Håpløs situasjon

[Gjest For ett kaos]

Har skrevet her tidligere men vil gjerne starte en ny tråd pga mys som har skjedd.

Situasjonen er som følger:

Min forlovede gjorde det slutt med meg i starten av august. Grunnen hennes var at jeg var "lite tilstede" og at hun følte seg lite respektert. De tingene er jeg nok helt enig i.

Vi hadde på dette tidspunktet akkurat fått en baby, som var kun 3 uker gammel.

Jeg ble helt fra meg, og såg mørkt på hele situasjonen, jeg var fortvilet og angret bittert på mine feilvalg og feilprioriteringer som jeg hadde gjort. Jeg la meg langflat og beklaget og ville virkelig gjøre opp for meg igjen. Jeg tryglet og ba om at hun ville tilgi meg igjen og ville ta meg tilbake.

Tiden gikk, og jeg maste og maste, men fikk kun negative svar. Hun hadde ikke følelser for meg igjen.

Det som så skjedde var i starten av desember.... Jeg fikk kontakt med ei jente på nettet og ALT klaffet egentlig. Vi snakket sammen på telefonen flere ganger (bla 10 timer i strekk en gang), utvekslet bilder etc og det tok virkelig av. Vi hadde felles interesser og felles livssyn på de fleste tingene.

Jeg så ett lys i tunnellen og med denne "nye" jenta så ble jeg både betatt, forelsket og klarte og komme over x'n.

Jeg gikk så til X'n og fortalte hva som hadde skjedd ang denne nye jenta, at vi skulle møtes neste helg etc. Det virket helt greit for henne for hun hadde også møtt en annen som hun hadde følelser for.

Men...

Så går det 2 dager, så kontakter X'n meg igjen. Med en plutselig lyst på å skulle prøve forholdet igjen. Det bunnet nok i at hun ikke taklet tanken på at noen andre skulle komme inn i livet til vår sønn og bli reservemamma.

Og da kom samtidig alle kortene på bordet:

Hun hadde hatt ett sexuelt og forholdsmessig sidesprang med denne mannen helt siden slutten av mars. Altså 4 mnd før hun fødte sønnen vår. Og dette pågikk helt til starten av desember.

Hun sa at hun var glad i denne mannen, og han var verdens snilleste etc, men hun hadde nå virkelig innsett hva jeg betydde for henne og hva som var viktig for henne i livet.

Så her sitter jeg...Har flyttet inn igjen, sammen med x forloveden og på en måte gir det ett nytt forsøk.

Men jeg sliter så jævlig.....

Med tankene på hva hun har gjort.

Å være utro i en periode på 4/8 mnd, og dette tom gjennom en graviditet. Å vite at hun har stått i med en annen så lenge er ikke til å holde ut....

Jeg vet seriøst ikke hvordan jeg skal klare å komme over dette...

Med disse handlingene så forsvant også de fleste av mine følelser for forloveden, og de følelsene ble flytta over på den nye jenta som er villig til å gi meg alt og som aldri har gjort meg noe galt.... Vi har fortsatt ikke møttes, og situasjonen er helt utrolig spesiell, men hun har falt pladask for meg og sier at viss det klaffer når vi endelig møtes så vil hun pakke sakene å flytte etter hit jeg bor. (avstand på 8 timer i bil).

Men det er så mye tanker som svirrer...jeg ser at jeg kan få det gamle livet mitt tilbake...Med forloveden og sønnen min på heltid. Vi har gammel gjeld, som vi nå kan rydde opp i sammen, vi kan enkelt gå og kjøpe oss ett hus som fører til en stabil hverdag for sønnen vår. Istedet for at han skal flyttes mellom forskjellige hjem om vi går fra hverandre igjen...

Noen som har noen råd å gi? egne erfaringer ang utroskap og aksept av det?

For meg så er det en helt jævlig situasjon akkurat nå....

[Gjest prisjakten]

Ja det får en si, det var virkelig kaos.

Utroskap er veldig vanskelig å komme over. Jeg ble grovt bedratt av min mann, og det har vært mye vanskeligere å komme videre enn jeg hadde trodd. Det at noen lyver deg opp i ansiktet og later som noe, mens de egentlig gjør helt andre ting - svekker tilliten noe jævlig. Vi har mange gode år på baken sammen. Vi har to barn det er det verdt å kjempe for.

Du må ta et valg og bestemme deg, også jobbe knallhardt for det. Dere trenger klart profesjonell hjelp.

Din samboer må virkelig vise at hun angrer og at hun skjønner hva hun har gjort. Det at det har pågått over så lang tid, gjør det mye vanskeligere å tilgi. At hun har tilstått av seg selv, er muligens et pluss.

Jeg synes det er mistenkelig at hun behandler deg som en lort, men akkurat når du finner en annen så vil hun ha deg tilbake. Vil hun ha deg tilbake av de rette grunnene at hun har følelser for deg, eller er det mer et kontrollbehov? Hadde hun behov for å prøve flere forhold for hun slår seg til ro, har hun hatt få forhold før?

Jeg synes du må kjenne på mavefølelsen. Om du finner ut at du er for lunken nå får hun heller vente. Så mye jævlig har hun gjort mot deg. Men samtidig er det ikke noe godt for den nye jente du har truffet om du ikke er ferdig med x-en din. Derfor må du rett og slett ta et valg og forsøke 100 % for det du velger. Du må tenke at akkurat nå så er dette valget rett for meg.

Kontakt familiekontoret eller en psykolog synes jeg. I Bergen holder Frode Thuen til som også har skrevet en bok som heter Utro. Du kan velge å gå alene.

Flere av de som skriver på nettet sier at de har forsøkt å tilgi utroskap, men det føltes som en lettelse når forholdet var over. Jeg tror det samboeren din har gjort mot deg vil være veldig vanskelig å komme over. Du må finne ut hva som er verdt forsøket. Og at du fortsatt har en slags selvrespekt igjen, at du fortsatt har deg igjen sammen med henne.

[EnolaGay]

"Flytte følelser over.."

Altså.. dette her slår meg som noe helt unge mennesker driver med. Når de er mer opptatt av seg selv og sine egne følelser, sine behov, enn andre mennesker rundt seg. Inkludert målet for alle disse "følelsene".

Min første tanke er at dere to er umodne og ikke rustet for oppgaven det er å være foreldre. Begge to sitter med hodet alle andre steder enn der det bør være; PÅ BARNET.

Hvis jeg skal gi et råd (som jeg antar ingen av dere er istand til å følge, fordi det er ikke hva dere vil ønske å høre) så er det at dere bør bo alene, hver for dere. Rydde opp i alle praktiske ting. Skaffe stabilitet og samarbeid omkring barnet, hverdagen, økonomien og jobb. Legge alle ideer og disse ufullstendige tilfeldige følelsene på is en god stund.

Og så, om dere faktisk hadde greid det. Begynt å date hverandre igjen med blanke ark. Og over tid. Før dere evnt prøvde noe samboerskap/familie greier.

Det er i alle fall EN ting dere to IKKE er istand til å takle nå. Og det er å starte ENDA en konstellasjon med folk som skal inn i barnets liv. Før dere har rukket å etablere dere selv som foreldre...

Jeg er helt matt her jeg sitter. *sukk*

[laban]

''...Har flyttet inn igjen, sammen med x forloveden og på en måte gir det ett nytt forsøk.''

Nå må dere bli voksne og slutte med kanskje / på en måte / til noe bedre dukker opp. Som du selv er inne på, har dere ansvar for et lite barn som trenger stabilitet.

Enten får du sette en strek over både dine egne og hennes dumheter og gå inn for det du har gjenopptatt, eller så får du legge deg flat og flytte ut igjen, men oppføre deg som en ansvarlig mann hva barnet ditt angår. Det er en god del av de praktiske / økonomiske sakene som kan tas tak i uansett, dersom dere prioriterer at barnet skal ha en stabil hverdag og holder egne følelser utenfor dette hensynet.

For voksne folks styres ofte hverdagen i langt større grad av penger, barn og andre forpliktelser, enn av sex. Dere var kanskje ikke helt klare for dette ennå, men nå er dere foreldre og er nødt. Sånn er livet, det er visse ting man ikke kan rømme fra. Lykke til.

[Gjest Elextra]

Grow up!

[Gjest Ellenee]

Grow up!

Du må være mindre intelligent når du svarer slik.

[EnolaGay]

Du må være mindre intelligent når du svarer slik.

Og du har ikke fått med deg første episode av dette dramaet.

[Gjest Ellenee]

Og du har ikke fått med deg første episode av dette dramaet.

Nei.

[adhemar]

Har ikke sett del 1 av dette her, men ser ut som laban og enola under kommer med noen meget vise ord.

Du og barnemoren er inne i facepalm reality i kanskje altfor ung alder. Ingen av dere bør tenke på forhold og sexpartnere akkurat nå, men jobbe med dere selv for å lage 2 stabile, seperate liv og lære dere blir gode rollemodeller for barnet, som trenger forbilder for å kunne takle verden på en bra måte.

Jeg vet ikke noe om deg, kanskje du er/har vært en ansvarsløs, ikke tilstedeværende surrekopp som bare vil ha gøy og tenke på seg selv, men x samboeren din høres ikke særlig .. tja. skal ikke si noe mer om det.

Men, et tips, jeg tror du skal ta en DNA test før du påtar deg farskapsrollen her. Kan være greit å stadfeste at du faktisk er faren, og slik x'en din høres ut som ville jeg ikke tatt hennes utsagn for god fisk når det gjelder noe slik.

Lykke til

[Gjest Annve]

Har du flyttet tilbake til forloveden din og dere skal forsøke på nytt, skal du iallfall ikke treffe denne nye jenta.

Du snakker jo som om dere fremdeles har en avtale på å møtes. Hvis alt klaffer skal hun flytte nedover osv.

Her mister du meg.

Du får enten bli der du er og satse på å bygge opp igjen forholdet til barnemoren, eller bryte ut og bli en god pappa for sønnen din. Her kan du ikke vingle og tenke kanskje.

Kutt all kontakt med denne nye, dere kjenner hverandre ikke og de følelsene du snakker om stammer høyst sannsynlig fra deg selv og dine behov.

Dere virker veldig umodne begge to.

Men jeg forstår at du føler deg bedratt, og det er vondt. Men du har vel på din side gjort det du kunne for å skyve forloveden din vekk i fra deg ved å leve som singel når hun var gravid.

[Gjest prisjakten]

Har ikke sett del 1 av dette her, men ser ut som laban og enola under kommer med noen meget vise ord.

Du og barnemoren er inne i facepalm reality i kanskje altfor ung alder. Ingen av dere bør tenke på forhold og sexpartnere akkurat nå, men jobbe med dere selv for å lage 2 stabile, seperate liv og lære dere blir gode rollemodeller for barnet, som trenger forbilder for å kunne takle verden på en bra måte.

Jeg vet ikke noe om deg, kanskje du er/har vært en ansvarsløs, ikke tilstedeværende surrekopp som bare vil ha gøy og tenke på seg selv, men x samboeren din høres ikke særlig .. tja. skal ikke si noe mer om det.

Men, et tips, jeg tror du skal ta en DNA test før du påtar deg farskapsrollen her. Kan være greit å stadfeste at du faktisk er faren, og slik x'en din høres ut som ville jeg ikke tatt hennes utsagn for god fisk når det gjelder noe slik.

Lykke til

''Men, et tips, jeg tror du skal ta en DNA test før du påtar deg farskapsrollen her. Kan være greit å stadfeste at du faktisk er faren, og slik x'en din høres ut som ville jeg ikke tatt hennes utsagn for god fisk når det gjelder noe slik.''

Godt poeng

[Gjest For ett kaos]

Har du flyttet tilbake til forloveden din og dere skal forsøke på nytt, skal du iallfall ikke treffe denne nye jenta.

Du snakker jo som om dere fremdeles har en avtale på å møtes. Hvis alt klaffer skal hun flytte nedover osv.

Her mister du meg.

Du får enten bli der du er og satse på å bygge opp igjen forholdet til barnemoren, eller bryte ut og bli en god pappa for sønnen din. Her kan du ikke vingle og tenke kanskje.

Kutt all kontakt med denne nye, dere kjenner hverandre ikke og de følelsene du snakker om stammer høyst sannsynlig fra deg selv og dine behov.

Dere virker veldig umodne begge to.

Men jeg forstår at du føler deg bedratt, og det er vondt. Men du har vel på din side gjort det du kunne for å skyve forloveden din vekk i fra deg ved å leve som singel når hun var gravid.

Ja, situasjonen er den at jeg har flyttet inn igjen. På ett type prøveprosjekt kan man vel kalle det. Vi er begge enige i at det kanskje ikke er verdt å kaste bort forholdet om det en gang kan fungere igjen. Spesielt da med tanke på at vi ikke helt klarer å leve med tanken på barnefordeling etc. Vet at det er mange meninger rundt dette, og mange som får det til å gå bra, og at det kan være det beste for barnet etc.

Men jeg er hvertfall av den mening av at foreldre skal gjøre det de kan for å holde sammen. Vi tok ett valg om å få barn (vi prøvde i over 6 år før det lyktes), og bør også på mange måter ta konsekvensene av det faktum at vi er en familie nå.

Men det jeg vil belyse av mine følelser rundt det, er at jeg sliter med å tilgi utroskapet. Spesielt når det har skjedd over så lang tid, og har vært så planlagt. Alle løgnene i denne tiden. ALT med henne og omgivelsene minner meg på utroskapet.

Jeg vil så gjerne få dette til å fungere igjen på grunnlaget av at vi har jo hatt veldig gode tider og kan jo få en bra fremtid om vi kommer dit vi en gang var i vårt forhold, men hvordan skal jeg klare det når alt rundt meg bare gjør at det kommer negative tanker og følelser. Og irritasjon. Som jeg holder inni meg.

Så denne "andre jenta" som jeg fikk kontakt med. Ja, hun fikk meg til å se annerledes på ting. Se hva som er der ute, utenom hvor jeg har vært de siste 8 årene. At det faktisk finnes andre personer som vil en godt. Som vil ta vare på en. Som bryr seg. Som virkelig gjør en god jobb med å overbevise om at utroskap aldri skal forekomme. (Denne jenta vet ikke at samboeren min har vært utro mot meg). Hun er villig til å gjøre alt i sin makt for å få meg, men sier hun samtidig skjønner hvorfor jeg vil prøve dette igjen. Med grunnlag i barnet og fremtiden hans. Hun kontakter meg i blandt fortsatt ja, sier hun har så sterke følelser for meg, og at hun aldri har vært borti sånt før. Hun gråter og har det tøft, fordi ting ikke ble sånn som vi hadde pratet på. Jeg synes det også er vanskelig. Å vite at hun sitter der med de følelsene for meg og at jeg måtte såre henne.

Alt er så kaos i hodet mitt akkurat nå. Hver dag er en kamp om å ikke gå på en smell. Jeg merker at når jeg våkner om morgenen så tenker jeg først på sønnen min og smiler. Så kommer tankene på alt rundt, og jeg har ikke veldig lyst til å være våken de 18 neste timene.

[BrightHope]

Jeg er av den oppfatning at du kan mestre alt om du virkelig ønsker det, og kjempe for det du tror på!

Hun har bedratt deg, men ser nå hva hun var i ferd med å miste, og ønsker at dere skal være en familie. Jeg unnskylder ikke hennes sidesprang, men hun søkte noe du ikke kunne gi henne, og det fant hun hos en annen mann. Så går det opp for henne at det ikke var verdt det, og hun sitter sikkert med mye anger i seg...

Klarer du å tilgi henne, kan dere gi forholdet ett nytt forsøk.

Om du velger den andre dama, kan dere kanskje få en fin fremtid sammen, men dere kjenner ikke hverandre, og det er ikke sikkert alt blir så rosenrødt etterhvert....

Både du og eksen er i en sårbar situasjon, og jeg tror det vil være smart å ta det rolig til å begynne med. Snakk sammen, vær ærlige. Dere kan prøve å være kjærester en periode, gå på dater og prat ut.... Det er ikke alltid smart å gå for fort frem, da dere begge har det vondt, og kanskje kjenner seg forrådt....?

Prat ut, tilgi, hent fram det dere en gang hadde, og se om kjærligheten mellom dere vokser igjen.

ALLE forhold går gjennom kriser en gang i livet, og det er virkelig beundringsverdig når de står sammen når stormen herjer som verst...

[Gjest sangsol]

Ja, situasjonen er den at jeg har flyttet inn igjen. På ett type prøveprosjekt kan man vel kalle det. Vi er begge enige i at det kanskje ikke er verdt å kaste bort forholdet om det en gang kan fungere igjen. Spesielt da med tanke på at vi ikke helt klarer å leve med tanken på barnefordeling etc. Vet at det er mange meninger rundt dette, og mange som får det til å gå bra, og at det kan være det beste for barnet etc.

Men jeg er hvertfall av den mening av at foreldre skal gjøre det de kan for å holde sammen. Vi tok ett valg om å få barn (vi prøvde i over 6 år før det lyktes), og bør også på mange måter ta konsekvensene av det faktum at vi er en familie nå.

Men det jeg vil belyse av mine følelser rundt det, er at jeg sliter med å tilgi utroskapet. Spesielt når det har skjedd over så lang tid, og har vært så planlagt. Alle løgnene i denne tiden. ALT med henne og omgivelsene minner meg på utroskapet.

Jeg vil så gjerne få dette til å fungere igjen på grunnlaget av at vi har jo hatt veldig gode tider og kan jo få en bra fremtid om vi kommer dit vi en gang var i vårt forhold, men hvordan skal jeg klare det når alt rundt meg bare gjør at det kommer negative tanker og følelser. Og irritasjon. Som jeg holder inni meg.

Så denne "andre jenta" som jeg fikk kontakt med. Ja, hun fikk meg til å se annerledes på ting. Se hva som er der ute, utenom hvor jeg har vært de siste 8 årene. At det faktisk finnes andre personer som vil en godt. Som vil ta vare på en. Som bryr seg. Som virkelig gjør en god jobb med å overbevise om at utroskap aldri skal forekomme. (Denne jenta vet ikke at samboeren min har vært utro mot meg). Hun er villig til å gjøre alt i sin makt for å få meg, men sier hun samtidig skjønner hvorfor jeg vil prøve dette igjen. Med grunnlag i barnet og fremtiden hans. Hun kontakter meg i blandt fortsatt ja, sier hun har så sterke følelser for meg, og at hun aldri har vært borti sånt før. Hun gråter og har det tøft, fordi ting ikke ble sånn som vi hadde pratet på. Jeg synes det også er vanskelig. Å vite at hun sitter der med de følelsene for meg og at jeg måtte såre henne.

Alt er så kaos i hodet mitt akkurat nå. Hver dag er en kamp om å ikke gå på en smell. Jeg merker at når jeg våkner om morgenen så tenker jeg først på sønnen min og smiler. Så kommer tankene på alt rundt, og jeg har ikke veldig lyst til å være våken de 18 neste timene.

Du får ingen garantier uansett hva du gjør.

a) bli hos barnemor. Jobbe med å tilgi utroskap, finne tilbake til hverandre - fokusere på å være foreldre, og dyrke frem familiesamhold. Dere kjenner hverandre, og har jobbet i 6 år for å lykkes i å få barn. Dere vet hva dere har... Men klarer du på sikt å tilgi?

gå til hun andre.Starte helt på nytt. Hun kjenner ikke deg- og du kjenner ikke henne. Om 6 mnd kan det være slutt uansett.

Eller dere er stormende forelsket. Hvem vet.

Ta et ark (eller word-dokument). Så noterer du positive og negative sider ved å bli hos barnemor. Deretter gjør du det samme i forhold til hun andre.

Blir det vektforskjeller her?

Utroskap er noe dritt. Men over tid kan man faktisk komme over det (snakker av egen-erfaring). Hun må jobbe for å vise deg hva du betyr, og hun må være overbærende med deg. Hun har avvist deg lenge- helt til du plutselig var i ferd med å falle for ei anna. Da våknet barnemor og alt i henne hyler etter deg. Hun kastet den andre på båten- og må sloss for deg. Ikke ta deg som selvfølge.

Dersom du er seriøs på at du ønsker bli med henne, så bør du være seriøs på å forsøke legge utroskapen bak deg.

Kan dere ta kontakt med familiekontor eller liknende? Noen eksterne til å prate med? For å få hjelp til å sortere tanker, og til å lage avtaler?

[skipohoi]

Hei,

Du sitter rimelig "stuck in the mud" nå. Heile saken er faktisk på grensen til morsomt, når en ser bort fra at det er en sønn inne i bildet.

Jeg har ikke fått med meg alle detaljer i kap 1 av denne "saken", og jeg har heller ingen praktisk erfaring om temaet.

Det som likevel slår meg er at utroskap er vanlig i dagens samfunn og har vært det "i alle tider".

"Det en ikke vet har en ikke vondt av"- hadde eg vært deg hadde eg ikke villet vite om elskeren til din x, men nå når du vet om den, og "har kommet over henne", så tror jeg det ville være best å ta vare på sønnen deres hver for dere.

Xèn din har oppført seg rimelig tullete og kan ikke "regne med at du nå blir" hos henne bare fordi dere har en sønn.

Resten får du finne i selv, men velger du å bli må du DRITE i utroskapen hennes, å "tenke" at utroskap ikke er verdens undergang og begynne med blanke ark.

Du må prøve å finne balansen mellom hjerne/ hjerte her og ikke "lytte bare med ene øret".

Lykke til :-)

[trollemor;o)]

Jeg ville satset på den nye jenta... Jeg tror ikke du greier å legge vekk tanken på utroskapen, og holdningen til din xforlovede er merkelig. Hun har hatt deg gående på gress og med en gang du mister interessen så vil hun ha deg tilbake...

[trollemor;o)]

"Flytte følelser over.."

Altså.. dette her slår meg som noe helt unge mennesker driver med. Når de er mer opptatt av seg selv og sine egne følelser, sine behov, enn andre mennesker rundt seg. Inkludert målet for alle disse "følelsene".

Min første tanke er at dere to er umodne og ikke rustet for oppgaven det er å være foreldre. Begge to sitter med hodet alle andre steder enn der det bør være; PÅ BARNET.

Hvis jeg skal gi et råd (som jeg antar ingen av dere er istand til å følge, fordi det er ikke hva dere vil ønske å høre) så er det at dere bør bo alene, hver for dere. Rydde opp i alle praktiske ting. Skaffe stabilitet og samarbeid omkring barnet, hverdagen, økonomien og jobb. Legge alle ideer og disse ufullstendige tilfeldige følelsene på is en god stund.

Og så, om dere faktisk hadde greid det. Begynt å date hverandre igjen med blanke ark. Og over tid. Før dere evnt prøvde noe samboerskap/familie greier.

Det er i alle fall EN ting dere to IKKE er istand til å takle nå. Og det er å starte ENDA en konstellasjon med folk som skal inn i barnets liv. Før dere har rukket å etablere dere selv som foreldre...

Jeg er helt matt her jeg sitter. *sukk*

Om mor og far ikke har det bra sammen har heller ikke barnet det bra....

[Gjest prisjakten]

Hei,

Du sitter rimelig "stuck in the mud" nå. Heile saken er faktisk på grensen til morsomt, når en ser bort fra at det er en sønn inne i bildet.

Jeg har ikke fått med meg alle detaljer i kap 1 av denne "saken", og jeg har heller ingen praktisk erfaring om temaet.

Det som likevel slår meg er at utroskap er vanlig i dagens samfunn og har vært det "i alle tider".

"Det en ikke vet har en ikke vondt av"- hadde eg vært deg hadde eg ikke villet vite om elskeren til din x, men nå når du vet om den, og "har kommet over henne", så tror jeg det ville være best å ta vare på sønnen deres hver for dere.

Xèn din har oppført seg rimelig tullete og kan ikke "regne med at du nå blir" hos henne bare fordi dere har en sønn.

Resten får du finne i selv, men velger du å bli må du DRITE i utroskapen hennes, å "tenke" at utroskap ikke er verdens undergang og begynne med blanke ark.

Du må prøve å finne balansen mellom hjerne/ hjerte her og ikke "lytte bare med ene øret".

Lykke til :-)

Det er en stor misforståels at man må sette strek over utroskapen. Dette er noe man vil ha behov for å prate om flere ganger. Det å bli løyet for er et alvorlig tillitsbrudd. Man har behov for å prate om det sammen for å komme gjennom det. Se boken utro av Frode Thuen.

[skipohoi]

Det er en stor misforståels at man må sette strek over utroskapen. Dette er noe man vil ha behov for å prate om flere ganger. Det å bli løyet for er et alvorlig tillitsbrudd. Man har behov for å prate om det sammen for å komme gjennom det. Se boken utro av Frode Thuen.

Hei,

Det er selfølgelig en viss vei å gå, men om en ikke på sikt ser for seg å glemme hele utroskapen, så har eg ingen tro på å gå tilbake til xèn som oppfører seg helt "klassisk" når hun kommer krypende etter at han har funnet en annen.

En kontroversiell løsning som kunne fungere om alle var enig, var om de 4 voksne "involverte" hadde et "fritt" forhold, men det er vel helst i teorien at slikt fungerer :-)

Jeg har ikke lest denne boken til Thuen, men har hørt om den.

Han kan risikere å miste begge, med å prøve å ri begge hestene

[Gjest plokk]

Hvis du har vært en egoist lenge er det ikke rart hun var utro...lite er så vondt som å leve med en egoist...og selvfølgelig får det konsekvenser til slutt.

Hun er fortsatt den samme som du forelsket deg i for lenge siden og det var du som ikke gjorde din del av forholdet...derfor er det deg selv du skal ta tak i.