Engstelig i nytt svangerskap.

[Ewa]

Hei!

Jeg fikk en dødfødt jente i sommer, 12 1/2 uke før termin, men føler at jeg tross dette sjokket har klart meg bra, og at jeg har fått bearbeidet dette på en god måte.

Svangerskapet den gangen var fantastisk fint, og jeg har vel egentlig aldri hatt det så fint som de 6 mnd. =^)

Nå er jeg gravid igjen, (8+2) og begynner virkelig å synes at dette er vanskelig.

Alle mulige tanker surrer rundt i hodet mitt på én gang, og i dag har jeg grått og følt meg helt hjelpeløs og fortvilet.

På en måte er jeg "følelsesløs" overfor dette svangerskapet, men det er sikkert bare en forsvarsmekanisme fordi jeg egentlig er redd.

Men jeg forstår egentlig ikke hva jeg er redd for...vi vet hva Katharina døde av, og at det ikke er noe større sjanse for at det skal gå galt for meg enn for alle andre.

Jeg har den siste uken kjent at det er en ganske stram "kul" over skambeinet, flere cm. over.

Dette kjennes akkurat ut som livmoren sist- den er til og med skjev på samme måte- men jeg vet jo at det ikke er mulig å kjenne livmoren så langt opp så tidlig, så jeg blir bare mer forvirret av dét.

Ellers har jeg veldig behov for å få se at det virkelig er et levende, lite knøtt der inne, og har time til ultralyd om to uker.

Akkurat nå føles det uendelig lenge, og jeg skulle ønske jeg kunne fått sett det nå, men jeg vil ikke miste timen min den 26. for da vet jeg at det ser mer ut som en baby, når jeg er i uke 11.

Jeg har tatt Pergotime for å bli gravid, og ønsker meg dette barnet veldig, men nå lurer jeg nesten på hvordan jeg skal bevare forstanden gjennom dette.

Det hjelper ikke akkurat at jeg er kvalm og uvel, og må være en "oppegående mor" for mine to andre barn, selv om jeg ikke har det så veldig godt for tiden.

Vi har ikke fortalt at jeg er gravid til noen, og jeg ønsker egentlig at jeg kunne holdt det hemmelig helt til jeg har en varm og levende tass i armene. =^)

De har lovet meg god oppfølging på Rikshospitalet pga. at vi mistet Katharina, så vi får sikkert komme dit litt ofte når jeg kommer til uke 25 og oppover, for å se at alt er i orden.

Jeg vil så gjerne være sterk og tøff...det skremmer meg litt at jeg føler meg så "liten og hjelpeløs" i denne situasjonen.

[Gjest (Anonymous)]

Jeg forstår deg så godt! Vi mistet i uke 21. Vi fikk 20 minuttet før de sovnet stille inn. Nå er jeg gravid på nytt og føler også engstelse.

Det er både trist og samtidig godt å høre at jeg ikke er alene med tankene mine. Jeg har det omtrent på samme måte som deg. Men jeg har ikke noen barn å ta hensyn til.

Jeg er 6+3 (tror jeg) og skal på ultralyd om 14 dager. (har tatt pergotime og er spent på om det er bare en denne gangen!)Klarer ikke helt å tro jeg er gravid og har heller ingen tegn på det. Men denne gangen tar jeg ingenting for gitt, men skal prøve å kose meg med svangerskapet.

Jeg ønsker deg lykke til og håper at alt går bra med deg og den lille.

Jeg kan dessverre ikke gi deg noen gode råd, men tror det hjelper litt med å vite at du ikke er alene med de følelsene du har.

[Trine Endsjø, jordmor]

Jeg har full forståelse for at du er fortvilet og føler at den vonde opplevelsen dere hadde ved å miste et barn nå skygger over følelsene ved å være gravid igjen. Det er faktisk helt normalt å føle som du gjør. Når man går gravid har man en helt spesiell evne til å få nærkontakt med tidlige opplevelser, man er svært sårbar og klarer ikke holde den avstanden fra tildligere hendelser som man kanskje føler at man trenger.

Det er godt å høre at du er lovet god oppfølging på Rikshospitalet. Der får du helt sikkert samtaler med flinke folk som har erfaring med å takle slike saker. Hadde det vært en ide for deg å gå i en sorggruppe samtidig som du følges opp i forhold til dette svangerskapet. Det er jo ikke så lenge siden du mistet barnet ditt, og det er sansynlig at du trenger enda mere tid til å bearbeide tapet. Det finnes så mange lag av sorgen, og etter det verste har lagt seg, kan det ligge en smerte som det vil ta år å bearbeide. Jeg mener ikke å gjøre deg enda mer pessimistisk, men jeg tror det mest realistiske er å tenke at dette vil ta mer tid og nå som du er gravid igjen, så har du enda en utfordring. Det er ikke sjelden at kvinner (og menn) som har mistet et barn i mors liv, og som blir gravid igjen rimelig raskt, ikke helt klarer å skille de to svangerskapene fra hverandre. Dette trenger du nok hjelp til å takle, og siden du allerede nå kjenner det problematisk, synes jeg du skal be om en samtale med fagfolk ganske raskt. En ting er å få sett på ultralyd at alt er bra, men noe annet er altså den psykiske omsorgen.