Vankelig 6-åring

[Gjest utslitt mamma]

Her står det om hvordan en takler andre sine "drittunger". Min unge har alltid vært litt vanskelig, men blitt værre de siste månedene. Vi har ingen fri barneoppdragelse, vi snakker og tar problemene opp med barnet. Likevel fortsetter oppførselen- og andre foreldre må garantert tenke at vårt barn er en "drittunge".

Noen som har tips til hvordan vi kan få barnet på rett spor? Lest noen gode bøker om barneoppdragelse? Vi er ganske fortvilte...

http://www.dagbladet.no/2012/11/10/tema/klikk/helse/foreldre/24299153/

[Gjest Zipp-Zapp]

Kjenner meg virkelig igjen i dette,tro meg!! Av og til lurte jeg på om jeg skulle "gi vekk" hele ungen( for dere som tolker bokstavlig,: selvfølgelig ville jeg ikke gjort det).

Du skriver ingenting om det er gutt eller jente. Vi har en jente som nå er blitt en flott 12-åringer med sine meningers mot. MEN, vi har klart å plukket av henne det frekke og ufordragelige oppsynet. Og ikke minst, hun skulle argumentere for ALT! Det var ikke grenser for hva hun kunne si og hvordan hun kunne oppføre seg. Til tider var hun helt rabiat.

Hvordan vi gikk frem?

Vet mange er mot konsekvenser og restreksjoner. Men på henne har det fungert utmerket. Hun fikk som oftes en advarsel på "nye" områder der hun prøvde oss ut. Men på det som gjentok seg som f.eks å svare frekt, bryte avtaler kom konsekvensen umiddelbart. Dette gjennomførte vi helt konsekvent.

Når det gjaldt å opptre frekt og ufordragelig i venners nærvær ble hun advart på om hun fortsatte med dette, ville vi sette henne på plass i "plenum". Vi tok ikke hensyn til at vennene hørte på, hun var allerede advart på dette! Hun visste at satte jeg blikket i henne, så var det rett før det smalt:). Dette har funket, jeg vil si nesten 100%.

Hun har alltid vært sta og egenrådig. Bestemte hun seg for en ting, gikk hun for det uansett. Om hun så måtte holde foreldrene sine våkne hele natten var det verdt det for hennes del. Vi andre ble utslitt...

Jeg diskuterte med en annen mor da ungene var omtrent 5-6 år og vi var skjønt enige i at avkommet vårt var helt ufyselige til tider. Det hjalp å få snakke med andre mødre som slet med det samme. Når barna er rundt den alderen, går de gjennom en slags pre-pubertetsfase med all det hormonelle dette medfører. Så inn til en viss grense må vi forstå ungene på dette, og ta takhøyde for at dette ikke alltid er lett å styre. Vi kan jo bare ta utgangspunkt i oss selv som jenter. Mange av oss kan bli noen skikkelige utyster når det nærmer seg menstruasjon. Vi kjenner hormonene bruse. Dette gjør også barna.

Trøsten er at mest sannsynlig går det over. Ungene lærer hva som tjener seg om man klarer å være konsekvent.

Lykke til and be strong!!

[PieLill]

Det er helt normalt at barn i perioder blir vrangere å ha med å gjøre. Din jobb som forelder er ikke at andre voksne til en hver tid skal synes ditt barn er et prakteksemplar. Foreldres oppgave er å jage det langsiktige målet. Da får man regne med litt støy, ubehag og kaos underveis.

At unger f.eks. maser og gnåler i butikken, legger jeg ikke så mye merke til. Men om foreldrene gir etter for tjaset, er det vanskelig å ikke tenke hvor mye verre ungen vil oppføre seg for hver slik seier.

Noen ganger kan man gjøre 'alt riktig' uten at noen ting ser ut til å bli riktigere likevel. Da må man fortsette å gjøre det riktige. (Selvsagt etter å ha tatt en evalueringsrunde.) Ting tar tid. Det er stort sett bare i Supernanny at man får englebarn på noen uker.

Å oppføre seg dårlig og tidvis drive omgivelsene til vannvidd er en del av å vokse opp. Akkurat som man må jobbe mer med noen barn for å lære dem å gå på do eller sykle, er noen barn mer krevende å lære god oppførsel.

Jeg biter meg merke i at du skriver at barnet alltid har vært vanskelig og at "Vi har ingen fri barneoppdragelse, vi snakker og tar problemene opp med barnet."

Mulig jeg overtolker dette. Men kan det være at dere forhandler og forklarer for mye og bruker deres voksne autoritet til skjære gjennom for lite? Kan dere med hell forsøke å overtale mindre og kreve mer?

I mitt hode ser den PK modellen ut til å være at alle problemer skal kunne løses ved forklaring, forhandling, motivasjon og positiv tilbakemelding. Åpen konflikt der det går en kule varmt er nederlag.

Denne grunnholdningen kan i sin ytterste konsekvens være kontraproduktiv og ødeleggende for viljesterke barn. - Barn som kjemper med nebb og klør for det de ønsker så lenge de øyner det minste håp om å nå fram.

Det minste håp kan defineres som et 99,99% nei fra den voksne. Det er jo 0,01 ja og følgelig verdt å sloss for.

Viljesterke barn trenger enda mer viljesterke foreldre og tilbakemeldinger som for barnet er utvetydige. (Noen ganger tror man at man er tydelige uten å fra barnets ståsted.)

Om dere ikke alt gjør det, kan dere kanskje ha nytte av følgende.

Mer fokus på å forkorte konflikter og kanskje mindre fokus på å unngå dem.

En klassisk tabbe er å legge egen styrke så lite over barnets at barnet øyner håp om seier ved å skru opp temepratuer. Forelderen skrur opp til litt over barnets igjen... Så er den negative spiralen i gang. Velger man å være mer overveldende i egen styrke fra starten, kan konflikten stoppe der.

Barn er for det meste alt for kortsiktige til at forhånds moralprekener har noen effekt. Det eneste man oppnår er at barnet opplever en negativ forventning til seg selv. Samt en forsterkning av nederlaget når det likevel går til skogs. Særlig om det refereres til gamle synder.

Før man f.eks. går inn i butikken kan man med en, toppen to korte setninger minne om hvilke regler som gjelder og hva man skal kjøpe og ikke. Så holder man seg til planen. Bikker barnet over, må man gjennomføre 'utlovte' negative konsekvenser.

Ikke skap en falsk forhandlingssituasjon om noe som egentlig er udiskutabelt. For forsiktige barn, kan dette være noen ganger være en god strategi for å mildne situasjonen. For viljebunter av barn vil det virke provoserende og de føler seg holdt for narr. Dessuten har de gjerne investert masse krefter i konflikten når de oppdager at saken allerede var avgort.

Alle barn forsiktige eller buldosertyper kan selvfølgelig gjennomskue at man kaller ting for noe annet enn det egentlig er. Derfor bør denne typen 'skuespill' sitte langt inne.

Håndter hvert tilfelle av dårlig oppførsel som et engangstilfelle. Ikke ripp opp i tidligere synder. Kjør eventuelle negative konsekvenser og vær ferdig med saken.

Unngå generelle skjenne- og moralprekener. Det overvelder barnet og gir ingen ting konkret som barnet kan ta tak i. Resultatet kan bli skyldfølelse, avmakt og at barnet føler seg ugleset. Barnet kan utvikle et jeg-er-slem-selvbilde.

Kompliment av typen 'Nå var du flink til å ikke mase," forteller ikke barnet annet enn at du ikke har glemt tidligere mas. "Du verden så tolmodig du har vært!" fungerer bedre. Eller "Jeg har storkost meg sammen med deg."

Ikke forklar barnet ting det allerede vet. Vi forklarer 2-åringer hvorfor det er galt å slå. Når en seksåring velger å slå, handler det om alt annet enn kunnskapsmangel. Da refererer man til det barnet allerede vet, repeterer kort hva som gjelder før man evt. implementerer en konsekvens.

Noen ganger kan en 'jordskjelvsopplevelse' i lengden være mer skånsom enn langvarig opptrapping av sanksjoner og gnagende konflikter. Har f.eks. barnet stjålet i butikken, kan det være tid for å sette noen absolutte grenser ved en 'rystende' skarp reaksjon. Der og da en tøff opplevelse for barnet. Men blir det siste gangen ungen stjeler, har man gjort barnet en stor tjeneste. Slikt kan selvsagt bare gjøres en sjelden gang.

Ikke kjenn deg mislykket som forelder om barnet ligger på ryggen og vræler som om du er verdens verste. Noen ganger er det når barna liker oss minst at vi gjør den beste forelderjobben.

Når jeg skriver dette er det selvsagt ikke fordi jeg mener man ikke skal snakke med barn, forklare, diskutere og noen ganger forhandle. Men særlig i forhold til viljesterke barn er det viktig å ha forhandlingsfrie soner så ikke alle krefter går med til konflikt.

Som sagt får man ikke automatisk englebarn og blir familien Lykke & Harmoni ved å gjøre ting riktig. Men man jobber målrettet mot å hjelpe barna å bli/være personer som trives med seg selv og som andre mennesker setter pris på.

Dette ble skrekkelig langt, men kanskje får du noe nytte av det.

mvh

[Gjest utslitt mamma]

Det er helt normalt at barn i perioder blir vrangere å ha med å gjøre. Din jobb som forelder er ikke at andre voksne til en hver tid skal synes ditt barn er et prakteksemplar. Foreldres oppgave er å jage det langsiktige målet. Da får man regne med litt støy, ubehag og kaos underveis.

At unger f.eks. maser og gnåler i butikken, legger jeg ikke så mye merke til. Men om foreldrene gir etter for tjaset, er det vanskelig å ikke tenke hvor mye verre ungen vil oppføre seg for hver slik seier.

Noen ganger kan man gjøre 'alt riktig' uten at noen ting ser ut til å bli riktigere likevel. Da må man fortsette å gjøre det riktige. (Selvsagt etter å ha tatt en evalueringsrunde.) Ting tar tid. Det er stort sett bare i Supernanny at man får englebarn på noen uker.

Å oppføre seg dårlig og tidvis drive omgivelsene til vannvidd er en del av å vokse opp. Akkurat som man må jobbe mer med noen barn for å lære dem å gå på do eller sykle, er noen barn mer krevende å lære god oppførsel.

Jeg biter meg merke i at du skriver at barnet alltid har vært vanskelig og at "Vi har ingen fri barneoppdragelse, vi snakker og tar problemene opp med barnet."

Mulig jeg overtolker dette. Men kan det være at dere forhandler og forklarer for mye og bruker deres voksne autoritet til skjære gjennom for lite? Kan dere med hell forsøke å overtale mindre og kreve mer?

I mitt hode ser den PK modellen ut til å være at alle problemer skal kunne løses ved forklaring, forhandling, motivasjon og positiv tilbakemelding. Åpen konflikt der det går en kule varmt er nederlag.

Denne grunnholdningen kan i sin ytterste konsekvens være kontraproduktiv og ødeleggende for viljesterke barn. - Barn som kjemper med nebb og klør for det de ønsker så lenge de øyner det minste håp om å nå fram.

Det minste håp kan defineres som et 99,99% nei fra den voksne. Det er jo 0,01 ja og følgelig verdt å sloss for.

Viljesterke barn trenger enda mer viljesterke foreldre og tilbakemeldinger som for barnet er utvetydige. (Noen ganger tror man at man er tydelige uten å fra barnets ståsted.)

Om dere ikke alt gjør det, kan dere kanskje ha nytte av følgende.

Mer fokus på å forkorte konflikter og kanskje mindre fokus på å unngå dem.

En klassisk tabbe er å legge egen styrke så lite over barnets at barnet øyner håp om seier ved å skru opp temepratuer. Forelderen skrur opp til litt over barnets igjen... Så er den negative spiralen i gang. Velger man å være mer overveldende i egen styrke fra starten, kan konflikten stoppe der.

Barn er for det meste alt for kortsiktige til at forhånds moralprekener har noen effekt. Det eneste man oppnår er at barnet opplever en negativ forventning til seg selv. Samt en forsterkning av nederlaget når det likevel går til skogs. Særlig om det refereres til gamle synder.

Før man f.eks. går inn i butikken kan man med en, toppen to korte setninger minne om hvilke regler som gjelder og hva man skal kjøpe og ikke. Så holder man seg til planen. Bikker barnet over, må man gjennomføre 'utlovte' negative konsekvenser.

Ikke skap en falsk forhandlingssituasjon om noe som egentlig er udiskutabelt. For forsiktige barn, kan dette være noen ganger være en god strategi for å mildne situasjonen. For viljebunter av barn vil det virke provoserende og de føler seg holdt for narr. Dessuten har de gjerne investert masse krefter i konflikten når de oppdager at saken allerede var avgort.

Alle barn forsiktige eller buldosertyper kan selvfølgelig gjennomskue at man kaller ting for noe annet enn det egentlig er. Derfor bør denne typen 'skuespill' sitte langt inne.

Håndter hvert tilfelle av dårlig oppførsel som et engangstilfelle. Ikke ripp opp i tidligere synder. Kjør eventuelle negative konsekvenser og vær ferdig med saken.

Unngå generelle skjenne- og moralprekener. Det overvelder barnet og gir ingen ting konkret som barnet kan ta tak i. Resultatet kan bli skyldfølelse, avmakt og at barnet føler seg ugleset. Barnet kan utvikle et jeg-er-slem-selvbilde.

Kompliment av typen 'Nå var du flink til å ikke mase," forteller ikke barnet annet enn at du ikke har glemt tidligere mas. "Du verden så tolmodig du har vært!" fungerer bedre. Eller "Jeg har storkost meg sammen med deg."

Ikke forklar barnet ting det allerede vet. Vi forklarer 2-åringer hvorfor det er galt å slå. Når en seksåring velger å slå, handler det om alt annet enn kunnskapsmangel. Da refererer man til det barnet allerede vet, repeterer kort hva som gjelder før man evt. implementerer en konsekvens.

Noen ganger kan en 'jordskjelvsopplevelse' i lengden være mer skånsom enn langvarig opptrapping av sanksjoner og gnagende konflikter. Har f.eks. barnet stjålet i butikken, kan det være tid for å sette noen absolutte grenser ved en 'rystende' skarp reaksjon. Der og da en tøff opplevelse for barnet. Men blir det siste gangen ungen stjeler, har man gjort barnet en stor tjeneste. Slikt kan selvsagt bare gjøres en sjelden gang.

Ikke kjenn deg mislykket som forelder om barnet ligger på ryggen og vræler som om du er verdens verste. Noen ganger er det når barna liker oss minst at vi gjør den beste forelderjobben.

Når jeg skriver dette er det selvsagt ikke fordi jeg mener man ikke skal snakke med barn, forklare, diskutere og noen ganger forhandle. Men særlig i forhold til viljesterke barn er det viktig å ha forhandlingsfrie soner så ikke alle krefter går med til konflikt.

Som sagt får man ikke automatisk englebarn og blir familien Lykke & Harmoni ved å gjøre ting riktig. Men man jobber målrettet mot å hjelpe barna å bli/være personer som trives med seg selv og som andre mennesker setter pris på.

Dette ble skrekkelig langt, men kanskje får du noe nytte av det.

mvh

Takk for svar, mye av dette gjør vi allerede, men du skrev masse nyttig som vi ikke har tenkt på.

[Gjest utslitt mamma]

Kjenner meg virkelig igjen i dette,tro meg!! Av og til lurte jeg på om jeg skulle "gi vekk" hele ungen( for dere som tolker bokstavlig,: selvfølgelig ville jeg ikke gjort det).

Du skriver ingenting om det er gutt eller jente. Vi har en jente som nå er blitt en flott 12-åringer med sine meningers mot. MEN, vi har klart å plukket av henne det frekke og ufordragelige oppsynet. Og ikke minst, hun skulle argumentere for ALT! Det var ikke grenser for hva hun kunne si og hvordan hun kunne oppføre seg. Til tider var hun helt rabiat.

Hvordan vi gikk frem?

Vet mange er mot konsekvenser og restreksjoner. Men på henne har det fungert utmerket. Hun fikk som oftes en advarsel på "nye" områder der hun prøvde oss ut. Men på det som gjentok seg som f.eks å svare frekt, bryte avtaler kom konsekvensen umiddelbart. Dette gjennomførte vi helt konsekvent.

Når det gjaldt å opptre frekt og ufordragelig i venners nærvær ble hun advart på om hun fortsatte med dette, ville vi sette henne på plass i "plenum". Vi tok ikke hensyn til at vennene hørte på, hun var allerede advart på dette! Hun visste at satte jeg blikket i henne, så var det rett før det smalt:). Dette har funket, jeg vil si nesten 100%.

Hun har alltid vært sta og egenrådig. Bestemte hun seg for en ting, gikk hun for det uansett. Om hun så måtte holde foreldrene sine våkne hele natten var det verdt det for hennes del. Vi andre ble utslitt...

Jeg diskuterte med en annen mor da ungene var omtrent 5-6 år og vi var skjønt enige i at avkommet vårt var helt ufyselige til tider. Det hjalp å få snakke med andre mødre som slet med det samme. Når barna er rundt den alderen, går de gjennom en slags pre-pubertetsfase med all det hormonelle dette medfører. Så inn til en viss grense må vi forstå ungene på dette, og ta takhøyde for at dette ikke alltid er lett å styre. Vi kan jo bare ta utgangspunkt i oss selv som jenter. Mange av oss kan bli noen skikkelige utyster når det nærmer seg menstruasjon. Vi kjenner hormonene bruse. Dette gjør også barna.

Trøsten er at mest sannsynlig går det over. Ungene lærer hva som tjener seg om man klarer å være konsekvent.

Lykke til and be strong!!

Vi har gutt, kunne i perioder gitt han bort, men nå sover han så søtt og har vært så flink i dag, atte! Det er håp!

[Gjest prust]

Det er helt normalt at barn i perioder blir vrangere å ha med å gjøre. Din jobb som forelder er ikke at andre voksne til en hver tid skal synes ditt barn er et prakteksemplar. Foreldres oppgave er å jage det langsiktige målet. Da får man regne med litt støy, ubehag og kaos underveis.

At unger f.eks. maser og gnåler i butikken, legger jeg ikke så mye merke til. Men om foreldrene gir etter for tjaset, er det vanskelig å ikke tenke hvor mye verre ungen vil oppføre seg for hver slik seier.

Noen ganger kan man gjøre 'alt riktig' uten at noen ting ser ut til å bli riktigere likevel. Da må man fortsette å gjøre det riktige. (Selvsagt etter å ha tatt en evalueringsrunde.) Ting tar tid. Det er stort sett bare i Supernanny at man får englebarn på noen uker.

Å oppføre seg dårlig og tidvis drive omgivelsene til vannvidd er en del av å vokse opp. Akkurat som man må jobbe mer med noen barn for å lære dem å gå på do eller sykle, er noen barn mer krevende å lære god oppførsel.

Jeg biter meg merke i at du skriver at barnet alltid har vært vanskelig og at "Vi har ingen fri barneoppdragelse, vi snakker og tar problemene opp med barnet."

Mulig jeg overtolker dette. Men kan det være at dere forhandler og forklarer for mye og bruker deres voksne autoritet til skjære gjennom for lite? Kan dere med hell forsøke å overtale mindre og kreve mer?

I mitt hode ser den PK modellen ut til å være at alle problemer skal kunne løses ved forklaring, forhandling, motivasjon og positiv tilbakemelding. Åpen konflikt der det går en kule varmt er nederlag.

Denne grunnholdningen kan i sin ytterste konsekvens være kontraproduktiv og ødeleggende for viljesterke barn. - Barn som kjemper med nebb og klør for det de ønsker så lenge de øyner det minste håp om å nå fram.

Det minste håp kan defineres som et 99,99% nei fra den voksne. Det er jo 0,01 ja og følgelig verdt å sloss for.

Viljesterke barn trenger enda mer viljesterke foreldre og tilbakemeldinger som for barnet er utvetydige. (Noen ganger tror man at man er tydelige uten å fra barnets ståsted.)

Om dere ikke alt gjør det, kan dere kanskje ha nytte av følgende.

Mer fokus på å forkorte konflikter og kanskje mindre fokus på å unngå dem.

En klassisk tabbe er å legge egen styrke så lite over barnets at barnet øyner håp om seier ved å skru opp temepratuer. Forelderen skrur opp til litt over barnets igjen... Så er den negative spiralen i gang. Velger man å være mer overveldende i egen styrke fra starten, kan konflikten stoppe der.

Barn er for det meste alt for kortsiktige til at forhånds moralprekener har noen effekt. Det eneste man oppnår er at barnet opplever en negativ forventning til seg selv. Samt en forsterkning av nederlaget når det likevel går til skogs. Særlig om det refereres til gamle synder.

Før man f.eks. går inn i butikken kan man med en, toppen to korte setninger minne om hvilke regler som gjelder og hva man skal kjøpe og ikke. Så holder man seg til planen. Bikker barnet over, må man gjennomføre 'utlovte' negative konsekvenser.

Ikke skap en falsk forhandlingssituasjon om noe som egentlig er udiskutabelt. For forsiktige barn, kan dette være noen ganger være en god strategi for å mildne situasjonen. For viljebunter av barn vil det virke provoserende og de føler seg holdt for narr. Dessuten har de gjerne investert masse krefter i konflikten når de oppdager at saken allerede var avgort.

Alle barn forsiktige eller buldosertyper kan selvfølgelig gjennomskue at man kaller ting for noe annet enn det egentlig er. Derfor bør denne typen 'skuespill' sitte langt inne.

Håndter hvert tilfelle av dårlig oppførsel som et engangstilfelle. Ikke ripp opp i tidligere synder. Kjør eventuelle negative konsekvenser og vær ferdig med saken.

Unngå generelle skjenne- og moralprekener. Det overvelder barnet og gir ingen ting konkret som barnet kan ta tak i. Resultatet kan bli skyldfølelse, avmakt og at barnet føler seg ugleset. Barnet kan utvikle et jeg-er-slem-selvbilde.

Kompliment av typen 'Nå var du flink til å ikke mase," forteller ikke barnet annet enn at du ikke har glemt tidligere mas. "Du verden så tolmodig du har vært!" fungerer bedre. Eller "Jeg har storkost meg sammen med deg."

Ikke forklar barnet ting det allerede vet. Vi forklarer 2-åringer hvorfor det er galt å slå. Når en seksåring velger å slå, handler det om alt annet enn kunnskapsmangel. Da refererer man til det barnet allerede vet, repeterer kort hva som gjelder før man evt. implementerer en konsekvens.

Noen ganger kan en 'jordskjelvsopplevelse' i lengden være mer skånsom enn langvarig opptrapping av sanksjoner og gnagende konflikter. Har f.eks. barnet stjålet i butikken, kan det være tid for å sette noen absolutte grenser ved en 'rystende' skarp reaksjon. Der og da en tøff opplevelse for barnet. Men blir det siste gangen ungen stjeler, har man gjort barnet en stor tjeneste. Slikt kan selvsagt bare gjøres en sjelden gang.

Ikke kjenn deg mislykket som forelder om barnet ligger på ryggen og vræler som om du er verdens verste. Noen ganger er det når barna liker oss minst at vi gjør den beste forelderjobben.

Når jeg skriver dette er det selvsagt ikke fordi jeg mener man ikke skal snakke med barn, forklare, diskutere og noen ganger forhandle. Men særlig i forhold til viljesterke barn er det viktig å ha forhandlingsfrie soner så ikke alle krefter går med til konflikt.

Som sagt får man ikke automatisk englebarn og blir familien Lykke & Harmoni ved å gjøre ting riktig. Men man jobber målrettet mot å hjelpe barna å bli/være personer som trives med seg selv og som andre mennesker setter pris på.

Dette ble skrekkelig langt, men kanskje får du noe nytte av det.

mvh

Synes du sier mye klokt her, Pie LIll :-)

For viljesterke barn vil mulighet for forhandling drøye konflikten i langdrag. Synes du formulerte det veldig bra.

Tydelige grenser er viktig - samt masse kos og ros.