Slutt/Pause med forlovede, 3 uker etter fødsel.

[MasterMick]

Du er ikke den første og garantert ikke den siste som ikke våkner før det ser ut til å være for sent. Eller som våkner av at at det er for sent.

Om jeg hadde vært i en tilsvarende situasjon som din forlovede, ville flommen av fagre ord og løfter lagt stein til byrden for meg. Det ville skjøvet meg inn i et hjørne der jeg enten måtte kalle mannen for en løgner og erklære min mistillit eller tatt ham inn i varmen lenge før jeg var klar for det. Etter som det siste fort vekk ville vært umulig, hadde jeg nok falt ned på det første.

Å høre en mann som hadde prioritert alt og alle andre mer enn meg og sitt nylagde barn si han elsket meg over alt på jord, ville gjort meg uvel. Hvilken rett har noen til å si det når de har levd stikk motsatt?

Du sier du har forandret deg, men på mange måter synes jeg din mentalitet er uendret. Meg, meg, meg. Det handler om hva du har tapt. At du har det vondt. Hvordan du skal få tilbake det du har tapt. Hvordan du skal få det bedre.

Husk at mange av tingene hun har tapt, kan hun ikke få tilbake; Støtte og delaktighet fra barnets far gjennom sitt første(?) svangerskap og tid som nybakt mor.

Slutt og snakke som en guttunge som er ferska og prøver å vri seg unna. Ta ansvar. Aller først ved å sette hennes og barnets behov først. Ikke mas på henne med løfter og trygling. Respekter at hun trenger ro og pause.

Aksepter konsekvensene av at du har ødelagt noe som kanskje ikke lar seg reparere. Respekter og aksepter at du kanskje aldri får henne tilbake. Vær voksen og ansvarlig for å være voksen og ansvarlig i seg selv. Ikke som et lokkemiddel for å få henne tilbake.

Motiveres du primært av tanken på å vinne henne tilbake, vil de annonserte endringene ikke vare stort lengre enn til at du føler deg trygg på at du har henne.

De eneste endringene som vil vare er de du gjør fordi det er en slik mann _du_ vil være, uavhengig av parforhold. Hvilken mann vil du være enten det er henne eller en annen du kommer til å dele hverdagen med, eller du forblir singel. Hvilke valg og prioriteringer skal styre livet ditt. Hvilke holdniger vil du bære og formidle videre til barnet ditt.

Ta ansvar for barnet, også økonomisk. Skaff deg et eget sted å bo. Gjør det barnevennlig. Gi henne ryggen fri. (Så lenge du bor midlertidig hos en kompis, gir du henne kniven på strupen for å ta deg tilbake.) Vær en god pappa, uavhengig av forholdet til mor.

Ha et fokus på hva barnet trenger og hva hun evt. trenger av avlastning om du har kontakt med henne. Ikke et pip om at hun må ta deg tilbake!

Kan hende vinner du henne tilbake. Men du må for øyeblikket forholde deg helt og holdent til at du har mistet henne. Ny sjansje for forholdet får komme som en evt. bonus. Du kan uansett være en god og stabil far for barnet.

Dette skriver jeg primært ut fra slik jeg ser ting. Hvor representativt dette er for din situasjon og din forlovede vet jeg selvsagt ikke.

mvh

Tusen takk for svar alle sammen! Og spesielt til PieLill som la fram en sak jeg kjenner meg veldig godt igjen i.

Jeg har ikke klart å gi henne den tiden hun sa hun trengte, jeg har vært for opptatt av å la henne få se og høre endringene som er skjedd med meg. Feil av meg? Ja, helt sikkert. Men på samme måte så har hun med dette sagt at hun har allerede oppdaget endringene ved meg, og er sikker på at jeg vil bli verdens beste pappa for barnet vårt, samtidig sier hun at noe forhold med meg vil nok kunne gå veldig bra.

Men realiteten er deN at det på fredag ble en avsluttet sak. Vi er ikke lenger i pause modus, men hun ville gjøre det slutt, fordi hun følte etter nesten 3 mnd at hun ikke kom noen vei med tanke på følelser etc. MEN: hun sa samtidig at skal det skje noe mellom oss igjen, så må det skje på ett senere tidspunkt. Hun har også sagt til meg om ikke jeg trodde at også hun kunne få seg en "vekker" når hun oppdager at alle sakene mine er flyttet ut og hun ikke har meg tilgjengelig lengre. Hun har ikke fått noe rom til å kunne savne meg. Jeg har ikke vært der om natten, men vi har hatt veldig mye kontakt med hverandre og det har faktisk vært alt for mye mas fra min side om ikke hun har lyst til å prøve igjen, for så å kunne oppdage endringer fra meg og få bekreftelser fra meg mens vi er "sammen".

Så jeg har nok ødelagt litt for meg sjøl i det siste også. Dessverre. Jeg er ikke veldig flink til å takle denne situasjonen. Jeg elsker jenta faktisk over alt på jord, og kan ikke se for meg å leve livet uten henne og barnet som en trygg og god familie.

Den saken med at jeg ikke var der for henne i svangerskapet er ett kapitell som har skjedd og som jeg aldri får gjort opp igjen. Kun ved å bekrefte mine meninger og hva jeg vil for henne og barnet kan jeg på en måte bli tilgitt av henne på.

Og ja, det er fakta at jeg var ute på fest en dag i uken i svangerskapet. Det er alt for mye! Hadde jeg innsett det jeg innser nå, så hadde det vært helt uaktuelt å dra på noe festligheter i det hele tatt. Men dessverre var det slik før svangerskapet også, men da var vi stort sett begge på fest. Men jeg klarte ikke å stoppe når graviditeten slo til.

Jeg har også gjort mine grep etter at vi har gjort det slutt, med å kutte ut festing. Jeg vil prioritere familen foran noe annet. Uansett om det blir kun meg og sønnen min. Eller om moren, eller en evt ny kjæreste som jeg skal ta vare på. TRO MEG. Lyset har gått opp for meg.

Det jeg derimot er veldig bekymret over nå, er festlighetene som hun vil ut på. Sønnen vår er 3 mnd, og hun har allerede vært borte på fest 2 netter. Det har blitt ca 18 timer borte (hver gang) fra gutten de 2 gangene. I tillegg ville hun gjerne ut på fest i helgen som var også, men jeg sa min mening om at å reise ut annenhver helg når hun sitter med ansvaret for vår sønn ikke virker veldig bra. Så hun holdt seg hjemme. Men var nok litt bitter virka det som. Om 2 uker skal hun også på båttur med venninnene i en langhelg. Jeg leste en artikkel på nettet om at det ikke var anbefalt for mødre å være borte fra ungen mer en 3-4 timer om gangen når ungen er 3-4 mnd...Jeg blir bekymret over dette...Det blir faktisk 2-3 hele dager borte fra gutten vår.

Men tro meg! Jeg har ikke gitt opp! Jeg kommer til å kjempe for familien min!

[Lillemus]

Tusen takk for svar alle sammen! Og spesielt til PieLill som la fram en sak jeg kjenner meg veldig godt igjen i.

Jeg har ikke klart å gi henne den tiden hun sa hun trengte, jeg har vært for opptatt av å la henne få se og høre endringene som er skjedd med meg. Feil av meg? Ja, helt sikkert. Men på samme måte så har hun med dette sagt at hun har allerede oppdaget endringene ved meg, og er sikker på at jeg vil bli verdens beste pappa for barnet vårt, samtidig sier hun at noe forhold med meg vil nok kunne gå veldig bra.

Men realiteten er deN at det på fredag ble en avsluttet sak. Vi er ikke lenger i pause modus, men hun ville gjøre det slutt, fordi hun følte etter nesten 3 mnd at hun ikke kom noen vei med tanke på følelser etc. MEN: hun sa samtidig at skal det skje noe mellom oss igjen, så må det skje på ett senere tidspunkt. Hun har også sagt til meg om ikke jeg trodde at også hun kunne få seg en "vekker" når hun oppdager at alle sakene mine er flyttet ut og hun ikke har meg tilgjengelig lengre. Hun har ikke fått noe rom til å kunne savne meg. Jeg har ikke vært der om natten, men vi har hatt veldig mye kontakt med hverandre og det har faktisk vært alt for mye mas fra min side om ikke hun har lyst til å prøve igjen, for så å kunne oppdage endringer fra meg og få bekreftelser fra meg mens vi er "sammen".

Så jeg har nok ødelagt litt for meg sjøl i det siste også. Dessverre. Jeg er ikke veldig flink til å takle denne situasjonen. Jeg elsker jenta faktisk over alt på jord, og kan ikke se for meg å leve livet uten henne og barnet som en trygg og god familie.

Den saken med at jeg ikke var der for henne i svangerskapet er ett kapitell som har skjedd og som jeg aldri får gjort opp igjen. Kun ved å bekrefte mine meninger og hva jeg vil for henne og barnet kan jeg på en måte bli tilgitt av henne på.

Og ja, det er fakta at jeg var ute på fest en dag i uken i svangerskapet. Det er alt for mye! Hadde jeg innsett det jeg innser nå, så hadde det vært helt uaktuelt å dra på noe festligheter i det hele tatt. Men dessverre var det slik før svangerskapet også, men da var vi stort sett begge på fest. Men jeg klarte ikke å stoppe når graviditeten slo til.

Jeg har også gjort mine grep etter at vi har gjort det slutt, med å kutte ut festing. Jeg vil prioritere familen foran noe annet. Uansett om det blir kun meg og sønnen min. Eller om moren, eller en evt ny kjæreste som jeg skal ta vare på. TRO MEG. Lyset har gått opp for meg.

Det jeg derimot er veldig bekymret over nå, er festlighetene som hun vil ut på. Sønnen vår er 3 mnd, og hun har allerede vært borte på fest 2 netter. Det har blitt ca 18 timer borte (hver gang) fra gutten de 2 gangene. I tillegg ville hun gjerne ut på fest i helgen som var også, men jeg sa min mening om at å reise ut annenhver helg når hun sitter med ansvaret for vår sønn ikke virker veldig bra. Så hun holdt seg hjemme. Men var nok litt bitter virka det som. Om 2 uker skal hun også på båttur med venninnene i en langhelg. Jeg leste en artikkel på nettet om at det ikke var anbefalt for mødre å være borte fra ungen mer en 3-4 timer om gangen når ungen er 3-4 mnd...Jeg blir bekymret over dette...Det blir faktisk 2-3 hele dager borte fra gutten vår.

Men tro meg! Jeg har ikke gitt opp! Jeg kommer til å kjempe for familien min!

''Sønnen vår er 3 mnd, og hun har allerede vært borte på fest 2 netter. Det har blitt ca 18 timer borte (hver gang) fra gutten de 2 gangene. I tillegg ville hun gjerne ut på fest i helgen som var også, men jeg sa min mening om at å reise ut annenhver helg når hun sitter med ansvaret for vår sønn ikke virker veldig bra. Så hun holdt seg hjemme.''

Ja det var rette ræva som feis! Ungen tar da ikke skade av om mor er borte et lite døgn nå og da?! Er ikke du der da og tar hånd om din egen sønn? Ærlig talt! Unn mor å ha litt fritid og benytt sjansen til å masse fin alenetid med sønnen din! Har du anelse om hvor tungt det er å ha eneansvar for en baby hele døgnet, hele uka?

[laban]

Tusen takk for svar alle sammen! Og spesielt til PieLill som la fram en sak jeg kjenner meg veldig godt igjen i.

Jeg har ikke klart å gi henne den tiden hun sa hun trengte, jeg har vært for opptatt av å la henne få se og høre endringene som er skjedd med meg. Feil av meg? Ja, helt sikkert. Men på samme måte så har hun med dette sagt at hun har allerede oppdaget endringene ved meg, og er sikker på at jeg vil bli verdens beste pappa for barnet vårt, samtidig sier hun at noe forhold med meg vil nok kunne gå veldig bra.

Men realiteten er deN at det på fredag ble en avsluttet sak. Vi er ikke lenger i pause modus, men hun ville gjøre det slutt, fordi hun følte etter nesten 3 mnd at hun ikke kom noen vei med tanke på følelser etc. MEN: hun sa samtidig at skal det skje noe mellom oss igjen, så må det skje på ett senere tidspunkt. Hun har også sagt til meg om ikke jeg trodde at også hun kunne få seg en "vekker" når hun oppdager at alle sakene mine er flyttet ut og hun ikke har meg tilgjengelig lengre. Hun har ikke fått noe rom til å kunne savne meg. Jeg har ikke vært der om natten, men vi har hatt veldig mye kontakt med hverandre og det har faktisk vært alt for mye mas fra min side om ikke hun har lyst til å prøve igjen, for så å kunne oppdage endringer fra meg og få bekreftelser fra meg mens vi er "sammen".

Så jeg har nok ødelagt litt for meg sjøl i det siste også. Dessverre. Jeg er ikke veldig flink til å takle denne situasjonen. Jeg elsker jenta faktisk over alt på jord, og kan ikke se for meg å leve livet uten henne og barnet som en trygg og god familie.

Den saken med at jeg ikke var der for henne i svangerskapet er ett kapitell som har skjedd og som jeg aldri får gjort opp igjen. Kun ved å bekrefte mine meninger og hva jeg vil for henne og barnet kan jeg på en måte bli tilgitt av henne på.

Og ja, det er fakta at jeg var ute på fest en dag i uken i svangerskapet. Det er alt for mye! Hadde jeg innsett det jeg innser nå, så hadde det vært helt uaktuelt å dra på noe festligheter i det hele tatt. Men dessverre var det slik før svangerskapet også, men da var vi stort sett begge på fest. Men jeg klarte ikke å stoppe når graviditeten slo til.

Jeg har også gjort mine grep etter at vi har gjort det slutt, med å kutte ut festing. Jeg vil prioritere familen foran noe annet. Uansett om det blir kun meg og sønnen min. Eller om moren, eller en evt ny kjæreste som jeg skal ta vare på. TRO MEG. Lyset har gått opp for meg.

Det jeg derimot er veldig bekymret over nå, er festlighetene som hun vil ut på. Sønnen vår er 3 mnd, og hun har allerede vært borte på fest 2 netter. Det har blitt ca 18 timer borte (hver gang) fra gutten de 2 gangene. I tillegg ville hun gjerne ut på fest i helgen som var også, men jeg sa min mening om at å reise ut annenhver helg når hun sitter med ansvaret for vår sønn ikke virker veldig bra. Så hun holdt seg hjemme. Men var nok litt bitter virka det som. Om 2 uker skal hun også på båttur med venninnene i en langhelg. Jeg leste en artikkel på nettet om at det ikke var anbefalt for mødre å være borte fra ungen mer en 3-4 timer om gangen når ungen er 3-4 mnd...Jeg blir bekymret over dette...Det blir faktisk 2-3 hele dager borte fra gutten vår.

Men tro meg! Jeg har ikke gitt opp! Jeg kommer til å kjempe for familien min!

Hvis hun ikke ammer babyen eller hvis den like gjerne drikker erstatning fra flaske, og den passes av noen som klarer å ta vare på den, er det ingen fare.

Jeg synes du skulle finne ut hvem som skal passe sønnen din og prøve å få en avtale (med både eksen og barnevakten, ikke noe lureri) om at du drar dit og f.eks. tar ham med på trilletur, mens moren er borte.