Bo for seg selv en del av uka

[Lillemus]

Jeg synes også det kan høres deilig ut å overlate barn og husholdning til mannen fra mandag til torsdag, og komme hjem når helgefreden nærmer seg

''Jeg synes også det kan høres deilig ut å overlate barn og husholdning til mannen fra mandag til torsdag, og komme hjem når helgefreden nærmer seg ;)''

*hehe* Jepp.

[Gjest Elextra]

Jeg tenker litt som Lillemus og de andre, at dette hørtes veldig beleilig ut for deg, med resultatet: mer arbeid og ansvar for kona di.

På den annen side sier du at du ikke er enkel å være i hop med alltid. Antageligvis har du rett. Du lengter etter alentid, både for å få være 'kjip i fred', men også kanskje fordi du kjenner at du trenger alentida. Og det siste der skal du huske at kona di også trenger! Alle trenger alentid.

Skal du gå for denne løsninga, må du være villig til å gi din kone alentid også. Hjemmehuset kan ikke være bare en koloni du besøker når du har overskudd, du må gi noe tilbake også.

Selv foretrekker jeg helt klart å være i et forhold der man har alentid, både alene med ungene og alene uten ungene. Og selvfølgelig tid alle sammen. Så i utgangspunktet skjønner jeg planen din veldig godt. Du må bare sikre at det ikke bare er en egoboost fra din side.

Godt svar.

[PieLill]

Selv skulle jeg vært rimelig desperat før jeg aksepterte å bli gift alenemamma på den måten. Spesielt om jeg ble sittende alene med alt hverdagsarbeidet i løpet av uken og hadde en mann som kom hjem for å skumme fløten i helgene. Men jeg kan se at det i noen situasjoner kunne være en fornuftig løsning.

Hvilke andre alternativer har dere? Hvor sikker er du på at dette er en løsning som over tid vil være god for alle parter?

To husholdninger blir temmelig dyrt. (Tar dere ikke ut separasjon, er det lite å hente i forhold til barnetrygd mm.) På hvilke andre måter kunne dere skape en bedre situasjon for hele familien for de pengene?

Du skisserer et opplegg som primært tilgodeser dine behov. Hvordan planlegger du å komme din bedre halvdel i møte på hva hun trenger? Hvor langt er hennes strikk tøyd fra før? Hvor mye mer skal til før strikken ryker?

Det er ikke godt å føle på at man hele tiden kommer til kort i forhold til ektefelle og barn. Nærliggende å tenke at de har det bedre uten en. Men i en slik tankegang skal man være obs på potensialet for ansvarsfraskrivelse. Kan man 'lovlig' definere seg selv som håpløs, trenger man ikke forholde seg til krav, hverken fra andre eller seg selv. Slikt kan være fristende behagelig.

Etter mitt syn synes jeg ikke du skal foreslå dette uten å ha noe solid å tilby din kone tilbake. Hvis ikke lemper du det meste av ansvar over på henne. Dette kan i seg selv være siste spikeren i kista for samlivet.

mvh

[gullfisk]

Det er en langt mindre dramatisk løsning enn seperasjon og deling av bo for deg. Men hva er det positive med dette for kona og barna? Du får samvær med barna uten å anstrenge deg eller løfte en finger. Hvorfor er det ikke like godt kona di som kan få fire-fem fridager i uka, siden du er så vanskelig å bo med? Slik at dere kan møtes i helgene alle sammen? Det høres ut som du ønsker seperasjon, men allikevel ikke vil ta belastningen det er med å faktisk bryte opp.

Jeg hadde ikke godtatt å være alenemor i uken, og drive helgehotell for en utbrendt mann slik at han kunne få samvær med ungene sine, leke kjærester og slippe å ta avgjørelser som cer vanskelige.

Det kan godt hende kona di er sliten og er glad for å bli kvitt deg, men har hun sagt du er velkommen i helgene?

[tonie]

Magefølelsen sier at du kommer til å få føle mer på savnet av familien enn du har sett for deg. Det skal noe til å beholde følelsene for en som bare stikker for å slappe av, og dumper alt det tunge over på deg hele uka. Jeg tviler på at hun orker det særlig lenge. Faren er at hun tenker at skal hun nå være alenemor vil hun gjerne også ha friheten som pleier å følge med. Det gjorde i alle fall jeg da jeg var i en lignende situasjon.

[tonie]

Magefølelsen sier at du kommer til å få føle mer på savnet av familien enn du har sett for deg. Det skal noe til å beholde følelsene for en som bare stikker for å slappe av, og dumper alt det tunge over på deg hele uka. Jeg tviler på at hun orker det særlig lenge. Faren er at hun tenker at skal hun nå være alenemor vil hun gjerne også ha friheten som pleier å følge med. Det gjorde i alle fall jeg da jeg var i en lignende situasjon.

Det gikk litt fort her! Jeg skulle også si at jeg tror det er mye smartere å bite tennene samme, bli hos familien, og heller bidra med det du orker, selv om det ikke er så mye som du ønsker. Tror det har mye å si at du er tilstede i hverdagen.

[Gjest]

Hvordan hadde du reagert hvis kona du hadde sagt og ønsket det samme?

Etter en operasjon slipper du ikke unna familien din for det. Du må plent være der og kan ikke rømme unna, hvis det var det du lurte på?

Det ser ut som noen nærmest er blitt "provosert" over denne tanken. At jeg er en latsabb som skal nyte livet og få i "pose og sekk". Høres nærmest ut som noen kan virke litt bitre ift sin egen situsjon eller opplevelse...

I vårt tilfelle så skal det selvfølgelig være enighet om dette! Og som jeg skrev, så skal jeg også ta min del av jobben hjemme, når jeg er hjemme. Ut ifra min kapasitet sånn for tiden er lav. Er det noen her som ikke oppfattet at jeg skrev "utbrent"? Dette er en "sekkebetegnelse" på flere tegn. Det kan være depresjon, nedstemthet, lavere kapasitet o.l. gjerne uti fra jobbsituasjon eller andre forhold. Dvs at man har strukket "strikken for langt".

I dette tilfelle så er min kone og jeg fortsatt glade i hverandre! Vi har tenåringsbarn som også klager over at det "alltid" er noen hjemme! Tanken er selvfølgelig at kona mi også kan benytte leiligheten om hun måtte ønske det. Kanskje hun har behov for å dra dit når jeg kommer "hjem"? Eller at dette kan være en plass hvor vi begge kan ha som et "fristed" i forhold til å kunne ha litt "voksentid" når en del av problemet også er ufrivillig sølibat pga at dette også "alltid" er noen i huset, eller som kommer hjem nårsom helst... Jeg har drøftet det med terapeuten min som mener at det eventuelt må være klare "regler". Selvfølgelig så er vi fortsatt gift, og det er ikke anleding til å ha leiligheten til noe annet enn et sted hvor jeg bor for en periode.

Tanken er at det skal være konstruktivt, og en måte å bli i form igjen på samtidig som jeg får behandling. Er i dag i svært dårlig form med mange psykosomatiske smerter (hodepine, nakkesmerter og søvnproblemer, og det er litt trist å se at noen tolker innlegget som at jeg bare ønsker meg et sted å "kule´n". Som nevnt går jeg til samtalebehandling, bruker faste og sporadiske beroligende medisiner med bivirkninger. Ikke kult!!! Det blir et eventuelt seriøst opplegg med klare regler! Ikke at jeg skal komme å gå som det passer meg e.l.

Alternativt kunne jeg vært på rekreasjon et sted (etter f.eks. en operasjon...) med opptrening etc.

Jeg forstår dere som tenker på kona mi noe jeg også tenker mye på! Idag har vi vært ute å spist lunsj sammen, den ene tenåringen ga senest igår uttrykk for at det "alltid" er noen hjemme... Vi ble eninge om å være ute av huset etter skoletid. Det var godt for alle parter. Vi fikk litt alenetid, og tenåringen kom hjem til "tomt hus"...

Jeg tenker på å være litt kreativ opp i dette. Mange forhold går dessverre til helvete, men tror kanske at flere kunne vært reddet om man snakket sammen og var "kreative" i forholdet. Kommunikasjon er stikkordet, og barna skal selvfølgelig fortelles dette på en forståelig måte uten at de skal føle noen form for skyld!

[EnolaGay]

Det ser ut som noen nærmest er blitt "provosert" over denne tanken. At jeg er en latsabb som skal nyte livet og få i "pose og sekk". Høres nærmest ut som noen kan virke litt bitre ift sin egen situsjon eller opplevelse...

I vårt tilfelle så skal det selvfølgelig være enighet om dette! Og som jeg skrev, så skal jeg også ta min del av jobben hjemme, når jeg er hjemme. Ut ifra min kapasitet sånn for tiden er lav. Er det noen her som ikke oppfattet at jeg skrev "utbrent"? Dette er en "sekkebetegnelse" på flere tegn. Det kan være depresjon, nedstemthet, lavere kapasitet o.l. gjerne uti fra jobbsituasjon eller andre forhold. Dvs at man har strukket "strikken for langt".

I dette tilfelle så er min kone og jeg fortsatt glade i hverandre! Vi har tenåringsbarn som også klager over at det "alltid" er noen hjemme! Tanken er selvfølgelig at kona mi også kan benytte leiligheten om hun måtte ønske det. Kanskje hun har behov for å dra dit når jeg kommer "hjem"? Eller at dette kan være en plass hvor vi begge kan ha som et "fristed" i forhold til å kunne ha litt "voksentid" når en del av problemet også er ufrivillig sølibat pga at dette også "alltid" er noen i huset, eller som kommer hjem nårsom helst... Jeg har drøftet det med terapeuten min som mener at det eventuelt må være klare "regler". Selvfølgelig så er vi fortsatt gift, og det er ikke anleding til å ha leiligheten til noe annet enn et sted hvor jeg bor for en periode.

Tanken er at det skal være konstruktivt, og en måte å bli i form igjen på samtidig som jeg får behandling. Er i dag i svært dårlig form med mange psykosomatiske smerter (hodepine, nakkesmerter og søvnproblemer, og det er litt trist å se at noen tolker innlegget som at jeg bare ønsker meg et sted å "kule´n". Som nevnt går jeg til samtalebehandling, bruker faste og sporadiske beroligende medisiner med bivirkninger. Ikke kult!!! Det blir et eventuelt seriøst opplegg med klare regler! Ikke at jeg skal komme å gå som det passer meg e.l.

Alternativt kunne jeg vært på rekreasjon et sted (etter f.eks. en operasjon...) med opptrening etc.

Jeg forstår dere som tenker på kona mi noe jeg også tenker mye på! Idag har vi vært ute å spist lunsj sammen, den ene tenåringen ga senest igår uttrykk for at det "alltid" er noen hjemme... Vi ble eninge om å være ute av huset etter skoletid. Det var godt for alle parter. Vi fikk litt alenetid, og tenåringen kom hjem til "tomt hus"...

Jeg tenker på å være litt kreativ opp i dette. Mange forhold går dessverre til helvete, men tror kanske at flere kunne vært reddet om man snakket sammen og var "kreative" i forholdet. Kommunikasjon er stikkordet, og barna skal selvfølgelig fortelles dette på en forståelig måte uten at de skal føle noen form for skyld!

Og så sjarmig som det er når snurtheten over svarene gir seg uttrykk i sånne ting som "dere må være bitre".... Jada, vi er en gjeng bitterfitter alle sammen.

Hvorfor fanken spør du egentlig når du synes å ha planen klar og lille frue er helt enig?

[Gjest Nickløsheletida]

Det ser ut som noen nærmest er blitt "provosert" over denne tanken. At jeg er en latsabb som skal nyte livet og få i "pose og sekk". Høres nærmest ut som noen kan virke litt bitre ift sin egen situsjon eller opplevelse...

I vårt tilfelle så skal det selvfølgelig være enighet om dette! Og som jeg skrev, så skal jeg også ta min del av jobben hjemme, når jeg er hjemme. Ut ifra min kapasitet sånn for tiden er lav. Er det noen her som ikke oppfattet at jeg skrev "utbrent"? Dette er en "sekkebetegnelse" på flere tegn. Det kan være depresjon, nedstemthet, lavere kapasitet o.l. gjerne uti fra jobbsituasjon eller andre forhold. Dvs at man har strukket "strikken for langt".

I dette tilfelle så er min kone og jeg fortsatt glade i hverandre! Vi har tenåringsbarn som også klager over at det "alltid" er noen hjemme! Tanken er selvfølgelig at kona mi også kan benytte leiligheten om hun måtte ønske det. Kanskje hun har behov for å dra dit når jeg kommer "hjem"? Eller at dette kan være en plass hvor vi begge kan ha som et "fristed" i forhold til å kunne ha litt "voksentid" når en del av problemet også er ufrivillig sølibat pga at dette også "alltid" er noen i huset, eller som kommer hjem nårsom helst... Jeg har drøftet det med terapeuten min som mener at det eventuelt må være klare "regler". Selvfølgelig så er vi fortsatt gift, og det er ikke anleding til å ha leiligheten til noe annet enn et sted hvor jeg bor for en periode.

Tanken er at det skal være konstruktivt, og en måte å bli i form igjen på samtidig som jeg får behandling. Er i dag i svært dårlig form med mange psykosomatiske smerter (hodepine, nakkesmerter og søvnproblemer, og det er litt trist å se at noen tolker innlegget som at jeg bare ønsker meg et sted å "kule´n". Som nevnt går jeg til samtalebehandling, bruker faste og sporadiske beroligende medisiner med bivirkninger. Ikke kult!!! Det blir et eventuelt seriøst opplegg med klare regler! Ikke at jeg skal komme å gå som det passer meg e.l.

Alternativt kunne jeg vært på rekreasjon et sted (etter f.eks. en operasjon...) med opptrening etc.

Jeg forstår dere som tenker på kona mi noe jeg også tenker mye på! Idag har vi vært ute å spist lunsj sammen, den ene tenåringen ga senest igår uttrykk for at det "alltid" er noen hjemme... Vi ble eninge om å være ute av huset etter skoletid. Det var godt for alle parter. Vi fikk litt alenetid, og tenåringen kom hjem til "tomt hus"...

Jeg tenker på å være litt kreativ opp i dette. Mange forhold går dessverre til helvete, men tror kanske at flere kunne vært reddet om man snakket sammen og var "kreative" i forholdet. Kommunikasjon er stikkordet, og barna skal selvfølgelig fortelles dette på en forståelig måte uten at de skal føle noen form for skyld!

Du trenger ikke å unnskylde deg overfor meg.

Det er hva kona di sier som er av betydning og det skriver du ingenting om.

Hva mener kona di?

[Gjest Nickløsheletida]

Det ser ut som noen nærmest er blitt "provosert" over denne tanken. At jeg er en latsabb som skal nyte livet og få i "pose og sekk". Høres nærmest ut som noen kan virke litt bitre ift sin egen situsjon eller opplevelse...

I vårt tilfelle så skal det selvfølgelig være enighet om dette! Og som jeg skrev, så skal jeg også ta min del av jobben hjemme, når jeg er hjemme. Ut ifra min kapasitet sånn for tiden er lav. Er det noen her som ikke oppfattet at jeg skrev "utbrent"? Dette er en "sekkebetegnelse" på flere tegn. Det kan være depresjon, nedstemthet, lavere kapasitet o.l. gjerne uti fra jobbsituasjon eller andre forhold. Dvs at man har strukket "strikken for langt".

I dette tilfelle så er min kone og jeg fortsatt glade i hverandre! Vi har tenåringsbarn som også klager over at det "alltid" er noen hjemme! Tanken er selvfølgelig at kona mi også kan benytte leiligheten om hun måtte ønske det. Kanskje hun har behov for å dra dit når jeg kommer "hjem"? Eller at dette kan være en plass hvor vi begge kan ha som et "fristed" i forhold til å kunne ha litt "voksentid" når en del av problemet også er ufrivillig sølibat pga at dette også "alltid" er noen i huset, eller som kommer hjem nårsom helst... Jeg har drøftet det med terapeuten min som mener at det eventuelt må være klare "regler". Selvfølgelig så er vi fortsatt gift, og det er ikke anleding til å ha leiligheten til noe annet enn et sted hvor jeg bor for en periode.

Tanken er at det skal være konstruktivt, og en måte å bli i form igjen på samtidig som jeg får behandling. Er i dag i svært dårlig form med mange psykosomatiske smerter (hodepine, nakkesmerter og søvnproblemer, og det er litt trist å se at noen tolker innlegget som at jeg bare ønsker meg et sted å "kule´n". Som nevnt går jeg til samtalebehandling, bruker faste og sporadiske beroligende medisiner med bivirkninger. Ikke kult!!! Det blir et eventuelt seriøst opplegg med klare regler! Ikke at jeg skal komme å gå som det passer meg e.l.

Alternativt kunne jeg vært på rekreasjon et sted (etter f.eks. en operasjon...) med opptrening etc.

Jeg forstår dere som tenker på kona mi noe jeg også tenker mye på! Idag har vi vært ute å spist lunsj sammen, den ene tenåringen ga senest igår uttrykk for at det "alltid" er noen hjemme... Vi ble eninge om å være ute av huset etter skoletid. Det var godt for alle parter. Vi fikk litt alenetid, og tenåringen kom hjem til "tomt hus"...

Jeg tenker på å være litt kreativ opp i dette. Mange forhold går dessverre til helvete, men tror kanske at flere kunne vært reddet om man snakket sammen og var "kreative" i forholdet. Kommunikasjon er stikkordet, og barna skal selvfølgelig fortelles dette på en forståelig måte uten at de skal føle noen form for skyld!

Ellers må jeg nesten si at jeg synes du virker selvsentrert.

Jeg tror ikke det er mange damer som kunne funnet på å skriver et slikt innlegg.

Jeg tror alle kan føle seg deprimert og utbrent i en eller flere perioder av livet, uten at en tenker at en skal ha flere dagers pause fra ungene sine hver uke. Hvordan fant du på det?

[Gjest luftslott]

Og så sjarmig som det er når snurtheten over svarene gir seg uttrykk i sånne ting som "dere må være bitre".... Jada, vi er en gjeng bitterfitter alle sammen.

Hvorfor fanken spør du egentlig når du synes å ha planen klar og lille frue er helt enig?

Jeg får en følelse av at utfallet av mannens tilbaketrekning blir at kona finner ut at han slett ikke trenger å flytte tilbake, for du verden så deilig det er når han er borte...

Og jeg er slett ingen bitterfitte, jeg er frivillig barnløs i et forhold basert på likeverd og kjærlighet der begge har mye frihet til egne interesser;-)

[Gjest]

Avslutter innlegget her. Ikke fordi jeg ikke oppnår "sympati", men fordi jeg synes noen begynner å virke "hissige" og at det ikke blir seriøst, men tar ellers til etteretning alle svar.

Dvs. noen har svart seriøst, og det var det jeg ønsket meg dvs. "synspunkter". Takk til alle for det:-)

[cathlin]

Hvordan skal du forklare det til barna?

[Gjest Annve]

Det ser ut som noen nærmest er blitt "provosert" over denne tanken. At jeg er en latsabb som skal nyte livet og få i "pose og sekk". Høres nærmest ut som noen kan virke litt bitre ift sin egen situsjon eller opplevelse...

I vårt tilfelle så skal det selvfølgelig være enighet om dette! Og som jeg skrev, så skal jeg også ta min del av jobben hjemme, når jeg er hjemme. Ut ifra min kapasitet sånn for tiden er lav. Er det noen her som ikke oppfattet at jeg skrev "utbrent"? Dette er en "sekkebetegnelse" på flere tegn. Det kan være depresjon, nedstemthet, lavere kapasitet o.l. gjerne uti fra jobbsituasjon eller andre forhold. Dvs at man har strukket "strikken for langt".

I dette tilfelle så er min kone og jeg fortsatt glade i hverandre! Vi har tenåringsbarn som også klager over at det "alltid" er noen hjemme! Tanken er selvfølgelig at kona mi også kan benytte leiligheten om hun måtte ønske det. Kanskje hun har behov for å dra dit når jeg kommer "hjem"? Eller at dette kan være en plass hvor vi begge kan ha som et "fristed" i forhold til å kunne ha litt "voksentid" når en del av problemet også er ufrivillig sølibat pga at dette også "alltid" er noen i huset, eller som kommer hjem nårsom helst... Jeg har drøftet det med terapeuten min som mener at det eventuelt må være klare "regler". Selvfølgelig så er vi fortsatt gift, og det er ikke anleding til å ha leiligheten til noe annet enn et sted hvor jeg bor for en periode.

Tanken er at det skal være konstruktivt, og en måte å bli i form igjen på samtidig som jeg får behandling. Er i dag i svært dårlig form med mange psykosomatiske smerter (hodepine, nakkesmerter og søvnproblemer, og det er litt trist å se at noen tolker innlegget som at jeg bare ønsker meg et sted å "kule´n". Som nevnt går jeg til samtalebehandling, bruker faste og sporadiske beroligende medisiner med bivirkninger. Ikke kult!!! Det blir et eventuelt seriøst opplegg med klare regler! Ikke at jeg skal komme å gå som det passer meg e.l.

Alternativt kunne jeg vært på rekreasjon et sted (etter f.eks. en operasjon...) med opptrening etc.

Jeg forstår dere som tenker på kona mi noe jeg også tenker mye på! Idag har vi vært ute å spist lunsj sammen, den ene tenåringen ga senest igår uttrykk for at det "alltid" er noen hjemme... Vi ble eninge om å være ute av huset etter skoletid. Det var godt for alle parter. Vi fikk litt alenetid, og tenåringen kom hjem til "tomt hus"...

Jeg tenker på å være litt kreativ opp i dette. Mange forhold går dessverre til helvete, men tror kanske at flere kunne vært reddet om man snakket sammen og var "kreative" i forholdet. Kommunikasjon er stikkordet, og barna skal selvfølgelig fortelles dette på en forståelig måte uten at de skal føle noen form for skyld!

Jeg må innrømme at jeg ikke forstår konseptet. Jeg har vært i samme situasjon som deg. Vært helt på felgen, hatt angst, depresjoner og gått i terapi.

Det slo meg aldri å flytte fra familien min, det var helt utenkelig.

Og hvis det å flytte gjør det friskere, må du mene at kone og barn er med på å gjøre deg syk.

Men vi er forskjellige. For meg var det styrken i familien, samværet med barna som holdt meg oppe og fikk meg gjennom dagene.

Men som jeg sa tidligere, hvis dette er en løsning kona og barna synes er bra, ser jeg ikke noe galt i det.

Faren er at kona de finner ut at hun vil være helt alene. Og/eller at du vil føle deg på utsiden når de bygger opp familielivet på nytt uten deg på hverdagene.