Kan forholdet repareres?

[tålmodig mann]

Jeg har vært samboer med V i 8 år, vi har et felles barn og hun har et fra et tidligere forhold. Hun er endel eldre enn meg.

Forholdet vårt var bra i begynnelsen, men etter et år eller to gikk det nok litt nedover. Romantikken forsvant. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje det vanlige: Barn, mas, tidsklemme. Vi har hatt det greit sammen, sex en gang i uka, men sjelden virkelig elskov utover raske knull.

For et halvt år siden stoppet det opp, jeg har inntrykk av at hun er fullstendig ferdig med meg. Vi har hatt et par timer hos familierådgiver, men for tiden er ting så akutte at de få timene vi får virker som ingenting. Noen dager kan være greie, kanskje mest pga. at vi ikke snakker sammen om annet enn det praktiske.

Men om vi blir uenige om noe (feks. smuler på bordet), kommer hele regla fra henne. Selv mener jeg at jeg ikke sier eller gjør ting som bør provosere henne. Jeg tar meg faktisk i akt for å gjøre det. Men jeg merker jo godt at jeg gjør det allikevel. Hun sier at jeg ikke er til å misforstå.

Vi har enighet om at vi skal prøve i noen måneder til, men nå føler jeg at det ikke går, selv om jeg gjerne vil. Da spør jeg meg selv om det er mulig å finne tilbake tilhverandre, eller rettere: Kan hun noen gang få igjen følelser for meg, når hun har sagt ting som:

- Hun har det mye bedre alene

- Hun er kun sammen med meg fordi hun føler trygghet i en usikker verdenssituasjon

- At jeg kun er sammen med henne av økonomiske grunner

- At hun føler en masse agresjon ovenfor meg

- At hun ikke respekterer meg.

Alt dette er utrolig vondt å høre, men jeg håper fortsatt, for min skyld, barnas, hennes del, at vi skal komme oss igjennom det.

Men er det mulig? Kan følelser vekkes igjen når det er sagt så mye vondt?

Jeg vet med meg selv at jeg ikke vil ut av forholdet, noe jeg forsøker å si til V, men det siger ikke inn...

[Gjest yen]

Hei,dette høres ikke særlig lovende ut.

At hun sier deg at hun kun er sammen med

deg av de grunnene hun har oppgitt,får meg til å lure på hvordan du orker dette.

Hun har mistet respekten for deg,og da

mangler det noe viktig.Det høres ut som det bare er du som er interresert i at dette

skal bli bedre,og du klarer ikke det alene.

Mener hun virkelig dette så må dere bli enige om hva dere nå skal gjøre.Enten

prøve videre,eller bryte.

Men er hun ikke villig til å møte deg på

halvveien tror jeg du vil få det bedre uten

henne.Jeg synes du må tåle litt vel mye,og

det må da være sårende og vondt å få sånt

slengt i fjeset!

Jeg synes hun høres litt slem ut jeg!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Bare tiden vil vise om forholdet ditt er reparabelt.

Slik jeg oppfatter deg er samlivet deres nå mest preget av plikt og vaner. Mange par med samme problematikk har hatt nytte av å få avstand til hverandre for en stund. Det kan lette presset og gi følelsen av mer frihet og rom for å være seg selv. Slik du beskriver din partner vil jeg tro hun har behov for det.

Kan dere finne en måte å være fra hverandre på, men likevel sammen om barn og andre forpliktelser dere er felles om?

Forsøk å bevare vennskapet mellom dere selv om forholdet skranter. Venner er lojale og har respekt for hverandre.

[Gjest (Anonymous)]

Det høres som du er for snill. Det er ikke bra det heller, det gjør henne enda slemmere. Det er ikke bare en person som skal jenke seg i et forhold, det er begge. Slå i bordet, ikke godta at hun oppfører seg som hun gjør.

Jeg håper dere får ordnet opp, mest for barna sin del.

[Gjest puji]

Dette høres nifst kjent ut. Det er det samme med meg og min mann, bortsett fra at det er omvendt. Han er også eldre enn meg (10 år). Og så har vi en datter sammen.

Alt blir gjerne litt verre når man har barn, for man må jo ta hensyn til de også. Men en ting er klart; barna har det best når foreldrene trives og fungerer sammen.

Har dere snakket ordentlig sammen om hva det er som plager dere ?

Jeg har begynt å gå til familierådgivning nå, fordi jeg har problemer med å åpne meg, fortelle hva jeg virkelig mener. Men jeg går forleøpig alene til rådgivining, fordi jeg føler det er best for meg. Ellers så tror jeg at jeg ville holde inne en del ting som burde være sagt.

Kanskje dere kan prøve det samme, gå hver for dere til dere føler at dere er klare for å ha terapi sammen ?!?