Slutt/Pause med forlovede, 3 uker etter fødsel.

[MasterMick]

Hei, jeg er en mann på 27 år. Har vært sammen med dama i 8 år, men 3 uker etter fødselen så ville hun gjøre det slutt.

Grunnlaget for at hun ville gjøre det slutt, var at jeg ikke var der for henne i svangerskapet og har gjort noen ting mot henne som har svekket henne psykisk.

Jeg er helt ENIG!

Jeg er enig i at jeg ikke var der for henne i svangerskapet, men jeg klarte faktisk ikke å innse at jeg hadde ett ansvar.

Jeg innså heller ikke at jeg hadde blitt pappa før det hadde gått 3 1/2 uke etter fødselen.

Jeg bedrev tiden min med jobb i ukedagene, noe som ikke gjorde noe for henne, men i helgene var det alltid en fest. Jeg hadde mange kamerater som absolutt skulle mase meg med på dette, og jeg klarte aldri å si nei...Jeg klarte bare å si nei til dama...Skuffet henne...gang på gang...

Hun falt sammen psykisk, følte seg alene om hele greia.

Og nå er jeg desperat.

Lyset har gått opp for meg så innmari.

Jeg bor nå hos en kamerat og har bodd her en mnd.

Vi går i familieterapi, uten noe særlig framgang der. Tipsene der kan jeg ikke si meg enig i. (Pause i 1 år for så å se hvor vi står etc).

Jeg elsker mamman til babyen min og babyen min over alt på jord! Jeg har fått psykiske plager, og går på svake medisiner for å legge lokk på ting. Det fungerer ikke i det hele tatt.

Vi er akkurat nå i en situasjon hvor vi prøver å holde avstand fra hverandre, for hun sier hun ikke har gitt opp. Dette etter at jeg over laaang tid nå har overbevist henne om at jeg virkelig har endret meg.

Det er flere ting som ligger bak at hun ville gå fra meg i utg.punktet. Både sexuelt, manglende respekt og ikke minst mangelen av å være der i svangerskapet.

Hun har som sagt ikke gitt opp, men hun tørr ikke love noe som helst...hun er ute etter følelsen av at jeg ikke er der for henne...Hvordan det blir...Fram til nå har vi hatt kontakt så og si hver dag, og jeg klarer ikke å la være å prate på ting...Love henne endringer, forklare hvorfor jeg gjorde feilene mine etc...

Hun har elsket meg i 8 år som hun sier, men akkurat nå har det på en måte gått for langt. Følelsene er ikke der, og hun er skeptisk på å prøve igjen.

Ikke minst orker hun ikke tanken av at jeg skal få den gleden av å komme inn i livet hennes igjen.

Men vi har akkurat fått barn, ett barn vi har prøvd å få i over 6 år...Endelig fikk vi det til...og 3 uker etter fødselen sa det stopp.

Hvordan skal jeg klare å la være å ta kontakt med henne?

Hvordan skal jeg få henne tilbake?

Noen som har noen god ord?

Jeg elsker henne som sagt over alt på jord, og kan ikke fatte og begripe at jeg har gjort det som jeg har gjort mot henne.

[EnolaGay]

Mitt beste tips er å begynne å ta ansvar. Først for deg selv og så for barnet.

Som det er leser jeg at du løper rundt som en hodeløs kylling, må ha medisiner og ter deg hjelpeløst. Jeg kan godt forstå at det ikke frister å ta deg tilbake. Du opptrer fortsatt som om DU er barnet hennes, og nå ligger forventningen der om at HUN skal fikse alt bare ved å godta at dere prøver igjen.

Du bør vise at du er forberedt på å stå alene og være samværspappa. Legg til rette for å treffe barnet ditt. Skaff deg eget tak over hodet istedet for å campe på en eller annens sofa. Møt på jobb. Te deg som en voksen! Og kvitt deg med idiotkompiser som driter i deg alle andre ganger enn når de selv trenger en krykke i fylla.

[tonie]

Mitt beste tips er å begynne å ta ansvar. Først for deg selv og så for barnet.

Som det er leser jeg at du løper rundt som en hodeløs kylling, må ha medisiner og ter deg hjelpeløst. Jeg kan godt forstå at det ikke frister å ta deg tilbake. Du opptrer fortsatt som om DU er barnet hennes, og nå ligger forventningen der om at HUN skal fikse alt bare ved å godta at dere prøver igjen.

Du bør vise at du er forberedt på å stå alene og være samværspappa. Legg til rette for å treffe barnet ditt. Skaff deg eget tak over hodet istedet for å campe på en eller annens sofa. Møt på jobb. Te deg som en voksen! Og kvitt deg med idiotkompiser som driter i deg alle andre ganger enn når de selv trenger en krykke i fylla.

Gode råd fra EnolaGay. Følg dem, så kan det kanskje være at hun gir deg en sjanse. Å bli sviktet av den som skulle være med å beskytte og glede seg til det nye livet, mens man er på det mest sårbare selv, er beintøft. Noen av oss ender opp med å omtrent vemmes av en slik mann for all framtid, men legger du deg flat og får overbevist henne om at du var forbigående halvgal kan du kanskje greie å vinne henne tilbake. Ikke vet jeg. Kanskje.

Godt du endelig har våknet:) Lykke til!

[bustebeisa]

Veldig enig i svaret fra Enola Gay.

Hadde ei venninne beskrevet mannen sin slik, du har beskrevet deg selv, hadde jeg rådet henne til å holde seg langt borte fra ham.

Rådet dere har fått fra samlivsterapauten om å bruke lang tid, gjerne et år, er et godt råd.

Skjønner godt at du vil tilbake til henne så fort som bare det. At du ønsker å bo sammen med henne og babyen hele tiden. Men nå får du "som fortjent" for hvordan du har oppført deg i tiden under svangerskapet og i tiden etter fødsel.

Det beste du kan gjøre nå, er å vokse opp. Som de andre sier, skaff deg et sted å bo. Konsentrer deg om livet ditt og det å være en pappa for babyen.

Tar kjæresten deg tilbake nå, tror jeg dere fort vil havne inn i et mønster som likner det gamle livet deres.

Det kan hende løpet er kjørt med tanke på kjæresten. Mye kommer an på deg og hvordan du oppfører deg. Men retter du opp i livet ditt, står du mye sterkere i fremtiden. Være seg sammen med din forlovede eller med ny dame.

[Gjest melmøll]

Jeg reagerer på det du sier om at kameratene dine maste deg med ut. Her legger du ansvaret over på dem. Det er ikke galt av dem å skulle ha deg med ut, det som er galt her er at du ikke sier nei. Kjæresten din er ikke såret fordi du ikke greier å si nei til vennene dine, hun er såret for at du ikkeviste med dine handlinger at du ønsket å prioritere henne og babyen. Det hun ønsket mest var at du valgte dem, fordi de betyr mest for deg.

I resten av innlegget beklager du deg over din egen oppførsel og lover bedring. Det er vel og bra, men jeg savner å se at det er noe tak i deg. Det tenker jeg kjæresten også gjør. Og terapeuten. Derfor blir du rådet til å ta tiden til hjelp. De tenker vel å gi deg en sjans til å vise at du mener noe med det du sier.

Jeg savner at du kommer med konkrete forslag selv til hvordan du vil ta tak i situasjonen. Du kan jo høre med oss hva vi tror om tiltakene dine, men jeg synes du skal gruble litt over det selv hva DU vil gjøre med situasjonen. Tror det er mer nyttig for deg.

Lykke til!

[MasterMick]

Jeg reagerer på det du sier om at kameratene dine maste deg med ut. Her legger du ansvaret over på dem. Det er ikke galt av dem å skulle ha deg med ut, det som er galt her er at du ikke sier nei. Kjæresten din er ikke såret fordi du ikke greier å si nei til vennene dine, hun er såret for at du ikkeviste med dine handlinger at du ønsket å prioritere henne og babyen. Det hun ønsket mest var at du valgte dem, fordi de betyr mest for deg.

I resten av innlegget beklager du deg over din egen oppførsel og lover bedring. Det er vel og bra, men jeg savner å se at det er noe tak i deg. Det tenker jeg kjæresten også gjør. Og terapeuten. Derfor blir du rådet til å ta tiden til hjelp. De tenker vel å gi deg en sjans til å vise at du mener noe med det du sier.

Jeg savner at du kommer med konkrete forslag selv til hvordan du vil ta tak i situasjonen. Du kan jo høre med oss hva vi tror om tiltakene dine, men jeg synes du skal gruble litt over det selv hva DU vil gjøre med situasjonen. Tror det er mer nyttig for deg.

Lykke til!

Jeg har sagt til dama hvilke endringer jeg har tenkt å foreta meg.

Jeg skjønner jo idag, når lyset har gått opp at det var helt feil av meg å prioritere kameratene en av helgekveldene i uka. Spesielt med tanke på at dama trengte min støtte ift svangerskapet.

Endringene jeg har tenkt å gjøre om jeg får muligheten igjen, er at jeg ikke har tenkt å prioritere noe festligheter med mindre det er dama som vil ut på noe og som gjerne vil ha med meg. Jeg vil bruke midtuken på jobb (jobber skift), og helgene og tiden utenfor arbeidstid skal være forbeholdt familien, med helgekos i hjemmet og med aktiviteter for lillegutt.

Jeg er også aktiv innen idrett, og med dette er jeg borte på trening etc ca 3 ganger pr uke. Dette vil hun ikke stoppe meg i, for hun sier jo hun også trenger rom for seg selv og sin venninnetid.

Jeg har også tenkt å ta ansvar for sønnen min, uansett hvordan dette ender. Jeg har lenge drømt om å få barn, og vi har forsøkt lenge uten hell. Vi har også mistet barn som var godt på vei tidligere. Alt dette gjorde at uansett når hun ble gravid igjen, så var jeg mentalt helt sikker på at noe ville gå galt. Jeg så bare ikke for meg at vi skulle få gleden av å få barn. Dette ledet nok til at jeg ikke klarte å se mitt ansvar.

Jeg har tenkt å sette lillegutt og dama øverst på min prioriteringsliste, for familien er det desidert viktigste for meg.

Dette gjelder familietid, respekt og å lytte til henne når hun har noe å ta opp. Kommunikasjon er vel det jeg har vært dårligst på tidligere, men som virkelig har endret seg.

Dama sier idag at hun ser alle endringene hos meg, og har troen på at dette vil vare. Hun ser at det har gått opp ett lys for meg, og at jeg er villig til å ta ansvar.

Grunnen til at jeg bor hos en kamerat er at vi begge var enige i, at det er dumt å flytte på seg (depositum, oppsigelsestid,utgifter etc), dumt å dele møbler og alle materielle ting, dumt å dele våre felles lån etc før hun virkelig har funnet ut om hun klarer å satse på dette igjen.

[Gjest Elextra]

Jeg har sagt til dama hvilke endringer jeg har tenkt å foreta meg.

Jeg skjønner jo idag, når lyset har gått opp at det var helt feil av meg å prioritere kameratene en av helgekveldene i uka. Spesielt med tanke på at dama trengte min støtte ift svangerskapet.

Endringene jeg har tenkt å gjøre om jeg får muligheten igjen, er at jeg ikke har tenkt å prioritere noe festligheter med mindre det er dama som vil ut på noe og som gjerne vil ha med meg. Jeg vil bruke midtuken på jobb (jobber skift), og helgene og tiden utenfor arbeidstid skal være forbeholdt familien, med helgekos i hjemmet og med aktiviteter for lillegutt.

Jeg er også aktiv innen idrett, og med dette er jeg borte på trening etc ca 3 ganger pr uke. Dette vil hun ikke stoppe meg i, for hun sier jo hun også trenger rom for seg selv og sin venninnetid.

Jeg har også tenkt å ta ansvar for sønnen min, uansett hvordan dette ender. Jeg har lenge drømt om å få barn, og vi har forsøkt lenge uten hell. Vi har også mistet barn som var godt på vei tidligere. Alt dette gjorde at uansett når hun ble gravid igjen, så var jeg mentalt helt sikker på at noe ville gå galt. Jeg så bare ikke for meg at vi skulle få gleden av å få barn. Dette ledet nok til at jeg ikke klarte å se mitt ansvar.

Jeg har tenkt å sette lillegutt og dama øverst på min prioriteringsliste, for familien er det desidert viktigste for meg.

Dette gjelder familietid, respekt og å lytte til henne når hun har noe å ta opp. Kommunikasjon er vel det jeg har vært dårligst på tidligere, men som virkelig har endret seg.

Dama sier idag at hun ser alle endringene hos meg, og har troen på at dette vil vare. Hun ser at det har gått opp ett lys for meg, og at jeg er villig til å ta ansvar.

Grunnen til at jeg bor hos en kamerat er at vi begge var enige i, at det er dumt å flytte på seg (depositum, oppsigelsestid,utgifter etc), dumt å dele møbler og alle materielle ting, dumt å dele våre felles lån etc før hun virkelig har funnet ut om hun klarer å satse på dette igjen.

''prioritere kameratene en av helgekveldene i uka.''

En som angrer ville kalt det "hver helg" - at du kaller det én av helgekveldene tilsier at du egentlig synes dette var noe som burde aksepteres.

''

Endringene jeg har tenkt å gjøre om jeg får muligheten igjen,''

Antakelig må du endre deg radikalt før du tas inn i varmen igjen - du kan ikke ha som forutsetning for endring at hun skal ta deg tilbake.

[MasterMick]

''prioritere kameratene en av helgekveldene i uka.''

En som angrer ville kalt det "hver helg" - at du kaller det én av helgekveldene tilsier at du egentlig synes dette var noe som burde aksepteres.

''

Endringene jeg har tenkt å gjøre om jeg får muligheten igjen,''

Antakelig må du endre deg radikalt før du tas inn i varmen igjen - du kan ikke ha som forutsetning for endring at hun skal ta deg tilbake.

Jeg ville skrive det sånn slik at det ble presisert at jeg ikke var på fest hver eneste dag, hver helg, hele året...

Og ja, endringene skal gjøres uansett.

Men skal vi få det til igjen så er jeg avhengig av å få muligheten....

[Gjest Hulderen]

Du ber om gode ord. Det er ikke lett å finne noen. Hvordan kunne du tro du ikke hadde noe ansvar for å støtte henne under svangerskapet? Og hvordan i huleste kunne det ta 3,5 uker før du skjønte at du var blitt far?

Noen ganger går man så til de grader over streken at det er for sent. Det virker som om du først oppdagen hvor verdifull hun er etter at hun ikke lenger er din. Hvordan skal hun kunne tro at du vil verdsette henne

[Gjest Hulderen]

Du ber om gode ord. Det er ikke lett å finne noen. Hvordan kunne du tro du ikke hadde noe ansvar for å støtte henne under svangerskapet? Og hvordan i huleste kunne det ta 3,5 uker før du skjønte at du var blitt far?

Noen ganger går man så til de grader over streken at det er for sent. Det virker som om du først oppdagen hvor verdifull hun er etter at hun ikke lenger er din. Hvordan skal hun kunne tro at du vil verdsette henne

... om hun blir din igjen?

En mann som ikke er moden nok til å skjønne at det er forlovede og barn, ikke kompisene, som står en nærmest, er ikke moden nok til å ha familie.

Håper din forlovede finner en bra mann, og at du vil ta på deg det ansvaret det er å være deltidspappa. Forsøk å få til et best mulig samarbeid, så du kan bli en god far. Og ta med deg lærdommen i et eventuelt senere forhold, så du ikke gjør samme feil igjen.

[Gjest melmøll]

Jeg har sagt til dama hvilke endringer jeg har tenkt å foreta meg.

Jeg skjønner jo idag, når lyset har gått opp at det var helt feil av meg å prioritere kameratene en av helgekveldene i uka. Spesielt med tanke på at dama trengte min støtte ift svangerskapet.

Endringene jeg har tenkt å gjøre om jeg får muligheten igjen, er at jeg ikke har tenkt å prioritere noe festligheter med mindre det er dama som vil ut på noe og som gjerne vil ha med meg. Jeg vil bruke midtuken på jobb (jobber skift), og helgene og tiden utenfor arbeidstid skal være forbeholdt familien, med helgekos i hjemmet og med aktiviteter for lillegutt.

Jeg er også aktiv innen idrett, og med dette er jeg borte på trening etc ca 3 ganger pr uke. Dette vil hun ikke stoppe meg i, for hun sier jo hun også trenger rom for seg selv og sin venninnetid.

Jeg har også tenkt å ta ansvar for sønnen min, uansett hvordan dette ender. Jeg har lenge drømt om å få barn, og vi har forsøkt lenge uten hell. Vi har også mistet barn som var godt på vei tidligere. Alt dette gjorde at uansett når hun ble gravid igjen, så var jeg mentalt helt sikker på at noe ville gå galt. Jeg så bare ikke for meg at vi skulle få gleden av å få barn. Dette ledet nok til at jeg ikke klarte å se mitt ansvar.

Jeg har tenkt å sette lillegutt og dama øverst på min prioriteringsliste, for familien er det desidert viktigste for meg.

Dette gjelder familietid, respekt og å lytte til henne når hun har noe å ta opp. Kommunikasjon er vel det jeg har vært dårligst på tidligere, men som virkelig har endret seg.

Dama sier idag at hun ser alle endringene hos meg, og har troen på at dette vil vare. Hun ser at det har gått opp ett lys for meg, og at jeg er villig til å ta ansvar.

Grunnen til at jeg bor hos en kamerat er at vi begge var enige i, at det er dumt å flytte på seg (depositum, oppsigelsestid,utgifter etc), dumt å dele møbler og alle materielle ting, dumt å dele våre felles lån etc før hun virkelig har funnet ut om hun klarer å satse på dette igjen.

For meg høres dette lovende ut, og jeg mener det er gode sjanser for at hun vil ta deg inn i varmen. Vet at det er vondt og vanskelig å vente i usikkerheten men gi henne tid og hold ut.

Du nevnte at du har skadet henne psykisk. Det er selvfølgelig relevant hva dette gjelder, har du krenket henne så spørs det om det vil være bra for henne å ta deg tilbake.

[MasterMick]

For meg høres dette lovende ut, og jeg mener det er gode sjanser for at hun vil ta deg inn i varmen. Vet at det er vondt og vanskelig å vente i usikkerheten men gi henne tid og hold ut.

Du nevnte at du har skadet henne psykisk. Det er selvfølgelig relevant hva dette gjelder, har du krenket henne så spørs det om det vil være bra for henne å ta deg tilbake.

Hei igjen!

De psykiske plagene hennes er på grunnlag av det jeg har fortalt.

Manglende evne til å lytte og respektere, men istedet for tok jeg henne for gitt.

Døren er ikke stengt, men tankene på at den kan bli det er ikke til å holde ut. Ikke minst når jeg vet så godt hvilket forhold jeg har lyst til å gi henne fremover.

Jeg elsker henne over alt på jord.

[bustebeisa]

Jeg ville skrive det sånn slik at det ble presisert at jeg ikke var på fest hver eneste dag, hver helg, hele året...

Og ja, endringene skal gjøres uansett.

Men skal vi få det til igjen så er jeg avhengig av å få muligheten....

Hadde jeg vært henne, hadde du måtte endre deg ganske mye _før_ du ville fått komme inn i varmen igjen.

Nytter ikke å ramse opp alt du ønsker å endre om du kommer tilbake igjen. Slik du har oppført deg til nå og slik du unnskylder deg, både tidligere og nåværende oppførsel, viser egentlig ikke at du har forstått alt.

Har laget slike unnskyldninger som du kommer med selv... og jeg vet at det er unnskyldninger. Tomme ord uten mening.

Jo da.... det kan lønne seg å bo hos en kamerat på mange områder... Men for å bli voksen, må man betale. Både på den ene og den andre måten.

[Mia27]

Mitt beste tips er å begynne å ta ansvar. Først for deg selv og så for barnet.

Som det er leser jeg at du løper rundt som en hodeløs kylling, må ha medisiner og ter deg hjelpeløst. Jeg kan godt forstå at det ikke frister å ta deg tilbake. Du opptrer fortsatt som om DU er barnet hennes, og nå ligger forventningen der om at HUN skal fikse alt bare ved å godta at dere prøver igjen.

Du bør vise at du er forberedt på å stå alene og være samværspappa. Legg til rette for å treffe barnet ditt. Skaff deg eget tak over hodet istedet for å campe på en eller annens sofa. Møt på jobb. Te deg som en voksen! Og kvitt deg med idiotkompiser som driter i deg alle andre ganger enn når de selv trenger en krykke i fylla.

Jaggu. Som jeg skulle sagt det selv, bare bedre. Dette var et kanonbra svar. Det med kompiser som ellers driter i en var prikken over i-en, for det er så utrolig typisk både her og der at "kjærringa og unga" blir en hemsko så snart det blir fredag eller lørdag. Ansvaret er det samme fredag som mandag.

[Gjest melmøll]

Hei igjen!

De psykiske plagene hennes er på grunnlag av det jeg har fortalt.

Manglende evne til å lytte og respektere, men istedet for tok jeg henne for gitt.

Døren er ikke stengt, men tankene på at den kan bli det er ikke til å holde ut. Ikke minst når jeg vet så godt hvilket forhold jeg har lyst til å gi henne fremover.

Jeg elsker henne over alt på jord.

Får bare ønske deg lykke til, jeg synes fortsatt det absolutt skulle være muligheter for at det blir dere igjen, hun vil nok bare vise hvor såret hun er blitt ved å holde avstand. Hun er ute etter å sjekke om du mener det du sier, så bare vis det så tar hun deg nok tilbake.

[Gjest melmøll]

Jaggu. Som jeg skulle sagt det selv, bare bedre. Dette var et kanonbra svar. Det med kompiser som ellers driter i en var prikken over i-en, for det er så utrolig typisk både her og der at "kjærringa og unga" blir en hemsko så snart det blir fredag eller lørdag. Ansvaret er det samme fredag som mandag.

Jeg er egentlig overasket over svarene han får av alle her. For meg høres det ikke ut som han har vært såå mye borte fysisk og mentalt. Han har jobbet og vært ute med kompiser en gang i uka. Det er jo mange som gjør det er det ikke? Enig i at det ikke er så nøye hva alle andre gjør, bare det fungerer for dem...Men når han er villig til å endre seg for kjæresten, har hun ikke mye å tape ved å dumpe han uten å gi han en ny sjans? De har jo barn sammen.

[Gjest Kayia]

Jeg har sagt til dama hvilke endringer jeg har tenkt å foreta meg.

Jeg skjønner jo idag, når lyset har gått opp at det var helt feil av meg å prioritere kameratene en av helgekveldene i uka. Spesielt med tanke på at dama trengte min støtte ift svangerskapet.

Endringene jeg har tenkt å gjøre om jeg får muligheten igjen, er at jeg ikke har tenkt å prioritere noe festligheter med mindre det er dama som vil ut på noe og som gjerne vil ha med meg. Jeg vil bruke midtuken på jobb (jobber skift), og helgene og tiden utenfor arbeidstid skal være forbeholdt familien, med helgekos i hjemmet og med aktiviteter for lillegutt.

Jeg er også aktiv innen idrett, og med dette er jeg borte på trening etc ca 3 ganger pr uke. Dette vil hun ikke stoppe meg i, for hun sier jo hun også trenger rom for seg selv og sin venninnetid.

Jeg har også tenkt å ta ansvar for sønnen min, uansett hvordan dette ender. Jeg har lenge drømt om å få barn, og vi har forsøkt lenge uten hell. Vi har også mistet barn som var godt på vei tidligere. Alt dette gjorde at uansett når hun ble gravid igjen, så var jeg mentalt helt sikker på at noe ville gå galt. Jeg så bare ikke for meg at vi skulle få gleden av å få barn. Dette ledet nok til at jeg ikke klarte å se mitt ansvar.

Jeg har tenkt å sette lillegutt og dama øverst på min prioriteringsliste, for familien er det desidert viktigste for meg.

Dette gjelder familietid, respekt og å lytte til henne når hun har noe å ta opp. Kommunikasjon er vel det jeg har vært dårligst på tidligere, men som virkelig har endret seg.

Dama sier idag at hun ser alle endringene hos meg, og har troen på at dette vil vare. Hun ser at det har gått opp ett lys for meg, og at jeg er villig til å ta ansvar.

Grunnen til at jeg bor hos en kamerat er at vi begge var enige i, at det er dumt å flytte på seg (depositum, oppsigelsestid,utgifter etc), dumt å dele møbler og alle materielle ting, dumt å dele våre felles lån etc før hun virkelig har funnet ut om hun klarer å satse på dette igjen.

''Jeg har sagt til dama hvilke endringer jeg har tenkt å foreta meg'' Slutt å snakk om hva du har tenkt å gjøre - gjør. Endre deg nå, ikke hvis-om-atte... ''Grunnen til at jeg bor hos en kamerat er at vi begge var enige i, at det er dumt å flytte på seg (depositum, oppsigelsestid,utgifter etc), dumt å dele møbler og alle materielle ting, dumt å dele våre felles lån etc før hun virkelig har funnet ut om hun klarer å satse på dette igjen'' Har ikke både hun og terapauten tatt til orde for ett års tenkepause? Hvordan tenker du å håndtere farsrollen fra sofaen til kompisen din? Du har prøvd å få barn i 6 år, og bør fort som svint rydde opp i situasjonen rundt deg, uavhengig av om du blir sammen med barnets mor eller ikke. Slutt å sutre, slutt å tenk at du trenger å bedøve følelser med det ene eller andre - stå i det. Denne suppa har du jo selv valgt å påføre deg selv, ikke sant?

[Gjest togli]

Jeg er egentlig overasket over svarene han får av alle her. For meg høres det ikke ut som han har vært såå mye borte fysisk og mentalt. Han har jobbet og vært ute med kompiser en gang i uka. Det er jo mange som gjør det er det ikke? Enig i at det ikke er så nøye hva alle andre gjør, bare det fungerer for dem...Men når han er villig til å endre seg for kjæresten, har hun ikke mye å tape ved å dumpe han uten å gi han en ny sjans? De har jo barn sammen.

Jeg er enig! Synes det virker som han har lagt seg helt flat og skjønt at han har gjort feil hele veien - og at han nå virkelig vil vise at han har blitt voksen og er klar for å ta ansvar! Hun burde gi ham sjansen til å vise dette dersom hun fortsatt er glad i ham.

[Gjest Annve]

Jeg har tatt meg i det flere ganger, og har vært på nippet til å gi deg et krast svar. Det er så vanskelig å forstå at du ikke etter å ha ønsket barn med henne i hele 6 år oppførte deg bedre, eller forsto at handlingene dine kunne føre til at du mistet henne.

Men jeg leser at du ønsker å forbedre deg. Legg deg flat, gi henne oppmuntring og vært positiv.

Vis at du er en god pappa, og prøv å bygg opp forholdet på nytt.

Lykke til.

[PieLill]

Du er ikke den første og garantert ikke den siste som ikke våkner før det ser ut til å være for sent. Eller som våkner av at at det er for sent.

Om jeg hadde vært i en tilsvarende situasjon som din forlovede, ville flommen av fagre ord og løfter lagt stein til byrden for meg. Det ville skjøvet meg inn i et hjørne der jeg enten måtte kalle mannen for en løgner og erklære min mistillit eller tatt ham inn i varmen lenge før jeg var klar for det. Etter som det siste fort vekk ville vært umulig, hadde jeg nok falt ned på det første.

Å høre en mann som hadde prioritert alt og alle andre mer enn meg og sitt nylagde barn si han elsket meg over alt på jord, ville gjort meg uvel. Hvilken rett har noen til å si det når de har levd stikk motsatt?

Du sier du har forandret deg, men på mange måter synes jeg din mentalitet er uendret. Meg, meg, meg. Det handler om hva du har tapt. At du har det vondt. Hvordan du skal få tilbake det du har tapt. Hvordan du skal få det bedre.

Husk at mange av tingene hun har tapt, kan hun ikke få tilbake; Støtte og delaktighet fra barnets far gjennom sitt første(?) svangerskap og tid som nybakt mor.

Slutt og snakke som en guttunge som er ferska og prøver å vri seg unna. Ta ansvar. Aller først ved å sette hennes og barnets behov først. Ikke mas på henne med løfter og trygling. Respekter at hun trenger ro og pause.

Aksepter konsekvensene av at du har ødelagt noe som kanskje ikke lar seg reparere. Respekter og aksepter at du kanskje aldri får henne tilbake. Vær voksen og ansvarlig for å være voksen og ansvarlig i seg selv. Ikke som et lokkemiddel for å få henne tilbake.

Motiveres du primært av tanken på å vinne henne tilbake, vil de annonserte endringene ikke vare stort lengre enn til at du føler deg trygg på at du har henne.

De eneste endringene som vil vare er de du gjør fordi det er en slik mann _du_ vil være, uavhengig av parforhold. Hvilken mann vil du være enten det er henne eller en annen du kommer til å dele hverdagen med, eller du forblir singel. Hvilke valg og prioriteringer skal styre livet ditt. Hvilke holdniger vil du bære og formidle videre til barnet ditt.

Ta ansvar for barnet, også økonomisk. Skaff deg et eget sted å bo. Gjør det barnevennlig. Gi henne ryggen fri. (Så lenge du bor midlertidig hos en kompis, gir du henne kniven på strupen for å ta deg tilbake.) Vær en god pappa, uavhengig av forholdet til mor.

Ha et fokus på hva barnet trenger og hva hun evt. trenger av avlastning om du har kontakt med henne. Ikke et pip om at hun må ta deg tilbake!

Kan hende vinner du henne tilbake. Men du må for øyeblikket forholde deg helt og holdent til at du har mistet henne. Ny sjansje for forholdet får komme som en evt. bonus. Du kan uansett være en god og stabil far for barnet.

Dette skriver jeg primært ut fra slik jeg ser ting. Hvor representativt dette er for din situasjon og din forlovede vet jeg selvsagt ikke.

mvh