Håpløs situasjon

[Gjest plokk]

Ja, situasjonen er den at jeg har flyttet inn igjen. På ett type prøveprosjekt kan man vel kalle det. Vi er begge enige i at det kanskje ikke er verdt å kaste bort forholdet om det en gang kan fungere igjen. Spesielt da med tanke på at vi ikke helt klarer å leve med tanken på barnefordeling etc. Vet at det er mange meninger rundt dette, og mange som får det til å gå bra, og at det kan være det beste for barnet etc.

Men jeg er hvertfall av den mening av at foreldre skal gjøre det de kan for å holde sammen. Vi tok ett valg om å få barn (vi prøvde i over 6 år før det lyktes), og bør også på mange måter ta konsekvensene av det faktum at vi er en familie nå.

Men det jeg vil belyse av mine følelser rundt det, er at jeg sliter med å tilgi utroskapet. Spesielt når det har skjedd over så lang tid, og har vært så planlagt. Alle løgnene i denne tiden. ALT med henne og omgivelsene minner meg på utroskapet.

Jeg vil så gjerne få dette til å fungere igjen på grunnlaget av at vi har jo hatt veldig gode tider og kan jo få en bra fremtid om vi kommer dit vi en gang var i vårt forhold, men hvordan skal jeg klare det når alt rundt meg bare gjør at det kommer negative tanker og følelser. Og irritasjon. Som jeg holder inni meg.

Så denne "andre jenta" som jeg fikk kontakt med. Ja, hun fikk meg til å se annerledes på ting. Se hva som er der ute, utenom hvor jeg har vært de siste 8 årene. At det faktisk finnes andre personer som vil en godt. Som vil ta vare på en. Som bryr seg. Som virkelig gjør en god jobb med å overbevise om at utroskap aldri skal forekomme. (Denne jenta vet ikke at samboeren min har vært utro mot meg). Hun er villig til å gjøre alt i sin makt for å få meg, men sier hun samtidig skjønner hvorfor jeg vil prøve dette igjen. Med grunnlag i barnet og fremtiden hans. Hun kontakter meg i blandt fortsatt ja, sier hun har så sterke følelser for meg, og at hun aldri har vært borti sånt før. Hun gråter og har det tøft, fordi ting ikke ble sånn som vi hadde pratet på. Jeg synes det også er vanskelig. Å vite at hun sitter der med de følelsene for meg og at jeg måtte såre henne.

Alt er så kaos i hodet mitt akkurat nå. Hver dag er en kamp om å ikke gå på en smell. Jeg merker at når jeg våkner om morgenen så tenker jeg først på sønnen min og smiler. Så kommer tankene på alt rundt, og jeg har ikke veldig lyst til å være våken de 18 neste timene.

Den andre jenta hadde også vært utro eller dratt fra deg til slutt hvis du hadde vært like egoistisk mot henne...man kan ikke sikre seg mot konsekvenser av at man ikke gjør sin jobb i et forhold...

[PieLill]

En så praktisk og følelsesmessig kaotisk situasjon er _ikke_ tidspunktet til å ta store livdefinerende avgjørelser.

Gå tre skritt tilbake. Du må ikke bestemme noe som helst i løpet av 48 timer. Du har tid selv om følelsene kan skrike etter en rask avgjørelse for å lette presset.

Det beste vil være å betrakte forholdet til din (eks)samboer og den nye flammen som to adskilte problemstillinger. Vil du satse på (eks)samboeren, blir det helt uaktuelt å fiske etter andre damer. Det er fåfengt å bygge/reparere en relasjon samtidig som man jakter etter en ny. Du er nødt til å velge å være helhjertet om det skal bli orden på noe som helst.

Din mangel på helhjertethet overfor kjæresten og barnet som vokste i magen har i stor grad bidratt til kaoset du nå befinner deg i. Det forklarer delvis hennes utroskap, selv om det på ingen måte forsvarer det.

Å reparere forhold der det har vært utroskap og andre former for følelsesmessig svik, er vanskelig. Man har ingen garanti for å lykkes. Så får man vurdere om det er verdifullt nok til å likevel forsøke.

Jeg har minimal tro på forhold der man går videre ved å 'slå en strek' over slike ting som om man kan vedta at det ikke betyr noe. Slikt etterlater store hull som man før eller siden vil falle ned i. Man må jobbe seg gjennom ting, ikke snike seg rundt dem. Begge vil ha stort behov for å oppleve seg sett og forstått av den andre.

''Med disse handlingene så forsvant også de fleste av mine følelser for forloveden, og de følelsene ble flytta over på den nye jenta som er villig til å gi meg alt og som aldri har gjort meg noe galt.... Vi har fortsatt ikke møttes, og situasjonen er helt utrolig spesiell, men hun har falt pladask for meg og sier at viss det klaffer når vi endelig møtes så vil hun pakke sakene å flytte etter hit jeg bor. (avstand på 8 timer i bil).''

Hør på deg selv og henne. Dette er det klassiske eksempelet på panikkforhold som bygger på 5-10% fakta og resten ønsketenkning.

Selvfølgelig har hun ikke gjort deg noe vondt. Når skulle hun hatt anledning til det? Dere ser begge ut til å definere situasjonen som noe så spesielt at dere setter til side det meste av sunn fornuft.

Og ærlig talt. Ei dame som truer med å flytte inn etter noen få møter på nettet burde få en mann ved sine fulle fem til å flykte til andre siden av kloden heller enn å treffe henne. Her runger alarmklokkene og alle de røde lampene lyser.

Begge lar seg styre av hva de desperat ønsker dette skal være. Fornuft og dømmekraft er sendt i eksil. Det er ikke umulig at dere kunne være en god match. Men sjansen er vesentlig større for en brutal krasjlanding i møte med virkeligheten.

Rydd opp i det forholdet til ditt barns mor enten dere blir et par eller ikke. Ved brudd bør du gi deg selv en lang karantene så du kan gå inn i et nytt forhold av andre grunner enn å fylle et vakum.

mvh

[Gjest plokk]

"Flytte følelser over.."

Altså.. dette her slår meg som noe helt unge mennesker driver med. Når de er mer opptatt av seg selv og sine egne følelser, sine behov, enn andre mennesker rundt seg. Inkludert målet for alle disse "følelsene".

Min første tanke er at dere to er umodne og ikke rustet for oppgaven det er å være foreldre. Begge to sitter med hodet alle andre steder enn der det bør være; PÅ BARNET.

Hvis jeg skal gi et råd (som jeg antar ingen av dere er istand til å følge, fordi det er ikke hva dere vil ønske å høre) så er det at dere bør bo alene, hver for dere. Rydde opp i alle praktiske ting. Skaffe stabilitet og samarbeid omkring barnet, hverdagen, økonomien og jobb. Legge alle ideer og disse ufullstendige tilfeldige følelsene på is en god stund.

Og så, om dere faktisk hadde greid det. Begynt å date hverandre igjen med blanke ark. Og over tid. Før dere evnt prøvde noe samboerskap/familie greier.

Det er i alle fall EN ting dere to IKKE er istand til å takle nå. Og det er å starte ENDA en konstellasjon med folk som skal inn i barnets liv. Før dere har rukket å etablere dere selv som foreldre...

Jeg er helt matt her jeg sitter. *sukk*

Like! Men det er ikke sikkert hun er slik som han...kanskje hun bare har prøvd veldig lenge...og til slutt følte seg så alene og fikk så vondt at hun trengte en annen....

[Gjest plokk]

Hei,

Det er selfølgelig en viss vei å gå, men om en ikke på sikt ser for seg å glemme hele utroskapen, så har eg ingen tro på å gå tilbake til xèn som oppfører seg helt "klassisk" når hun kommer krypende etter at han har funnet en annen.

En kontroversiell løsning som kunne fungere om alle var enig, var om de 4 voksne "involverte" hadde et "fritt" forhold, men det er vel helst i teorien at slikt fungerer :-)

Jeg har ikke lest denne boken til Thuen, men har hørt om den.

Han kan risikere å miste begge, med å prøve å ri begge hestene

Vi vet ingenting om hennes grunner...eller hva hun har følt lenge før dette skjedde...alle kan være utro hvis de bare blir behandlet med lite kjærlighet...når det er barn inni bildet så vil de fleste kvinner forsøke...

[huuff]

En så praktisk og følelsesmessig kaotisk situasjon er _ikke_ tidspunktet til å ta store livdefinerende avgjørelser.

Gå tre skritt tilbake. Du må ikke bestemme noe som helst i løpet av 48 timer. Du har tid selv om følelsene kan skrike etter en rask avgjørelse for å lette presset.

Det beste vil være å betrakte forholdet til din (eks)samboer og den nye flammen som to adskilte problemstillinger. Vil du satse på (eks)samboeren, blir det helt uaktuelt å fiske etter andre damer. Det er fåfengt å bygge/reparere en relasjon samtidig som man jakter etter en ny. Du er nødt til å velge å være helhjertet om det skal bli orden på noe som helst.

Din mangel på helhjertethet overfor kjæresten og barnet som vokste i magen har i stor grad bidratt til kaoset du nå befinner deg i. Det forklarer delvis hennes utroskap, selv om det på ingen måte forsvarer det.

Å reparere forhold der det har vært utroskap og andre former for følelsesmessig svik, er vanskelig. Man har ingen garanti for å lykkes. Så får man vurdere om det er verdifullt nok til å likevel forsøke.

Jeg har minimal tro på forhold der man går videre ved å 'slå en strek' over slike ting som om man kan vedta at det ikke betyr noe. Slikt etterlater store hull som man før eller siden vil falle ned i. Man må jobbe seg gjennom ting, ikke snike seg rundt dem. Begge vil ha stort behov for å oppleve seg sett og forstått av den andre.

''Med disse handlingene så forsvant også de fleste av mine følelser for forloveden, og de følelsene ble flytta over på den nye jenta som er villig til å gi meg alt og som aldri har gjort meg noe galt.... Vi har fortsatt ikke møttes, og situasjonen er helt utrolig spesiell, men hun har falt pladask for meg og sier at viss det klaffer når vi endelig møtes så vil hun pakke sakene å flytte etter hit jeg bor. (avstand på 8 timer i bil).''

Hør på deg selv og henne. Dette er det klassiske eksempelet på panikkforhold som bygger på 5-10% fakta og resten ønsketenkning.

Selvfølgelig har hun ikke gjort deg noe vondt. Når skulle hun hatt anledning til det? Dere ser begge ut til å definere situasjonen som noe så spesielt at dere setter til side det meste av sunn fornuft.

Og ærlig talt. Ei dame som truer med å flytte inn etter noen få møter på nettet burde få en mann ved sine fulle fem til å flykte til andre siden av kloden heller enn å treffe henne. Her runger alarmklokkene og alle de røde lampene lyser.

Begge lar seg styre av hva de desperat ønsker dette skal være. Fornuft og dømmekraft er sendt i eksil. Det er ikke umulig at dere kunne være en god match. Men sjansen er vesentlig større for en brutal krasjlanding i møte med virkeligheten.

Rydd opp i det forholdet til ditt barns mor enten dere blir et par eller ikke. Ved brudd bør du gi deg selv en lang karantene så du kan gå inn i et nytt forhold av andre grunner enn å fylle et vakum.

mvh

For et godt svar

[Gjest togli]

Ja, dette var kaotisk.....

Når det gjelder jenta du har truffet på nett, så synes jeg det virker søkt at hun gråter og vil ha deg uten egentlig å ha truffet deg i RL... Jeg vet man kan bli kjempeforelska kun etter å ha truffet hverandre på nett, men det virker utrolig umodent å tro at det blir full klaff også på sikt.... Noe sier meg at både hun og du har sterkt behov for et fotfeste i livet og da kan man lett reagere impulsivt. Jeg synes du skal legge bort tankene på denne "nye" jenta, og fokusere på ditt forhold til barnemoren...

Det er forståelig at du kjenner på maktesløshet i forhold til at hun var utro mot deg, så her må det ryddes opp mellom dere. Hun burde selvsagt ikke vært deg utro selv om du ikke gjorde dine "plikter" som kjæreste.

Det er viktig at dere får ro rundt dere og sønnen deres, og at følelser for andre legges bort. Ellers vil dere aldri finne ut av forholdet mellom dere og sønnen deres vil bli skadelidende.

[skipohoi]

Vi vet ingenting om hennes grunner...eller hva hun har følt lenge før dette skjedde...alle kan være utro hvis de bare blir behandlet med lite kjærlighet...når det er barn inni bildet så vil de fleste kvinner forsøke...

Hei,

Det er et poeng, ja, at jenta kan ha gode grunner for å være utro, og at ho forteller han det i håp om at han forandrer seg til det bedre.

Personlig tror eg det var bedre om hun ikke fortalte han om denne utroskapen sin, men det er jo både situasjons- og personavhengig.

Livet er fullt av tilfeldigheter, det er jo lurt som en påpeker, at trådstarter tar en DNA test og finner ut 100% om han er far til barnet.

Så får de ta et problem om gangen etter det.

[PieLill]

Hei,

Det er et poeng, ja, at jenta kan ha gode grunner for å være utro, og at ho forteller han det i håp om at han forandrer seg til det bedre.

Personlig tror eg det var bedre om hun ikke fortalte han om denne utroskapen sin, men det er jo både situasjons- og personavhengig.

Livet er fullt av tilfeldigheter, det er jo lurt som en påpeker, at trådstarter tar en DNA test og finner ut 100% om han er far til barnet.

Så får de ta et problem om gangen etter det.

''Personlig tror eg det var bedre om hun ikke fortalte han om denne utroskapen sin, men det er jo både situasjons- og personavhengig.''

Hadde det handlet om en ONS som ingen visste noe om, kunne jeg vært enig med deg.

Men siden dette er et forhold som har forgått over tid er faren stor for at det skal tyte ut en eller annen gang med de katastrofale følgene det får. Da er det bedre å ta tyren med hornene med en gang. Forhold der den utropart tilstår før h*n må, har langt bedre prognose enn forhold der den bedratte finner det ut selv.

Dessuten synes jeg partneren fortjener å vite hva han faktisk har å forholde seg til. Ting som man kan få en til å velge og agere helt annerledes enn om man vet om dem, bør man få vite.

mvh

[Gjest For ett kaos]

''Personlig tror eg det var bedre om hun ikke fortalte han om denne utroskapen sin, men det er jo både situasjons- og personavhengig.''

Hadde det handlet om en ONS som ingen visste noe om, kunne jeg vært enig med deg.

Men siden dette er et forhold som har forgått over tid er faren stor for at det skal tyte ut en eller annen gang med de katastrofale følgene det får. Da er det bedre å ta tyren med hornene med en gang. Forhold der den utropart tilstår før h*n må, har langt bedre prognose enn forhold der den bedratte finner det ut selv.

Dessuten synes jeg partneren fortjener å vite hva han faktisk har å forholde seg til. Ting som man kan få en til å velge og agere helt annerledes enn om man vet om dem, bør man få vite.

mvh

Takk for svar alle sammen! Mye forskjellige anbefalinger, men vurderer og tenker over dere alle sammen :-)

Det skal tillegges at min samboer tilsto utroskapet, først etter at hun hadde bestemt seg for å forlate han som hun var utro med. Fordi han som hun var utro med følte seg sveket og ville "ta hevn" på henne med å fortelle meg alt som hadde skjedd. Dermed ble hun vel presset til å fortelle det til meg.

Jeg har idag kontaktet en privat psykolog på mail, i håp om å også få en samtalepartner. Kanskje det kan hjelpe meg å sortere alle tankene mine. Det er fortsatt helt kaos i hodet mitt. Følelsene mine er vel langt borte fra der jeg egentlig er nå..... Og det er trist.... Men jeg klarer ikke å forlate situasjonen i grunnlag av min sønn. Det er alt for smertefullt....

[PieLill]

Takk for svar alle sammen! Mye forskjellige anbefalinger, men vurderer og tenker over dere alle sammen :-)

Det skal tillegges at min samboer tilsto utroskapet, først etter at hun hadde bestemt seg for å forlate han som hun var utro med. Fordi han som hun var utro med følte seg sveket og ville "ta hevn" på henne med å fortelle meg alt som hadde skjedd. Dermed ble hun vel presset til å fortelle det til meg.

Jeg har idag kontaktet en privat psykolog på mail, i håp om å også få en samtalepartner. Kanskje det kan hjelpe meg å sortere alle tankene mine. Det er fortsatt helt kaos i hodet mitt. Følelsene mine er vel langt borte fra der jeg egentlig er nå..... Og det er trist.... Men jeg klarer ikke å forlate situasjonen i grunnlag av min sønn. Det er alt for smertefullt....

Det er virkelig kaotisk. Tror du gjør lurt i å kontakte psykolog. Håper du finner en som er dyktig.

Håper du får en fin jul midt oppi det hele.

mvh

[Gjest For ett kaos]

Det er virkelig kaotisk. Tror du gjør lurt i å kontakte psykolog. Håper du finner en som er dyktig.

Håper du får en fin jul midt oppi det hele.

mvh

Takk for det, PieLill....Gjør alt jeg kan for å tenke på andre ting og la jula gå fredfullt for seg nå :-) God jul til deg også :-)

[PieLill]

Takk for det, PieLill....Gjør alt jeg kan for å tenke på andre ting og la jula gå fredfullt for seg nå :-) God jul til deg også :-)

Takk.

:-)

mvh

[Gjest er du helt sikker?]

Hvordan vet du med sikkerhet at barnet er ditt? Jeg mener hvis hun har bedratt deg så lenge, så kan det være hun ikke snakker sant om når hun begynte å bedra deg........

[Gjest For ett kaos]

Hvordan vet du med sikkerhet at barnet er ditt? Jeg mener hvis hun har bedratt deg så lenge, så kan det være hun ikke snakker sant om når hun begynte å bedra deg........

Jeg har sagt at jeg skal ta farsskapstest til henne. Og hun sier at det er helt greit. Så spørr hun om jeg er gal som kan ha noen tvil om at hun er sikker på at jeg er faren. For hva ville familien og vennene hennes sagt om det ikke var tilfelle? Det er det siste i verden hun ville løyet om og viss hun var i tvil om det så ville hun sagt det, sier hun. Jeg velger egentlig å tro på det. Samt at babyen har veldig mange likheter med meg da, selv om man ikke skal ta det for god fisk.

[Gjest For ett kaos]

Jeg har sagt at jeg skal ta farsskapstest til henne. Og hun sier at det er helt greit. Så spørr hun om jeg er gal som kan ha noen tvil om at hun er sikker på at jeg er faren. For hva ville familien og vennene hennes sagt om det ikke var tilfelle? Det er det siste i verden hun ville løyet om og viss hun var i tvil om det så ville hun sagt det, sier hun. Jeg velger egentlig å tro på det. Samt at babyen har veldig mange likheter med meg da, selv om man ikke skal ta det for god fisk.

Kan også komme med en liten oppdatering på min situasjon. Som egentlig blir bare verre og verre. Desverre.

Jeg har fortsatt kontakt med denne jenta som bor 8 timer unna meg. Jeg prøvde å gi slipp på henne ved å si at hun måtte prøve å gå videre og glemme meg, men hun slo tilbake og sa at nei, hun vill gjerne "sitte på vent" litt til... Jeg sa at det er det ikke sikkert at hun har godt av psykisk. For hun sliter veldig med det som har skjedd. Når vi prater, så gråter hun ofte over usikkerheten om å aldri skulle få finne ut hva det er for noe mellom oss. Det er jo veldig spesielt at vi aldri har møttes, men nå senere tiden har vi snakket sammen en del over nettet via webcam. Jeg vet at det er forferdelig dårlig gjort ovenfor min nåværende samboer, men slik har det nå engang blitt.

Og mine følelser skjønner jeg ingenting av. Jeg er forferdelig betatt og forelsket i denne jenta jeg har kontakt med. Helt vanvittig nå faktisk. Tenker på henne hele døgnet. Dag og natt.

Og det som er rart er at jeg faktisk ikke finner henne noe mer attraktiv utseendemessig enn min nåværende samboer. Tvert imot. Min nåværende samboer synes jeg i utg.punktet er veldig attraktiv.

Men det er noe spesielt der. Noe jeg ikke klarer å forklare. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med dette. Alt mitt fokus burde jo vært på sønnen min og familien min nå som jeg bor her igjen. Men de tankene på hun andre får jeg ikke bort.

Jeg regner jo med at jeg kan kutte henne ut helt, og komme over henne med tiden, men frykter at det vil gjøre vondt lenge.

Samtidig om jeg går til henne og går ifra familien min så er jeg redd for at følelsene for min nåværende samboer vil blusse opp igjen fullstendig. Hvorfor kan jeg ikke ha følelsene mine her jeg er nå? Det er jo det som hadde vært det aller beste. Da hadde livet blitt en lek igjen, føler jeg. Men dengang ei, den følelsesjævelen inni meg ødelegger meg totalt.

[Lillemus]

Kan også komme med en liten oppdatering på min situasjon. Som egentlig blir bare verre og verre. Desverre.

Jeg har fortsatt kontakt med denne jenta som bor 8 timer unna meg. Jeg prøvde å gi slipp på henne ved å si at hun måtte prøve å gå videre og glemme meg, men hun slo tilbake og sa at nei, hun vill gjerne "sitte på vent" litt til... Jeg sa at det er det ikke sikkert at hun har godt av psykisk. For hun sliter veldig med det som har skjedd. Når vi prater, så gråter hun ofte over usikkerheten om å aldri skulle få finne ut hva det er for noe mellom oss. Det er jo veldig spesielt at vi aldri har møttes, men nå senere tiden har vi snakket sammen en del over nettet via webcam. Jeg vet at det er forferdelig dårlig gjort ovenfor min nåværende samboer, men slik har det nå engang blitt.

Og mine følelser skjønner jeg ingenting av. Jeg er forferdelig betatt og forelsket i denne jenta jeg har kontakt med. Helt vanvittig nå faktisk. Tenker på henne hele døgnet. Dag og natt.

Og det som er rart er at jeg faktisk ikke finner henne noe mer attraktiv utseendemessig enn min nåværende samboer. Tvert imot. Min nåværende samboer synes jeg i utg.punktet er veldig attraktiv.

Men det er noe spesielt der. Noe jeg ikke klarer å forklare. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med dette. Alt mitt fokus burde jo vært på sønnen min og familien min nå som jeg bor her igjen. Men de tankene på hun andre får jeg ikke bort.

Jeg regner jo med at jeg kan kutte henne ut helt, og komme over henne med tiden, men frykter at det vil gjøre vondt lenge.

Samtidig om jeg går til henne og går ifra familien min så er jeg redd for at følelsene for min nåværende samboer vil blusse opp igjen fullstendig. Hvorfor kan jeg ikke ha følelsene mine her jeg er nå? Det er jo det som hadde vært det aller beste. Da hadde livet blitt en lek igjen, føler jeg. Men dengang ei, den følelsesjævelen inni meg ødelegger meg totalt.

Ringer det overhodet ingen bjeller hos deg når en jente du kun har snakket med på nettet noen ganger sier at hun er villig til å rive opp alle røtter og flytte til deg!? Om jeg husker rett her nå. Jeg hadde blitt kjempeskeptisk og antagelig kuttet kontakten om en fyr hadde sagt det til meg...

[laban]

Kan også komme med en liten oppdatering på min situasjon. Som egentlig blir bare verre og verre. Desverre.

Jeg har fortsatt kontakt med denne jenta som bor 8 timer unna meg. Jeg prøvde å gi slipp på henne ved å si at hun måtte prøve å gå videre og glemme meg, men hun slo tilbake og sa at nei, hun vill gjerne "sitte på vent" litt til... Jeg sa at det er det ikke sikkert at hun har godt av psykisk. For hun sliter veldig med det som har skjedd. Når vi prater, så gråter hun ofte over usikkerheten om å aldri skulle få finne ut hva det er for noe mellom oss. Det er jo veldig spesielt at vi aldri har møttes, men nå senere tiden har vi snakket sammen en del over nettet via webcam. Jeg vet at det er forferdelig dårlig gjort ovenfor min nåværende samboer, men slik har det nå engang blitt.

Og mine følelser skjønner jeg ingenting av. Jeg er forferdelig betatt og forelsket i denne jenta jeg har kontakt med. Helt vanvittig nå faktisk. Tenker på henne hele døgnet. Dag og natt.

Og det som er rart er at jeg faktisk ikke finner henne noe mer attraktiv utseendemessig enn min nåværende samboer. Tvert imot. Min nåværende samboer synes jeg i utg.punktet er veldig attraktiv.

Men det er noe spesielt der. Noe jeg ikke klarer å forklare. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med dette. Alt mitt fokus burde jo vært på sønnen min og familien min nå som jeg bor her igjen. Men de tankene på hun andre får jeg ikke bort.

Jeg regner jo med at jeg kan kutte henne ut helt, og komme over henne med tiden, men frykter at det vil gjøre vondt lenge.

Samtidig om jeg går til henne og går ifra familien min så er jeg redd for at følelsene for min nåværende samboer vil blusse opp igjen fullstendig. Hvorfor kan jeg ikke ha følelsene mine her jeg er nå? Det er jo det som hadde vært det aller beste. Da hadde livet blitt en lek igjen, føler jeg. Men dengang ei, den følelsesjævelen inni meg ødelegger meg totalt.

''Jeg vet at det er forferdelig dårlig gjort ovenfor min nåværende samboer, men slik har det nå engang blitt.''

Den innstillingen der må du legge av deg. Nå er du voksen og må ta ansvar for dine egne handlinger. Det "blir" ikke sånn at du tar kontakt med noen som bor langt unna, du har et valg. Det "har blitt" sånn at dere er foreldre også, selv om dere kanskje ikke var klare for det. Det er viktigere.

''Jeg er forferdelig betatt og forelsket i denne jenta jeg har kontakt med. Helt vanvittig nå faktisk. Tenker på henne hele døgnet. Og det som er rart er at jeg faktisk ikke finner henne noe mer attraktiv utseendemessig enn min nåværende samboer (...) Men det er noe spesielt der. Noe jeg ikke klarer å forklare.''

For meg høres det ut som en kombinasjon av tiltrekning av forbuden frukt og lengsel etter å flykte fra hverdagens trivielle krav. Det er forståelig, men noe du bør venne deg av med hvis du har tenkt å få orden på livet ditt.

''Jeg regner jo med at jeg kan kutte henne ut helt og komme over henne med tiden, men frykter at det vil gjøre vondt lenge.''

De fleste som lever lenge i forhold med barn, møter den typen utfordring før eller senere. Så lenge det bare handler om nettkontakt, er det enkelt å avstå. Men du må gjøre et valg og være villig til å ta konsekvensene.