Er det best å tie om utroskap til partneren?

[Lothlorien]

Hva mener du?

Jeg mener at dersom man har vært utro og angrer, er det best å tie om hele greia.

Hvis man derimot ikke angrer, er det best å bare stille og rolig gå ut av hele forholdet, og prøve tilværelsen som single til man finner en person man ikke klarer å være utro mot.

Eller?

[Bambings]

Jeg syns ærlighet varer lengst.

Selv om man angrer ser man jo at man er i stand til å være utro, og det har partneren rett til å vite om. Jeg ville ikke likt å finne ut noe slikt etterpå, og forstått at han har løyet om hva han gjorde, eller bare tiet om det. Det hadde såret meg mye mer enn om han hadde kommet hjem og grått og bedt om tilgivelse. Å tie om det er bare ødeleggende for den som tier, hvis de eier samvittighet. Jeg tror ikke man kan bygge videre på et forhold hvis man ikke snakker om slike ting, som jo er ganske alvorlige.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei Lothlorien!

Jeg tror du vil få mer enn to ulike svar, ja eller nei, på spørsmålet ditt. Det kommer an på personene i parforholdet og på hva slags tillitsforhold paret har seg imellom. Dersom en gjensidig åpenhet og tillit ligger i bånn hos partene, vil jeg tro at det er vanskelig på sikt å holde hemmelig en utroskapsaffære. Enten vil tanken på saken plage den som har vært utro, eller den andre vil lukte lunta.

Det er ikke sannheten som ødelegger folk, men alt omkring den av det vi roter saken til med.

[cecilie1]

Jeg syns ærlighet varer lengst.

Selv om man angrer ser man jo at man er i stand til å være utro, og det har partneren rett til å vite om. Jeg ville ikke likt å finne ut noe slikt etterpå, og forstått at han har løyet om hva han gjorde, eller bare tiet om det. Det hadde såret meg mye mer enn om han hadde kommet hjem og grått og bedt om tilgivelse. Å tie om det er bare ødeleggende for den som tier, hvis de eier samvittighet. Jeg tror ikke man kan bygge videre på et forhold hvis man ikke snakker om slike ting, som jo er ganske alvorlige.

Ehm, han som jeg var sammen med før han var jeg utro mot hele to ganger, to ganger for mye selvfølgelig, men jeg var ærlig og fortalte han det, og han hadde valget begge gangene, men han valgte og og beholde meg de gangene. Men da jeg fikk høre gjennom venner at han hadde vært utro mot meg to ganger, da forlot jeg han, fordi dette hadde han holdt skjult for meg i nesten hele to år, og det kunne jeg bare ikke godta. Men jeg kjenner meg selv, og vet at hadde han fortalt det med en gang kunne vi ha jobbet oss gjennom det sammen, som et par i fellesskap. Er det ikke det som er meningen om forhold, at man skal jobbe sammen?Men i dag har jeg en mann jeg veet at jeg ikke kunne ha vært utro mot.

[Gjest meg ikveld]

Ehm, han som jeg var sammen med før han var jeg utro mot hele to ganger, to ganger for mye selvfølgelig, men jeg var ærlig og fortalte han det, og han hadde valget begge gangene, men han valgte og og beholde meg de gangene. Men da jeg fikk høre gjennom venner at han hadde vært utro mot meg to ganger, da forlot jeg han, fordi dette hadde han holdt skjult for meg i nesten hele to år, og det kunne jeg bare ikke godta. Men jeg kjenner meg selv, og vet at hadde han fortalt det med en gang kunne vi ha jobbet oss gjennom det sammen, som et par i fellesskap. Er det ikke det som er meningen om forhold, at man skal jobbe sammen?Men i dag har jeg en mann jeg veet at jeg ikke kunne ha vært utro mot.

Nei, da jeg var utro (kun kyss)hadde jeg veldig dårlig samvittighet og fortalte det.Han sa:"Det letter kanskje samvittigheten din, men jeg hadde bedre av å ikke vite det-MEN er veldig glad for at du sa det". Nå er vi kommet et hakk videre i forholdet og jobbet oss over en kneik som forhåpentligvis ikke dukker opp igjen hos noen av oss.Ærlighet varer lengst!!:-)

[Zena]

For snart ett og ett halvt år siden var jeg utro mot han jeg hadde vært sammen med i 2,5 år.......

-Det jeg gjorde var at jeg gikk og sa det til ham dagen etter på....Jeg hadde ikke takla å leve med det at jeg hadde vært utro mot ham, også itillegg skjule det for ham.....

Jeg syntes det var jævli nok det jeg hadde gjort om ikke jeg skulle skjule det for ham også.....

Han tilga meg nesten på flekken......(har ikke tilgitt meg selv ennå da....)....men jeg gjorde det slutt med ham da....

For jeg var såpass forvirra at jeg ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg.....

Jeg synes at om man har vært utro så skal man si det....det er nok myyyyye lettere å tilgi da....

-Det viser jo at man angrer.....-mener jeg!....

[roro]

Jeg har vært gift i 9 år, med en kar som jeg er veldig glad i (selv om han driver meg til vanvidd til tider)... Min utro episode kom da jeg ble gravid FØRSTE gang jeg lå med noen, min nåværende mann, og jeg så for meg et langt liv uten å ha sex med noen annen, noen gang. Det ble en slags siste utagering, og jeg lå med en amerikansk gutt som var på besøk hos noen venner. Det ble "safe" for meg, han kom jeg aldri mer til å møte, det var ingen fare for at vi ville få ubehageligheter senere. Skjønner? Aldeles umoralsk, men jeg var allerede gravid, hadde tenkt å slå meg til ro, og "frika ut". Det har aldri vært aktuelt for meg å fortelle det til min kjære. Han hadde ikke forstått mitt behov, tror jeg. Kanskje gjorde han det samme, men jeg vil i så fall ikke vite det. Fælt gjort, ja, men jeg har ikke vært plaget av anger. Der og da var det veldig viktig for meg, og jeg var som sagt 19 år og gravid.

[tiburon]

Ehm, han som jeg var sammen med før han var jeg utro mot hele to ganger, to ganger for mye selvfølgelig, men jeg var ærlig og fortalte han det, og han hadde valget begge gangene, men han valgte og og beholde meg de gangene. Men da jeg fikk høre gjennom venner at han hadde vært utro mot meg to ganger, da forlot jeg han, fordi dette hadde han holdt skjult for meg i nesten hele to år, og det kunne jeg bare ikke godta. Men jeg kjenner meg selv, og vet at hadde han fortalt det med en gang kunne vi ha jobbet oss gjennom det sammen, som et par i fellesskap. Er det ikke det som er meningen om forhold, at man skal jobbe sammen?Men i dag har jeg en mann jeg veet at jeg ikke kunne ha vært utro mot.

Hva med psykisk utroskap da?

Teller det?