. Men du er klart ikke villig til å gjøre det man skal når man har vært utro og ønsker å reparere forholdet. Da må man la sin x få prate om det som har skjedd. Selv om du er ferdig med affæren er ikke den bedratte det.

[Gjest Been there done that]

Kjente du på stormende forelskelse i starten da dere var sammen? Kjente på at dere hadde en flott kjemi osv?

Hvis du kan svare ja på dette, så tror jeg forholdet er liv laga..... Har det aldri vært "det store" mellom dere, så tror jeg det kan være vanskelig å opprettholde en kjærlighet så sterk at det dreier seg om _litt_ mer enn bare vennskap.

Det er selvsagt ikke normalt å være himmelstormende forelska i partneren sin hver eneste dag i løpet av et livslangt forhold, men jeg tror på at man innimellom bør kunne kjenne på en liten og god følelse av forelskelse.

Her inne skriver alle basert på egne erfaringer. Du har de som har gått (eller blitt forlatt) fordi de (eller partneren) har hatt altfor store forventninger om at samlivet skulle bli en fest resten av livet... og du har de som har gått (eller blitt forlatt) fordi de (eller partneren) egentlig aldri har følt så mye mer enn vennskap for sin partner. Svarene blir derfor gjerne basert på det man selv har erfaring med.

Hvis du vet med deg selv at du kan klare å finne roen sammen med partneren din, og ikke hige etter andre samtidig - og du vet med deg selv at du ville blitt fryktelig sjalu om han istedet valgte en annen enn deg - og du kjenner at du virkelig føler kjemi med denne mannen - så blir du der du er. I motsatt fall ville jeg tenkt at forholdet neppe ville vare i lengden....

''Hvis du vet med deg selv at du kan klare å finne roen sammen med partneren din, og ikke hige etter andre samtidig - og du vet med deg selv at du ville blitt fryktelig sjalu om han istedet valgte en annen enn deg - og du kjenner at du virkelig føler kjemi med denne mannen - så blir du der du er. I motsatt fall ville jeg tenkt at forholdet neppe ville vare i lengden....''

Kloke ord, svært kloke ord Togli

[Gjest togli]

''Hvis du vet med deg selv at du kan klare å finne roen sammen med partneren din, og ikke hige etter andre samtidig - og du vet med deg selv at du ville blitt fryktelig sjalu om han istedet valgte en annen enn deg - og du kjenner at du virkelig føler kjemi med denne mannen - så blir du der du er. I motsatt fall ville jeg tenkt at forholdet neppe ville vare i lengden....''

Kloke ord, svært kloke ord Togli

Takk:)

Snakker av erfaring.... så dette har vært meget nøye reflektert over fra min egen side også