Utfordrende forhold

[Gjest Lilje 81]

Kjæresten min har ME, han er 34 år. Vi har vært sammen i tre år. Det er utrolig tøft, selvfølgelig mest for han som har sykdommen men også for meg. Vi har et avstandsforhold, men jeg tar telefoner for han til alt som skal ordnes, lege, nav, fysio, strøm, bank osv. Handler og vasker når jeg er hos han. Og jeg får en drøss med negative meldinger fra han stort sett hver dag. Han har det selvfølgelig tøft, men disse mld sliter utrolig mye.

Vi har det fint sammen også, sykdommen går opp og ned så de gode stundene er der, men det er mest vanskelige stunder. Det som er med denne sykdommen er at han MÅ porsjonere ut det han gjør. Hvis han går på fotballkamp en dag så kan han ikke gå i bursdag samme dag for eksempel, da blir han liggene i dagesvis etterpå. Når vi er sammen drar vi gjerne ut og spiser og går ut etterpå, men vi passer på at det ikke går altfor mange timer før vi drar hjem. Han blir sliten dagen etterpå, men det går fint om han passer klokken. Det er dette som må til over lang tid for at han kan bli bedre.

Han har en del ganger vært ute uten meg (eller gjort andre ting) han kan da være ute til klokken tre om natten for eksempel, fordi kompisene hans er det. Som sagt er han da helt ødelagt hele påfallende uke og jeg får massevis av negative meldinger, kjeft for ingenting osv. Et eksempel er at jeg skrev "nattasuss" til han som vi ofte gjør. Dagen etterpå fikk jeg masse kjeft pga dette fordi det ikke var en støttemelding, jeg har skrevet "tenker på deg" og da har han glefset i telefonen hvorfor jeg skriver det, det hjelper jo ikke at jeg tenker på han...

Så når det er på den måten er det ikke til å holde ut, jeg har vært på randen til å ikke orke mer mange ganger. Han ønsker å klare å stoppe aktiviteter i tide slik at det ikke skjer at han blir liggende, men han klarer det jo ikke.

I går fikk jeg melding om at han var helt ødelagt på morgenen, men han tvang seg allikevel opp for å gå i ett besøk som varte i tre timer. Etter dette burde han da ha stoppet, men jeg fikk melding om at nå hadde han reist til en kamerat, denne kameraten drikker mye, jeg sa ingenting og tenkte at han skulle sikkert bare være der i ett par timer og håpte det gikk bra, jeg hørte ikke noe fra han hele kvelden, det er ganske uvanlig da han sender sms hele tiden. Jeg tror at de har gått ut, eller satt hos kompisen hele kvelden og at kjæresten har overnattet.

Dette tåler han ikke, han var sliten, reiste på besøk så et nytt besøk, jeg VET og han vet hva som kommer til å skje. Han blir liggende hele uken og jeg får all dritten. Jeg føler meg jo nesten som moren hans her, men han vil jo så gjerne klare dette selv, vil spørre han ut om hva de gjorde i går men da føler jeg meg veldig kontrollerende? men jeg orker fader meg ikke at han bare gjør som han vil når jeg ikke er der, og at jeg skal få all dritt og gjøre masse tjenester for han når han ikke engang kan gjøre hva som leger, spesialister og vi har blitt enige om!!! Hva synes dere?

[mariaflyfly]

Dump ham.

[gullfisk]

Jeg syns du skal gjøre det slutt så fort som mulig. Han gir deg ingenting, og det er ingenting som tyder på at han vil forandre seg fundamentalt hvis han skulle bli frisk igjen. Han bruker deg.

[Lillemus]

Hva jeg synes?! At du skal gi ham klar beskjed om at det er greit nok at han er syk, men du står på pinne for ham og gjør alt for ham og han får værsågod sette pris på deg og det du gjør for ham! Ellers får han klare seg selv og du får gå videre med ditt liv og finne en annen partner.

At man er syk betyr ikke at man kan slenge all folkeskikk over bord.

[Axcia]

Du avslutter dette "forholdet".

[Kalevaala]

Kjære deg, du bør komme deg ut av dette forholdet mens du ennå har selvrespekten i behold.

Les teksten din en gang til, men tenk at det er en venninne som skriver dette til deg. Hva ville du råde henne til?

[tonie]

Jeg synes dette høres ut som et trist og lite givende forhold. Definitivt ikke noe jeg ville valgt å bruke livet mitt på. Du kan få så mye mer enn det der, jente!

[PieLill]

Du beskriver en utrolig lite konstruktiv måte å takle sin sykdom på.

Først gjør han ting som han vet han blir dårlig av. Så lemper han alt merarbeidet og styret dette medfører over på deg. For til slutt å skjelle deg ut for ingen ting til takk. Sykdom fritar ikke for å utvise et minstemål av folkeskikk og å ikke være til unødig belastning for sine omgiverlser.

Pussig at han går etter klokka når du er der, men kjører fri dressur med kompiser.

På meg virker det som han tar deg som en fullkommen selvfølge og ikke verdsetter deg fra nesen til stuedøren. Du er en bekvemmelighet.

Vil du holde ut dette forholdet om han ikke blir frisk? Tror du han plutselig begynner å respektere og verdsette deg om han blir frisk?

Synes du fortjener mye bedre enn slik han holder på. Han derimot fortjener ikke deg.

mvh

[Gjest Kayia]

Dette har du skrevet om mange ganger og rådene her har vært utvetydige: Bryt med denne mannen.

Kan ikke si noe annet denne gangen heller, men til syvende og sist er det du som bestemmer. Dersom du velger å bli (som du har valgt så langt) syns jeg du må ta ansvar for at nettopp dét er ditt valg. Du kjenner denne mannen nå, kjenner atferdsmønsteret og prioriteringene, dvs du VET hva du får og ikke får, og kan ikke fortsette å klage over at han er som han er.

[Gjest anonym nå for anledningen]

Dump ham.

Du har fått mail :-)

[adhemar]

Nå høres det ut som du har skrevet om dette før, og fått samme svar, men her er ett til:

At han er syk er kjipt. At han vil ha deg som en 'støtte/klage/syte/fikse' mur er værre. Jeg kjenner folk med mye sykdom og smerte som 'sucks it up' og gjør alt de kan for å være god partner, vel vitende om at de faktisk stiller litt bak i køen i virkelige parner liv. Du er altfor ung til å være mamma/sykehjemmepleier, det burde han forstått.

[juks]

Kjæresten min har MS og må, som din kjæreste, passe på å ikke ha for mye aktiviteter. Etter mange år med MS vet han nå hvor mye han greier og han er nøye med å ikke gjøre for mye slik at han blir utslitt og sengeliggende for det er det værste han vet. Har aldri måtte hjelpe han i hverdagslige ting, greier han ikke å gjøre det han skal gjøre så får det vente til han blir bedre. Han har selvfølgelig dårlige dager men lar aldri det går utover meg. Har lest innlegget ditt og svarene du har fått og må si jeg meg enig i rådene du har fått med å forlate han. Det virker som om han gir blaffen i deg, hvorfor skal du bli høgge stokken når han selv utsetter seg slik at han blir sengeliggende?