er det vanlig å føle...

[Gjest husmerra]

...seg mildt sagt ulykkelig jevnt over hver dag når en har barn på rundt 3 år? Er dette en alder som er spesielt vanskelig å takle, eller er det bare jeg som takler den dårlig?

Jeg har et barn på 3 år og et på 1 år, og jeg synes hverdagen er så preget av barneskriking, sjalusi, raseri, og fortvilelse, at jeg blir helt nervevrak av hele greia. Aner ikke hvordan jeg skal takle forskjellige situasjoner, som f.eks:

- 3 åringen våkner om natta og vil at jeg (mamma) skal ta henne, småskriker, samtidig som 1 åringen våkner og vil ha melk, ender med at begge to hylskriker. Ingenting hjelper, selv om pappaen tar 3 åringen, så skriker hun. Hva skulle jeg f.eks. gjort om jeg var alene?

- 3 åringen får raserianfall når jeg er opptatt med lillesøster på armen. Og når jeg sier raserianfall, så er det virkelig ANFALL..

Nå når jeg skal skrive det ned så virker det så banalt, men det er virkelig ikke det når det står på, og jeg er virkelig rådvill og fortvilet og har ikke mye nettverk rundt meg her heller som jeg kan snakke med om det...

Hadde hjulpet bar om noen kunne forsikre meg om at det kanskje går bedre når de blir større eller noe... At spesielt denne alderen her er vanskelig..

Og alle tips mottas med stor takk

[trollemor;o)]

Jeg tenker at det er helt normalt å føle slik du gjør. 1 og 3 år.... det er nesten så jeg blir kvalm!

Jeg har ei på litt over 4 nå og jeg syns 2 og 3 års alderen var fryktelig slitsom og du har en 1 åring i tillegg. Tror ikke du skal være redd for følelsene du har, det ER slitsomt, men trøst deg med at det blir bedre!

Prøv å samle på de (få?) gode stundene der har også er det de du husker. Lykke til!

[Gjest beentheredonethat]

Jeg føler med deg.

Det er 3 år mellom mine og trassen har vart fra 2 til nesten 5 år.

Ikke alle varer så lenge.

Det er ikke lett å være mamma!

Det blir bedre så bare stå på

Klem

[laban]

Vi hadde ikke så mye typisk treårstrass (men jeg tror det bare var en lykkelig tilfeldighet, ikke noe vi gjorde riktig). Men jeg (som ikke hadde altfor vanskelige babyer) synes ettårsalderen er den perioden som er aller mest slitsom. Jeg kan godt tenke meg at en krevende ettåring som man må passe på hele tiden, kan trigge litt av hvert hos en treåring som har forstått at hun ikke trenger å føye de voksne uten kamp.

Jeg tror svært mange av dem som med savn i blikket snakker om "den koselige tiden da barna var små", har glemt hvordan man følte seg iblant (eller ganske ofte). Det er i hvert fall ikke unormalt å synes at slike situasjoner som du beskriver, er helt utmattende.

Jeg har ingen andre råd enn å la den eldste være så aktiv som mulig, gjerne utendørs. Det kan hjelpe på sovehjertet, spesielt hvis hun har sluttet å sove på dagen.

Veldig mange av de snusfornuftige 4-åringene du treffer, har vært gjennom den samme perioden som din eldste har nå. Det er ikke sånn at de kommer til å skrike til deg helt til de blir store. De tar en lang pause før de begynner igjen i puberteten...

Så en dag - eller natt - ligger du og lurer på om h*n ikke låser seg inn snart og tenker på hvor enkelt alt var da du hadde en slags kontroll.

[EnolaGay]

Vi hadde ikke så mye typisk treårstrass (men jeg tror det bare var en lykkelig tilfeldighet, ikke noe vi gjorde riktig). Men jeg (som ikke hadde altfor vanskelige babyer) synes ettårsalderen er den perioden som er aller mest slitsom. Jeg kan godt tenke meg at en krevende ettåring som man må passe på hele tiden, kan trigge litt av hvert hos en treåring som har forstått at hun ikke trenger å føye de voksne uten kamp.

Jeg tror svært mange av dem som med savn i blikket snakker om "den koselige tiden da barna var små", har glemt hvordan man følte seg iblant (eller ganske ofte). Det er i hvert fall ikke unormalt å synes at slike situasjoner som du beskriver, er helt utmattende.

Jeg har ingen andre råd enn å la den eldste være så aktiv som mulig, gjerne utendørs. Det kan hjelpe på sovehjertet, spesielt hvis hun har sluttet å sove på dagen.

Veldig mange av de snusfornuftige 4-åringene du treffer, har vært gjennom den samme perioden som din eldste har nå. Det er ikke sånn at de kommer til å skrike til deg helt til de blir store. De tar en lang pause før de begynner igjen i puberteten...

Så en dag - eller natt - ligger du og lurer på om h*n ikke låser seg inn snart og tenker på hvor enkelt alt var da du hadde en slags kontroll.

Min manns tørre kommentar når jentungen kommer hjem og sier at en i klassen skal få tvillingsøsken; "Kondolerer..." ;0P

[Lillemus]

Jeg har også to med nesten to års mellomrom og som deltids alenemamma fra de var 3 og 5 skjønner jeg ikke at jeg overlevde innimellom... Husker ganger jeg rett og slett sovnet mens jeg leste bok for dem etter en lang da på jobb / barnehage / skole og middagslaging og alt det der.

Jeg hadde ikke på noen måte orket å begynne på igjen for å si det sånn.

Men trøsten er at det går over! ) Det gjør det.

[PieLill]

Situasjonen du beskriver er velkjent. Det er slitsomt å ha en etåring og treåring. Konfliktnivået når tidvis ut i stratosfæren.

Det første du kanskje kan forandre litt på er hvordan dette påvirker ditt syn på deg selv. En hylende, rabiat treåring betyr ikke primært at du har mislyktes som mor. Tvert imot; Du har et barn som er trygg nok til å ta ut sitt verste på deg.

Et godt småbarnshjem er ikke nødvendigvis et der lykken og harmonien rår 24/7, men der det er takhøyde for at det går en kule varmt iblant.

Kan hende har dere noe å hente på å skille litt mer mellom hva ungene vil ha og hva de faktisk trenger.

Om natta trenger de primært søvn, kun unntaksvis mamma og/eller melk. (Unntaket er når de er syke, har hatt mareritt etc.) Her synes jeg framgangsmåten som brukes i f.eks. Super-Nanny kan være veldig god. Spesielt i forhold til treåringen. Tilbake i senga. Ingen øyekontakt.

Husk at det nesten bare er på TV at slikt funker etter bare to netter. Vi allminnelige dødelige må ofte ta mange runder i flere omganger. Men prinsippet om å være konsekvent står fast.

Noen ganger gir vi ungene et unødig overtak ved å fokusere for ensidig på å få slutt på skriking/utagering. Blir vi regelrett uimponert over vrælingen og heller retter oppmerksomheten på hva som gjelder/skal gjøres i den aktuelle situasjonen, blir det etter hvert mindre interessant for barnet å rabiatere. Men som sagt; Det er stort sett bare på TV at dette er en vindunderkur.

Ungen hyler, sparker og spreller; Og hva så?

Et barn som er ute av seg og rasende, har det ikke nødvendigvis vondt. Ubehagelig kanskje. Vondt i viljen, helt klart. Men ingen reell lidelse. Noen ganger er det når ungene er mest sinte og frustrerte på oss at vi gjør den beste forelderjobben.

Iblant kan vi som foreldre, kanskje særlig mødre, være i overkant blaute og på den måten skape mer konflikt i stedet for å ende dem.

Klassisk eksempel: Familie på tur. Såttis i barnevogn vil ikke roe seg og surver. Mor prøver først å roe med trøst, oppmuntring, justering av vogna, ut og inn i vogna etc. Funker ikke - far overtar.

Far er rolig, bestem og frustrerende uaffektert av Minis misnøye. Rugger vogna, men ellers lite oppmerksomhet. Etter hvert er ungen på vei til å roe seg. Trenger bare litt mer tid. Nå blir det for mye for mor som synes synd i stakkaren. Hun godsnakker og stryker barnet på kinnet. Dermed blir det fulle syrerner fra vogna, ungen i opprør og rykk tilbake til bak start.

For de som ser seansen fra utsiden er det enkelt å se at mor storbommer. Men fra mors ståsted ser det helt annerledes ut. Jo før mor klarer kvitte seg med denne heller blinde sentimentaliteten, jo bedre blir det for alle parter. (Alle mødre gjør selvsagt ikke denne feilen. Andre enn mødre kan gjøre den. Men jeg valgt å bruke mor i dette eksempelet.)

Som sagt. Jeg har ingen vidunderkurer å by på. Ting tar tid. Men noe av dette kan kanskje gjøre nåværende hverdag litt enklere.

mvh

[Gjest Ping pling]

Det går over, og denne alderen (kombinasjonen av barnas alder) er spesielt vanskelig.

Hos oss er de to og fire nå, og ting er mye roligere. Toåringen trasser og viser sjalusi, men nå har vi vært gjennom det før, og vet det går over

All hyling og raserianfall hos treåringen er nok ikke bare sjalusi, det er nok også vanlig trass, som hadde vært der uavhengig av ettåring eller ikke.

Verken 3-åring eller 1-åring bør få noe oppmerksomhet om natten, annet enn å bli lagt og trøstet i sin egen seng.

Forsøk å hold roen selv, ikke la det akselerere til rop og kjefting fra de voksnes side også (lettere sagt enn gjort). Avledning, tulling, humor har hjulpet her.