Gå til innhold

Kan en rette opp et dårlig førsteinntrykk


Anbefalte innlegg

Gjest Never_get_a_second_chance

Jeg har ikke akkurat hatt en strålende start på min nye praksisplass. Vært endel fravær og til og med engang hvor jeg var borte uten å gi beskjed som jeg angrer helt sykt på.

Nå har jeg endelig føler jeg kommet inn i det og jeg er også kommet opp av den netdturen jeg var i.

Tror dere at det er mulig at sjefen og de andre som jobber der kanskje kan "glemme" litt det som gikk galt om ting bare går bra i fremtiden?. Eller har jeg ødelagt ting for meg selv helt.?

Fortsetter under...

Nei, det tror jeg slett ikke du har, men du bør kanskje stå på litt ekstra for å vise hva du er gjort av? Det kan sikkert rettes opp, men det kan være lurt å komme med en liten beklagelse eller forklaring på hvorfor du kom skjevt ut. Ser man at viljen til forandring er tilstede kan det meste tilgis:)

Det er jo nettopp derfor du har en praksisplass, for å trene på å holde avtaler, tåle stress og konflikter, lære nye arbeidsoppgaver, utfordre angsten, motvirke depresjon og finne andre du kan samarbeide og trives med. Hvis du hadde fikset alt dette strålende, hadde du vel vært i ordinær jobb. Hvis du får noe pes, så hils fra meg og be dem ta seg en bolle.

Selvsagt er det mulig å rette opp feil. Vi er vel alle bygget opp slik at det som er nærmest i tid huskes best.

Hei!

Dette viste jeg ikke.

Jeg syns det tar litt tid før jeg kan mene noe om ting.

Feks når noe skjer får jeg spørsmål om hvordan det oppleves, da tenker jeg alltid, men det kan jeg da ikke vite, enda. Det kan ta fra noen dager til noen uker før jeg får satt sammen hva jeg mener og føler om en sak. Det er ganske så komplisert.

Det kan ta en måned før jeg klarer få noen sammenheng i den turen jeg var på nå, jeg har enda ikke sortert inntrykkene, dvs konstruksjonene på vinduene eller hvordan plasseringen av interiøret var, også skal jeg sette ordene inn i en sammenheng og mene noe om dem? Det er i gang en prosess, jeg har feks endret oppfatning om gruppeboliger for funksjonshemmede, fordi det fører til økt stigmatisering, men ellers er det kaos i hodet.

Mest pga av støyen.

Ofte får jeg et spørsmål også, et spørsmål jeg ikke før flere dager etter svarer på, det er som om bearbeidingen i hjernen går så sakte. Før svarte jeg rett på der vi sluttet for feks 2 dager siden, jeg husker min biologilærer ble forundret for han skjønte ikke hva jeg snakket om, men jeg svarte jo bare på spørsmålet han stilte meg for 2 dager siden. Etter en del like erfaringer har jeg begynt å si " nå har jeg tenkt på det spørsmålet du stilte, her er svaret" eller jeg bare sier "jeg kan ikke vite noe om det, det må jeg tenke på" det er bedre å si det, enn å bli taus og ikke svare , bare se ut i luften for da begynner mennesker å lure på hva som skjer. Nå skjønner du sikkert fordelene det var for meg og mitt miljø å få svaret denne diagnosen gir meg (selv om det for meg er en diffus diagnose).

Min mann syns min måte å svare / ikke svare var så umulig å forstå, og jeg tenkte ikke på at andre opplever stillhet galt?

For meg var det tenkemodus.

Så jeg tror ikke alle husker best det som skjedde i nær tid.

På en måte husker man det jo, for man tenker på det, men det er jo når man går igjennom dagen på kvelden i ro at man får gjort seg opp noen tanker. Så skal dette systematiseres og på en måte kvalitetssikres (dette er jo en egen indre prosess), før man med størst grad av sikkerhet kan vite noe mer sikkert om en sak.

Annonse

Nils Håvard Dahl, psykiater

Hei!

Dette viste jeg ikke.

Jeg syns det tar litt tid før jeg kan mene noe om ting.

Feks når noe skjer får jeg spørsmål om hvordan det oppleves, da tenker jeg alltid, men det kan jeg da ikke vite, enda. Det kan ta fra noen dager til noen uker før jeg får satt sammen hva jeg mener og føler om en sak. Det er ganske så komplisert.

Det kan ta en måned før jeg klarer få noen sammenheng i den turen jeg var på nå, jeg har enda ikke sortert inntrykkene, dvs konstruksjonene på vinduene eller hvordan plasseringen av interiøret var, også skal jeg sette ordene inn i en sammenheng og mene noe om dem? Det er i gang en prosess, jeg har feks endret oppfatning om gruppeboliger for funksjonshemmede, fordi det fører til økt stigmatisering, men ellers er det kaos i hodet.

Mest pga av støyen.

Ofte får jeg et spørsmål også, et spørsmål jeg ikke før flere dager etter svarer på, det er som om bearbeidingen i hjernen går så sakte. Før svarte jeg rett på der vi sluttet for feks 2 dager siden, jeg husker min biologilærer ble forundret for han skjønte ikke hva jeg snakket om, men jeg svarte jo bare på spørsmålet han stilte meg for 2 dager siden. Etter en del like erfaringer har jeg begynt å si " nå har jeg tenkt på det spørsmålet du stilte, her er svaret" eller jeg bare sier "jeg kan ikke vite noe om det, det må jeg tenke på" det er bedre å si det, enn å bli taus og ikke svare , bare se ut i luften for da begynner mennesker å lure på hva som skjer. Nå skjønner du sikkert fordelene det var for meg og mitt miljø å få svaret denne diagnosen gir meg (selv om det for meg er en diffus diagnose).

Min mann syns min måte å svare / ikke svare var så umulig å forstå, og jeg tenkte ikke på at andre opplever stillhet galt?

For meg var det tenkemodus.

Så jeg tror ikke alle husker best det som skjedde i nær tid.

På en måte husker man det jo, for man tenker på det, men det er jo når man går igjennom dagen på kvelden i ro at man får gjort seg opp noen tanker. Så skal dette systematiseres og på en måte kvalitetssikres (dette er jo en egen indre prosess), før man med størst grad av sikkerhet kan vite noe mer sikkert om en sak.

Det fine med deg er at du er så vidunderlig fornuftsstyrt.

Utfordringen din er å huske/forstå /erkjenne at de aller fleste andre ikke er slik. For deg gjelder virkelig utsagnet: "På seg selv kjenner en ingen andre".

Det fine med deg er at du er så vidunderlig fornuftsstyrt.

Utfordringen din er å huske/forstå /erkjenne at de aller fleste andre ikke er slik. For deg gjelder virkelig utsagnet: "På seg selv kjenner en ingen andre".

Hei!

Takk, du sier det samme ordet som min psykiater at jeg er fornuftsstyrt, det ser hun også som positivt, og det mener hun også er en fordel om flere var.

Min psykiater har imidlertid ikke sagt det så konkret som du gjør her:

''Utfordringen din er å huske/forstå /erkjenne at de aller fleste andre ikke er slik. For deg gjelder virkelig utsagnet: "På seg selv kjenner en ingen andre".''

Dette er en konkret utfordring som nok ikke blir lett for meg, men jeg forstår at det er slik du skriver, så takk for dette konkrete rådet.

Men det var din veileder da du var ung lege som sa dette til deg, du tok det til deg som et godt råd skrev du, da antar jeg du og denne andre legen selv er fornuftsstyrte. De mange fordelene ved det er løsninger som er konstruktive basert på fornuft og ikke på irrasjonelle følelser. Ofte i diskusjoner, spesielt av politisk karakter så syns jeg ufornuft og merkelige tanker gjør seg gjeldende. Istedet for å tenke fornuft, velger man å tenke innenfor bestemte rammer også kan mennesker hisse seg opp, når kanskje fornuften burde tilsi noe annet.

Derfor hvis vi mere diskuterte sak, og la følelsene vekk, så tror jeg man kommer nærmere hverandre meningsmessig, det er da man kan få til de konstruktive løsningene, når følelser ikke får være en styrende faktor i samhandling og planlegging.

Takk for rådet! :-)

Ha en god helg

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...