Vanskelig å holde på følelser for meg..noe håp?

[Gjest memories]

Han har oppført seg annerledes i det siste.. Jeg har prøvd å ta det opp flere ganger da jeg merket noe var galt, men fikk til svar at det var ingenting. Han liker ikke å snakke om ting, som har ført til en del kommunikasjonsproblemer..

Men en kveld ga jeg meg ikke..og han innrømte med tungt hjerte at han synes det var vanskelig å holde på følelsene for meg.

Jeg gråt og han trøstet meg, og var veldig lei seg for at det har blitt sånn.

Synes det var godt han var ærlig..er ikke lett å si noe sånt.

Han ville ikke at det skal være sånn, og håper jo på at følelsene kommer tilbake.. Og vil vente å ta tiden litt til hjelp.

Vi har vært sammen i snart fire år, jeg har et barn fra før, og vi har lenge hatt lyst på et sammen..men der har vi hatt litt problemer, da jeg har veldig lett for å miste/abortere..

Vi har hatt et problem gjennom så og si hele forholdet, og det er kommunikasjon. Jeg er veldig ååen , han er veldig lukket.

Han liker ikke å snakke ut om ting..spesielt om det går på han/han har gjort feil..

Vi har snakket nå..og det kom fram veldig mye..

Jeg har vært veldig usikker og nervøs, da jeg ikke har fått lagt ting bak meg som har hendt før, gått å tenkt på hva han mente, følt han har vært uærlig..jeg har blitt så usikker at det har vært på grensen til å være paranoid.. Jeg ble intens, og veldig pågående..

Var veldig opptatt av at vi måtte snakke omting..ble avvist og da enda mer usikker..

Jeg har blitt negativ til han og festing, og har planlagt andre ting over hodet på han for å unngå at han skulle ta seg en fest i helgene.. Han har følt jeg ble vanskelig om han nevnte en fest feks.. Så han ga det litt opp og ble ikke med på noe, for han orket ikke 100 mld fra meg da han kom seg ut.. Og han ville ha husfred fra min side..

Jeg trodde han hadde valgt å være med meg, fordi han ville det framfor fest - hver gang. Jeg så ikke helt hva jeg hadde gjort..ikke før han nevnte det nå..

Og han har self blitt lei..irritert på meg.. Og etterhvert distansert seg mer fra meg.

Det merket jeg..og det gjorde meg ennå mer usikker, nervøs..og kanskje ennå mer pågående..

Jeg har aldri vært sånn i andre forhold.. Så intens, så usikker.. Og har aldri brydd meg om den andre ville på fest. Det har aldri vært et problem..

Men fikk en del dårlige erfaringer med denne kjæresten min, der han har blitt veldig dritings, frekk, ikke kommet hjem før neste dag osv.. Jeg hatet å se han med en øl i handa, for jeg var så nervøs for hvordan kvelden kom til å ende..

Dummet han seg ut, ble jeg sur og ville ta det opp med han neste dag.. Han latet som ingenting..

Jeg trodde han ikke brydde seg.

Han bare klarte ikke prate om det , og følte seg dårlig nok fra før.. Det ble lettere å late som ingenting - unngå konfrontasjon.

Alt dette kom fram nå når vi endelig snakket ut etter han innrømte det med følelsene for meg..

Jeg ser han KAN snakke ..men jeg har kanskje gjort han litt redd for å gjøre det.

Det kom fram mye jeg ikke har tenkt over.. Så på meg selv fra hans vinkel og likte ikke det jeg så..

Og jeg skulle så ønsket vi hadde snakket om det før..

Han vet ikke hvorfor han mister følelsene, og om de ennå er der..han vil vi skal prøve fram til han finner ut av det..

Jeg kan jo godt forstå hvorfor han ikke kan kjenne helt på de, sånn jeg har vært, og sånn han har opplevd meg .. Han har jo ikke fått puste ordentlig..

Kan det være det som gjør det? Eller er følelsene borte når det blir sånn? Er det håp?

Jeg går å tenker på dette hver dag..vet ikke hva jeg skal gjøre om dagene ..føler vi står på vent..og jeg vet ikke om jeg er her meste mnd..

Jeg er trist og lei meg, ser etter tegn fra han hele tiden.. Tenker jeg må slippe alt det negative jeg har holdt på med, og prøve å vise han MEG.. Slik jeg normalt er.. Ikke den paranoide meg jeg har blity, full av usikkerhet og angst.

Men det er så vanskelig, for aldri før har jeg vært mer usikker og redd som nå!

Det er arrangementer flere helger framover, med alkohol.. Jeg synes det er vanskeligere nå.. Vil ikke være med han, men vil ikke sitte hjemme å vente å være nervøs heller..

Jeg vil vise han meg, som koser seg på fest og lar han få kose seg.

Men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til..

Jeg er så redd for å miste han..

Kanskje følelsene for meg er helt borte..?

Noen med erfaring..? Råd til hvordan jeg skal klare dette?

[bustebeisa]

Et langt, og muligens sammensatt problem dette her.

Du har behov for å få tilbakemelding på at du er den han er glad i, den han ønsker å være sammen med, at du er søt og sexy, flott og god... osv.

Godt mulig han er en person som ikke har så lett for å prate. Og når du prater, så opplever han kanskje dette som mas.

Om han oppfører seg tåpelig på fest, drikker for mye er ute for lenge, så er dette ting man burde kunne si noen ord om ,men det kan jo hende dere har forskjellige grenser for hva som er for full, for sent eller for dumt.

Uansett så har dere nok kommet inn i en ond sirkel. Du styrer, maser og prøver å forandre ham. Du er usikker og om dere har hatt en eller fler aborter bak dere, så har muligens en del hormoner også vært med i bildet. Som han har fortalt deg, så ser du selv at du muligens har oppført deg urimelig.

Nå kommer ei tid med julebord, kanskje andre fester og tilstelninger hvor alkohol i er inne i bildet. Over alt hvor man leser om dagen, så skrives det om at høsten er den store tiden for utroskap, julebordutroskap osv. Det spilles opp om det man kanskje er mest redd for her i verden akkurat nå. Du slites mellom å ville vise ham at du ikke er et kontrollerende monster, samtidig som alt du er redd for, føles å luske bak hvert hjørne.

Der hvor du er nå, skjønner jeg dine følelser og usikkerhet. Men du innser sikkert selv også at du ikke kan styre livet hans. Og innerst inne vet du nok at om han oppfører seg slik at han gjør noe av det du er redd for, så er han ikke verd å satse på. Da kan det være like godt at dere bryter så fort som mulig, i stedet for å drøye det og ha mye krangel og ondt begge to.

Men det er lett å si ting i teorien, en annen ting er å leve det ut.

Du må jobbe med deg selv. Om han drar ut alene, slå av mobilen, slik at du ikke kan sende ham 100 meldinger mens han er ute. Selv hadde jeg følt meg kvalt om jeg hadde fått så mange meldinger mens jeg var ute.

Om du drar ut sammen med ham,prøv å konsentrere deg om deg selv og de andre gjestene. Igjen lett å si, men ikke leve etter når man først er på samme sted.

Innse at du er sjalu. Jobb med sjalusien. Grunnen til sjalusien.

Leste en spalte av ei kjent dame for ei stund siden. Hun skrev at hun på en måte dyrket sjalusien. Eller hvertfall prøvde å bruke den til noe godt. Var hun sjalu på noen for at de hadde en bedre jobb enn henne, brukte hun sjalusien til å prøve å få en bedre jobb selv. Var hun sjalu på andres opplevelser, prøvde hun å utnytte sjalusien til å få bedre opplevelser selv. Hun brukte altså sjalusien til å bli bedre på andre områder. Den ble hennes våpen til å oppnå ting hun ønsket.

Man er kanskje sjalu på at mannen ser på andre damer. Man føler at de er mye vakrere, slankere osv. Istedet for å sitte inne og klage over, være redd for osv, kan man la det gå en liten smådjevel i en og tenke at man skal utkonkurrere disse jentene han snur seg etter. Alle kan ikke bli modellpene, alle kan ikke bli like slanke, alle kler ikke å være blonde, men med å bruke sjalusien som et våpen, kan man forandre sider ved seg selv som er med på å skape usikkerhet.