Foreldre og voksne barn

[frosken]

''Hvordan er det i din familie? Hva er vanlig og hva er for mye når det kommer til kontakten mellom foreldre og voksne barn? Ville du syns det var greit at din 37 år gamle sønn bruker 4 timer av sin søndag på å glo på tv, prate og leke med hunden hjemme i stua di? Han skulle bare innom og låne en gresstrimmer...''

I deler av min storfamilie er dette helt vanlig. De bor nærme hverandre og omgås flere ganger ukentlig. De voksne barna har fortsatt nøkkel til foreldrehuset og vet at de alltid er velkomne. Hvis de sender sms, så er det ikke for å sjekke at det passer men mer for å finne ut om noen er hjemme etc.

[Gjest Kayia]

Vi er visst rørende enige i kveld.

Ser definitivt sånn ut ;-)

[AAA]

''Hvordan er det i din familie? Hva er vanlig og hva er for mye når det kommer til kontakten mellom foreldre og voksne barn? Ville du syns det var greit at din 37 år gamle sønn bruker 4 timer av sin søndag på å glo på tv, prate og leke med hunden hjemme i stua di? Han skulle bare innom og låne en gresstrimmer...''

I deler av min storfamilie er dette helt vanlig. De bor nærme hverandre og omgås flere ganger ukentlig. De voksne barna har fortsatt nøkkel til foreldrehuset og vet at de alltid er velkomne. Hvis de sender sms, så er det ikke for å sjekke at det passer men mer for å finne ut om noen er hjemme etc.

Copy-paste.

Akkurat sånn er det hos oss.

Vi sees veldig ofte. Men i og med at de fleste av oss bor nær hverandre, så er vi sjelden sammen så veldig lenge av gangen, så vi blir ikke leie av hverandre.

[Liliaceae]

Om jeg bare skal levere/hente noe, kan det hende jeg stikker innom mine foreldre.

Men, det kunne aldri ramlet meg inn å komme uanmeldt på besøk, av typen - sette seg ned i sofaen - til mine foreldre. Altså, da ringer jeg eller sender sms i forkant og vet at det passer.

Det samme med svigers. Tenker som så at det har litt med respekt å gjøre også, ikke alltid man føler seg opplagt, eller har tid til å sitte å skravle selv om man er hjemme..

[Gjest prust]

Om jeg bare skal levere/hente noe, kan det hende jeg stikker innom mine foreldre.

Men, det kunne aldri ramlet meg inn å komme uanmeldt på besøk, av typen - sette seg ned i sofaen - til mine foreldre. Altså, da ringer jeg eller sender sms i forkant og vet at det passer.

Det samme med svigers. Tenker som så at det har litt med respekt å gjøre også, ikke alltid man føler seg opplagt, eller har tid til å sitte å skravle selv om man er hjemme..

Jeg tenker som deg. Det hender mine foreldre kommer uanmeldt til oss - men da er det bare for en kort visitt (vi bor like ved butikken pappa bruker, og det hender han bare stikker innom for å se oss ti minutter) eller for å levere/hente noe.

Er det ordentlig besøk, avtaler vi og hører om det er greit. Gjelder begge veier.

Eller - det hender jo at mannen og svigermor har avtalt seg i mellom at det passer med et ukesbesøk uten at jeg er informert om det før dagen før.... :-P

[Mrs. Wallace]

Om jeg bare skal levere/hente noe, kan det hende jeg stikker innom mine foreldre.

Men, det kunne aldri ramlet meg inn å komme uanmeldt på besøk, av typen - sette seg ned i sofaen - til mine foreldre. Altså, da ringer jeg eller sender sms i forkant og vet at det passer.

Det samme med svigers. Tenker som så at det har litt med respekt å gjøre også, ikke alltid man føler seg opplagt, eller har tid til å sitte å skravle selv om man er hjemme..

''Tenker som så at det har litt med respekt å gjøre også, ikke alltid man føler seg opplagt, eller har tid til å sitte å skravle selv om man er hjemme..''

Men der er jo familier forskjellige - hos noen går det helt greit å si ifra om at det ikke passer så godt akkurat da, uten at noen blir mugne eller føler på det.

[Gjest familieliv]

Om jeg bare skal levere/hente noe, kan det hende jeg stikker innom mine foreldre.

Men, det kunne aldri ramlet meg inn å komme uanmeldt på besøk, av typen - sette seg ned i sofaen - til mine foreldre. Altså, da ringer jeg eller sender sms i forkant og vet at det passer.

Det samme med svigers. Tenker som så at det har litt med respekt å gjøre også, ikke alltid man føler seg opplagt, eller har tid til å sitte å skravle selv om man er hjemme..

Jeg tenker veldig likt som deg. Jeg føler på en måte at det er litt respektløst av ham å anta at det alltid passer for foreldrene at han er der. Det blir som med unger, når de er små er det naturlig at de tror mamma alltid er der for dem men når de blir eldre har de bare godt av å få lære at mamma også har venner og ting hun har lyst å gjøre og dermed ikke kan bruke absolutt all tid på barnet. Men det kan jo godt være at det er der min oppdragelse og hans oppdragelse skiller seg fra hverandre? At jeg har lært at voksne har rett på et voksenliv mens hans oppvekst har vært sentrert rundt barnas behov mens de voksne har utslettet seg selv litt?

[Gjest Hulderen]

Jeg tenker veldig likt som deg. Jeg føler på en måte at det er litt respektløst av ham å anta at det alltid passer for foreldrene at han er der. Det blir som med unger, når de er små er det naturlig at de tror mamma alltid er der for dem men når de blir eldre har de bare godt av å få lære at mamma også har venner og ting hun har lyst å gjøre og dermed ikke kan bruke absolutt all tid på barnet. Men det kan jo godt være at det er der min oppdragelse og hans oppdragelse skiller seg fra hverandre? At jeg har lært at voksne har rett på et voksenliv mens hans oppvekst har vært sentrert rundt barnas behov mens de voksne har utslettet seg selv litt?

Det kan jo tenkes at foreldrene setter stor pris på å få ham på besøk. Det er vel ikke noe om tyder på at han hindrer dem i å utføre andre oppgaver?

For trådstarter må det være en tankevekker at han velger å være i timesvis på et sted hun ikke kan slå følge i stedet for å være hos henne. Jeg føler at det er et større problem enn at han "forstyrrer" foreldrene.

[frosken]

Det kan jo tenkes at foreldrene setter stor pris på å få ham på besøk. Det er vel ikke noe om tyder på at han hindrer dem i å utføre andre oppgaver?

For trådstarter må det være en tankevekker at han velger å være i timesvis på et sted hun ikke kan slå følge i stedet for å være hos henne. Jeg føler at det er et større problem enn at han "forstyrrer" foreldrene.

''For trådstarter må det være en tankevekker at han velger å være i timesvis på et sted hun ikke kan slå følge i stedet for å være hos henne. Jeg føler at det er et større problem enn at han "forstyrrer" foreldrene.''

Enig.

[frosken]

''Jeg bare lurer på om dette er innenfor normalen eller ikke, ''

Hvorfor er det viktig å vite om omfanget av hans besøk hos foreldrene er innenfor "normalen"; er ikke det vesentlige hvorvidt alle parter - inklusive du - trives med den måten dere omgås på?

Jeg tror det vil være mere konstruktivt å evt. si at du synes han er for mye borte fra deg enn å forsøke å kategorisere hans atferd som unormal :-)

[laguna1]

Vel, jeg bor også i småby med hele manns famile rundt omkring i nærheten..Og det kunne vært hyggelig, hadde det ikke vært fordi jeg har et noe anstrengt forhold til svigerfamilie tidvis, noe som er begrunnet i at de veldig geskjeftige og kontrollerende for min smak.

Men, det til side, jeg pleier å sette pris på å få besøk, jeg går på besøk uten å ringe først (passer det ikke er det selvsagt helt ok), og jeg har ingenting i mot at min mann forsvinner noen timer om han føler for det. (I tilfelle svigerforeldrene kjører vi en litt hardere linje..fordi de har tråkket over så mange grenser her tidligere. Så der har vi avtalt at det ringes)

Hos min mor og min far er vi hjertelig velkomne, men av avstands og praktikalitets hensyn ringer jeg først...Det er laangt!

[Gjest familieliv]

Det kan jo tenkes at foreldrene setter stor pris på å få ham på besøk. Det er vel ikke noe om tyder på at han hindrer dem i å utføre andre oppgaver?

For trådstarter må det være en tankevekker at han velger å være i timesvis på et sted hun ikke kan slå følge i stedet for å være hos henne. Jeg føler at det er et større problem enn at han "forstyrrer" foreldrene.

Vel, da føler du feil. Jeg setter stor pris på at han har et liv utenom oss. jeg oppfordrer ham ofte til å dra ut med kompiser, dra på konserter med brødrene, og gjøre ting som ikke inkluderer meg. Han er en hjemmekjær mann og tilbringer mye tid hjemme med meg, jeg har ikke noe behov for å holde på ham da jeg synes det er bra i et forhold at man har tid fra hverandre. Det her handler virkelig ikke om at jeg ikke vil han skal bruke tid hos foreldrene når han kunne vært hos meg, slik du og frosken ser ut til å tro!

Det er faktisk så enkelt som at det jeg skriver her stemmer:

Jeg er vant til å betrakte mine foreldre som voksne individer med egne behov og dermed er det naturlig for meg å respektere dem nok til å gi dem frihet i sitt eget hjem. Derfor lurte jeg på hva som er vanlig, siden det for ham er helt naturlig at han fortsatt kommer og går som han vil slik han gjorde da han bodde der, uten å tenke på om foreldrene synes det er greit eller egentlig gjerne skulle hatt litt tid for seg selv.

Det er ikke alltid baktanker bak, slik noen her alltid tror! Jeg liker familien hans veldig godt, trives godt med dem og setter stor pris på at han har et godt forhold til sin familie!

[Gjest Tatjana]

Jeg tenker veldig likt som deg. Jeg føler på en måte at det er litt respektløst av ham å anta at det alltid passer for foreldrene at han er der. Det blir som med unger, når de er små er det naturlig at de tror mamma alltid er der for dem men når de blir eldre har de bare godt av å få lære at mamma også har venner og ting hun har lyst å gjøre og dermed ikke kan bruke absolutt all tid på barnet. Men det kan jo godt være at det er der min oppdragelse og hans oppdragelse skiller seg fra hverandre? At jeg har lært at voksne har rett på et voksenliv mens hans oppvekst har vært sentrert rundt barnas behov mens de voksne har utslettet seg selv litt?

''Jeg føler på en måte at det er litt respektløst av ham å anta at det alltid passer for foreldrene at han er der. Det blir som med unger, når de er små er det naturlig at de tror mamma alltid er der for dem men når de blir eldre har de bare godt av å få lære at mamma også har venner og ting hun har lyst å gjøre og dermed ikke kan bruke absolutt all tid på barnet. Men det kan jo godt være at det er der min oppdragelse og hans oppdragelse skiller seg fra hverandre? At jeg har lært at voksne har rett på et voksenliv mens hans oppvekst har vært sentrert rundt barnas behov mens de voksne har utslettet seg selv litt?''

Men er det sikkert at det er slik det er da? Jeg kan godt finne på å besøke mine foreldre uanmeldt, eller på svært kort varsel, men vi har et forhold der de kan si fra at nå passer det ikke, vi skal bort. Og jeg tåler fint å høre denne beskjeden, og aksepterer den.

Det samme gjelder også i forhold til min svigerfamilie. Både min mann, jeg og barna kan fint stikke innom der uanmeldt. Passer det, så fint. Hvis ikke, sier de fra.

Og det har slett ingen ting med at vi er noen umodne raringer som tror at "mamma alltid er der for oss" å gjøre. Det har noe med våre omgangsformer å gjøre, og med forholdet oss i mellom som er såpass avslappet at vi både tåler uanmeldte besøk _og_ å få høre at besøket ikke passer.

Og bare for å ha sagt det, alt jeg har skrevet gjelder selvsagt også andre veien. De er velkommen til å stikke innom her når som helst, og de tåler også å høre at det ikke passer så godt hvis vi skal noe annet.