Mistrives i eget hjem

[Gjest Jeg mistrives i eget hjem]

Hva gjør man når en mistrives enormt mye i eget hjem når samboerens barn er tilstede?

Jeg har det mye bedre når h*n er utenfor rekkevidde.

[Gjest Hulderen]

Enkelt: Du og samboeren blir særboere. Og så er dere bare sammen når samboerens barn ikke er til stede.

Det er ikke fleip. Jeg har vennepar som flyttet fra hverandre fordi barna deres ikke gikk sammen. De syntes det var viktigere å ta hensyn til barna enn til hverandre. Samme prioritering håper jeg din samboer velger.

[Gjest solias]

Når du blir samboer med en mann med barn så er det et valg du har tatt. En kan ikke forvente at det går knirkefritt. Stebarn blir ofte sjalu og ønsker ikke at en fremmed person bare skal flytte inn i deres hjem. Å flytte sammen med en mann med barn og klage etterpå syns jeg er patetisk, med mindre et i utg.pkt godt forhold til stebarn utvikler seg i neg retning. Du må være innstilt på å være steforelder når du flytter inn. Barna først.

[tonie]

Går skikkelig i seg selv og prøver å finne ut hva det er som ligger bak? Prøver å få til en forandring på det som evt er mulig å få gjort noe med? Biter tennene sammen og skjerper seg? Skaffer et eget hjem?

[trollemor;o)]

Da tar du deg selv KRAFTIG i nakken og forandrer holdning. Stakkars barn!!!!! H*n har ikke bedt om å få deg inn i livet sitt, men du gikk inn i dette med vitende vilje... skjerp deg!

[Lillemus]

Skaffer deg en hybel eller en liten leilighet du kan trekke deg tilbake til når barnet treffer sin far/mor?

Etterhvert som jeg har vært her inne i mange år kjenner jeg at jeg blir mer og mer fornøyd med at vi ikke har flyttet sammen så lenge ungene bor hjemme. I mange tilfeller tror jeg ikke det er sunt, verken for forholdet eller ungene.

[Kalevaala]

Jeg vet at jeg ville følt det på samme måte. Ikke fordi jeg ikke er glad i hans barn, men fordi jeg er introvert og trenger mye alenetid.

Derfor bor vi ikke sammen, og kommer ikke til å gjøre det før alle barna er ute av redet.

[Ysah]

Ikke lett à vaere stemor, nei.

Jeg forstàr deg. Det viktige her er at du,nàr du nà har erkjent dette for deg selv, klarer à ikke la disse foelêlsene gà ut over barnet.

For oevrig er dette rett og slett menneskelig og veldig vanlig. Det blîr garantert bedre etterhvert som dere blîr bedre kjent og barnet blîr stoerre.