Brudd osv...

[Gjest Ladytron]

Har skrevet en del om forholdet mitt her før, og nå har jeg etter mye om og men gjort det slutt igjen. Det gikk egentlig bedre enn forventet, mindre scener og konflikter... Det har gått noen dager nå siden jeg gjorde det slutt.

Min nye eks har sendt noen sms hver dag om hvor tøft han har det og at han savner meg mye. Jeg har svart han. Nå lurte han på om det var noen som helst mulighet for at det kunne bli oss igjen, og jeg svarte da (kort sagt) at kanskje, men aldri på de premissene som har vært før...

Det som gjør meg sint nå er at han har allerede omskrevet historien vår. For eksempel sier han at han har hele tiden vært åpen for samlivsterapi (de gangene jeg har tatt det opp har han sagt at han ikke så noe poeng i det siden vi kun hadde vært sammen i 2 år), han sier at han aldri har ikke vært sjalu eller lagt hindringer for at jeg skulle treffe mannlige venner (han ble ofte fryktelig sint, flere av dem har han aldri villet møte, minst to har han sagt at han aldri vil se igjen), han sier at han har aldri hatt problemer med å være med familien min (han sa at han opplevde de som følelsesløse og kalde og de få gangene jeg ba han om å bli med på noe med dem ble han det svært motvillig).

Når jeg tok opp det jeg opplevde som problematisk da vi var sammen så sa han bare at hvis det var det jeg følte så fikk jeg heller gjøre det slutt. Så gjorde jeg det slutt da, og nå har pipen fått en helt annen lyd...

Når han omskriver historien på den måten så blir jeg veldig motvillig til å gjøre et nytt forsøk, det virker ikke som om han har tatt innover seg hvordan ting egentlig var. Jeg savner de gode sidene hans; intellektet, nysjerrigheten, humoren, den fysiske nærheten. Men det er så mye som jeg ikke savner og som jeg er glad for å være foruten.

Han har lovet gull og grønne skoger før når jeg har gjort det slutt, da ble det med løftene. Er jeg dum som i det hele tatt vurderer å ta han tilbake? Trenger vel bare å høre meningen til noen utenifra.

[Lillemus]

JA! Han ser ikke selv hvordan han oppfatter ting i forhold til hvordan du oppfatter det og han kommer absolutt ikke til å endre seg - i sitt eget hode har han jo ikke gjort noe av det du mener han har gjort!

IKKE ta ham tilbake! IKKE!!!!

[minog]

Den der kjente jeg igjen! Historien omskrives som et sceneskifte på teateret. Og ikke mulig å få første scene spilt om igjen - før på neste forestilling; når dere prøver på nytt.

Muligheten for at han kan erkjenne at han utøvde slik adferd som du har beskrevet, er likevel til stede. Men jeg tror ikke at han vil endre adferd før du har endret din. Det er i samspilllet mellom dere han handler slik han gjør.

Hans sanksjoner mot parterapi, familiesamvær, mannlige venner etc. ville opphøre dersom du ikke brydde deg om dem og trakk på skuldrene av "sånt tøv". Det ville endre han og det ville endre deg. Han ville få økt respekt for deg og du ville få mindre respekt for han. Tror jeg.

[Gjest Ladytron]

Den der kjente jeg igjen! Historien omskrives som et sceneskifte på teateret. Og ikke mulig å få første scene spilt om igjen - før på neste forestilling; når dere prøver på nytt.

Muligheten for at han kan erkjenne at han utøvde slik adferd som du har beskrevet, er likevel til stede. Men jeg tror ikke at han vil endre adferd før du har endret din. Det er i samspilllet mellom dere han handler slik han gjør.

Hans sanksjoner mot parterapi, familiesamvær, mannlige venner etc. ville opphøre dersom du ikke brydde deg om dem og trakk på skuldrene av "sånt tøv". Det ville endre han og det ville endre deg. Han ville få økt respekt for deg og du ville få mindre respekt for han. Tror jeg.

Takk for et tankevekkende svar. Har du opplevd noe slikt selv, siden du tror at om jeg endrer atferd så vil min eks atferd også kunne endres? Kan du isåfall skrive litt om din egen erfaring med å gjøre en slik endring?

Jeg er så lei av alle problemene nå at hvis ikke jeg får litt mer av mine behov i forholdet dekket så er det rett og slett uaktuelt for meg, da vil jeg heller være alene og på sikt finne noen som passer bedre... Kanskje det kan være et greit utgangspunkt for atferdsendring for min egen del? Jeg har følt at det er veldig tøft å stille krav og sette klare grenser, de gangene jeg har gjort det har jeg blitt overkjørt. Ønsker det beste for han, men det kan ikke bety at jeg mister meg selv i forholdet... Har litt vansker med å se for meg at jeg kan være direkte og bestemt, men det er vel gjerne en treningssak. Føler ikke den samme angsten for hevnaksjoner og at han skal forlate meg... Hvis han ikke kan ta meg som jeg er og gi litt mer så har vi det bedre hver for oss...

[Maximia]

Takk for et tankevekkende svar. Har du opplevd noe slikt selv, siden du tror at om jeg endrer atferd så vil min eks atferd også kunne endres? Kan du isåfall skrive litt om din egen erfaring med å gjøre en slik endring?

Jeg er så lei av alle problemene nå at hvis ikke jeg får litt mer av mine behov i forholdet dekket så er det rett og slett uaktuelt for meg, da vil jeg heller være alene og på sikt finne noen som passer bedre... Kanskje det kan være et greit utgangspunkt for atferdsendring for min egen del? Jeg har følt at det er veldig tøft å stille krav og sette klare grenser, de gangene jeg har gjort det har jeg blitt overkjørt. Ønsker det beste for han, men det kan ikke bety at jeg mister meg selv i forholdet... Har litt vansker med å se for meg at jeg kan være direkte og bestemt, men det er vel gjerne en treningssak. Føler ikke den samme angsten for hevnaksjoner og at han skal forlate meg... Hvis han ikke kan ta meg som jeg er og gi litt mer så har vi det bedre hver for oss...

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver om ikke akkurat problemstillingene. Følelsen av at det bare er jeg som skal gi og endre meg for å få forholdet til å gå. Jeg har felt mine tårer for dette forholdet og angret på at jeg gikk for tenk om han endret seg og plutselig så mine behov oppi alt.

Han fant seg fort en annen og fikk barn, mens jeg sørget lenge over den tapte kjærligheten som jeg ikke kunne få tilbake.

Det gikk 5år før jeg traff samboeren min og jeg er bare glad for at jeg valgte og gå ut av forholdet med eksen. Da kunne jeg lete etter han som elsket meg nok til å ta hensyn til meg uten at det er noe som må jobbes med. Det var en tung tid, men det var vært å vente på.

[Gjest Ladytron]

JA! Han ser ikke selv hvordan han oppfatter ting i forhold til hvordan du oppfatter det og han kommer absolutt ikke til å endre seg - i sitt eget hode har han jo ikke gjort noe av det du mener han har gjort!

IKKE ta ham tilbake! IKKE!!!!

Takk for svaret, Lillemus. Ja, jeg blir veldig skeptisk over omskrivningen hans, det er noe med selvinnsikten som jeg føler har forsvunnet på veien. Hvis han har ment at han ikke har vært sjalu, hvorfor har han da vært det i ord og handlinger..? Hvis han skal fortsette å "ikke være sjalu", vil det da innebære at jeg må gjennom de samme opplevelsene framover?

Han sa faktisk at han mente at det var meg som hadde misforstått han angående sjalusien. Men hva er det å misforstå når han uttrykker stor skepsis til motivene hos mine mannlige venner (de fleste har jeg kjent minst halve livet)? Hva er det å misforstå når han sier at han ikke kan stole på meg når jeg drikker alkohol? Hva er det å misforstå når han sier at han hater at jeg går på fjellet lettkledd med kompiser (går helt normalt kledd, føles jo ikke naturlig å gå i kjeledress om sommeren)? Hva er det å misforstå når han sier at å være med samme kameraten to ganger på en uke for å drive med favorittidretten min, det blir for mye?

Selv vil han jo bare være foran PCen.

Hmm, ikke så lett nei. Hvis jeg finner det aktuelt å prøve på nytt så skal jeg kreve samlivsterapi, og jeg skal vente med å flytte inn igjen før jeg ser at vi er på det rette sporet. Men føler vel på mange måter at jeg har prøvd lenge nok, trenger å ta tiden til hjelp før jeg kan ta en beslutning...

[Gjest Hulderen]

Takk for svaret, Lillemus. Ja, jeg blir veldig skeptisk over omskrivningen hans, det er noe med selvinnsikten som jeg føler har forsvunnet på veien. Hvis han har ment at han ikke har vært sjalu, hvorfor har han da vært det i ord og handlinger..? Hvis han skal fortsette å "ikke være sjalu", vil det da innebære at jeg må gjennom de samme opplevelsene framover?

Han sa faktisk at han mente at det var meg som hadde misforstått han angående sjalusien. Men hva er det å misforstå når han uttrykker stor skepsis til motivene hos mine mannlige venner (de fleste har jeg kjent minst halve livet)? Hva er det å misforstå når han sier at han ikke kan stole på meg når jeg drikker alkohol? Hva er det å misforstå når han sier at han hater at jeg går på fjellet lettkledd med kompiser (går helt normalt kledd, føles jo ikke naturlig å gå i kjeledress om sommeren)? Hva er det å misforstå når han sier at å være med samme kameraten to ganger på en uke for å drive med favorittidretten min, det blir for mye?

Selv vil han jo bare være foran PCen.

Hmm, ikke så lett nei. Hvis jeg finner det aktuelt å prøve på nytt så skal jeg kreve samlivsterapi, og jeg skal vente med å flytte inn igjen før jeg ser at vi er på det rette sporet. Men føler vel på mange måter at jeg har prøvd lenge nok, trenger å ta tiden til hjelp før jeg kan ta en beslutning...

Hvorfor vurderer du i det hele tatt å bli sammen med ham igjen? Det virker sm om dere har veldig lite felles, når du trenger å være sammen med mannlige venner så ofte som to ganger i uken og i tillegg drar på fjellturer uten ham.

Jeg syns i grunnen ikke det er rart om han synes det blir mye.

Finn deg heller en mann som du kan dele dine interesser med.

[Gjest Ladytron]

Hvorfor vurderer du i det hele tatt å bli sammen med ham igjen? Det virker sm om dere har veldig lite felles, når du trenger å være sammen med mannlige venner så ofte som to ganger i uken og i tillegg drar på fjellturer uten ham.

Jeg syns i grunnen ikke det er rart om han synes det blir mye.

Finn deg heller en mann som du kan dele dine interesser med.

Godt poeng... Skulle ønske vi kunne dele flere interesser, det har vært et savn.

[Gjest Ladytron]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver om ikke akkurat problemstillingene. Følelsen av at det bare er jeg som skal gi og endre meg for å få forholdet til å gå. Jeg har felt mine tårer for dette forholdet og angret på at jeg gikk for tenk om han endret seg og plutselig så mine behov oppi alt.

Han fant seg fort en annen og fikk barn, mens jeg sørget lenge over den tapte kjærligheten som jeg ikke kunne få tilbake.

Det gikk 5år før jeg traff samboeren min og jeg er bare glad for at jeg valgte og gå ut av forholdet med eksen. Da kunne jeg lete etter han som elsket meg nok til å ta hensyn til meg uten at det er noe som må jobbes med. Det var en tung tid, men det var vært å vente på.

Så bra at du tok beslutningen om å gå og at det ordnet seg til det beste for deg. Det var en god historie.

[Lillemus]

Godt poeng... Skulle ønske vi kunne dele flere interesser, det har vært et savn.

''Skulle ønske vi kunne dele flere interesser, det har vært et savn.''

Eksen og jeg hadde så lite til felles til slutt at jeg av og til spekulerte på hva vi skulle ta oss til når ungene ble voksne og flyttet ut...

Kjæresten og jeg har selvfølgelig egne interesser, men også såpass mye felles at vi storkoser oss i hverandres selskap og gjør koselige ting sammen. ) Det er utrolig koselig å gjøre ting sammen med kjæresten sin - den andre sommeren vi var i lag var vi på en 3 dagers ridetur i fjellet f.eks., en tur vi begge tenker tilbake på med stor glede. )

[Gjest togli]

Takk for svaret, Lillemus. Ja, jeg blir veldig skeptisk over omskrivningen hans, det er noe med selvinnsikten som jeg føler har forsvunnet på veien. Hvis han har ment at han ikke har vært sjalu, hvorfor har han da vært det i ord og handlinger..? Hvis han skal fortsette å "ikke være sjalu", vil det da innebære at jeg må gjennom de samme opplevelsene framover?

Han sa faktisk at han mente at det var meg som hadde misforstått han angående sjalusien. Men hva er det å misforstå når han uttrykker stor skepsis til motivene hos mine mannlige venner (de fleste har jeg kjent minst halve livet)? Hva er det å misforstå når han sier at han ikke kan stole på meg når jeg drikker alkohol? Hva er det å misforstå når han sier at han hater at jeg går på fjellet lettkledd med kompiser (går helt normalt kledd, føles jo ikke naturlig å gå i kjeledress om sommeren)? Hva er det å misforstå når han sier at å være med samme kameraten to ganger på en uke for å drive med favorittidretten min, det blir for mye?

Selv vil han jo bare være foran PCen.

Hmm, ikke så lett nei. Hvis jeg finner det aktuelt å prøve på nytt så skal jeg kreve samlivsterapi, og jeg skal vente med å flytte inn igjen før jeg ser at vi er på det rette sporet. Men føler vel på mange måter at jeg har prøvd lenge nok, trenger å ta tiden til hjelp før jeg kan ta en beslutning...

Jeg forstår ikke helt hvorfor du gidder når dere ikke har barn sammen (oppfatter det som om dere er barnløse?). Når forholdet er som det er nå, så vil det iallefall ikke bli bedre om det kommer barn inn i bildet. Min erfaring er også at et menneske sjelden endrer seg såpass at ting blir mye bedre senere...

[Gjest hjkgv]

Jeg var i en lignende situasjon for få år siden. Det endte med at jeg ikke klarte å ta henne tilbake fordi hun omskrev alt og ikke tok kritikk på noenting (og hun gjorde ting mot meg hun burde gremmes over.. ). Jeg møtte ei jente etterpå som fikk meg til å skjønne at jeg ALDRI vil tilbake igjen. Folk kan gjerne forandre seg, men for å få det til må de i det minste ha en viss egeninnsikt, og det virker det som om eksen din mangler. Det er altfor lett og fristende å gå tilbake, men det er bedre å gå videre..

[Gjest lykke_til_]

Gull og grønne skoger hjelper dessverre lite. Å endre seg er de aller færreste forunt, og da kreves masse motivasjon, selvinnsikt og vilje. Det virker det ikke som denne mannen har.

Gå videre i livet, ikke la deg blende nå og kast bort mer tid med ham.

[huuff]

Jeg forstår ikke helt hvorfor du gidder når dere ikke har barn sammen (oppfatter det som om dere er barnløse?). Når forholdet er som det er nå, så vil det iallefall ikke bli bedre om det kommer barn inn i bildet. Min erfaring er også at et menneske sjelden endrer seg såpass at ting blir mye bedre senere...

Hei:)

Jeg skjønner barnetanken... Jeg selv er såpass voksen og har mulighet til å ta vare på et barn selv uansett om det hadde blitt slutt. Jeg og eks har snakket om det mtp at tida går fra oss... Kanskje det hadde gått - kanskje ikke, men da hadde det ikke vært noen issue å måtte finne noen andre for å få barn.

[huuff]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver om ikke akkurat problemstillingene. Følelsen av at det bare er jeg som skal gi og endre meg for å få forholdet til å gå. Jeg har felt mine tårer for dette forholdet og angret på at jeg gikk for tenk om han endret seg og plutselig så mine behov oppi alt.

Han fant seg fort en annen og fikk barn, mens jeg sørget lenge over den tapte kjærligheten som jeg ikke kunne få tilbake.

Det gikk 5år før jeg traff samboeren min og jeg er bare glad for at jeg valgte og gå ut av forholdet med eksen. Da kunne jeg lete etter han som elsket meg nok til å ta hensyn til meg uten at det er noe som må jobbes med. Det var en tung tid, men det var vært å vente på.

Fint at det ordnet seg til slutt:) Men var det veldig tøffe 5 år? Angret du mye underveis?

[Gjest togli]

Hei:)

Jeg skjønner barnetanken... Jeg selv er såpass voksen og har mulighet til å ta vare på et barn selv uansett om det hadde blitt slutt. Jeg og eks har snakket om det mtp at tida går fra oss... Kanskje det hadde gått - kanskje ikke, men da hadde det ikke vært noen issue å måtte finne noen andre for å få barn.

Da tror jeg at jeg må realitetsorientere deg litt

Det er ikke gitt at dere fortsatt vil være gode venner og kunne samarbeide på en god måte selv om dere fikk et barn sammen - jeg snakker av erfaring For å si det sånn hadde jeg ikke i mine villeste fantasier trodd at ting skulle bli så trøblete som de til tider er (selv om det egentlig er "bagateller" det er snakk om når man sammenligner med andres samarbeidsproblemer). Jeg trodde vi skulle forbli gode venner også etter bruddet, men sånn blir det nok sjelden. Livet er ikke statisk.. Hva om dere fikk et barn sammen, og han fikk seg ny samboer på en annen kant av landet og flytta dit? Hva om du fikk deg en ny kjæreste på en annen kant av landet og han ikke kunne flytte til deg? Du elsket ham høyt og ønsket bare å bo sammen med ham. Hadde du da reist fra barnet ditt? For du hadde ikke fått tatt det med deg dit du ville flytte uten farens samtykke. Det er utrolig mye som kan bli komplisert når man har barn sammen etter et brudd.

Hadde du ønska å bo to steder, og flytta hver uke? Dette er realiteten for svært mange norske barn idag - og det er slett ingen god løsning at barn må starte med dette i tidlig alder.

Ikke få barn med en du er usikker på!!!

[huuff]

Da tror jeg at jeg må realitetsorientere deg litt

Det er ikke gitt at dere fortsatt vil være gode venner og kunne samarbeide på en god måte selv om dere fikk et barn sammen - jeg snakker av erfaring For å si det sånn hadde jeg ikke i mine villeste fantasier trodd at ting skulle bli så trøblete som de til tider er (selv om det egentlig er "bagateller" det er snakk om når man sammenligner med andres samarbeidsproblemer). Jeg trodde vi skulle forbli gode venner også etter bruddet, men sånn blir det nok sjelden. Livet er ikke statisk.. Hva om dere fikk et barn sammen, og han fikk seg ny samboer på en annen kant av landet og flytta dit? Hva om du fikk deg en ny kjæreste på en annen kant av landet og han ikke kunne flytte til deg? Du elsket ham høyt og ønsket bare å bo sammen med ham. Hadde du da reist fra barnet ditt? For du hadde ikke fått tatt det med deg dit du ville flytte uten farens samtykke. Det er utrolig mye som kan bli komplisert når man har barn sammen etter et brudd.

Hadde du ønska å bo to steder, og flytta hver uke? Dette er realiteten for svært mange norske barn idag - og det er slett ingen god løsning at barn må starte med dette i tidlig alder.

Ikke få barn med en du er usikker på!!!

Jeg skjønner problemstillingene du skisserer. Jeg tror vel likevel at hvis det ble barn, så ville alle framtidige eventualiteter blitt tatt m tanke på barnets beste, og mtp at begge foreldre skulle hatt optimal kontaktmulighet.

Jeg ønsker meg ikke så veldig barn pr nå - livet er ikke optimalt, men merker jo at babyer er søte, at jeg er reagerer litt på graviditeter som det er mange v rundt meg, og jeg er redd det skal bli for sent.

[Gjest togli]

Jeg skjønner problemstillingene du skisserer. Jeg tror vel likevel at hvis det ble barn, så ville alle framtidige eventualiteter blitt tatt m tanke på barnets beste, og mtp at begge foreldre skulle hatt optimal kontaktmulighet.

Jeg ønsker meg ikke så veldig barn pr nå - livet er ikke optimalt, men merker jo at babyer er søte, at jeg er reagerer litt på graviditeter som det er mange v rundt meg, og jeg er redd det skal bli for sent.

Det er bare det at ved et brudd, så skjer det ting som gjør at det ikke er sikkert begge parter tenker like klart - og setter barnet først... sånt er umulig å vite før bruddet er et faktum... dessverre :/