Samlivsbrudd etter 15 år?

[PieLill]

Jeg tror barn også kan bære med seg vonde følelser etter å ha bodd sammen med foreldre som ikke har de rette følelsene for hverandre... Jeg kunne kommet med mange eksempler på dette ut fra egne erfaringer..

Ingen med barn ønsker skilsmisse, men man ønsker også å bevare en god psykisk helse da det er det beste for barna.

Jeg skriver også at noen ganger kan brudd tross alt være det beste.

Samtidig kan det være for enkelt å si at forholdet er så vanskelig at det beste er å skilles i stedet for å kjempe. (Dette skriver jeg generelt og er ikke rettet mot ts.) Det er ikke alltid slik at det som er bra for foreldrene også er bra for barna.

mvh

[Gjest sangsol]

Det synes jeg er en veldig sort/hvitt uttalelse.... Du skulle bare visst hvor ødelagt man kan bli i et forhold der man må holde ut intimitet med et menneske man ikke føler er annet enn en god venn eller en bror..... jeg tror ingen andre enn de som selv har opplevd det vet hva de snakker om...

Tro meg, jeg VET.

I dagens samfunn er det for lett å bare skille seg om "man ikke føler det rette". Enig med Pielill at det som er det beste foreldre ikke nødvendigvis er det rette for barna.

[Gjest sangsol]

Jeg skriver også at noen ganger kan brudd tross alt være det beste.

Samtidig kan det være for enkelt å si at forholdet er så vanskelig at det beste er å skilles i stedet for å kjempe. (Dette skriver jeg generelt og er ikke rettet mot ts.) Det er ikke alltid slik at det som er bra for foreldrene også er bra for barna.

mvh

''Det er ikke alltid slik at det som er bra for foreldrene også er bra for barna.''

Enig.

Dette med barn og samlivsbrudd er et sårt tema for mange skilte foreldre, naturlig nok.

[Dryss]

Har du noen gang hatt "gnisten" for ham der? Jeg tror det er det du bør vurdere.. Hvis den egentlig aldri har vært der, så er det nok vanskelig å få den.. Men har du følt sterkt for ham en gang, så tror jeg du kan hente fram igjen den følelsen..

Takk for svaret ditt. Dette er noe jeg bruker mye tankevirksomhet på om dagen !

[Dryss]

Jeg kjenner folk hvor det har vært dødt i mange år hvor de har fått tilbake gnisten og nå har det flott sammen. Ikke gi opp riktig ennå.

mvh

Jeg gir ikke opp enda. Jobber med meg selv 24/7 , og gir meg ikke uten kamp. Men det er tider jeg lurer på om kampen snart burde avsluttes.. veldig usikker..

[Dryss]

Tro meg, jeg VET.

I dagens samfunn er det for lett å bare skille seg om "man ikke føler det rette". Enig med Pielill at det som er det beste foreldre ikke nødvendigvis er det rette for barna.

Takk for svar begge to.. Jeg skal love deg, Sangsol at jeg IKKE tar lett på dette. Konsekvensanalyser går igjennom hodet kontinuerlig. Jeg har til og med sagt til mannen min at jeg kan "ofre" meg, for at vi skal ha en samlet familie, men selvfølgelig uten at jeg kan love han den store kjærligheten. Men til gjengjeld respekt, og vennskap. Han er ikke veldig glad i den tanken, og mener at han også fortjener bedre.

Det er jeg også enig i, men da er vi tilbake til hva som er best for ungene. Har de egentlig godt av å se mamma og pappa i et fornuftsekteskap, uten følelser? Uten klemming ,kyssing, og uten lidenskap?

Vanskelig å vite hva som er rett, både for oss voksne og for barna...

[Dryss]

''Det er ikke alltid slik at det som er bra for foreldrene også er bra for barna.''

Enig.

Dette med barn og samlivsbrudd er et sårt tema for mange skilte foreldre, naturlig nok.

Takk for svarene deres. Jeg leser de nøye, og tar det til meg!

[Dryss]

Jeg synes det er beundringsverdig at du tenker at du ikke skal rote deg opp i andre før ditt eget forhold er avklart.

Jeg er helt uenig med de andre her. Du skal ikke bli om du ikke har følelser igjen for din mann. Du frarøver både deg selv og ikke minst han å treffe noen man virkelig kan føle seg elsket av, og elske tilbake.

Jeg synes det kan være en god ide med sexolog også.

Har selv vært i et langt forhold, hvor det har vært kriser. Likevel har vi fått det mye mye bedre sammen etterhvert. Jeg ville ikke byttet han ut med noen for alt i verden i dag. Men i tunge stunder tidligere har jeg tenkt at det eneste positive med forholdet er at noen kunne pleie meg om jeg skulle bli alvorlig syk. Så jeg vil si at vårt forhold har blitt bedre og bedre.

Synes du også skal lese Eva Tryti sin bok Evig din. Den vil nok gi deg noe å tenke på begge veier.

Takk for svar og tips! Godt å ha noen som kan se ting fra andre ståsteder! Boken skal leses!

[PieLill]

Jeg gir ikke opp enda. Jobber med meg selv 24/7 , og gir meg ikke uten kamp. Men det er tider jeg lurer på om kampen snart burde avsluttes.. veldig usikker..

Bra du ikke gir deg uten kamp selv om det er steinhardt til tider. Føler med deg/dere.

Ha samtidig i bakhodet at få ting kan være så ødeleggende for å nå mål som en stadig diskusjon med seg selv om å gi opp.

mvh

[Dryss]

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i din historie.....

Jeg valgte å gå etter 23 år, og da hadde jeg tenkt i flere år allerede...

Det er nå 2 1/2 år siden samlivsbruddet, og jeg skal ikke si det alltid har vært like lett - men jeg kjenner at jeg aldri i verden kunne gått tilbake til slik livet mitt var! Jeg føler først nå at jeg lever og har det fint, og for en gangs skyld har tenkt på meg selv også.

Våre tre barn bor en uke hos hver av oss, og det er selvsagt ikke spesielt moro å flytte frem og tilbake... Det skulle jeg ønske barna mine slapp... men situasjonen er sånn, og vi gjør det beste ut av det. Vi er flinke til å fokusere på det positive ved å ha skilte foreldre (ekstra julegave og bursdagsgave, to julekalendere etc:P)

Jeg unner ingen å leve i et intimt forhold med en man kun føler er en venn og aldri noe mer enn det...

Takk for svaret ditt. Ingen lett avgjørelse å gå fra noen etter så mange år. Jeg tenker mye på omgivelsene rundt også, for min mann har veldig lite kontakt med sin familie, og jeg føler at jeg tar fra han "alt", ved å gå.

Jeg vet at familien min er der for han også, men som så mange andre , vil dette naturligvis avta, når nye partnere kommer inn i bildet..

Det aller enkleste valget er jo å bli, både for min mann og mine barn.. Og jeg vil jo ikke ha det vondt jeg heller. Det blir trygt og stabilt. Jeg føler meg utakknemlig som krever mer..

[Gjest Alloe]

Har du noen gang hatt "gnisten" for ham der? Jeg tror det er det du bør vurdere.. Hvis den egentlig aldri har vært der, så er det nok vanskelig å få den.. Men har du følt sterkt for ham en gang, så tror jeg du kan hente fram igjen den følelsen..

Tror den er litt vanskelig. For når følelsene er døde, er det lett å tenke at de nok aldri har vært der og tror jeg. Flere samlivsbøker anbefaler den lille kjærligheten. Blant annet Thuen og Tryti. Så det er ikke nødvendigvis den som har tatt deg med storm du får et godt liv sammen med.

[Gjest togli]

Jeg skriver også at noen ganger kan brudd tross alt være det beste.

Samtidig kan det være for enkelt å si at forholdet er så vanskelig at det beste er å skilles i stedet for å kjempe. (Dette skriver jeg generelt og er ikke rettet mot ts.) Det er ikke alltid slik at det som er bra for foreldrene også er bra for barna.

mvh

Nei, det er jeg enig i! Man må prøve alt for at det skal gå før man gir opp.

[Gjest togli]

Tro meg, jeg VET.

I dagens samfunn er det for lett å bare skille seg om "man ikke føler det rette". Enig med Pielill at det som er det beste foreldre ikke nødvendigvis er det rette for barna.

Og hvor ligger grensen for i hvor stor grad man ikke "føler det rette"? Er det f.eks. best å bli i ekteskapet selv om man får lyst til å spy når man er intim med ektefellen? (jeg snakker ikke nå om meg selv, men generelt)

[Gjest togli]

Takk for svaret ditt. Dette er noe jeg bruker mye tankevirksomhet på om dagen !

Been there, done that...... For å si det sånn - jeg gikk ikke før jeg var 100 % sikker på at jeg ikke hadde noe valg mer.... Tankene dine hadde jeg vel i ca ti år vil jeg tro....

[Gjest togli]

Takk for svaret ditt. Ingen lett avgjørelse å gå fra noen etter så mange år. Jeg tenker mye på omgivelsene rundt også, for min mann har veldig lite kontakt med sin familie, og jeg føler at jeg tar fra han "alt", ved å gå.

Jeg vet at familien min er der for han også, men som så mange andre , vil dette naturligvis avta, når nye partnere kommer inn i bildet..

Det aller enkleste valget er jo å bli, både for min mann og mine barn.. Og jeg vil jo ikke ha det vondt jeg heller. Det blir trygt og stabilt. Jeg føler meg utakknemlig som krever mer..

Jeg forstår godt hva du mener.....

Jeg slet med dårlig samvittighet lenge, men visste at jeg aldri kunne tatt et annet valg. Tror jeg venta så lenge at det uansett ikke var noen vei tilbake - og så lenge synes jeg kanskje man bør se det an?

Finn ut om du heller vil være singel resten av livet enn sammen med ham? Da er det lettere å ta en riktig avgjørelse.

[Gjest togli]

Tror den er litt vanskelig. For når følelsene er døde, er det lett å tenke at de nok aldri har vært der og tror jeg. Flere samlivsbøker anbefaler den lille kjærligheten. Blant annet Thuen og Tryti. Så det er ikke nødvendigvis den som har tatt deg med storm du får et godt liv sammen med.

Det er mulig... men jeg hadde nok slike tanker i starten av forholdet mitt også..... men så skjedde det ting som gjorde at det bare "ble sånn".... og jeg lærte meg å leve med valget jeg hadde gjort - og jeg trodde helt sikkert at vi skulle leve sammen resten av livet. Jeg flørta ALDRI med menn i løpet av de 23 årene vi var sammen, for er jeg sammen med en, så er jeg det

Problemet er at kroppen har en lei tendens til å si fra psykisk sett når man lurer seg selv for lenge...

[Gjest sangsol]

Been there, done that...... For å si det sånn - jeg gikk ikke før jeg var 100 % sikker på at jeg ikke hadde noe valg mer.... Tankene dine hadde jeg vel i ca ti år vil jeg tro....

Har også hatt slike tanker- men valgte motsatt enn deg.

[Gjest sangsol]

Takk for svar begge to.. Jeg skal love deg, Sangsol at jeg IKKE tar lett på dette. Konsekvensanalyser går igjennom hodet kontinuerlig. Jeg har til og med sagt til mannen min at jeg kan "ofre" meg, for at vi skal ha en samlet familie, men selvfølgelig uten at jeg kan love han den store kjærligheten. Men til gjengjeld respekt, og vennskap. Han er ikke veldig glad i den tanken, og mener at han også fortjener bedre.

Det er jeg også enig i, men da er vi tilbake til hva som er best for ungene. Har de egentlig godt av å se mamma og pappa i et fornuftsekteskap, uten følelser? Uten klemming ,kyssing, og uten lidenskap?

Vanskelig å vite hva som er rett, både for oss voksne og for barna...

''Det er jeg også enig i, men da er vi tilbake til hva som er best for ungene. Har de egentlig godt av å se mamma og pappa i et fornuftsekteskap, uten følelser? Uten klemming ,kyssing, og uten lidenskap?''

Faktisk finnes det familier hvor slikt er uvanlig- altså åpenlys klemming/kyssing mellom foreldre. Jeg har feks ikke sett mine foreldre/tanter/onkler gjøre dette. Og mine barn har ikke sett oss gjøre dette.

Hvordan skal barna se manglende lidenskap mellom foreldre?

[Gjest Alloe]

Har også hatt slike tanker- men valgte motsatt enn deg.

Mener du at du valgte å bli i et forhold uten følelser? Hvordan går det?

[Gjest sangsol]

Mener du at du valgte å bli i et forhold uten følelser? Hvordan går det?

Det går bra. Vi jobber begge i bedriften "hjemmet". Jeg har for lengst funnet ut at beste måte å ha det bra på, er å gjøre det beste ut av ting. Og å forsøke se det positive i ting.

Jeg kan ramse opp mye galt i forholdet om jeg vil, men jeg orker ikke spinne på negativ spiral. I stedet vil jeg si at vi er hverandres beste venner, og kan snakke om alt. Og vi kan tie sammen- noe som også er viktig. Vi har begynt å aktivt forsøke lete frem felles interesser igjen og har noen fremskritt der.

Jeg har jobbet mye med meg selv, og på min måte å se på min mann. Det har hjulpet veldig på hvor fornøyd jeg er med å være i forholdet.