Livskriser og vanskelige veivalg

[minamamma]

Det er ikke alle ting man kan prate med sine venner om - selv om en har aldri så lyst. I de aller fleste tilfeller da tror jeg nok at det handler om at en vet at det man skulle ønske å prate om både er bannlyst og "forbudt". Jeg nærer "forbudte" følelser for en annen mann enn han jeg er gift med og jeg finner dette svært vanskelig.

La meg prøve å forklare - da jeg var 16 hadde jeg en ungdomskjæreste som forøvrig også ble min første seksualpartner. Kløften mellom oss i forhold til personlig tro ble så stor så vi vokste fra hverandre i de sene tenårene, og vi gikk i hver vår retning. Jeg traff en annen mann som jeg giftet meg med - vi ble senere skilt. Kort tid etter giftet jeg meg på nytt, med mannen til mine 3 barn. Vi har hatt et forholdsvis turbulent ekteskap - hvor han ved to anledninger har vært utro, og har hatt kontakt på nett av seksuell karakter ved flere anledninger. Det har vært mange tillittsbrudd. Likevel opplever jeg at nærheten de siste årene mellom oss har vært god. Han er omsorgsfull, snill, og en kjempeflott far. Han tar godt vare på meg.

Kanskje på grunn av dette, eller av helt andre grunner har min ungdomskjæreste spøkt i bakgrunnen. Hver høytid, sommerferie eller hver gang jeg kjører forbi huset hans håper jeg å treffe ham, og når jeg treffer ham er spenningen så stor og gjensidigheten i denne spenningen er å ta og føle på. Hvis man kan si at man har en sjelevenn, så har jeg dette i denne personen. Likevel kjenner jeg ham ikke godt nok til å vite at dette er noe som kunne være en potensiell fremtid.

I hele vår visste jeg at jeg skulle møte ham igjen på en fest på forsommeren. Jeg gledet meg, og rett før dette selskapet kom jeg tilfeldig over min manns nye "aktiviteter på nett av seksuell karakter".

Jeg ble så såret og bestemte meg for at slik som dette ønsker jeg ikke å leve. Jeg har elsket ham, vært trofast ved siden av ham. Tålt og gått videre. Likevel - det nye tillitsbruddet knuste meg. Og med dette tror jeg at jeg har gitt alt for mye næring til min ungdomskjæreste....

Nå har jeg gjort det. Jeg har vært utro selv - spilt ut de dårligste kortene en kan spille - med min ungdomskjæreste.

Jeg har nå varierende følelser. Noe i meg sier at dette på sikt ikke kan gå - alt for mye er ødelagt. Men likevel vil jeg ikke gå - for jeg kjenner også at jeg er veldig veldig glad i min mann og har alltid hatt lyst til å holde familien samlet.

En annen side av meg vet at han andre sitter og venter og jeg føler mye for ham også.

Selvsagt vet jeg at gresset langt fra trenger å være grønnere på den andre siden. Han vil ha barn, jeg har allerede tre og ønsker meg ikke flere. Mannen min elsker meg og vi går i familieterapi allerede for det som skjedde på forsommeren.

Noe i meg vil jobbe videre, og noe av meg ønsker det ikke.

Jeg trenger konstruktive tilbakemeldinger - og håper noen har noe konstruktivt å si.

Dette ble langt og ofte blir det også surrete. Det er vanskelig å forklare alt, for det er jo så mye mer komplekst enn det en ser det her. Men kanskje noen kan se noen hovedtrekk og gi meg noen gode råd?

[huuff]

Uff, dette var vanskelig og komplisert du... Føler med deg og håper du finner den beste veien. Jeg synes likevel barnas beste bør veie sterkt. Du må også huske på at ungdomsflammen ønsker barn.

Lykke til:)

[Gjest Bedratt det gjør vondt]

Jeg har selv nettopp avslørt utroskap, så jeg har ikke mye til overs for din mann som har oppført seg dårlig mot deg opptil flere ganger. Det blir umulig å velge. Men har han lagt seg langflat og er villig til å gjøre alt for å redde forholdet? Tror du på han, eller tror du han vil fortsette med nettsexen sin? Regner med at han da faktisk snakker med andre og har "sex" med dem, ikke bare ser på porno.

Nå har du jo vært utro selv også. Synes Frode Thuen sier noe veldig bra om dette. At det skaper mye mer problemer enn det man tror når man gjør det. Som at du foreksempel nå ikke vet hva du skal gjøre.

Så utroskap burde man egentlig holde seg langt borte fra uansett. Det løser sjelden noe, men skaper mer problemer.

'' Og underskudd og frustrasjon i samlivet skaper ofte det rette modus.Selv om utroskap mange ganger kan være forståelig, er det sjelden særlig klokt. Fordi det så lett fører med seg store problemer og kvaler, og tap av kontroll. Dersom forholdet blir oppdaget og det blir det gjerne en eller annen gang, kan man plutselig komme i en tilstand som mest av alt kjennetegnes av mye smerte og lite handlingsrom. Både for egen del og for partnerens del. Og for eventuelle barn som uskyldig og ufrivillig blir trukket inn i de voksnes kjærlighetsdrama. Mange som innleder et utroskapsforhold tenker altfor lite gjennom hva det kan føre til helt til de blir konfrontert med konsekvensene. Da kommer ofte angeren, frykten og fortvilelsen. Derfor gjør man klokt i å styre unna kjærlighetens forbudte bakgater, og særlig hvis man ønsker å bevare sjelefreden og parforholdet.''

http://www.aftenposten.no/amagasinet/thuen/Utro-med-god-samvittighet-6579317.html

[PieLill]

Synes du skriver reflektert og med stor selvinnsikt om en vond og vanskelig situasjon.

Kanskje det vil være nyttig om du klarer å behandle dette som to adskilte problemstillinger i stedet for en stor smørje:

1: Vil du tross alt fortsette å leve med mannen din, uavhengig av utsikter til ny partner ved et brudd?

2: Om nei på det første spørsmålet, kan du vurdere om ungdomsflammen og du har en framtid sammen.

Sauser du disse to tingene sammen blir det mye mer forvirrende. Da blir (u)riktigheten av brudd eller ikke med din mann avhengig av hvordan det neste forholdet går. Får du ungdomsflammen, var bruddet riktig. Går det nye forholdet nord og ned, valgte du feil. I mine øyne en nesten umulig avgjørelse.

Slik du skriver kan det virke som du og din mann nærmest har en prosedyre for utroskap; Han er utro på en eller annen måte i en eller annen grad. Det blir et oppgjør, parterapi og du gir ham en ny sjanse.

Har dere kommet til et punkt dere imellom der han ikke lengre anser trofasthet som en forutsetning for å beholde deg? Er du kommet til et punkt der du ikke lengre forventer at din mann kommer til å være trofast, som en kronisk sykdom man vet vil blusse opp igjen?

Vet han om din affære? Hvordan har/ville han taklet det? Vil det bli et grønt lys for mer utrskap? Vil han være like generøs mot deg som du har vært mot ham? Synes du dette fratar deg retten til å forlange at han er trofast?

Hvor mye forbitrelse bærer du på? Vil du være i stand til å kvitte deg med denne forbitrelsen så den ikke vokser til gifte piler over tid? (Det er fullt tillatt å svare nei på dette spørsmålet.)

Alt dette, og veldig mye annet, er ting du må ta i betraktning når du bestemmer deg for om du vil fortsette å dele livet med mannen din.

Bestem deg først for hva du vil gjøre med det du har. Du vet uansett ikke hva du kommer til å få, selv om du kan ønske, håpe, drømme og spekulere.

Kan lønne seg å ta avgjørelsen basert på det verst tenkelige senariet. For ditt vedkommende er kanskje det singel resten av livet? Eller at du velger å bli, men så velger mannen din å gå?

Det er ikke bare hva du bestemmer deg for, men måten du tar beslutningen på som avgjør hvordan det blir å leve med det i etterkant. Rekkefølgen er viktig.

Tunge konsekvenser av vanskelige valg er lettere å bære om dette er noe man har valgt som en kalkulert risiko i stedet for noe som tar oss på sengen.

Ønsker deg og dine alt godt.

mvh

[minamamma]

Synes du skriver reflektert og med stor selvinnsikt om en vond og vanskelig situasjon.

Kanskje det vil være nyttig om du klarer å behandle dette som to adskilte problemstillinger i stedet for en stor smørje:

1: Vil du tross alt fortsette å leve med mannen din, uavhengig av utsikter til ny partner ved et brudd?

2: Om nei på det første spørsmålet, kan du vurdere om ungdomsflammen og du har en framtid sammen.

Sauser du disse to tingene sammen blir det mye mer forvirrende. Da blir (u)riktigheten av brudd eller ikke med din mann avhengig av hvordan det neste forholdet går. Får du ungdomsflammen, var bruddet riktig. Går det nye forholdet nord og ned, valgte du feil. I mine øyne en nesten umulig avgjørelse.

Slik du skriver kan det virke som du og din mann nærmest har en prosedyre for utroskap; Han er utro på en eller annen måte i en eller annen grad. Det blir et oppgjør, parterapi og du gir ham en ny sjanse.

Har dere kommet til et punkt dere imellom der han ikke lengre anser trofasthet som en forutsetning for å beholde deg? Er du kommet til et punkt der du ikke lengre forventer at din mann kommer til å være trofast, som en kronisk sykdom man vet vil blusse opp igjen?

Vet han om din affære? Hvordan har/ville han taklet det? Vil det bli et grønt lys for mer utrskap? Vil han være like generøs mot deg som du har vært mot ham? Synes du dette fratar deg retten til å forlange at han er trofast?

Hvor mye forbitrelse bærer du på? Vil du være i stand til å kvitte deg med denne forbitrelsen så den ikke vokser til gifte piler over tid? (Det er fullt tillatt å svare nei på dette spørsmålet.)

Alt dette, og veldig mye annet, er ting du må ta i betraktning når du bestemmer deg for om du vil fortsette å dele livet med mannen din.

Bestem deg først for hva du vil gjøre med det du har. Du vet uansett ikke hva du kommer til å få, selv om du kan ønske, håpe, drømme og spekulere.

Kan lønne seg å ta avgjørelsen basert på det verst tenkelige senariet. For ditt vedkommende er kanskje det singel resten av livet? Eller at du velger å bli, men så velger mannen din å gå?

Det er ikke bare hva du bestemmer deg for, men måten du tar beslutningen på som avgjør hvordan det blir å leve med det i etterkant. Rekkefølgen er viktig.

Tunge konsekvenser av vanskelige valg er lettere å bære om dette er noe man har valgt som en kalkulert risiko i stedet for noe som tar oss på sengen.

Ønsker deg og dine alt godt.

mvh

Hei! Tusen takk for et gjennomtenkt, konstruktivt og nyansert svar. Det finnes ingen enkle løsninger - men jeg er enig med deg, og tar med meg betraktningene dine videre i vurderingen min! Nå tar jeg dag for dag, og gradvis vil jeg nok se løsningen.

God uke til deg og dine PieLill!

[Gjest Bedratt det gjør vondt]

Synes du skriver reflektert og med stor selvinnsikt om en vond og vanskelig situasjon.

Kanskje det vil være nyttig om du klarer å behandle dette som to adskilte problemstillinger i stedet for en stor smørje:

1: Vil du tross alt fortsette å leve med mannen din, uavhengig av utsikter til ny partner ved et brudd?

2: Om nei på det første spørsmålet, kan du vurdere om ungdomsflammen og du har en framtid sammen.

Sauser du disse to tingene sammen blir det mye mer forvirrende. Da blir (u)riktigheten av brudd eller ikke med din mann avhengig av hvordan det neste forholdet går. Får du ungdomsflammen, var bruddet riktig. Går det nye forholdet nord og ned, valgte du feil. I mine øyne en nesten umulig avgjørelse.

Slik du skriver kan det virke som du og din mann nærmest har en prosedyre for utroskap; Han er utro på en eller annen måte i en eller annen grad. Det blir et oppgjør, parterapi og du gir ham en ny sjanse.

Har dere kommet til et punkt dere imellom der han ikke lengre anser trofasthet som en forutsetning for å beholde deg? Er du kommet til et punkt der du ikke lengre forventer at din mann kommer til å være trofast, som en kronisk sykdom man vet vil blusse opp igjen?

Vet han om din affære? Hvordan har/ville han taklet det? Vil det bli et grønt lys for mer utrskap? Vil han være like generøs mot deg som du har vært mot ham? Synes du dette fratar deg retten til å forlange at han er trofast?

Hvor mye forbitrelse bærer du på? Vil du være i stand til å kvitte deg med denne forbitrelsen så den ikke vokser til gifte piler over tid? (Det er fullt tillatt å svare nei på dette spørsmålet.)

Alt dette, og veldig mye annet, er ting du må ta i betraktning når du bestemmer deg for om du vil fortsette å dele livet med mannen din.

Bestem deg først for hva du vil gjøre med det du har. Du vet uansett ikke hva du kommer til å få, selv om du kan ønske, håpe, drømme og spekulere.

Kan lønne seg å ta avgjørelsen basert på det verst tenkelige senariet. For ditt vedkommende er kanskje det singel resten av livet? Eller at du velger å bli, men så velger mannen din å gå?

Det er ikke bare hva du bestemmer deg for, men måten du tar beslutningen på som avgjør hvordan det blir å leve med det i etterkant. Rekkefølgen er viktig.

Tunge konsekvenser av vanskelige valg er lettere å bære om dette er noe man har valgt som en kalkulert risiko i stedet for noe som tar oss på sengen.

Ønsker deg og dine alt godt.

mvh

Ja det var et veldig bra svar PieLill.