Samlivsbrudd etter 15 år?

[Dryss]

Jeg møtte mannen min når jeg var 19 år. Han var 20, og siden har vi holdt sammen. Vi har etterhvert fått to barn, som nå er 8 og 13 år. Han er en flott mann, stødig og trygg. Vi krangler ikke, og fungerer som bestevenner i hverdagen.

Det er klart vi har hatt våre problemer som alle andre, men ikke noe alvorlig.

Vi er to forskjellige individer, jeg er den sosiale, utadvente, og han er litt mer "traust", om man kan si det slik. Jeg har savnet litt impuslivitet, og sosial morro.

For 5 år siden merket jeg at følelsene mine hadde forandret seg. Jeg hadde ingen "kjærestefølelser" lenger. Jeg har de siste årene jobbet med meg selv, og prøvd å tenke hvor heldig jeg er som faktisk har et trygt og godt hjem, med en familie som er glad i meg, og jeg i dem. Min mann og jeg har hadd sporadisk sex, men jeg har veldig sjelden lyst, og det skjer som regel med alkohol i bildet.

Jeg merker at tålmodigheten har blitt mindre, og jeg er i dårligere humør enn tidligere. Ungene merker selvfølgelig at mamma ikke har det like bra, men jeg prøver å holde masken ovenfor dem. Jeg kjenner ikke meg selv igjen, den sprudlende jenta har blitt borte..

For noen måneder siden, spurte mannen om det var noe galt, siden jeg var så "rar".. For første gang luftet jeg mine tanker for han, og fortalte at jeg var redd for at følelsene mine hadde gått over i vennskap.

Vi har etter dette snakket mye sammen, og gått til samlivsterapi.

Jeg har fortsatt ikke "funnet" gnisten tilbake, og jeg lurer da på om dere har noen gode råd til meg. Mannen har sagt at han ikke har lyst til å leve med meg ,om han ikke får noe kjærtegn og nærkontakt, noe jeg forstår. Men han er villig til å gi meg tid.

Hvor lang tid kan man sette av til slikt, får man bør ta en avgjørelse?

Om jeg blir i forholdet (..og om mannen min vil leve slik), får jeg beholde familien min samlet under ett tak, en fin mann, og en trygg fremtid, men da (så og si) uten intimitet og kjærestefølelser. Ville dere valgt tryggheten?

Og ville dere blitt i ekteskapet på grunn av barna? (Terapauten var veldig opptatt av at vi skulle bli pga ungene, og at ungene kom til å lide resten av livet om vi gikk fra hverandre)

Tusen takk for svar!

[Lillemus]

''Og ville dere blitt i ekteskapet på grunn av barna? (Terapauten var veldig opptatt av at vi skulle bli pga ungene, og at ungene kom til å lide resten av livet om vi gikk fra hverandre)''

Det synes jeg var en veldig merkelig ting å si av en terapeut... Det er ingen automatikk i at skilsmissebarn lider resten av livet fordi foreldrene gikk fra hverandre! Ærlig talt.

Hos oss fikk alle parter det mye bedre etter samlivsbruddet, men jeg er klar over at det ikke er sånn overalt.

[Dryss]

''Og ville dere blitt i ekteskapet på grunn av barna? (Terapauten var veldig opptatt av at vi skulle bli pga ungene, og at ungene kom til å lide resten av livet om vi gikk fra hverandre)''

Det synes jeg var en veldig merkelig ting å si av en terapeut... Det er ingen automatikk i at skilsmissebarn lider resten av livet fordi foreldrene gikk fra hverandre! Ærlig talt.

Hos oss fikk alle parter det mye bedre etter samlivsbruddet, men jeg er klar over at det ikke er sånn overalt.

Hei, takk for svar.

Jeg reagerte også på dette. Mulig det var hennes måte å vekke meg på? At jeg skulle forstå at det får store konsekvenser og at jeg ikke skulle ta lett på avgjørelsen?

Men jeg tenker naturligvis mest på barna i denne situasjonen, og hva jeg gjør med de om jeg velger å gå fra min mann. Jeg tenker ofte at jeg "ofrer" barna for min egen egoisme, om jeg velger å dra.

[Gjest Sjalabais]

Hei, takk for svar.

Jeg reagerte også på dette. Mulig det var hennes måte å vekke meg på? At jeg skulle forstå at det får store konsekvenser og at jeg ikke skulle ta lett på avgjørelsen?

Men jeg tenker naturligvis mest på barna i denne situasjonen, og hva jeg gjør med de om jeg velger å gå fra min mann. Jeg tenker ofte at jeg "ofrer" barna for min egen egoisme, om jeg velger å dra.

Denne tråden er som å skulle lese om meg selv... er litt i samme situasjon... Men har blitt bedratt over lang tid også...jobber nå med å få det til igjen. Men følelsene mine har gått over på ei anna jente. Fullt og helt.

[PieLill]

''Mannen har sagt at han ikke har lyst til å leve med meg ,om han ikke får noe kjærtegn og nærkontakt, noe jeg forstår. Men han er villig til å gi meg tid. Hvor lang tid kan man sette av til slikt, får man bør ta en avgjørelse?''

Hva med nok tid til at du er _helt_ sikker på at du/dere har snudd hver stein for å finne tilbake til hverandre? Dere har mye godt sammen som er verdt å kjempe for, selv om suksessen ikke er garantert.

Skulle det likevel ende i brudd, kan det være godt å vite at dere har prøvd alt.

mvh

[PieLill]

''Og ville dere blitt i ekteskapet på grunn av barna? (Terapauten var veldig opptatt av at vi skulle bli pga ungene, og at ungene kom til å lide resten av livet om vi gikk fra hverandre)''

Det synes jeg var en veldig merkelig ting å si av en terapeut... Det er ingen automatikk i at skilsmissebarn lider resten av livet fordi foreldrene gikk fra hverandre! Ærlig talt.

Hos oss fikk alle parter det mye bedre etter samlivsbruddet, men jeg er klar over at det ikke er sånn overalt.

''Det er ingen automatikk i at skilsmissebarn lider resten av livet fordi foreldrene gikk fra hverandre!''

En skillsmisse påfører barn et sår/savn/arr som i større eller mindre grad bærer med seg resten av livet. For barna er det helt klart best at foreldrene kjemper beinhardt for å finne tilbake til hverandre.

Om foreldrene ikke lykkes med dette, kan et brudd tross alt være bedre.

mvh

[Gjest ballball]

Akkurat nå er det jo HAN som lider mest. Det å elske noen som ikke elsker deg tilbake på samme måte, er helt forjævlig. Dere bør definitivt gå til en sexolog. Samlivsterapeuter kan langt ifra nok om dette. Følger dere programmet til en sexolog, som innebærer mye nærhet, men lite sex før dere er klar for det (og gjerne etter det også), finner dere ut om dere får gnisten tilbake. Jeg har vært han i et forhold, og det gjør jeg ALDRI igjen!

[Dryss]

Akkurat nå er det jo HAN som lider mest. Det å elske noen som ikke elsker deg tilbake på samme måte, er helt forjævlig. Dere bør definitivt gå til en sexolog. Samlivsterapeuter kan langt ifra nok om dette. Følger dere programmet til en sexolog, som innebærer mye nærhet, men lite sex før dere er klar for det (og gjerne etter det også), finner dere ut om dere får gnisten tilbake. Jeg har vært han i et forhold, og det gjør jeg ALDRI igjen!

Hei. Jeg ser du anbefaler sexolog. Det som er litt av problemet hos meg, er at jeg ikke orker nærkontakt. På FVK anbefalte de at vi holdt litt avstand, for å se om det ga meg mer lyst, og at jeg savnet han.

Jeg har jo hatt denne "prossessen" i hodet i noen år allerede, og føler at mye er bearbeidet for meg, men for han er dette fortsatt litt ferskt.

Jeg har stor medfølelse for hans side i denne saken, og skulle så inderlig ønske han slapp å lide. Men følelser er så vanskelig å styre. Men jeg er ihvertfall glad for at vi kan snakke sammen, og ha en vennlig tone. Men JA, det er HAN det er synd på... Helt enig.

Jeg føler at det rette for meg (Om man legger ALLE andre hensyn til side) er å gå... Men vektskålen med barn, mann og dårlig samvittighet er tung ..

[Dryss]

''Mannen har sagt at han ikke har lyst til å leve med meg ,om han ikke får noe kjærtegn og nærkontakt, noe jeg forstår. Men han er villig til å gi meg tid. Hvor lang tid kan man sette av til slikt, får man bør ta en avgjørelse?''

Hva med nok tid til at du er _helt_ sikker på at du/dere har snudd hver stein for å finne tilbake til hverandre? Dere har mye godt sammen som er verdt å kjempe for, selv om suksessen ikke er garantert.

Skulle det likevel ende i brudd, kan det være godt å vite at dere har prøvd alt.

mvh

Takk for innspill. Ja, jeg skal kunne stå oppreist å si at jeg har forsøkt alt.

Nå skal det sies at jeg virkelig har prøvd i 5 år før dette kom opp, og gitt av hele meg selv inn i familielivet, og min mann, for å prøve og håpe at det kom følelser tilbake.

For min mann er dette fortsatt litt nytt, og veldig sårt, noe jeg forstår veldig godt. Men jeg er glad vi nå er åpne om problemet, og kan snakke sammen.

Men det det til syvende og sist føles for meg er:

Skal jeg bli, pga. mann og barn

Eller skal jeg dra for å bli lykkelig selv?

Hvor egoisk kan man tillate seg å være, når man har to barn?

[Dryss]

Denne tråden er som å skulle lese om meg selv... er litt i samme situasjon... Men har blitt bedratt over lang tid også...jobber nå med å få det til igjen. Men følelsene mine har gått over på ei anna jente. Fullt og helt.

Hei, så trist å høre at det er fler av oss. Har du gitt opp tanken på forsoning? Jeg ser at det er lett å falle for andre, når man ikke er glad i den man har.. Jeg er veldig bevisst på å ikke oppsøke dette (om det lar seg gjøre.. ) til alt er avklart.. Men følelser styrer man jo ikke over, uansett.. Ønsker deg lykke til med dine valg, og fremtiden!

[Gjest sangsol]

Jobb med forholdet. Jobb med dine egne tanker. Let etter det positive i deres forhold. Let etter det positive i han.

Fokuser på det.

I dag er det altfor lett å bare gå fra hverandre. Hva tror folk? At ny kjærest blir bedre? Ånei, det er å tro at gresset grønnere på andre siden. Gi det rikelig med tid og JOBB.

Skilsmisse er generelt ikke godt for barn.

[Gjest sangsol]

Takk for innspill. Ja, jeg skal kunne stå oppreist å si at jeg har forsøkt alt.

Nå skal det sies at jeg virkelig har prøvd i 5 år før dette kom opp, og gitt av hele meg selv inn i familielivet, og min mann, for å prøve og håpe at det kom følelser tilbake.

For min mann er dette fortsatt litt nytt, og veldig sårt, noe jeg forstår veldig godt. Men jeg er glad vi nå er åpne om problemet, og kan snakke sammen.

Men det det til syvende og sist føles for meg er:

Skal jeg bli, pga. mann og barn

Eller skal jeg dra for å bli lykkelig selv?

Hvor egoisk kan man tillate seg å være, når man har to barn?

Man blir i forholdet, og gjør det beste ut av det. Det er det beste for barna (når det ikke er psykisk/fysisk vold inne i bilde, altså).

[Gjest ballball]

Hei. Jeg ser du anbefaler sexolog. Det som er litt av problemet hos meg, er at jeg ikke orker nærkontakt. På FVK anbefalte de at vi holdt litt avstand, for å se om det ga meg mer lyst, og at jeg savnet han.

Jeg har jo hatt denne "prossessen" i hodet i noen år allerede, og føler at mye er bearbeidet for meg, men for han er dette fortsatt litt ferskt.

Jeg har stor medfølelse for hans side i denne saken, og skulle så inderlig ønske han slapp å lide. Men følelser er så vanskelig å styre. Men jeg er ihvertfall glad for at vi kan snakke sammen, og ha en vennlig tone. Men JA, det er HAN det er synd på... Helt enig.

Jeg føler at det rette for meg (Om man legger ALLE andre hensyn til side) er å gå... Men vektskålen med barn, mann og dårlig samvittighet er tung ..

Sexologen vil ta hensyn til det i planen han/hun legger en plan. Hvis mannen din har blitt helt uattraktiv for deg, synes jeg faktisk du skal gå eller foreslå at han kan treffe andre. Og jeg tror det er bedre å gå nå enn å la dette forsure seg enda mer. Frustrasjon blir ikke mindre dess lengre tid det går.

[PieLill]

Takk for innspill. Ja, jeg skal kunne stå oppreist å si at jeg har forsøkt alt.

Nå skal det sies at jeg virkelig har prøvd i 5 år før dette kom opp, og gitt av hele meg selv inn i familielivet, og min mann, for å prøve og håpe at det kom følelser tilbake.

For min mann er dette fortsatt litt nytt, og veldig sårt, noe jeg forstår veldig godt. Men jeg er glad vi nå er åpne om problemet, og kan snakke sammen.

Men det det til syvende og sist føles for meg er:

Skal jeg bli, pga. mann og barn

Eller skal jeg dra for å bli lykkelig selv?

Hvor egoisk kan man tillate seg å være, når man har to barn?

''Men jeg er glad vi nå er åpne om problemet, og kan snakke sammen.''

Dette kan øke muligheten til å få løst det.

''Men det det til syvende og sist føles for meg er: Skal jeg bli, pga. mann og barn Eller skal jeg dra for å bli lykkelig selv?''

Du har ingen garanti for at du blir mer lykkelig om du drar. Du vil vinne noen muligheter samtidig som du mister viktige hjørnesteiner i livet.

''Hvor egoisk kan man tillate seg å være, når man har to barn?''

Etter mitt syn skal terskelen ligge veldig høyt. Men det vil selvsagt kunne oppstå situasjoner der ting er så vanskelige at det også for barna er bedre om man går hver til sitt. Samtigig bør ikke dette bli en sovepute for ikke å virkelig gjøre alt for å unngå brudd.

Nå forutsetter jeg et 'normalt' forhold med en 'normal' ektefelle. Noen mennesker bør man selvsagt flykte fra jo før jo heller. Men det er det vel ikke snakk om for dere.

mvh

[PieLill]

Hei. Jeg ser du anbefaler sexolog. Det som er litt av problemet hos meg, er at jeg ikke orker nærkontakt. På FVK anbefalte de at vi holdt litt avstand, for å se om det ga meg mer lyst, og at jeg savnet han.

Jeg har jo hatt denne "prossessen" i hodet i noen år allerede, og føler at mye er bearbeidet for meg, men for han er dette fortsatt litt ferskt.

Jeg har stor medfølelse for hans side i denne saken, og skulle så inderlig ønske han slapp å lide. Men følelser er så vanskelig å styre. Men jeg er ihvertfall glad for at vi kan snakke sammen, og ha en vennlig tone. Men JA, det er HAN det er synd på... Helt enig.

Jeg føler at det rette for meg (Om man legger ALLE andre hensyn til side) er å gå... Men vektskålen med barn, mann og dårlig samvittighet er tung ..

Jeg kjenner folk hvor det har vært dødt i mange år hvor de har fått tilbake gnisten og nå har det flott sammen. Ikke gi opp riktig ennå.

mvh

[Gjest Alloe]

Hei, så trist å høre at det er fler av oss. Har du gitt opp tanken på forsoning? Jeg ser at det er lett å falle for andre, når man ikke er glad i den man har.. Jeg er veldig bevisst på å ikke oppsøke dette (om det lar seg gjøre.. ) til alt er avklart.. Men følelser styrer man jo ikke over, uansett.. Ønsker deg lykke til med dine valg, og fremtiden!

Jeg synes det er beundringsverdig at du tenker at du ikke skal rote deg opp i andre før ditt eget forhold er avklart.

Jeg er helt uenig med de andre her. Du skal ikke bli om du ikke har følelser igjen for din mann. Du frarøver både deg selv og ikke minst han å treffe noen man virkelig kan føle seg elsket av, og elske tilbake.

Jeg synes det kan være en god ide med sexolog også.

Har selv vært i et langt forhold, hvor det har vært kriser. Likevel har vi fått det mye mye bedre sammen etterhvert. Jeg ville ikke byttet han ut med noen for alt i verden i dag. Men i tunge stunder tidligere har jeg tenkt at det eneste positive med forholdet er at noen kunne pleie meg om jeg skulle bli alvorlig syk. Så jeg vil si at vårt forhold har blitt bedre og bedre.

Synes du også skal lese Eva Tryti sin bok Evig din. Den vil nok gi deg noe å tenke på begge veier.

[Gjest togli]

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i din historie.....

Jeg valgte å gå etter 23 år, og da hadde jeg tenkt i flere år allerede...

Det er nå 2 1/2 år siden samlivsbruddet, og jeg skal ikke si det alltid har vært like lett - men jeg kjenner at jeg aldri i verden kunne gått tilbake til slik livet mitt var! Jeg føler først nå at jeg lever og har det fint, og for en gangs skyld har tenkt på meg selv også.

Våre tre barn bor en uke hos hver av oss, og det er selvsagt ikke spesielt moro å flytte frem og tilbake... Det skulle jeg ønske barna mine slapp... men situasjonen er sånn, og vi gjør det beste ut av det. Vi er flinke til å fokusere på det positive ved å ha skilte foreldre (ekstra julegave og bursdagsgave, to julekalendere etc:P)

Jeg unner ingen å leve i et intimt forhold med en man kun føler er en venn og aldri noe mer enn det...

[Gjest togli]

Hei. Jeg ser du anbefaler sexolog. Det som er litt av problemet hos meg, er at jeg ikke orker nærkontakt. På FVK anbefalte de at vi holdt litt avstand, for å se om det ga meg mer lyst, og at jeg savnet han.

Jeg har jo hatt denne "prossessen" i hodet i noen år allerede, og føler at mye er bearbeidet for meg, men for han er dette fortsatt litt ferskt.

Jeg har stor medfølelse for hans side i denne saken, og skulle så inderlig ønske han slapp å lide. Men følelser er så vanskelig å styre. Men jeg er ihvertfall glad for at vi kan snakke sammen, og ha en vennlig tone. Men JA, det er HAN det er synd på... Helt enig.

Jeg føler at det rette for meg (Om man legger ALLE andre hensyn til side) er å gå... Men vektskålen med barn, mann og dårlig samvittighet er tung ..

Har du noen gang hatt "gnisten" for ham der? Jeg tror det er det du bør vurdere.. Hvis den egentlig aldri har vært der, så er det nok vanskelig å få den.. Men har du følt sterkt for ham en gang, så tror jeg du kan hente fram igjen den følelsen..

[Gjest togli]

Man blir i forholdet, og gjør det beste ut av det. Det er det beste for barna (når det ikke er psykisk/fysisk vold inne i bilde, altså).

Det synes jeg er en veldig sort/hvitt uttalelse.... Du skulle bare visst hvor ødelagt man kan bli i et forhold der man må holde ut intimitet med et menneske man ikke føler er annet enn en god venn eller en bror..... jeg tror ingen andre enn de som selv har opplevd det vet hva de snakker om...

[Gjest togli]

''Det er ingen automatikk i at skilsmissebarn lider resten av livet fordi foreldrene gikk fra hverandre!''

En skillsmisse påfører barn et sår/savn/arr som i større eller mindre grad bærer med seg resten av livet. For barna er det helt klart best at foreldrene kjemper beinhardt for å finne tilbake til hverandre.

Om foreldrene ikke lykkes med dette, kan et brudd tross alt være bedre.

mvh

Jeg tror barn også kan bære med seg vonde følelser etter å ha bodd sammen med foreldre som ikke har de rette følelsene for hverandre... Jeg kunne kommet med mange eksempler på dette ut fra egne erfaringer..

Ingen med barn ønsker skilsmisse, men man ønsker også å bevare en god psykisk helse da det er det beste for barna.