Søskensjalusi - igjen

[nitty-gritty]

Hei, lenge siden sist og alt det der.

Jeg trenger hjelpen til kloke hoder, da vi fremdeles sliter med ganske ekstrem søskensjalusi her hjemme. Det blir bedre i perioder, men går raskt tilbake til gamle vaner.

Eldste (nå 7 år) takler sjeldent rollen som storebror veldig bra. Siden det er mye, så skal jeg liste det jeg reagerer mest på.

- Han takler ikke at søsteren får noe han ikke vil ha (!). De spiste pizza her om dagen og søsteren likte den, han gjorde den ikke. For å sikre seg at søsteren ikke fikk et ekstra pizzastykke latet han som om han spiste, mens han kastet pizzaen bak kjøleskapet. Lignende skjer ofte.

- Han må heve seg over henne hele tiden, selv om hun kun er 2 år (og en fremmelig 2-åring er hun også). De fikk begge sparkesykler i går og han måtte hele tiden kommentere hvor mye raskere han var enn henne, erte og rope om hvor flink han var i forhold til henne. Slik er han alltid. Jeg må fram med konsekvenser av oppførselen før han tar seg sammen, snakking og diskutering når ikke inn.

- Om hun putter ned en leke, så stormer han fram for å ta den - selv om dette er en leke han ikke har noen interesse av normalt.

- Dagmammaen kommenterer at jenta er en annen unge når han ikke er der, mye mer avslappet og "seg selv". Dette er hva vi opplever hjemme også og jeg er redd hun lider under hans oppførsel.

Jeg er så lei meg for dette, jeg trodde det skulle være helt annerledes med den aldersforskjellen vi har på barna.

Noen råd?

[EnolaGay]

Jeg har snakket og snakket og snakket og spurt hvorfor hvorfor hvorfor med mine, i straks åtte år.. HVORFOR er det så viktig for deg å være bla bla bla enn henne? Og motsatt.

Jeg har eksplodert totalt de gangene de forsøker å bruke MEG som brikke i spillet mot den andre, og da har jeg avvist dem begge i raseri med hvor mye de sårer MEG med den oppførselen. I den grad at jeg har brølt at jeg "flytter heller fra huset og BEGGE to". Man blir så utslitt.. ubeskrivelig. Og føler at man lever sammen med en gal terrorist som man aldri vet når går av...

Jeg har forlangt svar. Sitt ned og fortell meg hvorfor det er så viktig for deg å være ...... enn henne/ham, og du slipper ikke unna før du har et svar. Som regel har de ikke svar, og den innsikten har ikke gått ubemerket dem selv.

De er ikke like, de har hver sin styrke og det har vi vært nøye med å påpeke. Forskjellig fra hverandre, akkurat som vi andre i familien. (Vi har sågar hatt spontane rollespill, der to av oss har agert dem om en sak, og siden har spurt dem om hva de opplever ved å se "seg selv" på den måten)

Vi har også snakket "tilfeldig" om det å være mange søsken, hvor godt det er å aldri være alene. At noen passer på og stiller opp. Middagsbordet er greit til sånn sludring.

Forøvrig..lev og lær. Noe er smart pedagogikk, andre ting er desperasjon og tilfeldighet. Men det H A R blitt bedre og bedre.

Vi øyner håp. :0)

[Gjest Kayia]

Jeg har snakket og snakket og snakket og spurt hvorfor hvorfor hvorfor med mine, i straks åtte år.. HVORFOR er det så viktig for deg å være bla bla bla enn henne? Og motsatt.

Jeg har eksplodert totalt de gangene de forsøker å bruke MEG som brikke i spillet mot den andre, og da har jeg avvist dem begge i raseri med hvor mye de sårer MEG med den oppførselen. I den grad at jeg har brølt at jeg "flytter heller fra huset og BEGGE to". Man blir så utslitt.. ubeskrivelig. Og føler at man lever sammen med en gal terrorist som man aldri vet når går av...

Jeg har forlangt svar. Sitt ned og fortell meg hvorfor det er så viktig for deg å være ...... enn henne/ham, og du slipper ikke unna før du har et svar. Som regel har de ikke svar, og den innsikten har ikke gått ubemerket dem selv.

De er ikke like, de har hver sin styrke og det har vi vært nøye med å påpeke. Forskjellig fra hverandre, akkurat som vi andre i familien. (Vi har sågar hatt spontane rollespill, der to av oss har agert dem om en sak, og siden har spurt dem om hva de opplever ved å se "seg selv" på den måten)

Vi har også snakket "tilfeldig" om det å være mange søsken, hvor godt det er å aldri være alene. At noen passer på og stiller opp. Middagsbordet er greit til sånn sludring.

Forøvrig..lev og lær. Noe er smart pedagogikk, andre ting er desperasjon og tilfeldighet. Men det H A R blitt bedre og bedre.

Vi øyner håp. :0)

Bare et lite ps: Spørsmål som begynner med 'Hvorfor' er veldig vanskelige for de aller fleste barn, og dette vedvarer lengre enn man gjerne tror. 'Hvordan tror du det føles når du...' eller 'Vet du hva jeg tro? Jeg tror du gjør ... fordi..., stemmer det' er mye lettere å forstå for dem, og kan lettere åpne for samtale der både anger og forståelse av at det de gjør får konsekvenser for andre er resultatet. 'Hvorfor' kan ofte gi svar de _tror_ vi vil ha - eller som du har erfart; ingen svar i det hele tatt

[EnolaGay]

Bare et lite ps: Spørsmål som begynner med 'Hvorfor' er veldig vanskelige for de aller fleste barn, og dette vedvarer lengre enn man gjerne tror. 'Hvordan tror du det føles når du...' eller 'Vet du hva jeg tro? Jeg tror du gjør ... fordi..., stemmer det' er mye lettere å forstå for dem, og kan lettere åpne for samtale der både anger og forståelse av at det de gjør får konsekvenser for andre er resultatet. 'Hvorfor' kan ofte gi svar de _tror_ vi vil ha - eller som du har erfart; ingen svar i det hele tatt

Det er resten av tordentalen min, etter å ha presset dem en stund med "hvorfor". ;0)

[Gjest prust]

Hei - fint å se deg her igjen :-)

Har vel ikke så mange råd til deg, kjenner igjen det meste av det du beskriver. Du kan lese den tråden på psykiatri som jeg har på gang nå, om 11-åringen min (Et krevende barn). Hun har vært til utredning nå, og de lander trolig på diaglosen F93.3 Overdreven søskenrivalisering. Tråden handler om videre opplegg på ABUP og evt avlastning.

[laban]

Heisan, det var en stund siden. Holdt på å spørre Liza da hun var innom her en dag, om hun visste hvordan det sto til.

Tror du at noe av dette kan skyldes at han har veldig behov for å markere at i forholdet mellom de to, er han flinkest og raskest og størst og alt mulig sånt - mens han pga. problemer han ikke kan noe for, tydelig ser at det ikke er slik i diverse situasjoner på skolen el.l. med jevnaldrende? Altså et sterkt behov for å understreke at han også er "over" noen og at han der alltid er vinneren?

Gutter kan være veldig konkurranseorienterte uten å tenke over at de selvfølgelig bør "vinne" over en som er så mye mindre, men f.eks. den pizzaepisoden gjør at jeg får litt følelsen av at han "hevner seg" på søsteren for situasjoner der han ikke opplever mestring.

Hvis dette er noe av årsaken, kan det kanskje hjelpe hvis han daglig får noen tydelige mestringsopplevelser , som tar oppmerksomheten hans bort fra søsteren. Jeg tviler ikke på at du har tenkt på dette allerede, men kan det være lurt at det er noe helt konkret som hun åpenbart er for liten til, som han kan avledes med når ting tilspisser seg? Er det noe han ønsker seg (akvarium el.l?) som det også er litt "jobb" med, slik at det ikke virker som en straff? Har dagmammaen en oppgave som ikke handler direkte om pass av søsteren, som hun kan delegere til ham?

Jeg mener jo ikke at han skal få belønning for å ta ut frustrasjon på søsteren, men tenk gjennom de situasjonene der alderen gjør at de to må behandles forskjellig (f.eks. leggetid for den yngste). Er dette situasjoner der sjalusien ikke er så tydelig, fordi han da er "vinneren"? I så fall hadde jeg forsøkt å skape flere slike situasjoner, i den grad det er mulig uten at det går ut over den yngste.

Det kan godt hende jeg bare rører, men kanskje dette kan gi deg noen ideer. Lykke til!

[PieLill]

''Jeg må fram med konsekvenser av oppførselen før han tar seg sammen, snakking og diskutering når ikke inn.''

Her tror jeg du har et veldig viktig poeng. Det er ikke hensiktsmessig å håndtere all dårlig oppførsel som et resultat av manglende forståelse eller udekte behov.

Noen ganger er det bedre å anse saken som ferdig forklart og debattert. Barnet vet hva som gjelder. Dette forventer vi av deg. Velger du å trosse det, kjenner du konsekvensene.

Barn kan ha mange følelser og reaksjoner de hverken forstår eller er i stand til å håndtere. Noen ganger er den beste hjelpen at vi som voksne er meget bestemt på hvor skapet skal stå. Da skaper vi orden i barnets kaotiske følelser.

Det er ikke noe nederlag eller falittærklæring å løse en konflikt ved bruk av sin voksne autoritet fremfor forklaring og forhandling.

Noen ganger er vi kanskje for opptatt av at barna skal 'forstå' og bli enige med oss. Av seg selv velge slik vi ønsker. Selvsagt flott når de gjør det. Men setter vi dette som gullstandard, får vi det fryktelig slitsomt og frustrerende.

Først og fremst tar slike ting tid. Mirakelkurene som funker etter en uke, finnes stort sett bare på TV. Som voksne må vi fortsette å gjøre det riktige og stole på at det etter hvert går seg til.

mvh

[PieLill]

Heisan, det var en stund siden. Holdt på å spørre Liza da hun var innom her en dag, om hun visste hvordan det sto til.

Tror du at noe av dette kan skyldes at han har veldig behov for å markere at i forholdet mellom de to, er han flinkest og raskest og størst og alt mulig sånt - mens han pga. problemer han ikke kan noe for, tydelig ser at det ikke er slik i diverse situasjoner på skolen el.l. med jevnaldrende? Altså et sterkt behov for å understreke at han også er "over" noen og at han der alltid er vinneren?

Gutter kan være veldig konkurranseorienterte uten å tenke over at de selvfølgelig bør "vinne" over en som er så mye mindre, men f.eks. den pizzaepisoden gjør at jeg får litt følelsen av at han "hevner seg" på søsteren for situasjoner der han ikke opplever mestring.

Hvis dette er noe av årsaken, kan det kanskje hjelpe hvis han daglig får noen tydelige mestringsopplevelser , som tar oppmerksomheten hans bort fra søsteren. Jeg tviler ikke på at du har tenkt på dette allerede, men kan det være lurt at det er noe helt konkret som hun åpenbart er for liten til, som han kan avledes med når ting tilspisser seg? Er det noe han ønsker seg (akvarium el.l?) som det også er litt "jobb" med, slik at det ikke virker som en straff? Har dagmammaen en oppgave som ikke handler direkte om pass av søsteren, som hun kan delegere til ham?

Jeg mener jo ikke at han skal få belønning for å ta ut frustrasjon på søsteren, men tenk gjennom de situasjonene der alderen gjør at de to må behandles forskjellig (f.eks. leggetid for den yngste). Er dette situasjoner der sjalusien ikke er så tydelig, fordi han da er "vinneren"? I så fall hadde jeg forsøkt å skape flere slike situasjoner, i den grad det er mulig uten at det går ut over den yngste.

Det kan godt hende jeg bare rører, men kanskje dette kan gi deg noen ideer. Lykke til!

''...men tenk gjennom de situasjonene der alderen gjør at de to må behandles forskjellig (f.eks. leggetid for den yngste). Er dette situasjoner der sjalusien ikke er så tydelig, fordi han da er "vinneren"? I så fall hadde jeg forsøkt å skape flere slike situasjoner, i den grad det er mulig uten at det går ut over den yngste.''

Dette kan være en god strategi, men er også et tveegget sverd. Problemene kommer når yngsten blir eldre og det ikke lengre er riktig eller naturlig å opprettholde storebrors monopol.

Her i gården har vi dårlige erfaringer med alt som bygger opp om idéen om privilegier i kraft av å være eldst. De er fryktelig seiglivede.

mvh

[PieLill]

Bare et lite ps: Spørsmål som begynner med 'Hvorfor' er veldig vanskelige for de aller fleste barn, og dette vedvarer lengre enn man gjerne tror. 'Hvordan tror du det føles når du...' eller 'Vet du hva jeg tro? Jeg tror du gjør ... fordi..., stemmer det' er mye lettere å forstå for dem, og kan lettere åpne for samtale der både anger og forståelse av at det de gjør får konsekvenser for andre er resultatet. 'Hvorfor' kan ofte gi svar de _tror_ vi vil ha - eller som du har erfart; ingen svar i det hele tatt

'''Hvorfor' kan ofte gi svar de _tror_ vi vil ha - eller som du har erfart; ingen svar i det hele tatt :)''

Godt poeng.

Min påstand er at voksne som regel ikke er spesielt interessert i svarene de får på slike 'hvorfor'. Fungerer mer som et straffespørsmål - på samme måte som våre endeløse utlegninger (om ting ungene alt vet) ofte ikke er særlig annet enn snakkestraff.

mvh

[Gjest Kayia]

'''Hvorfor' kan ofte gi svar de _tror_ vi vil ha - eller som du har erfart; ingen svar i det hele tatt :)''

Godt poeng.

Min påstand er at voksne som regel ikke er spesielt interessert i svarene de får på slike 'hvorfor'. Fungerer mer som et straffespørsmål - på samme måte som våre endeløse utlegninger (om ting ungene alt vet) ofte ikke er særlig annet enn snakkestraff.

mvh

''Min påstand er at voksne som regel ikke er spesielt interessert i svarene de får på slike 'hvorfor'. Fungerer mer som et straffespørsmål'' Helt enig, dette handler kun om å "arristere". Når vi voksne virkelig lurer på hvorfor i all verden ungene gjør noe, går vi fram på en helt annen måte.

[PieLill]

''Min påstand er at voksne som regel ikke er spesielt interessert i svarene de får på slike 'hvorfor'. Fungerer mer som et straffespørsmål'' Helt enig, dette handler kun om å "arristere". Når vi voksne virkelig lurer på hvorfor i all verden ungene gjør noe, går vi fram på en helt annen måte.

Enig.

Stiller vi for mange dumme/meningsløse 'hvorfor' får vi dem tilbake med rente. For hva sier/brøler ungene når de ikke er fornøyd med tingenes tilstand...?

Man bør ikke stille spørsmål man ikke er interessert i svaret på.

mvh

[Gjest Kayia]

Enig.

Stiller vi for mange dumme/meningsløse 'hvorfor' får vi dem tilbake med rente. For hva sier/brøler ungene når de ikke er fornøyd med tingenes tilstand...?

Man bør ikke stille spørsmål man ikke er interessert i svaret på.

mvh

''Man bør ikke stille spørsmål man ikke er interessert i svaret på'' Sant. Gjelder både overfor barn og voksne det.. ;-)

[Persille1365381127]

Har ingen gode råd, ville bare si

Om femten år, da ser vi tilbake på alt dette og ler

[tzatziki1365380058]

''...men tenk gjennom de situasjonene der alderen gjør at de to må behandles forskjellig (f.eks. leggetid for den yngste). Er dette situasjoner der sjalusien ikke er så tydelig, fordi han da er "vinneren"? I så fall hadde jeg forsøkt å skape flere slike situasjoner, i den grad det er mulig uten at det går ut over den yngste.''

Dette kan være en god strategi, men er også et tveegget sverd. Problemene kommer når yngsten blir eldre og det ikke lengre er riktig eller naturlig å opprettholde storebrors monopol.

Her i gården har vi dårlige erfaringer med alt som bygger opp om idéen om privilegier i kraft av å være eldst. De er fryktelig seiglivede.

mvh

''Her i gården har vi dårlige erfaringer med alt som bygger opp om idéen om privilegier i kraft av å være eldst. De er fryktelig seiglivede.''

Men noen ganger SKAL man jo ha privilegier fordi man rett og slett er eldst. Dvs egentlig er det ikke privilegier en gang, det er rett og slett en kjennsgjerning at en 12-åring kan legge seg senere enn en 8-åring (for eksempel).

Det er vanskelig å unngå at barna oppfatter det som privlegier, tenker jeg. Men klart, hvis man legger veldig mye vekt på det, som en stor greie kun fordi man er eldst, i motsetning til at det faktisk er en naturlig konsekvens av å være 12 og ikke 8, blir det kanskje feil i lengden.

Ikke helt sikker på om jeg skjønte hva du mente - eller hva jeg selv mener, heller - for å være ærlig

[nitty-gritty]

Jeg har snakket og snakket og snakket og spurt hvorfor hvorfor hvorfor med mine, i straks åtte år.. HVORFOR er det så viktig for deg å være bla bla bla enn henne? Og motsatt.

Jeg har eksplodert totalt de gangene de forsøker å bruke MEG som brikke i spillet mot den andre, og da har jeg avvist dem begge i raseri med hvor mye de sårer MEG med den oppførselen. I den grad at jeg har brølt at jeg "flytter heller fra huset og BEGGE to". Man blir så utslitt.. ubeskrivelig. Og føler at man lever sammen med en gal terrorist som man aldri vet når går av...

Jeg har forlangt svar. Sitt ned og fortell meg hvorfor det er så viktig for deg å være ...... enn henne/ham, og du slipper ikke unna før du har et svar. Som regel har de ikke svar, og den innsikten har ikke gått ubemerket dem selv.

De er ikke like, de har hver sin styrke og det har vi vært nøye med å påpeke. Forskjellig fra hverandre, akkurat som vi andre i familien. (Vi har sågar hatt spontane rollespill, der to av oss har agert dem om en sak, og siden har spurt dem om hva de opplever ved å se "seg selv" på den måten)

Vi har også snakket "tilfeldig" om det å være mange søsken, hvor godt det er å aldri være alene. At noen passer på og stiller opp. Middagsbordet er greit til sånn sludring.

Forøvrig..lev og lær. Noe er smart pedagogikk, andre ting er desperasjon og tilfeldighet. Men det H A R blitt bedre og bedre.

Vi øyner håp. :0)

Takk for dine fine ord, du skriver så følelsesladet om temaer, jeg føler meg veldig forstått når du svarer meg

[nitty-gritty]

Hei - fint å se deg her igjen :-)

Har vel ikke så mange råd til deg, kjenner igjen det meste av det du beskriver. Du kan lese den tråden på psykiatri som jeg har på gang nå, om 11-åringen min (Et krevende barn). Hun har vært til utredning nå, og de lander trolig på diaglosen F93.3 Overdreven søskenrivalisering. Tråden handler om videre opplegg på ABUP og evt avlastning.

Ja, jeg leste den tråden.

Jeg tror nok ikke noen av de tiltakene er aktuelle for oss.

[nitty-gritty]

Heisan, det var en stund siden. Holdt på å spørre Liza da hun var innom her en dag, om hun visste hvordan det sto til.

Tror du at noe av dette kan skyldes at han har veldig behov for å markere at i forholdet mellom de to, er han flinkest og raskest og størst og alt mulig sånt - mens han pga. problemer han ikke kan noe for, tydelig ser at det ikke er slik i diverse situasjoner på skolen el.l. med jevnaldrende? Altså et sterkt behov for å understreke at han også er "over" noen og at han der alltid er vinneren?

Gutter kan være veldig konkurranseorienterte uten å tenke over at de selvfølgelig bør "vinne" over en som er så mye mindre, men f.eks. den pizzaepisoden gjør at jeg får litt følelsen av at han "hevner seg" på søsteren for situasjoner der han ikke opplever mestring.

Hvis dette er noe av årsaken, kan det kanskje hjelpe hvis han daglig får noen tydelige mestringsopplevelser , som tar oppmerksomheten hans bort fra søsteren. Jeg tviler ikke på at du har tenkt på dette allerede, men kan det være lurt at det er noe helt konkret som hun åpenbart er for liten til, som han kan avledes med når ting tilspisser seg? Er det noe han ønsker seg (akvarium el.l?) som det også er litt "jobb" med, slik at det ikke virker som en straff? Har dagmammaen en oppgave som ikke handler direkte om pass av søsteren, som hun kan delegere til ham?

Jeg mener jo ikke at han skal få belønning for å ta ut frustrasjon på søsteren, men tenk gjennom de situasjonene der alderen gjør at de to må behandles forskjellig (f.eks. leggetid for den yngste). Er dette situasjoner der sjalusien ikke er så tydelig, fordi han da er "vinneren"? I så fall hadde jeg forsøkt å skape flere slike situasjoner, i den grad det er mulig uten at det går ut over den yngste.

Det kan godt hende jeg bare rører, men kanskje dette kan gi deg noen ideer. Lykke til!

Takk for langt og gjennomtenkt svar

''Tror du at noe av dette kan skyldes at han har veldig behov for å markere at i forholdet mellom de to, er han flinkest og raskest og størst og alt mulig sånt - mens han pga. problemer han ikke kan noe for, tydelig ser at det ikke er slik i diverse situasjoner på skolen el.l. med jevnaldrende? Altså et sterkt behov for å understreke at han også er "over" noen og at han der alltid er vinneren?''

Ja, dette er veldig sannsynlig. Jeg finner det allikevel helt uakseptabelt

''Gutter kan være veldig konkurranseorienterte uten å tenke over at de selvfølgelig bør "vinne" over en som er så mye mindre, men f.eks. den pizzaepisoden gjør at jeg får litt følelsen av at han "hevner seg" på søsteren for situasjoner der han ikke opplever mestring.''

Det kan være. Vi får dessverre gjentatte tilbakemeldinger fra skole og dagmamma om at han slettes ikke takler å dele med noen. Han tar ofte leker fra dagmammaens egne fosterbarn og truer med å ta de med seg hjem. Han oppfører seg svært spesielt i forhold til eiendeler generelt.

''Hvis dette er noe av årsaken, kan det kanskje hjelpe hvis han daglig får noen tydelige mestringsopplevelser , som tar oppmerksomheten hans bort fra søsteren. Jeg tviler ikke på at du har tenkt på dette allerede, men kan det være lurt at det er noe helt konkret som hun åpenbart er for liten til, som han kan avledes med når ting tilspisser seg? Er det noe han ønsker seg (akvarium el.l?) som det også er litt "jobb" med, slik at det ikke virker som en straff? Har dagmammaen en oppgave som ikke handler direkte om pass av søsteren, som hun kan delegere til ham?

Jeg mener jo ikke at han skal få belønning for å ta ut frustrasjon på søsteren, men tenk gjennom de situasjonene der alderen gjør at de to må behandles forskjellig (f.eks. leggetid for den yngste). Er dette situasjoner der sjalusien ikke er så tydelig, fordi han da er "vinneren"? I så fall hadde jeg forsøkt å skape flere slike situasjoner, i den grad det er mulig uten at det går ut over den yngste.''

Han har egen familie på farssiden som han ser relativt ofte - lillesøsteren har ingen tilgjengelig familie i så måte. Han får fordeler (som vises til) på grunn av alder. Han har eiendeler søsteren bare kan drømme om, som egen tablet, datamaskin osv. Vi oppfordrer han til å hjelpe søsteren, fordi han er så "flink" i forhold til henne.

Vi har forsøkt å fokusere på at han er stor og kan ditt og datt og får dette og kan hjelpe med... osv. Det hjelper tildels og har forbedret situasjonen noe de siste dagene, men han faller raskt tilbake til gamle vaner.

[nitty-gritty]

''Jeg må fram med konsekvenser av oppførselen før han tar seg sammen, snakking og diskutering når ikke inn.''

Her tror jeg du har et veldig viktig poeng. Det er ikke hensiktsmessig å håndtere all dårlig oppførsel som et resultat av manglende forståelse eller udekte behov.

Noen ganger er det bedre å anse saken som ferdig forklart og debattert. Barnet vet hva som gjelder. Dette forventer vi av deg. Velger du å trosse det, kjenner du konsekvensene.

Barn kan ha mange følelser og reaksjoner de hverken forstår eller er i stand til å håndtere. Noen ganger er den beste hjelpen at vi som voksne er meget bestemt på hvor skapet skal stå. Da skaper vi orden i barnets kaotiske følelser.

Det er ikke noe nederlag eller falittærklæring å løse en konflikt ved bruk av sin voksne autoritet fremfor forklaring og forhandling.

Noen ganger er vi kanskje for opptatt av at barna skal 'forstå' og bli enige med oss. Av seg selv velge slik vi ønsker. Selvsagt flott når de gjør det. Men setter vi dette som gullstandard, får vi det fryktelig slitsomt og frustrerende.

Først og fremst tar slike ting tid. Mirakelkurene som funker etter en uke, finnes stort sett bare på TV. Som voksne må vi fortsette å gjøre det riktige og stole på at det etter hvert går seg til.

mvh

''Som voksne må vi fortsette å gjøre det riktige og stole på at det etter hvert går seg til.''

Takk for svar, Pielill. Det er kanskje mine egne vanskelige følelser i forhold til dette som kompliserer situasjonen.

[nitty-gritty]

Har ingen gode råd, ville bare si

Om femten år, da ser vi tilbake på alt dette og ler

Tenker på deg

[Persille1365381127]

Tenker på deg