Når 10- åringen lyver

[MHC]

Vår midterste datter på 10 lyver.

Hun har gjort mye rart opp gjennom, men nå topper det seg litt. Hun har skulket spilletimen to ganger- vi fikk beskjed fra spillelærer. Hjemme har hun fortalt om den nye spilleleksen osv..... Lyver om hvorfor hun ikke har vært der osv.

Har vært noen småepisoder opp gjennom tidene der vi har undret oss over oppførselen og ihvertfall undret oss over reaksjonen når hun har blitt oppdaget. Skikkelig sinna- rasende- går i vranglås.

Dette med spillingen har vi nå tatt opp, foklart hvor alvorlig det er å skulke og lyve. Har også gjort avtale med spillelærer om at hun ringer med en gang dersom datteren vår ikke møter opp. Dette har vi fortalt jenta.

Men- føler at nå når hun endelig er så stor at hun etterhvert kan få utvide horisonten litt- gå alene til venner istedenfor å bli kjørt osv. så vet jeg ikke om jeg kan stole på henne......

Sikkert noen der ute som har vært gjennom noe liknende.

Hva gjør vi? Vil hun "vokse det av seg"? osv.

[Lillemus]

Jeg hadde i alle fall innskrenket friheten kraftig til hun viser at hun er til å stole på - og dette hadde hun fått beskjed om i klare ordelag.

[PieLill]

La henne betale for spilletimene hun skulket.

Innskrenk frihet og privilegier. Gjør klart for henne at dere kommer til å dobbeltsjekke det hun sier. Fortell hva hun må gjøre for å gjenvinne tilliten hun har ødelagt. Gi henne også et tidsperspektiv.

Legg inn en egen reprimande/snaksjon for måten hun reagerte på da hun ble avslørt.

Selv om dette må tas skarpt, er det viktig å passe på at det finnes håp og nåde også. Ellers kan hun miste både mot og motivasjon for å endre dette.

mvh

[PieLill]

La henne betale for spilletimene hun skulket.

Innskrenk frihet og privilegier. Gjør klart for henne at dere kommer til å dobbeltsjekke det hun sier. Fortell hva hun må gjøre for å gjenvinne tilliten hun har ødelagt. Gi henne også et tidsperspektiv.

Legg inn en egen reprimande/snaksjon for måten hun reagerte på da hun ble avslørt.

Selv om dette må tas skarpt, er det viktig å passe på at det finnes håp og nåde også. Ellers kan hun miste både mot og motivasjon for å endre dette.

mvh

...sanksjon...

kremt

mvh

[Madelenemie]

Hei!

Om det hadde skjedd meg hadde jeg nok første gangen tatt en samtale om ærlighet, viktigheten av å snakke sant, alvorligheten det er å lyve, forklart at man så mister tillit og at tillit er viktig å ha.

Man må ikke bli sint, men snakke alvorlig, forklare ting tydelig, men ikke med mange vanskelige ord. Ikke med mange ord i det hele tatt, det er bedre man får føle på alvoret ved at de ord man sier sitter igjen inni en.

Jeg tror oftest en slik alvorlig samtale holder. Hvis det skjer igjen ville jeg tenkt på å inndra goder, eks ikke få gå på besøk til andre. Jeg har gjort det siste av andre grunner, men som oftest holder det med en samtale. Da mitt ene barn gjorde noe galt, og jeg ble sjokkert og sa at dette ville jeg ikke oppleve en gang til sa barnet at det lovet det, men barnet bad meg pent om å ikke si til pappa og at ville slippe samtalen. ( jeg lovet begge deler, men jeg smilte inni meg, for samtalen er vist ille nok den

Det skjønner jeg, samtaler kan være ubehagelige nok.

Samtalene hos oss har nok vært mer preget av alvor og stillhet da jeg jo tenker en hel del, mellom ordene, jeg tror derfor man rekker å føle på ansvaret fordi jeg ikke har så mange ord. Jeg syns selv det var ubehagelig en gang hos min psykiater når det ble så stille etter at hun hadde sagt noe om mitt ansvar, jeg trengte den stillheten for å ta innover meg mitt egetansvar. På samme måte er det vel med barna våre også, de må få tid og rom til å gjøre seg egne tanker om ansvar og plikter.