En redd 5.klassing

[trollemor;o)]

Vår 5.klassing har alltid vært litt redd.... redd for å gå ned i kjelleren, redd for å være aleine (noen ganger går det bra) og ikke minst, redd for å sovne og sove aleine.

Han er adoptert og de på barnehjemmet ba oss om å huske at han ikke var vant til å sove aleine... Ergo ble starten helt feil.

Vi har prøvd med alle slags belønninger og lovet ham gull og grønne skoger (ting han VIRKELIG ønsker seg) Men det hjelper ikke, han vil IKKE legge seg aleine. Så for husfredens skyld (for han kan virkelig rase og han har yngre søsken som allerede sover) sitter vi der og sitter der og sitter der helt til han sovner. Det kan ta laaaaang tid og kveldene våre er ødelagte.

Noen ganger vokner han bare ti min, en time etter at vi har forlatt rommet,så er det å starte omigjen.

Vi har spurt og sagt at han må fortelle hva det er han er redd for, at det kan hjelpe å snakkeom det, at det blir mindre farlig, men nei..han vil ikke.

Er det noen som kan komme med gode råd? Jada, jeg vet at vi nok har litt skyld i dette, men med den beskjeden vi fikk fra de på barnehjemmet, så er det ikke så enkelt...

[to-barns-mamman]

Uff så vondt og vanskelig for begge parter. Ikke noe veldig gode råd, og dere har sikkert forsøkt mye. Men uansett bakgrunn så kan det høres ut som om han har fått tillagt noen uvaner i ettertid - men det er dere jo også klar over.

Har selv to barn som er født i Kina, og eldstemann slet med mye av det samme, hadde fullstending laken-skrekk.

Det vi med hell har forsøkt har vært "belønningsskjema". Men husk små små skritt, - klare å legge seg selv to kvelder = en liten viktig belønning..... osv. La ham selv være med å sette rammene, og foreslå belønningene (innen rimelighetens grense selvfølgelig)

Det kan jo hende dere har forsøkt dette også, - men om ikke tror jeg det kan ha en verdi, men altså små små skritt.

Lykke til, høres ut som om dere må gjøre noe med dette snarest mulig.

Når det gjelder andre ting han er redd for... en må jo velge sine "kamper" - og sånn jeg leser det er vel det med leggesituasjon og soving det mest prekære kanskje??

[trollemor;o)]

Uff så vondt og vanskelig for begge parter. Ikke noe veldig gode råd, og dere har sikkert forsøkt mye. Men uansett bakgrunn så kan det høres ut som om han har fått tillagt noen uvaner i ettertid - men det er dere jo også klar over.

Har selv to barn som er født i Kina, og eldstemann slet med mye av det samme, hadde fullstending laken-skrekk.

Det vi med hell har forsøkt har vært "belønningsskjema". Men husk små små skritt, - klare å legge seg selv to kvelder = en liten viktig belønning..... osv. La ham selv være med å sette rammene, og foreslå belønningene (innen rimelighetens grense selvfølgelig)

Det kan jo hende dere har forsøkt dette også, - men om ikke tror jeg det kan ha en verdi, men altså små små skritt.

Lykke til, høres ut som om dere må gjøre noe med dette snarest mulig.

Når det gjelder andre ting han er redd for... en må jo velge sine "kamper" - og sånn jeg leser det er vel det med leggesituasjon og soving det mest prekære kanskje??

Takk for svar!

det at han er redd ellers er vel helt normalt og ikke vanskelig i det heletatt. Jeg tok det bare med for å beskrive ham litt bedre.

Vi har prøvd det meste av belønning og det varer en stund også er vi tilbake til der vi var igjen... Akkurat nå må han legge seg aleine hvis han vil ha data eller playstation dagen etter. Han har ikke rørt noen av dele denne uka.

Han har soverom vegg i vegg med stua og åpne dører.

Tror nok vi må prøve det du skreiv om å ta ham med på råd ja..for nå MÅ noe skje, han er snart 10 år

[frosken]

'' Vi har spurt og sagt at han må fortelle hva det er han er redd for, at det kan hjelpe å snakkeom det, at det blir mindre farlig, men nei..han vil ikke.

''

Jeg tror kanskje ikke han vet selv hva han er redd for; kanskje vet han bare at han ønsker (og forlanger) at dere skal sitte der til han sovner.

En ung mann jeg kjenner, nektet å sove alene inntil han var konfirmert (og vel så det). Hans argument var at han "måtte kjenne hud" når han skulle sove. Han har alltid fungert bra generelt sett - og har nå også flyttet hjemmefra ;-) Jeg tror at slike problemer kanskje vel så gjerne kan handle om å være viljesterk som at man er så veldig redd (men det hører med til historien at han jeg fortalte om, også var mørkeredd og husredd).

Når det gjelder han som ikke ville sove alene, så klarte alltid bestemoren hans å "avvenne" han ved sakte, sakte nedtrapping når han var hos henne (Han fikk f.eks. lov til å sove på madrass på samme rom som henne en periode, men fikk ikke sove i samme seng osv. ) Problemet var imidlertid at hver gang han kom hjem igjen etter å ha vært på ferie hos henne, så startet han opp med samsovingen igjen.... Og sånn gikk nå årene inntil han ikke gadd mer ;-)

Det eneste rådet jeg har - og det har dere kanskje allerede forsøkt - er å la ham selv utforme en plan for hvordan dere skal løse problemet. Han synes kanskje ikke selv det er et problem, men hvis dere da bevisstgjør ham på at ingen andre 11-åringer har et leggerituale som hans (det er noe man evt. driver med i barnehagealderen), så _kan_ det hende at han kan opparbeide seg litt motivasjon til å gi slipp på "suttekluten" sin.

Lykke til :-)

[EnolaGay]

Takk for svar!

det at han er redd ellers er vel helt normalt og ikke vanskelig i det heletatt. Jeg tok det bare med for å beskrive ham litt bedre.

Vi har prøvd det meste av belønning og det varer en stund også er vi tilbake til der vi var igjen... Akkurat nå må han legge seg aleine hvis han vil ha data eller playstation dagen etter. Han har ikke rørt noen av dele denne uka.

Han har soverom vegg i vegg med stua og åpne dører.

Tror nok vi må prøve det du skreiv om å ta ham med på råd ja..for nå MÅ noe skje, han er snart 10 år

Hva med å fortelle ham hva DU er redd for da? :0)

Her har frøkna i perioder vært så mørkeredd at hun ikke tør gå fra rommet sitt, ut i gangen, tre meter og inn på badet. Flombelysning hele veien, og oss og tre brødre innen en meters avstand på andre siden av veggen.. NNNNNNNNNHHHhh.. Så hun ropte på meg. Hver natt.

Og jeg får ikke sove om man vekker meg, hvis jeg mot formodning har sovnet.. Og det sa jeg. Du KAN IKKE holde på å plage meg på den måten. Det er ingenting i dette huset som er farlig, og gudnåde den som innbilder seg at den kan komme hit på natta og plage MEG. Da blir det månelyst, uansett hvilke planet/dimmensjon de kommer fra! (Jepp, jeg er en fryktinngytende skapning som kan redde universet når jeg må)

Og dessuten blir jeg så sliten i hodet og så trøtt og så SUR og SINT dagen etter, at jeg ikke orker å være inni meg selv engang.

(Det blir jeg faktisk) Så hun prøvde veldig hardt. Og det er sjeldent at det glipper nå.

Om du ikke makter å sette grenser for ham, så sett dem for deg selv. Og la ham rase.

[nitty-gritty]

Jeg jobber med barn som har opplevd omsorgsvikt og mishandling. De er i tenårene og vi sitter hos de i en tilmålt mengde tid hver kveld - for de fleste er dette 15 minutter. Før de legger seg forsikrer vi oss om at de har hva de trenger for rutinen sin. Enkelte vil ha en kopp med te uten koffein, andre vil ha et glass vann. De femten minuttene kan ungdommene bruke på hva de ønsker. Noen leser en bok mens vi bare sitter der, andre vil spille kort, noen vil bli strøket på ryggen eller snakke. Vi går ikke i dybden på vanskelige temaer (redsler, fobier) i denne tiden, men avviser ingen samtaleemner.

Vi følger så rutinen. Etter den avtalte tiden går den voksne, etter en stor klem og "jeg elsker deg". Noen av ungdommene kommer ut av rommene sine gjentatte ganger. Vi sitter ofte like i nærheten, på trappeavsatsen eller lignende. Da gjør vi som med småbarn, "Det er natt nå, sov godt".

Rutinen må følges, hver kveld. Om han vekker småsøskenene, så må dere bare takle det noen dager.

[Gjest Sånt blir man sliten av!]

Vi har en hjemmelaga sjetteklassing og en adoptert seksåring, og hos oss er det eldstemann som har hatt størst problem med sovinga. I de verste periodene virket det rett og slett som om han hadde innsovningsangst, og både kveld og natt gikk med til dette. Vi hadde nytte av flere ting. Blant annet tror jeg på tv/spillforbud etter barnetv, mer fysisk aktivitet, cd med meditasjonsmusikk og avspenningsøvelser og stadige samtaler om at det viktigste er ikke at kroppen sover, men at den får hvile. Og så har vi snakket om hvilke hyggelige ting han kan tenke på mens han ligger der uten å få sove, slik at skrekken ikke tar han. Vet ikke om det er våre tiltak eller generell modning som gjorde susen, men nå sovner han selv og sover hele natta.

[Gjest Sånt blir man sliten av!]

Vi har en hjemmelaga sjetteklassing og en adoptert seksåring, og hos oss er det eldstemann som har hatt størst problem med sovinga. I de verste periodene virket det rett og slett som om han hadde innsovningsangst, og både kveld og natt gikk med til dette. Vi hadde nytte av flere ting. Blant annet tror jeg på tv/spillforbud etter barnetv, mer fysisk aktivitet, cd med meditasjonsmusikk og avspenningsøvelser og stadige samtaler om at det viktigste er ikke at kroppen sover, men at den får hvile. Og så har vi snakket om hvilke hyggelige ting han kan tenke på mens han ligger der uten å få sove, slik at skrekken ikke tar han. Vet ikke om det er våre tiltak eller generell modning som gjorde susen, men nå sovner han selv og sover hele natta.

Et poeng til: det var nok lite tvil om at jeg som mor var mest lydhør og omsorgsfull i forhold til problemet. Og derfor ble mest utmattet av situasjonen. Så i en periode bestemte vi at all foreldrekontakt etter leggetid var med far. Og da så jeg at min tilnærming hadde nok bare bidratt til å vedlikeholde den vonde sirkelen, ikke sikkert det er sånn hos dere, men det kan være verd et forsøk.

Og minstemann på seks som er adoptert, han sover hele natta, fra sju til sju, godt innarbeidede vaner fra barnehjemmet. Tror nok storebroren søvnvansker kan ha sammenheng med detroniseringen da lillebror kom til familien og var et helt lite menneske som krevde stor plass fra dag en.

[trollemor;o)]

Vi har en hjemmelaga sjetteklassing og en adoptert seksåring, og hos oss er det eldstemann som har hatt størst problem med sovinga. I de verste periodene virket det rett og slett som om han hadde innsovningsangst, og både kveld og natt gikk med til dette. Vi hadde nytte av flere ting. Blant annet tror jeg på tv/spillforbud etter barnetv, mer fysisk aktivitet, cd med meditasjonsmusikk og avspenningsøvelser og stadige samtaler om at det viktigste er ikke at kroppen sover, men at den får hvile. Og så har vi snakket om hvilke hyggelige ting han kan tenke på mens han ligger der uten å få sove, slik at skrekken ikke tar han. Vet ikke om det er våre tiltak eller generell modning som gjorde susen, men nå sovner han selv og sover hele natta.

Tusen takk for svar, vi tar med oss alt vi kan!! Vi merker jo at nå som han er tidlig oppe om morgenen sovner han fortere, men likevel... i går var klokka over tolv!

[trollemor;o)]

Et poeng til: det var nok lite tvil om at jeg som mor var mest lydhør og omsorgsfull i forhold til problemet. Og derfor ble mest utmattet av situasjonen. Så i en periode bestemte vi at all foreldrekontakt etter leggetid var med far. Og da så jeg at min tilnærming hadde nok bare bidratt til å vedlikeholde den vonde sirkelen, ikke sikkert det er sånn hos dere, men det kan være verd et forsøk.

Og minstemann på seks som er adoptert, han sover hele natta, fra sju til sju, godt innarbeidede vaner fra barnehjemmet. Tror nok storebroren søvnvansker kan ha sammenheng med detroniseringen da lillebror kom til familien og var et helt lite menneske som krevde stor plass fra dag en.

Jeg er ikke "sunn" kontakt etter leggetid.... så hovedansvaret faller på pappaen, men så er det en del dager da han har jobb på kveldstid..

[trollemor;o)]

Jeg jobber med barn som har opplevd omsorgsvikt og mishandling. De er i tenårene og vi sitter hos de i en tilmålt mengde tid hver kveld - for de fleste er dette 15 minutter. Før de legger seg forsikrer vi oss om at de har hva de trenger for rutinen sin. Enkelte vil ha en kopp med te uten koffein, andre vil ha et glass vann. De femten minuttene kan ungdommene bruke på hva de ønsker. Noen leser en bok mens vi bare sitter der, andre vil spille kort, noen vil bli strøket på ryggen eller snakke. Vi går ikke i dybden på vanskelige temaer (redsler, fobier) i denne tiden, men avviser ingen samtaleemner.

Vi følger så rutinen. Etter den avtalte tiden går den voksne, etter en stor klem og "jeg elsker deg". Noen av ungdommene kommer ut av rommene sine gjentatte ganger. Vi sitter ofte like i nærheten, på trappeavsatsen eller lignende. Da gjør vi som med småbarn, "Det er natt nå, sov godt".

Rutinen må følges, hver kveld. Om han vekker småsøskenene, så må dere bare takle det noen dager.

Takk for svar, vi tar med oss alt!!

[trollemor;o)]

'' Vi har spurt og sagt at han må fortelle hva det er han er redd for, at det kan hjelpe å snakkeom det, at det blir mindre farlig, men nei..han vil ikke.

''

Jeg tror kanskje ikke han vet selv hva han er redd for; kanskje vet han bare at han ønsker (og forlanger) at dere skal sitte der til han sovner.

En ung mann jeg kjenner, nektet å sove alene inntil han var konfirmert (og vel så det). Hans argument var at han "måtte kjenne hud" når han skulle sove. Han har alltid fungert bra generelt sett - og har nå også flyttet hjemmefra ;-) Jeg tror at slike problemer kanskje vel så gjerne kan handle om å være viljesterk som at man er så veldig redd (men det hører med til historien at han jeg fortalte om, også var mørkeredd og husredd).

Når det gjelder han som ikke ville sove alene, så klarte alltid bestemoren hans å "avvenne" han ved sakte, sakte nedtrapping når han var hos henne (Han fikk f.eks. lov til å sove på madrass på samme rom som henne en periode, men fikk ikke sove i samme seng osv. ) Problemet var imidlertid at hver gang han kom hjem igjen etter å ha vært på ferie hos henne, så startet han opp med samsovingen igjen.... Og sånn gikk nå årene inntil han ikke gadd mer ;-)

Det eneste rådet jeg har - og det har dere kanskje allerede forsøkt - er å la ham selv utforme en plan for hvordan dere skal løse problemet. Han synes kanskje ikke selv det er et problem, men hvis dere da bevisstgjør ham på at ingen andre 11-åringer har et leggerituale som hans (det er noe man evt. driver med i barnehagealderen), så _kan_ det hende at han kan opparbeide seg litt motivasjon til å gi slipp på "suttekluten" sin.

Lykke til :-)

Tusen takk for svar!! Jeg noterer :-)

[trollemor;o)]

Hva med å fortelle ham hva DU er redd for da? :0)

Her har frøkna i perioder vært så mørkeredd at hun ikke tør gå fra rommet sitt, ut i gangen, tre meter og inn på badet. Flombelysning hele veien, og oss og tre brødre innen en meters avstand på andre siden av veggen.. NNNNNNNNNHHHhh.. Så hun ropte på meg. Hver natt.

Og jeg får ikke sove om man vekker meg, hvis jeg mot formodning har sovnet.. Og det sa jeg. Du KAN IKKE holde på å plage meg på den måten. Det er ingenting i dette huset som er farlig, og gudnåde den som innbilder seg at den kan komme hit på natta og plage MEG. Da blir det månelyst, uansett hvilke planet/dimmensjon de kommer fra! (Jepp, jeg er en fryktinngytende skapning som kan redde universet når jeg må)

Og dessuten blir jeg så sliten i hodet og så trøtt og så SUR og SINT dagen etter, at jeg ikke orker å være inni meg selv engang.

(Det blir jeg faktisk) Så hun prøvde veldig hardt. Og det er sjeldent at det glipper nå.

Om du ikke makter å sette grenser for ham, så sett dem for deg selv. Og la ham rase.

Takk for svar! Jeg noterer og kommer til å gjøre noen forandringer

[Mrs. Wallace]

Jeg synes nitty-gritty ga deg veldig gode råd.

Men jeg må bare tilføye en kommentar. Du skriver at:

''Han er adoptert og de på barnehjemmet ba oss om å huske at han ikke var vant til å sove aleine... Ergo ble starten helt feil.''

Jeg håper ikke du mener at dere heller burde lagt ham alene da han kom hjem til dere. Dere gjorde slett ikke noe feil ved å trygge ham i innsovningsfasen da han var nyfått. Han trengte det da.

At han nå er blitt stor og kan ha behov for hjelp til å finne trygghet i seg selv, er en annen ting. Alt til sin tid.

For øvrig kan det kanskje være til litt trøst at jeg selv var et ekstremt utrygt barn som trengte å ligge sammen med voksne av og til helt fram til jeg begynte på ungdomsskolen. Det gikk over - det gjør det. Og i dag er jeg veldig, veldig trygg.

[PieLill]

En ting man må spørre seg om er om 'redd' skal gi automatisk fritak for det man ikke vil. Eller skal 'redd' også kunne utløse krav om mot til å trosse frykten? Har man krav på ubegrenset medfølelse ved å påberope seg frykt. Er det barnets beste å møte frykt ved å etterkomme barnets ønsker?

Blir barnet på lang sikt tryggere eller reddere ved å ikke bli utfordret?

Slik du beskriver det er det ikke utenkelig at 'redd' opptrer som vikarierende motiv for 'vil', 'har mest lyst til', 'mest behagelig' og 'dette har jeg krav på'.

Kjempepraktisk å være redd når det gir mulighet til å kontrollere hele familien.

Det blir feil om dere for all framtid skal la dere styre av hvordan ting var på barnehjemmet. Overgangsperioden bør en gang ta slutt.

Om dere ønsker endring på dette, tror jeg dere må bestemme dere for hvordan dere vil å ha og så sørge for at det blir slik. Ta fra barnet to viktige trumfkort, redd og at søsken kan våkne. Tenk langsiktig. Baluba en uke eller to, kan være en god investering.

Gjennomfør og la det få sviende konsekvenser om barnet lager spetakkel så småsøsken våkner. Kutt ut dill, forhandlinger og dikkedarier. Vær voksne, trygge, rolige, bestemte, uaffiserte og ikke en døyt imponert over oppstyret ungen lager. Gjør barnehjemskortet ugyldig i bruk.

En hestekur mens det står på. Men på lang sikt ofte det minst krevende og frustrerende.

mvh

[PieLill]

Et poeng til: det var nok lite tvil om at jeg som mor var mest lydhør og omsorgsfull i forhold til problemet. Og derfor ble mest utmattet av situasjonen. Så i en periode bestemte vi at all foreldrekontakt etter leggetid var med far. Og da så jeg at min tilnærming hadde nok bare bidratt til å vedlikeholde den vonde sirkelen, ikke sikkert det er sånn hos dere, men det kan være verd et forsøk.

Og minstemann på seks som er adoptert, han sover hele natta, fra sju til sju, godt innarbeidede vaner fra barnehjemmet. Tror nok storebroren søvnvansker kan ha sammenheng med detroniseringen da lillebror kom til familien og var et helt lite menneske som krevde stor plass fra dag en.

''Et poeng til: det var nok lite tvil om at jeg som mor var mest lydhør og omsorgsfull i forhold til problemet. Og derfor ble mest utmattet av situasjonen. Så i en periode bestemte vi at all foreldrekontakt etter leggetid var med far.''

En av våre ble på mangisk vis langt tryggere og mer selvstendig når mamma ikke var hjemme. Tok en stund før jeg luktet lunta...

:-)

mvh

[trollemor;o)]

En ting man må spørre seg om er om 'redd' skal gi automatisk fritak for det man ikke vil. Eller skal 'redd' også kunne utløse krav om mot til å trosse frykten? Har man krav på ubegrenset medfølelse ved å påberope seg frykt. Er det barnets beste å møte frykt ved å etterkomme barnets ønsker?

Blir barnet på lang sikt tryggere eller reddere ved å ikke bli utfordret?

Slik du beskriver det er det ikke utenkelig at 'redd' opptrer som vikarierende motiv for 'vil', 'har mest lyst til', 'mest behagelig' og 'dette har jeg krav på'.

Kjempepraktisk å være redd når det gir mulighet til å kontrollere hele familien.

Det blir feil om dere for all framtid skal la dere styre av hvordan ting var på barnehjemmet. Overgangsperioden bør en gang ta slutt.

Om dere ønsker endring på dette, tror jeg dere må bestemme dere for hvordan dere vil å ha og så sørge for at det blir slik. Ta fra barnet to viktige trumfkort, redd og at søsken kan våkne. Tenk langsiktig. Baluba en uke eller to, kan være en god investering.

Gjennomfør og la det få sviende konsekvenser om barnet lager spetakkel så småsøsken våkner. Kutt ut dill, forhandlinger og dikkedarier. Vær voksne, trygge, rolige, bestemte, uaffiserte og ikke en døyt imponert over oppstyret ungen lager. Gjør barnehjemskortet ugyldig i bruk.

En hestekur mens det står på. Men på lang sikt ofte det minst krevende og frustrerende.

mvh

Takk for svar!

Vi har jo prøvd det meste, men har kanskje ikke vært utholdende nok. Vi har også sagt at det ikke er farlig å være redd og at han bare må komme seg igjennom det. Har også tenkt at han bare sier at han er rodd for å ha oss der, for å ha kontroll som du sier. Men når vi tilbyr ham det han ønsker seg aller mest bare ved å legge seg aleine 5 ganger, ja da begynner vi å lure...

Nei, men jeg tror du har helt rett, her er det bare å manne seg opp! Problemet mitt er at jeg blir så hissig og fryktelig upedagogisk... Pedagog om dagen, monster om natta ;-)

[trollemor;o)]

Jeg synes nitty-gritty ga deg veldig gode råd.

Men jeg må bare tilføye en kommentar. Du skriver at:

''Han er adoptert og de på barnehjemmet ba oss om å huske at han ikke var vant til å sove aleine... Ergo ble starten helt feil.''

Jeg håper ikke du mener at dere heller burde lagt ham alene da han kom hjem til dere. Dere gjorde slett ikke noe feil ved å trygge ham i innsovningsfasen da han var nyfått. Han trengte det da.

At han nå er blitt stor og kan ha behov for hjelp til å finne trygghet i seg selv, er en annen ting. Alt til sin tid.

For øvrig kan det kanskje være til litt trøst at jeg selv var et ekstremt utrygt barn som trengte å ligge sammen med voksne av og til helt fram til jeg begynte på ungdomsskolen. Det gikk over - det gjør det. Og i dag er jeg veldig, veldig trygg.

Takk, det var godt å lese!!

[UlrikkeE]

Takk for svar!

Vi har jo prøvd det meste, men har kanskje ikke vært utholdende nok. Vi har også sagt at det ikke er farlig å være redd og at han bare må komme seg igjennom det. Har også tenkt at han bare sier at han er rodd for å ha oss der, for å ha kontroll som du sier. Men når vi tilbyr ham det han ønsker seg aller mest bare ved å legge seg aleine 5 ganger, ja da begynner vi å lure...

Nei, men jeg tror du har helt rett, her er det bare å manne seg opp! Problemet mitt er at jeg blir så hissig og fryktelig upedagogisk... Pedagog om dagen, monster om natta ;-)

Jeg er fullstendig enig med PieLill her - og selvom jeg faktisk er pedagog av yrke, er jeg fristet til å si at akkurat her kan det hende monsteret er det mest pedagogiske (altså, det som funker....)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En ting man må spørre seg om er om 'redd' skal gi automatisk fritak for det man ikke vil. Eller skal 'redd' også kunne utløse krav om mot til å trosse frykten? Har man krav på ubegrenset medfølelse ved å påberope seg frykt. Er det barnets beste å møte frykt ved å etterkomme barnets ønsker?

Blir barnet på lang sikt tryggere eller reddere ved å ikke bli utfordret?

Slik du beskriver det er det ikke utenkelig at 'redd' opptrer som vikarierende motiv for 'vil', 'har mest lyst til', 'mest behagelig' og 'dette har jeg krav på'.

Kjempepraktisk å være redd når det gir mulighet til å kontrollere hele familien.

Det blir feil om dere for all framtid skal la dere styre av hvordan ting var på barnehjemmet. Overgangsperioden bør en gang ta slutt.

Om dere ønsker endring på dette, tror jeg dere må bestemme dere for hvordan dere vil å ha og så sørge for at det blir slik. Ta fra barnet to viktige trumfkort, redd og at søsken kan våkne. Tenk langsiktig. Baluba en uke eller to, kan være en god investering.

Gjennomfør og la det få sviende konsekvenser om barnet lager spetakkel så småsøsken våkner. Kutt ut dill, forhandlinger og dikkedarier. Vær voksne, trygge, rolige, bestemte, uaffiserte og ikke en døyt imponert over oppstyret ungen lager. Gjør barnehjemskortet ugyldig i bruk.

En hestekur mens det står på. Men på lang sikt ofte det minst krevende og frustrerende.

mvh

Særdeles bra innlegg!

Det samme kan sies om angst hos voksne.